Wikipedia

Josefine av Norge og Sverige

italienskfødt dronning
(Omdirigert fra «Josephine av Leuchtenberg»)

Josefine av Norge og Sverige, i Sverige Josefina, opprinnelig Josefine av Leuchtenberg) (tysk von Leuchtenberg, fransk Joséphine Maximiliane Eugénie Napoleone) (født 14. mars 1807 i Milano, død 7. juni 1876 i Stockholm) var dronning av Norge og Sverige fra 1844 til 1859. Hun ble svært populær i sine nye hjemland.

Josefine av Norge og Sverige
Født14. mars 1807[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Milano[1]
Død7. juni 1876[1][2][3][5]Rediger på Wikidata (69 år)
Stockholm
Stockholms slott[1]
BeskjeftigelseGemal, kunstsamler Rediger på Wikidata
Embete
  • Dronning av Sverige (1844–1859) Rediger på Wikidata
EktefelleOscar I (1823–)[1][6]
FarEugène de Beauharnais[1]
MorAugusta av Bayern[1]
Søsken
6 oppføringer
Théodelinde de Beauharnais
Eugénie de Beauharnais
Maximilian de Beauharnais
Auguste de Beauharnais
Amélie av Leuchtenberg
Carolina Clotilde de Beauharnais
BarnKarl IV
Prins Gustaf
Oscar II
Eugénie Bernadotte[7]
Prins August
NasjonalitetSverige
Kongedømmet Italia (1861–1876)
GravlagtRiddarholmskyrkan[8]
UtmerkelserDame Grand Cordon of the Order of Saint Catherine (1831)
Signatur
Josefine av Norge og Sveriges signatur
Josefine av Norge og Sverige på Commons
Daguerreotyp av J. W. Bergström (ca. 1844–1854)

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Josefine ble født i visekongens residens i Milano. Hun var det eldste barnet til visekongen av Italia, Eugène de Beauharnais (Napoléon Bonapartes stesønn – utnevnt av Napoleon i 1805) og hans hustru Augusta av Bayern.

I dåpen fikk Josefine navnene Joséphine Maximilienne Eugénie Napoléonne; det første navnet etter ønske fra Napoleon (etter hennes farmor Joséphine de Beauharnais), det siste som en hyllest til ham.[9] Den 29. desember 1807 ble hun prinsesse av Bologna, og den 28. mai 1813 ble hun utnevnt til hertuginne av Galliera. Som barn bodde hun på farens slott i Monza utenfor Milano.[10]

Etter Napoleons fall i 1814 forsøkte Eugène de Beauharnais å utrope seg selv til konge av Italia. Da dette mislyktes, ble familien nødt til å flykte til München. I 1817 kjøpte han byen og fyrstedømmet Eichstätt, der familien hadde en residens. Faren fikk tildelt tittelen Herzog von Leuchtenberg (hertug av Leuchtenberg) av den bayerske kong Maximilian I av Bayern i 1817. Om vinteren bodde familien i München, om sommeren på slottet i Ismaning, og om høsten bodde de i Eichstätt.

Josefines morsmål var fransk, og hun og hennes søsken fikk også lære seg tysk, italiensk og engelsk. Andre skolefag var aritmetikk, historie, geografi og astronomi. Den 24. mars 1821 ble Josefine konfirmert av en romersk-katolsk prest.[11] Som sine eldste søsken fikk også hun ta hånd om sine småsøsken. Den tyske filosofen Friedrich von Schelling, som kjente familien i München, beskrev Josefine som et elskverdig og gladlynt barn.[12]

 
Dronning Josefine som barn, cirka 1815 – Livrustkammaren

Kronprinsesse

rediger

Søk etter passende kronprinsesse

rediger

Den svenske kong Karl XIV Johan hadde fra 1821 på alvor begynt å legge planer for kronprins Oscars giftemål. Det fantes noen prinsesser i passende alder som kongen anså som særlig interessante:

