Joséphine de Beauharnais

Joséphine de Beauharnais (opprinnelig Marie Josèphe Rose Tascher de la Pagerie) (født 23. juni 1763 i Les Trois-Îlets på Martinique i Antillene, død 29. mai 1814 i Rueil i Frankrike) var Napoléon Bonapartes første hustru og ble keiserinne av Frankrike. Hun var datter av løytnant og plantasjeeier Joseph-Gaspard de Tascher, chevalier, seigneur de la Pagerie, og Rose-Claire des Vergers de Sanois.

Joséphine de Beauharnais
Keiserinne av Frankrike og dronning av Italia
Josephine de Beauharnais, Keizerin der Fransen.jpg
Født23. juni 1763[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Les Trois-ÎletsRediger på Wikidata
Død29. mai 1814[1][5][2][4]Rediger på Wikidata (50 år)
Rueil-MalmaisonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kunstsamler[6], tegner[6], kunstnerRediger på Wikidata
Ektefelle Napoléon Bonaparte (17961809)[7][8], Alexandre de Beauharnais (17791794)[7][8], Napoléon BonaparteRediger på Wikidata
Far Joseph-Gaspard de Tascher de La PagerieRediger på Wikidata
Mor Rose Claire des Vergers de SannoisRediger på Wikidata
Barn Eugène de Beauharnais, Hortense de BeauharnaisRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
Utmerkelser Maria Luisa-ordenenRediger på Wikidata
FyrstehusHuset Beauharnais og Huset Bonaparte
Våpenskjold
Joséphine de Beauharnaisʼ våpenskjold

Ekteskapet med de BeauharnaisRediger

Joséphine de Beauharnais' søster Catherine-Désirée var forlovet med den franske offiseren Alexandre de Beauharnais. Søsteren døde i oktober 1777. I stedet ble det bestemt at Joséphine skulle gifte seg med ham.

I oktober 1779 flyttet Joséphine med sin far tilbake til Frankrike. Bryllupet med Alexandre de Beauharnais sto den 13. desember 1779 i Noisy-le-Grand. Ekteparet fikk to barn: sønnen Eugène de Beauharnais (1781–1824), og datteren Hortense de Beauharnais (1783–1837).

Den franske revolusjonenRediger

Joséphine var bare 16 år da hun ble gift med Alexandre, som skammet seg over sin unge kones provinsielle kreolske manerer og mangel på forfinelse. Alexandre avslo derfor å presentere henne ved Marie-Antoinettes hoff i Versailles. I mars 1785 var han så ferdig med henne at hun fikk innvilget separasjon. Hun ble likevel boende i Paris de neste 3 årene, men dro tilbake til Martinique i 1788, da hun var 25. I 1790 fikk fikk den vestindiske slaveoppstanden henne til å dra tilbake til Paris, som snart viste seg like farlig som Martinique, ettersom eksmannen hennes hadde tjent i revolusjonshæren, men falt i unåde hos jakobinerne og ble henrettet 23. juli 1794 sammen med sin bror Augustin på Place de la Révolution (i dag: Place de la Concorde) i Paris. Joséphine selv ble også fengslet, men etter Robespierres fall under statskuppet 9. thermidor i år 2 (dvs. 27. juli 1794) ble hun løslatt. Snart var hun en ledende skikkelse i Paris-sosieteten.[9]

Tennene hennes var svarte stubber etter at hun hadde tygget sukkerrør på foreldrenes plantasje som barn, men hun hadde lært å smile med lukket munn. «Hadde hun bare hatt tenner,» sa en hoffdame, «ville hun overstrålt de andre damene.» Selv om Alexandre hadde vært en konemishandler - han bortførte også den tre år gamle sønnen Eugene fra klosteret der Joséphine hadde søkt tilflukt da hun hadde fått nok juling av ham - forsøkte hun likevel å hjelpe ham da han satt fengslet. Selv ble hun arrestert 22. april 1794 og tilbrakte sitt tre måneders fangenskap i den iskalde krypten under kirken Saint-Joseph-des-Carmes i daglig frykt for sitt liv. Hun og de andre kvinnene fikk en flaske vann daglig til alle formål, det var ingen sanitæranlegg, og hennes engelske cellekamerat Grace Elliott mintes hvordan veggene var flekket av blodet fra prestene som hadde vært fanget der.[10]

En stund var hun elskerinnen til Paul Barras, som gikk lei og ville kvitte seg med henne ved å introdusere henne til en ambisiøs ung offiser, Napoleon Bonaparte.

