Kreolspråk

(Omdirigert fra Kreol)

Et kreolspråk, eller bare kreol, er et pidginspråk, dvs et blandingsspråk som er blitt morsmål; et helt nytt språk, iblant skapt i løpet av en eller to generasjoner.[1] Språket utvikles bort fra det opprinnelige pidginspråkets begrensninger og blir et fullstendig språk med mer komplisert vokabular og grammatikk, og et mer utbygd lydsystem. Eksempler på kreolspråk er tok pisin (Papua Ny-Guinea), pitkairnsk (Pitcairn og Norfolkøya), haitisk (Haiti), og det utdødde «negerhollandsk» i Dansk Vestindia.

Fra pidgin til kreolspråkRediger

Kjennetegnet på et kreolspråk er at det er blitt befolkningens «førstespråk», altså morsmål. Kreolisering er prosessen som fører til at et ustabilt pidginspråk utvikler seg til et språk med relativt fast grammatikk og syntaks. Alle kreolspråk har utspring i pidginspråk, vanligvis slike som har fått morsmålsstatus. Pidginspråkene oppsto i møtet mellom to eller flere folkegrupper med innbyrdes uforståelige språk som måtte finne nødløsninger for å snakke sammen. Slavesamfunn var typiske arnesteder for pidgin og kreolisering.

Ordet «kreol» kommer fra fransk créole og spansk criollo, avledet av et portugisisk ord med betydningen «å oppdra». Opprinnelig betegnet ordet en europeer født i koloniene i Vestindia, og som derfor snakket annerledes enn nykommere fra kolonimakten i Europa.

En klassisk definisjon av kreolspråk inneholder også den vanligste forklaringen på tilblivelsesprosessen: Et fullt utviklet og relativt stabilt språk som oppstår gjennom «nativisering», det vil si at barn vokser opp med språket. Ifølge en omstridt teori om kreolspråk som forfektes av «universalister» med Derek Bickerton som en ledende talsmann, er det dermed barn som skaper kreolspråk.

Medfødt språkevneRediger

En underliggende teori er at språk bygger på en medfødt biologisk evne og ikke må læres på samme måte som andre ferdigheter. I barnets hjerne finnes et faculté de langage eller «språkorgan» som gjør at det automatisk tilegner seg omgivelsenes språk, til tross for begrenset eller ikke eksplisitt input av språkets regelverk. Vanligvis er det ikke nødvendig å lære et barn å snakke – det skjer av seg selv. Språkevnen (nature) samvirker med det kontekst-spesifikke (nurture) ved at preprogrammerte, åpne systemer innstilles riktig med utgangspunkt i «primære lingvistiske data» eller input. «Universell grammatikk» (UG) er begrepet som brukes av Noam Chomsky, opphavsmannen til teorien om en medfødt språkevne. Universalistene henviser til Chomsky for å forklare hvordan barn som vokste opp i omgivelser med mangelfull input fra foreldre og andre voksne, likevel klarte å «finne opp» et rikt, konsekvent og stabilt språk ved hjelp av sin innebygde universelle grammatikk. Mesterstykket, som de aldri ville ha klart uten medfødt språkevne, var altså å veve løse tråder sammen til et solid system.

Kreolspråks strukturRediger

I kjente kreolspråk, som for eksempel haitisk, er mesteparten av ordforrådet hentet fra de sosialt overlegne, men tallmessig underlegne europeiske språkene som til ulik tid ble talt på øya. Disse opphavspråkene kalles kreolspråkets «superstratum». Slavenes afrikanske språk, kalt «substratum», var viktige kilder til de syntaktiske og semantiske egenskapene ved haitisk. Noen lingvister mener at dette språket er resultatet av en «releksifisering» av afrikanske språk med leksemer hentet fra fransk.

DekreoliseringRediger

Når et kreolspråk sameksisterer med superstratumspråket som har levert mesteparten av ordforrådet, og som vanligvis er skriftspråk i vedkommende samfunn, vil kreolspråket bli utsatt for press. Sosial mobilitet og stadig kontakt kan få de kreoltalende til å restrukturere språket og ta inn stadig flere trekk fra det mer prestisjetunge superstratum-språket. Denne prosessen kalles «dekreolisering».