«Du känner mina önskningar, jag vill att du i främsta rummet skall inrikta dig på den unga prinsessan av Danmark, om hon tilltalar dig och delar dina känslor, därefter på prinsessan av Leuchtenberg och i tredje rummet på henne i Kassel och i sista rummet på henne i Weimar» skrev kongen i et brev til sin sønn.[13]

I mai 1822 gav kronprinsen seg ut på en rundreise i Europa for å treffe disse prinsessene. I København traff han prinsessene Caroline og Vilhelmina. I Nederlandene besøkte han det kongelige hoff og ble betatt av prinsesse Marianne; ettersom hun bare var tolv år gammel var det imidlertid ikke aktuelt å vurdere ekteskap.[14]

Den 23. august kom Oscar på besøk til Eichstätt, der han fikk treffe den da 15-årige Josefine og hennes søsken. Innen kronprinsens ankomst hadde Josefines far prins Eugène promenert med henne i parken og fortalt om hvilken hensikt kronprinsen hadde med sitt besøk. Kronprinsen ble begeistret for henne, og den 26. august bad han om hennes hånd.

At Josefine var katolikk var et tema som ble diskutert innen bryllupet. Josefine selv var religiøs, men hennes far interesserte seg ikke for religiøse spørsmål. Faren bad imidlertid om at den svenske kronprinsen, av hensyn til Josefines mor Augusta, skulle la Josefine beholde sin tilhørighet til den romersk-katolske kirken. De svenske rådgiverne Wetterstedt og Löwenhielm hadde forskjellige synspunkter på hva som var mest passende. Det fantes imidlertid et prejudikat: dronning Desideria hadde fått beholde sitt medlemskap i den katolske kirken da hun ble svensk dronning. I ekteskapspapirene ble det bare fastslått at Josefine skulle være tilstede ved (lutherske) kirkelige seremonier.[15]

Kronprins Oscar vendte tilbake til Sverige, og Josefine begynte å lære seg svensk. Da greve Wetterstedt vendte tilbake til München i februar 1823, kunne han konstatere at Josefine hadde gjort store framskritt i språket:

«Jag har redan haft äran att föra samtal om mer än en halvtimme på svenska med Hennes Kungliga Höghet».[16]

Ekteskapsinngåelsen

rediger

Den 19. juni 1823 ble Josefine giftet bort til kronprins Oscar, som senere ble norsk og svensk konge under navnet Oscar I.[17]

Katolsk bryllupsseremoni i München

rediger
 
Landstigningen ved Manilla den 13. juni 1823. Ukjent kunstner.
 
Oscar Is og Josefines bryllupsklær

Den katolske vigselseremonien fant sted i München den 22. mai 1823, uten at kronprinsen var til stede. Josefine ble ført til alteret av sin far Eugène, mens kronprins Oscar ble representert av Josefines morbror Karl av Bayern.

Reisen til Sverige

rediger

To dager senere la Josefine ut på reisen til Sverige, ledsaget av grevinne Marcelle Tascher de la Pagerie, baronesse Wurms samt sin kammerjomfru Berta Zück. I Lübeck ble de reisende møtt av Mariana Koskull og grevinne Brahe, og gikk om bord på linjeskipet Carl XIII. Med på reisen til Sverige var også Sveriges dronning Desideria, som hadde holdt seg borte fra Sverige i tolv år. I Vaxholm gikk kronprins Oscar om bord, og da fartøyet kom fram til Stockholm den 13. juni 1823 hadde titusentalls mennesker samlet seg langs strendene.[18]

Da fartøyet var fremme i Stockholm gikk Josefine og dronningen ombord på sluppen Vasaorden, som tok dem til Manilla på Djurgårdens sørside, der de gikk i land. På bryggen ventet kongen og kronprinsen. Damene dro så til Haga slott i en gallavogn forspent med åtte hvite hester. På Haga slott ble de hilst velkommen av prinsesse Sofia Albertina, søster til den avdøde kong Karl XIII.[19]

