Hans Riddervold
Hans Riddervold (født 7. november 1795 i Teien ved Åsgårdstrand, død 20. juli 1876 i Kristiania) var en norsk stortingspresident, minister og biskop.
| Hans Riddervold | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. nov. 1795[1] Åsgårdstrand | ||
| Død | 20. juli 1876[2] (80 år) Christiania | ||
| Beskjeftigelse | Prest, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Oslo katedralskole | ||
| Barn | Julius Riddervold | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Utmerkelser | St. Olavs Orden | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan ble cand. theol. i 1819 og fikk stilling som residerende kapellan, i praksis overlærer (rektor) ved Fredrikstad høiere almenskole fra 1820.
Politisk og kirkelig virke
redigerHan ble i 1827 stortingsrepresentant og senere stortingspresident i periodene 1830–1836, 1839–1842 og 1848. Han var kirke- og undervisningsminister i tiden 1848–1849, 1850–1854 og 1855–1872. I periodene imellom var han ved statsrådsavdelingen i Stockholm. Han var dessuten konstituert sjef i Revisjonsdepartementet en måneds tid i 1852 og i Finansdepartementet en drøy måned i 1853.
Riddervold forlot skolen i Fredrikstad i 1832 og ble sogneprest i Fredrikshald og fra 1838 prost i nedre Borgesyssel prosti. Etter ett år som sogneprest i Østre Toten ble han utnevnt til biskop i Trondhjem fra 1843.
Hans politiske og geistlige virksomhet var preget av hans konservative livssyn, men han var ingen motstander av forsiktige reformer. Innen skolepolitikk var han en foregangsmann med sterke ønsker om heving av skolens nytteverdier.
Kirkepolitisk var Riddervold konservativ. Som biskop av Trondhjem vegret han seg mot å krone dronning Joséfine i Trondhjem, fordi dette stred mot forfatningen og kirkeretten, ettersom hun var katolsk. Dermed ble verken hun eller kong Oscar I kronet i Norge. Han bekjempet på alle måter den såkalte Lammersbevegelsen, en frikirkelig bevegelse som hadde meget til felles med baptismen, var oppkalt etter sin grunnlegger Gustav Adolf Lammers og hadde fått et støttepunkt i Skien. Bestrebelsene for en kirkereform i 1850-årene stilte han seg skeptisk overfor, og da Stortinget i 1868 vedtok loven om menighetsråd, nektet han å godta det.
Skolepolitisk hadde han en ganske annen holdning. Loven av 1860 om landsfolkeskolen var den første av hans reformer. Dette var det første skrittet vekk fra konfesjonsskolen til en allmenn offentlig skole. Det ble innført nye skolefag, og det ble vakt stor vekt på morsmålsundervisningen. Også de ambulerende skoler ble trengt tilbake til fordel for skoler med fast tilhold, og i løpet av 1860-årene ble landskoler med eget skolebygg til det normale. I 1857 ble den latinske stillære avskaffet på høyere skoler. I 1869 ble det innført realskoler ved siden av de gamle latinskoler.
Han var også aktiv på det kulturelle område. Han fremmet den nye diktning, som ble representert ved for eksempel Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Han fikk også inn for innføringen av 17. mai som nasjonaldag.
Sine siste år tilbragte han tilbaketrukket i Kristiania og arbeidet på sine erindringer, som imidlertid ikke ble publisert før etter hans død.[3]
Han ble tildelt Storkors av St. Olavs Orden i 1859 og Borgerdådsmedaljen i gull 1869
Riddervolds gate og Riddervolds plass i Oslo er oppkalt etter ham.
Referanser
rediger- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 712[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 713[Hentet fra Wikidata]
- ^ Artikel „Riddervold, Hans“ i Salmonsens konversationsleksikon
Eksterne lenker
rediger- (en) Hans Riddervold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Hans Riddervold hos Virksomme ord
- (no) Hans Riddervold i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- «(no) Hans Riddervold» i Norsk biografisk leksikon.