Språklig og kulturell hybridiseringRediger

Pidgin- og kreolspråk oppstår ikke i alle kontaktsituasjoner. Mange lingvister vil reservere disse betegnelsene for språksystemer skapt i tilknytning til drastiske sosiale omveltninger og massive folkevandringer, slik det typisk skjedde under europeernes ekspansive kolonisering av verden. Ut fra en streng definisjon er en rekke andre språkendringer som skyldes kulturell kontakt ikke egentlig kreolisering. Moderne engelsk er eksempelvis en blanding av elementer fra flere språk, særlig angelsaksisk og normannerfransk. Det må ha oppstått pidgin-språk da normanniske erobrere og engelske bønder skulle forhandle om arbeidsplikt og skatt. Men hver av partene fortsatte å snakke sitt eget språk med sine egne standsfeller i noen hundre år, helt til den engelske overklassen ga opp det ikke bæredyktige prosjekt å være franske øyer i et engelsk hav. I mellomtiden slet det hardt på engelsken å være i kontakt med et fremmed, men sosialt overlegent språk. Grammatikken ble radikalt forenklet i forhold til den formrike gammelengelsken. Kjønn, kasus og mange verbalformer ble borte, mens ordforrådet ble gjennomsyret av franske lånord. Noen mener at det engelske tale- og skriftspråket som kom ut av denne prosessen, var et kreolspråk, men denne oppfatningen er omstridt og avvises av mange forskere.

Moderne norsk, særlig riksmål/bokmål-tradisjonen, er også sterkt påvirket av andre språk, og særlig av dansk. Men norsk er avgjort ikke et kreolspråk. Det har ikke gjennomgått et pidgin-stadium, ettersom dansk superstratumspråk og norsk substratumspråk alltid har vært innbyrdes forståelige. Men det er bare hundre år siden skriftspråket var praktisk talt rent dansk, mens norsk embetsstand og urban overklasse gjennom noen hundre år utkrystalliserte en talespråksnorm som kan kalles «dansk med norsk uttale» («dannet dagligtale»).

Norsk utviklet et ordforråd som tåler sammenligning med den legendariske rikdommen i engelsk. En dansk undersøkelse har påpekt at det engelske ordforrådet er talt opp ut fra ordtilfanget gjennom de siste tusen år, der halvparten er ord som for lengst er gått av bruk, og at engelsk derfor neppe har noe større vokabular enn dansk.[2] Også norsk hevder seg godt: Dante brukte rundt 17.000 ulike ord og Shakespeare 29.000, overgått av Knut Hamsun med 34.000 ord, og toppet av Henrik Wergeland med rundt 58.000.[3]

Selv om eksemplene engelsk og norsk ikke kan kalles kreolspråk, er det mulig å se på dem som blandingsspråk eller språklige hybrider.

Kreoliseringsbegrepet oppsto innenfor lingvistikken, men er overtatt av andre kulturvitenskaper for å beskrive blandingskulturer. Thomas Hylland Eriksen har drøftet begrepet og erklært det brukbart for antropologien, men spør om hybridisering er bedre. Kjennetegnet på en kreolkultur er at den [som kreolspråk] har fått tid til å utvikle seg i retning av koherens (sammenheng), og at dens meningssystemer preger generasjoner av mennesker fra fødselen av. Liksom kreolspråkene kombinerer trekk fra ulike språk på nye måter, kan faktorer fra ulike kulturer kobles kreativt i en kreolkultur. Anvendelsen av kreoliseringsbegrepet står i motsetning til synet på kulturer som veldefinerte helheter med høy grad av intern ensartethet som overleveres intakt til nye generasjoner. Det antyder kulturelt mangfold og fri flyt snarere enn autonomi.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Andersen, Roger (red.), Pidginization and Creolization as Language Acquisition, Rowley, Mass. 1983
  • Bickerton, Derek, Roots of Language, Ann Arbor 1985
  • Chomsky, Noam, Language and Mind, New York 1972
  • DeGraff, Michel, Language Creation and Language Change – Creolization, Diachrony, and Development, Cambridge, Mass. 1999
  • Eriksen, Thomas Hylland, Kulturelle veikryss. Essays om kreolisering, Oslo 1994.
  • Hannerz, Ulf, Cultural Complexity – Studies in the Social Organization of Meaning, New York 1992
  • Pinker, Steven, The Language Instinct, Harmondsworth 1995