Luthersk vigselsseremoni i Stockholm

rediger

Josefine bodde et par dager på Haga frem til den katolske vigselsseremonien ble stadfestet ved en seremoni i Storkyrkan den 19. juni. En rekke festligheter fulgte, med en avsluttende festforestilling på Kungliga Teatern der man blant annet oppførte Per Adolf Granbergs Frejas högtid med musikk av Franz Berwald, samt Mozarts opera Titus' mildhet.[20]

Forut for bryllupet hadde brudgommens far, Karl XIV Johan, valgt bort tidligere tradisjoner som fakkeldans, offentlig bespisning og sängledning (at brudeparet ble eskortert frem til brudesengen og velsignet av en geistlig før ledsagerne trakk seg tilbake), som til da hadde vært i bruk ved kongelige bryllup i Sverige.[21]

Norgesbesøket i 1824

rediger
 
Kronprinsesse Josefina. Maleri av Fredric Westin fra 1825.
 
Den kongelige familie i 1857 i daguerrotypi.
Stående fra venstre: prins August, prinsessen Sofia av Nassau, prins Oscar, kronprins Carl og prinsessen Eugénie.
Sittende fra venstre: dronning Josefine, kong Oskar I, prinsessen Louise og kronprinsessen Lovisa. Enkedronning Desideria er ikke med på bildet.[22]

Den 12. februar 1824 besluttet kongen å utnevne kronprinsen til visekonge av Norge. Det ble også bestemt at kronprinsen og Josefine skulle dra på Norgesbesøk. I det norske politiske liv hadde det såkalte vetospørsmålet blitt aktuelt i 1821. Bakgrunnen var at kongen ifølge den norske Grunnloven av 1814 kun hadde utsettende vetorett vis-a-vis Stortinget, og at kongen i august 1821 hadde foreslått grunnlovsendringer som skulle gi kongen absolutt veto. I bytte var kongen beredt til å innvilge en rekke norske krav. Den bølge av rojalisme som hadde skyllet over Stockholm sommeren 1823, håpet kongen skulle gjenta seg i Christiania, noe som i sin tur skulle gjøre Stortinget mer medgjørlig.[23]

Kronprinsparets reise til Norge ble noe forsinket fordi Josefines far døde den 21. februar 1824. Den 5. april forlot paret Stockholm og reiste via Västerås, Örebro, Karlstad og Kongsvinger. Den 11. april ankom de Christiania. Kronprinsparet bodde på den kongelige residens i Christiania. På formiddagene holdt Josefine audienser, og på ettermiddagene avla hun offisielle besøk på skoler eller til prestegårder. Om kveldene tok kronprinsparet imot gjester, og etterpå satte kronprinsparet seg ned sammen og gikk gjennom de dokumentene som krevde kronprinsens underskrift. Etter seks uker reiste paret til Herrevads kloster i Skåne for å inspisere de militære øvelsene som foregikk der.[24] I august vendte de tilbake til Christiania. Da Stortinget ikke ville gi kongen absolutt veto, fikk kronprinsen være til stede ved Stortingets oppløsning. Etter oppløsningen reiste kronprinsparet rundt i Norge. Den 11. oktober forlot de Christiania for å dra hjem til Sverige via Fredrikshald.[25]

Barn

rediger

Josefine var bare 16 år da bryllupet stod. En samtidig kilde omtalte den unge bruden som «smal som en orgelpipa», men det gikk ikke mange årene før hun la seg ut. Söderhjelm (1944) mener at «Hon var vacker att se på: lång, smärt, stilla, okonstlad och samtidigt ett under av grace i gång och rörelser.». Josefine og hennes svigerfar kongen var meget glade i hverandre; en samtidig betrakter har beskrevet hvordan Josefine pleide å plyndre hans lommer for sukkertøy (svensk: karamellar).[26]

Den 3. mai 1826 ble kronprinsparets første barn Karl født, og i løpet av noen få år fikk arveprinsen fire søsken. De fem barna til Josefine og Oscar var:

  • Karl (1826–1872), hertug av Skåne
  • Gustaf (1827–1852), hertug av Uppland – med tilnavnet «Sangerprinsen»
  • Oscar (1829–1907), hertug av Östergötland
  • Eugénie (1830–1889)
  • August (1831–1873), hertug av Dalarna

For barna ble det innrettet egne rom i Stockholms slotts sørøstre del, mot borggården.

