Konventikelplakatet
Konventikelplakatet var en svensk forordning fra 12. januar 1726 som forbød konventikler (bønnemøter særlig i hjemmene, med unntak av familieandakter). Konventikelplakatet rettet seg fremst mot den pietistiske bevegelse, for å slå vakt om «enhet i religionen» som i pakt med den tids oppfatning var nødvendig for samfunnets vel. Brudd mot forordningen kunne utløse strenge straffer.
Bruk rediger
På 1800-tallet ble Konventikelplakatet benyttet også mot Roparrörelsen og frikirkebevegelsen. Mange ville ikke rette seg etter loven, og fortrakk å utvandre – de fleste til Nord-Amerika. Den første store svenske emigrasjonsbølgen i 1840- og 1850-årene skyldtes til en viss grad Konventikelplakatet.
Opphevelse rediger
Fra nesten alle landets kanter kom det bønneskrift om avskaffelsen av forordningen.
Spørsmålet ble behandet av flere riksdager, men først den 26. oktober 1858 ble Konventikelplakatet opphevet.[1]
En ny, noe mildere lov kom i dens sted. Sammenkomster uten prests ledelse kunne fortsatt ikke forekomme i den vanlige gudstjenestetiden uten særskilt tillatelse. Allerede den 11. desember 1868 ble også den erstattet. Fra da kunne slike sammenkomster avholdes i den allmene gudstjenestetiden, men kunne ikke skje så nær kirken at den forstyrret ordningen.
Norge rediger
I Norge bestod på samme tid (men med kortere varighet) en tilsvarende forordning, Konventikkelplakaten.
Referanser rediger
- ^ Tore Frängsmyr: Svensk idéhistoria: Bildning och vetenskap under tusen år, Del II 1809-2000, Stockholm: Natur & Kultur, 2004. s. 91f
Eksterne lenker rediger
- Konventikelplakatet i Nordisk familjebok (1. utgave, 1884)