Åpne hovedmenyen
Påskrift på kirkebenk brukt til inngangskoner og dåpsfølge i Mariager kirke i Danmark.

Inngangskone eller introdusert barselkvinne var en kvinne som fulgt av presten gikk i kirken og ble introdusert på nytt for menigheten etter en barnefødsel. I norsk rett var slik introduksjon lovfestet til 1754; siden var ordningen frivillig, og med visse geografiske forskjeller falt skikken bort i løpet av hundreåret som fulgte.

I gamle kirkebøker er det oppført når kvinner ble «introduceret» på denne måten.

Innhold

InnholdRediger

Fem-seks uker etter at barnet var født, ble moren fulgt til kirken. Her ventet huen utenfor eller i våpenhuset, og presten gikk ut for å møte henne – enten før gudstjenesten eller før en av salmene før prekenen. I en kort tale minnet han henne på å takke Gud for hjelp gjennom prøvelsene, og for å ha født et menneske til verden. Så lyste han velsignelsen over den nybakte moren.[1]

BakgrunnRediger

Påbudet om introduksjon av barselkvinner har sammenheng med kravet om renselse som ligger i den gammaltestamentlige loven om barselkoner, [2] en skikk det òg blir fortalt at Maria fulgte da Jesus ble født.[3].

Martin Luther likte ikke skikken med introduksjon av barselkoner.[4] Han mente det var feil å jevnstille barselkonen med en hedning eller å se på henne som uren. Skikken stod likevel så sterkt at den overlevde reformasjonen. Kirkeritualet av 1685 presiserte at skikken ikke var knyttet til reinselse fra synd eller urenhet. Dette ble presisert i omtalen av skikken med introduksjon av barselkoner: «… hvilket skeer ikke for den skyld, at mand skulle agte dem mer syndige og ureene for Gud, end andre Mennisker, etersom de i det Ny Testamente ere af Gud selv befriede fra den Jødiske Renselse …». [5]

Kristian den femtes norske lov 2-8-9 påla kvinnene å holde seg innomhus i fem-seks uker etter at de hadde født, og at gifte kvinner så kunne bli introdusert for menigheten, der det var skikken.[6] Det var forbudt for presten å la ugifte mødre være inngangskoner. Slike kvinner måtte i stedet gjøre offentlig skriftemål. I 1754 skrev Kongen brev til biskopene om at introduksjon skulle være frivillig for kvinnene. Likevel holdt skikken seg i lang tid, noen steder inn på 1900-tallet. Landstads reviderte salmebok, som kom ut i 1926, hadde en salme ment for bruk ved «mødres kirkegang»: «Til dit hus med takkesang / Kommer jeg, min Gud, tilbake, Holder glad min kirkegang, Du i nåde mot mig take!» (Nr. 719)

Ved liturgirevisjonen i 1975 ble ordningen tatt bort fra det norske kirkeritualet.

Skam eller ære?Rediger

Det er ulike meninger om hvordan kvinner oppfattet skikken med å stå inngangskone. Samtidige kilder kan holde kiekegangen fram som en høytidsstund for moren. Innsamlet tradisjonsmateriale tyder på at kvinner oftere så skikken som ydmykende. Samtidig kan reglene om at kvinner skulle holde seg i ro etter fødselen, ha vært med på å gi dem en tiltrengt hviletid.[5]

ReferanserRediger