Høsten 1834 var de to eldste sønnene store nok til å begynne sin skolegang. Det ble engasjert to lærere, filosofen Christopher Jacob Boström og den norske læreren Otto Aubert. Josefine gav Aubert stort spillerom hva gjaldt disiplinen. I et brev til sin moster, keiserinne Karoline av Østerrike, forklarte Josefine hvordan hun voktet seg for å skjemme bort barna. Aubert har selv skrevet om denne epoken i sitt liv, og beskrev blant annet kronprinsessen som alltid elskverdig, enkel, naturlig og behagelig å omgås med. Han var forbauset over hennes dannelse; en gang spurte hun ham hva han mente om den tyske filosofen Friedrich Schlegel.[27]

Kronprins Karl hadde forelsket seg i en av Josefines hoffdamer, frøken Sigrid Sparre, men Josefine sørget i 1848 for at Sigrid Sparre måtte forlate hoffet, trass i kronprinsens protester. Kronprinsen, den senere Karl XV, glemte imidlertid aldri Sigrid Sparre; ved sin død bekjente han for Sigrid Sparres bror at «Din syster har varit min enda kärlek – hade hon blivit min, hade jag varit en annan människa.». Arveprinsen trodde at morens katolske skriftefar Jacob Studach stod bak Josefines resolutte avskjedigelse av Sigrid Sparre, og hendelsen fordypet ytterligere hans antipati mot katolisismen. For ham kom katolisismen til å være det samme som «jesuittisme» og hemmelige renkespill.[28] Da Karl i september 1857 ble regent under sin fars sykdom, var Riksdagen beskjeftiget med spørsmålet om religionsfrihet, blant annet opphevelsen av konventikelplakatet, et anliggende som Oscar I støttet. I hemmelighet arbeidet Karl i sin regenttid for at Riksdagen skulle felle forslaget, noe som også skjedde.[29]

Dronning Josefines store sorg var mannens utroskap; det gjaldt det langvarige kjærlighetsforhold til skuespillerinnen Emilie Högqvist. Kongen fikk to sønner med Högqvist, og disse to barna ble kjent som «prinsene av Lappland».[30]

Politisk innflytelse som dronning

rediger

Da Oscar I ble konge fikk Josefine en økt innflytelse på politikken, og for Oscar ble hans hustru hans eneste virkelig fortrolig rådgiver. Hennes konkrete innflytelse er det vanskelig å utrede helt omfanget av, men bevarte brev fra Josefine til hennes moster dronning Elisabeth Ludovika viser at hun forsøkte å opptre som fredsmegler i den slesvig-holsteinske krig som utbrøt i 1848. Kronprins Karl hevdet at hun stod bak novembertraktaten i 1855, som ble inngått mellom Sverige-Norge på den ene siden, og Frankrike og Storbritannia på den andre (Josefine var kusine av Napoleon III og gudmoren til Louis Napoleon Bonaparte (Napoleon IV)[31]). I alle tilfeller har hun hatt en viktig rolle for Oscar Is hemmelige diplomati.[32]

Hennes sønn, den blivende kong Karl, skal en gang ha sagt om morens innflytelse: «När jag blir kung ska jag minsann inte låta fruntimmer få styra!».

Da kongens helse ble forverret, forsøkte man først å skjule dette. Blant annet dro kongen og kronprinsessen ut i vogn en dag i 1857 i den hensikt å vise allmennheten at kongen befant seg vel. Imidlertid hadde ikke kongen selv krefter til å vinke til folket; Josefine måtte holde kongens hånd i været og vinke med den for ham.