Napoléon BonaparteRediger

Napoleon falt for henne, og hun gikk med på å gifte seg med ham etter at han ble utnevnt til anfører for den italiensk ekspedisjon. Hun giftet seg borgerlig den 9. mars 1796 med den seks år yngre mannen. Joséphine var en likegyldig partner som knapt brydde seg med å svare på sin ektemanns lidenskapelige kjærlighetsbrev. I ett av dem fortviler den lengtende offiseren over at hans elskede plutselig har adressert ham med vous («De») i stedet for tu («du») i sitt siste brev. Napoleon skriver: «Jeg har ikke tilbrakt en dag uten å elske deg; ikke en natt uten å omfavne deg; ikke så mye som drukket en kopp te uten å forbanne den stolthet og ærgjerrighet som tvinger meg til å være adskilt fra det viktigste i mitt liv...Å min elskede, dette vous, disse fire dager får meg til å lengte etter min tidligere likegyldighet. Forbannet være den ansvarlige! Måtte han som straff ha det som jeg har det nå! Helvete har ingen pine stor nok, eller furiene[11] slanger nok." Vous! Vous! Hvordan vil tingene ta seg ut om to uker?...Har du opphørt å elske meg?»[12]

Under felttoget i Egypt i 1798/99 flørtet hun med en annen offiser på en sterkt kompromitterende måte. Da truet Bonaparte med å skille seg fra henne, men barna hennes ba ham la være, og han tilga henne omsider og betalte attpåtil den enorme gjelden hun hadde stiftet.[13] For å styrke sin egen stilling, oppmuntret Joséphine til ekteskap mellom sin datter Hortense og sin svoger Louis Bonaparte, Napoleons bror (1802). Ekteskapet ble ulykkelig, men Hortense ble dronning av Holland, og paret fikk tre barn. Den yngste, Charles-Louis-Napoléon Bonaparte, ble den senere Napoleon III.[14]

Joséphine ble kronet til keiserinne i Notre-Dame-katedralen den 2. desember 1804. Noen bedre brevskriver ble hun ikke av det. 19. desember 1805 skrev Napoleon til sin kone: «Store keiserinne, ikke et brev fra deg siden din avreise fra Strassburg. Du har passert Baden, Stuttgart og München, uten å skrive et ord til oss. Det er hverken beundringsverdig eller kjærlig! jeg er fremdeles i Brno. Russerne er dradd; jeg har en fredsavtale. Bøy deg ned fra din storhets høyder og beskjeftige deg litt med dine slaver. Napoleon.»[15]

Da det syntes klart at hun ikke kunne gi Napoleon noen barn, gikk hun med på å skille seg fra ham, slik at keiseren fikk gifte seg med erkehertuginne Marie-Louise av Østerrike som kunne gi ham en tronarving. Skilsmissen fant sted 10. januar 1810. Det kom vel med at vielsen i 1796 viste seg ugyldig. Funksjonæren som foretok den, var ikke bemyndiget til å vie noen; offiseren som bevitnet Napoleons underskrift, var for ung; bruden oppga å være fire år yngre enn hun faktisk var, og Napoleon hadde oppgitt falsk adresse og fødselsdato.[16]

Etter skilsmissen bodde Joséphine i Château de Malmaison nær Paris. Hun ble begravet ikke langt derfra, i kirken St. Pierre et St. Paul i Rueil.

EtterkommereRediger

Blant hennes barnebarn var den svensk-norske dronningen Josefine som var gift med Oscar I av Sverige og Norge.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Josephine, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Josephine, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00016985, oppført som Joséphine de Beauharnais[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Artists of the World Online, oppført som Kaiserin) Joséphine (Frankreich, AKL Online kunstner-ID 00090291[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, oppført som Joséphine De Beauharnais, GeneaStar person-ID beauharnais[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 11483[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b RKDartists, rkd.nl, besøkt 18. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Peerage person ID p11238.htm#i112375, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://www.britannica.com/biography/Josephine
  10. ^ Andrew Roberts: Napoleon the Great
  11. ^ https://naob.no/ordbok/furie
  12. ^ Ursula Doyle: Love letters of great men (s. 51), forlaget Macmillan, ISBN 978-0230-73946-8
  13. ^ https://www.britannica.com/biography/Josephine
  14. ^ Hortense, dronning av Holland
  15. ^ Ursula Doyle: Love letters of great men (s. 53)
  16. ^ Richard Cavendish: «Napoleon divorces Josephine», History today

Eksterne lenkerRediger