Konfesjonsspørsmålet

rediger
 
Kronprinsesse Josefina. Maleri av Fredric Westin fra 1837
 
Kroningsprosesjonen den 28. september 1844. På dronningens høyre side ses Carl Axel Löwenhielm og på hennes venstre Carl de Geer, begge i Serafimerordensdrakt. Akvarell av Fritz von Dardel.

Da Josefine ankom Sverige etter bryllupet hadde hun med seg sin families slottskapellan, fader Jakob Lorenz Studach. Han ble hennes skriftefar i Stockholm, men tok seg også av den lille katolske menigheten i Stockholm. Å være katolikk i Sverige var på den tiden belagt med harde restriksjoner, og det var forbudt for lutheranere å overvære en katolsk messe.[33] Svensker som ble medlemmer av den katolske kirke ble landsforvist. Den katolske menigheten i Stockholm var derfor både liten og fattig.[34] Studach og Josefines kammerjomfru Bertha Zück forble hennes nærmeste fortrolige i Sverige, og de tre ble ofte kalt «trioen» ved hoffet.

Etter Gustaf IIIs toleranseedikt i 1781 hadde den katolske menigheten hatt fire ledere eller «apostoliske vikarer». Etter at dronning Desiderias skriftefar Johann Baptist Gridaine døde i 1833, ble Studach menighetens nye leder. Menigheten var fattig, men Studach klarte å skaffe penger fra utlandet til å bygge en katolsk kirke, Eugeniakapellet, ved Norra Smedjegatan i Stockholm. Navnet var en hyllest både til kronprinsessen og til dronningen, som hadde Eugenia. som fornavn, men også til kronprinsessens far Eugène de Beauharnais.[35]

Josefines forble en trofast katolikk livet ut.[36] Etter kronprins Karls fødsel ble hun ifølge Lundebeck (1943) bedt av konsistoriet om å delta i en protestantisk «kyrktagning» i Storkyrkan, et ønske som kong Karl Johan hadde bifalt. Seremonien innebar blant annet at Josefine måtte bøye kne for den lutherske erkebiskopen. Ifølge Lundebeck var det med største motvilje at Josefine deltok.[37]

Kroningsseremonien

rediger

Den 28. september 1844 ble Josefine kronet til dronning i Storkyrkan. Hun tok sete på dronning Kristinas sølvtrone og ble salvet med olje på pannen og håndleddene av erkebiskopen og grev Lagerbjelke. Deretter løftet heroldene sine staver og utropte «Nu är drottning Josefine Maximiliana Eugenia krönt till Sveriges, Göthes och Wendes drottning, hon och ingen annan.». Verken Oscar I eller Josefine ble imidlertid kronet i Norge. Regjeringen i Norge ønsket riktignok å få beskjed angående en kroning i Norge, men opplyste at domkirken i Trondhjem var forfallen og at en opprustning ville innebære store kostnader. I Norge var biskopen av Trondhjem, Hans Riddervold, imot at dronningen skulle krones. Han argumenterte med at den norske grunnlov ikke tillot at dronningen under noen omstendigheter kunne lede regjeringen, og kroningen ville derfor utelukkende bli en tom seremoni. Oscar I ville ikke krones i Norge om ikke dronningen ble kronet samtidig. Spørsmålet om den norske kroningen ble reist på nytt flere ganger frem til 1853, uten noensinne å bli realisert. Braun (1950) utelukker ikke at Riddervolds motstand mest berodde på Josefines katolske tro.[38] Lundebeck (1943) påstår at den norske biskopen nektet å krone en katolsk dronning.[39]

Innen den katolske kirken i Sverige har Josefine siden sin død blitt ansett som en stor velgjører og en av de viktigste personene innen kirken i Sverige etter reformasjonen. På begynnelsen av 2000-tallet var det visse sonderinger omkring spørsmålet om hun har helgenrykte, en nødvendig forutsetning for å kunne innlede en kanoniseringsprosess.[40]

Hun var en pådriver for å få bygget flere katolske kirker, blant annet St. Olavs kirke i Kristiania.[30]

Reiser

rediger

På grunn av Oscar Is dårlige helse i 1852, anbefalte legene en helsekur i Bad Kissingen i Tyskland. I juli samme år reiste kongeparet fra Stockholm sammen med prinsesse Eugénie og prins Gustaf. I München kunne Josefine besøke sin søster Theodolinde. Kongen var snart restituert, og i begynnelsen av september reiste familien hjem igjen. Fra Lübeck reiste de med dampkorvetten Thor mot Norge, men på grunn av høy sjø måtte skipet kaste anker utenfor Fredrikshavn på den danske østkysten. Ettersom familien var ventet i Kristiania, besluttet kongen å trosse stormen på Kattegat og fortsette reisen. Fartøyets rulling gjorde at prins Gustaf, som led av sjøsyke, holdt seg ute på dekk hele natten. Da fartøyet kom frem til Kristiania den 16. september, hadde prinsen høy feber. Snart forstod man at han led av tyfoidfeber og han ble stadig svakere. Den 24. september døde han.

Etter prins Gustafs plutselige død ble både kongen og prinsesse Eugénie alvorlig syke og sengeliggende hele høsten. Josefine skrev til Oscars livlege Magnus Huss i Paris, og bad ham om å komme tilbake snarest. Etter at Huss hadde undersøkt kongen nærmere uttalte han at kongens liv var i fare. Fredrika Bremer skrev i et samtidig brev at legene mente at Eugénie ikke ville overleve. Bremer skrev videre at dronningen våket over de to syke, og at uroen fikk dronningen til å eldes meget hurtig.[41] Ifølge erkebiskop Henrik Reuterdahl hadde dronningen og hennes skriftefar stengt seg inne i slottets katolske bønnekapell og bedt til Gud om at kongen og prinsessen skulle bli friske. Det tok ikke lang tid før den syke kongen frisknet til, og dronning Josefine tilskrev helbredelsen bønnens kraft.[42]

Oscar døde i 1859, og Josefine fikk status som enkedronning.

 
Enkedronning Josefine 1874
 
Josefines grav i Riddarholmskyrkan, over makens.

I 1872 reiste Josefine til Portugal for et siste besøk hos sin dødssyke søster Amelia av Leuchtenberg, som var enke etter keiseren av Brasil, Peter I. Via Paris kom hun til Madrid der hun ble mottatt av den spanske kongen Amadeus I på slottet El Escorial. I Lisboa var hun hos sin lungesyke søster i fjorten dager. Formodentlig diskuterte de Amelias testamente, som gjorde Josefine til hovedarvingen til Amelias store formue. Josefine fikk også ta over ledelsen av Hospicio Donna Maria Amélia, et pleiehjem for lungesyke på Madeira som var oppkalt etter Amelias datter Maria Amélia, som døde der i 1853. Josefine reiste hjem til Sverige via Lourdes, og gjorde deretter et lengre opphold i Bayern. På vei videre hjemover fikk hun den 18. september 1872, mens hun var i Hamburg, et telegram om at hennes sønn Karl XV var meget syk. Den alvorlig syke kongen døde samme dag i Malmö, og Josefine kom dit to dager senere.[43]

I mai 1875 reiste Josefine med et lite følge til Roma for å treffe paven. Hun reiste inkognito som «grevinnen av Tullgarn». I Roma ble hun mottatt av kong Viktor Emanuel II, som spaserte med henne gjennom Roma. Hun ble mottatt av pave Pius IX, som hun hadde brevvekslet med siden 1850-tallet. Hun benyttet også anledningen til å se Romas severdigheter; blant annet klatret hun opp alle trappene til Peterskirkens kuppel.

På hjemveien stanset hun i sin fødeby Milano, samt i Bologna der Napoleon hadde gjort henne til prinsesse av Bologna, en tittel hun beholdt til syvårsalderen. I Tegernsee i Bayern skulle hun ha møtt sin morbror Karl av Bayern; han ble imidlertid kastet av hesten noen dager før Josefine skulle komme, og døde øyeblikkelig. I Salzburg traff hun den franske ekskeiserinnen Eugénie av Frankrike, enken etter Napoleon III.[44]

Død

rediger

Vinteren 1875/1876 ble enkedronning Josefine stadig svakere, og den 24. mai 1876 ble hun rammet av en lungebetennelse som ble forverret den 3. juni da hun fikk hjerteproblemer. Hun bad den tidligere justitiestatsministeren Louis De Geer om å være testamentsfullbyrder for henne når hun var død; hun etterlot seg en formue på 9,5 millioner svenske kroner.

Den 6. juni mottok hun den siste olje, og den 7. juni klokken 03.30 døde hun. Hennes siste ord var: «Hvad jag är lycklig! ... Nu går jag hem ... Jag tackar Dig, min Gud!».

Begravelsesgudstjenesten fant sted den 21. juni i Serafimersalen på Stockholms slott, etter den katolske kirkes rituale. Neste dag ble hun begravet fra Riddarholmskyrkan.[45] Erkebiskop Anton Niklas Sundberg holdt minnetalen over enkedronningen, og deretter ble kisten plassert i «Bernadotteske gravkoret» i Riddarholmskyrkan.[46]

Annet

rediger

Dronningen nedstammet fra Gustav Vasa, og gjennom dette stammer også alle Bernadotte-konger fra og med Karl XV fra Vasaætten.

Josefines gate i Oslo er oppkalt etter dronning Josefine.

 

Stamtavle

rediger
Josefine av Norge og Sverige – stamtavle i tre generasjoner
Josefine av Norge og Sverige Far:
Eugène de Beauharnais 		Farfar:

Alexandre de Beauharnais

Farfars far:

Francis V av Beauharnais

Farfars mor:
Marie Henriette Pyvart de Chastullé
Farmor:
Joséphine de Beauharnais 		Farmors far:

Joseph-Gaspard de Tascher

Farmors mor:
Rose-Claire des Vergers de Sanois
Mor:
Augusta av Bayern 		Morfar:

Maximilian I av Bayern

Morfars far:

Frederick Michael, hertug Palatine av Zweibrücken

Morfars mor:
Maria Franziska, hertuginne Palatine av Zweibrücken
Mormor:
Auguste Wilhelmine Maria av Hessen-Darmstadt 		Mormors far:

Georg Wilhelm av Hessen-Darmstadt

Mormors mor:
Maria Luise Albertine av Leiningen-Dagsburg-Falkenburg

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g Svenskt biografiskt lexikon, «Josefina», Svensk biografisk leksikon-ID 12210[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00003217, oppført som Joséphine de Beauharnais[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Peerage, oppført som Joséphine Maximiliane Eugénie Napoléone de Beauharnais, The Peerage person ID p10226.htm#i102256, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Eg. Joséphine Maximilienne Eugénie Napoléonne, Norsk biografisk leksikon ID Josefine, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Josephine, Find a Grave-ID 9483629, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p10226.htm#i102256, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Riddarholmskyrkan - inventories and graves, side(r) 460, besøkt 21. februar 2019, «K ista för drottning Josefina, d. 1876.»[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Braun (1950), s. 43
  10. ^ Hofberg, Herman; Heurlin, Frithiof; Millqvist, Viktor; Rubenson, Olof (1906). «I:555 (Svenskt biografiskt handlexikon)». runeberg.org (på svensk). Besøkt 19. januar 2019. 
  11. ^ Söderhjelm/Palmstjerna, s. 110–112
  12. ^ Braun (1950), s. 45
  13. ^ Brev fra Karl Johan til Oscar 27. mai 1822. Sitert fra Söderhjelm (1944), s. 96
  14. ^ Söderhjelm (1944), s. 98–103
  15. ^ Söderhjelm (1944), s. 112–118
  16. ^ Brev fra Gustaf af Wetterstedt til kung Karl Johan. Sitert fra Söderhjelm (1944), s. 121
  17. ^ Biografi – Svenskt biografiskt handlexikon
  18. ^ Söderhjelm (1944), s. 124–127, Lundebeck (1943), s. 48
  19. ^ Braun (1950), s. 17–19
  20. ^ Söderhjelm (1944), s. 128–129
  21. ^ «Förberedelser inför det Kungliga bröllopet - Sveriges Kungahus». www.kungahuset.se (på svensk). Arkivert fra originalen 3. januar 2019. Besøkt 19. januar 2019. 
  22. ^ Lars O. Lagerqvist, Sveriges regenter, Från forntid till nutid, Norstedts 1997, s 362. ISBN 91-1-963882-5.
  23. ^ Söderhjelm (1944), s. 130–132
  24. ^ Lundebeck (1943), s. 168–170
  25. ^ Söderhjelm (1944), s. 150
  26. ^ Söderhjelm (1944), s. 156–160
  27. ^ Braun (1950), s. 56–65
  28. ^ Braun (1950), s. 197–208
  29. ^ Hallendorff (1924), s. 55–56
  30. ^ a b Thuesen 1991, s. 144
  31. ^ Braun (1950), s. 291
  32. ^ Nils F. Holm, "Josefina" i Svenskt biografiskt lexikon, band 20
  33. ^ Se R Wehner S:ta Eugenia kyrka 1837–1937. Stockholm 1937 s1f
  34. ^ Braun (1950), s. 103–120
  35. ^ Braun (1950), s. 120–130
  36. ^ Becker & Blückert (2007).
  37. ^ Lundebeck (1943), s. 191–192
  38. ^ Braun (1950), s. 140–149
  39. ^ Lundebeck (1943), s. 321
  40. ^ Katolskt magasin nr 2 / 020215
  41. ^ Söderhjelm (1944), s. 438–441
  42. ^ Braun (1950), s. 183–184
  43. ^ Braun (1950), s. 250–252
  44. ^ Braun (1950), s. 277–292
  45. ^ Ätten Bernadotte : biografiska anteckningar, [Andra tillökade uppl.], Johannes Almén, C. & E. Gernandts förlag, Stockholm 1896, s. 146
  46. ^ Braun (1950), s. 293–299

Litteratur

rediger
  • Thuesen, Nils Petter (1991), Norges dronninger gjennom tusen år, Oslo: Tiden Norsk Forlag, ISBN 82-1003-458-8 
  • Lars Elgklou (1978). Bernadotte. Historien - eller historier - om en familj. Stockholm: Askild & Kärnekull Förlag AB. ISBN 91-7008-882-9. 
  • Robert Braun (1950). Silvertronen. En bok om drottning Josefine av Sverige-Norge. Stockholm: Norlins förlag. 
  • Carl Hallendorff (1924). Från Karl XV:s dagar – personer och händelser. Stockholm: Norstedts. 
  • Anders Lundebeck (1943). Joséphine av Sverige-Norge. Stockholm: Medéns förlags AB. 
  • Alma Söderhjelm och Carl-Fredrik Palmstjerna (1944). Oscar I. Stockholm: Bonniers. 
  • Gunnel Becker & Kjell Blückert, Drottning Josefina av Sverige och Norge. Stockholm 2007
  • Gunnel Becker m.fl. "Välgörenhet och stiftelser" i Gunnel Becker & Kjell Blückert, Drottning Josefina av Sverige och Norge" (2007)
  • Erik af Edholm, Svunna Dagar, Ur Förste hovmarskalken Erik af Edholms dagböcker, P.A. Norstedt & Söner, Stockholm 1944
  • Erik af Edholm, På Carl XV:s tid, Ur Förste hovmarskalken Erik af Edholms dagböcker, P.A. Norstedt & Söner, Stockholm 1944
  • Kungliga familjen samt konungens stamfader och öfriga aflidna medlemmar af konungahuset : med biografiska uppgifter och en genealogisk tabell, F. U. Wrangel, Hasse W. Tullbergs förlag, Stockholm 1895 s. 6

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Dronning av Sverige og Norge
1844–1859 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Josefine_av_Norge_og_Sverige&oldid=24693503»