Åpne hovedmenyen

Hartvig Knudssøn Bille

Hartvig Knudssøn Bille
Født1575
Beskjeftigelse Embetsmann
Nasjonalitet Norge
Slektsvåpen for adelslekten Bille som Hartvig Bille nedstammet fra.

Hartvig Knudssøn Bille til Møllerup (også Hartwich) (født rundt 1575, død 1642–1649) var en dansk embetsmann som var lensherre i Nordlandenes len i Norge i årene fra 1604 til 1618.

Da Bille tiltrådte, var de mange små len i Nordland og Troms slått sammen. Dette for at staten skulle få større kontroll over nordområdene i en tid med krig, uår og stadige rivaliseringer mellom Danmark-Norge og Sverige. Han var spesielt engasjert med å administrere beskatningen av den samiske befolkningen, befeste norske interesser, og bekjempe svenske skattefogder på norsk territorium. Bille mobiliserte også et omfattende forsvar mot et eventuelt svensk angrep i Nord-Norge under Kalmarkrigen (1611–1613).

Familie og bakgrunnRediger

Hartvig Bille var i henhold til Dansk adelskalender født rundt 1575 som sønn av Knud Bille til Billeskov av den danske uradelsslekten Bille. Hans mor var Hilleborg Christophersdatter Gyldenstierne, født 18. mai 1548 på Wedellsborg.

Hartvig Bille ble gift med Anne Nielsdatter Kaas, som var født i Aarhus. Hun stammet fra adelslekten Kaas, og det er videre kjent at hun ble begravet den 26. juli 1650. Sammen fikk de barna Niels (født 6. januar 1620 i København, død 22. desember 1643 i Roma), Hilleborg (år for fødsel og død ukjent) og Karen (år for fødsel ukjent, død etter 1662 i barselseng).

Det er kjent at Hartvig Bille gikk på skole i Herborn 1594, at han i 1597 studerte ved universitetet i Genève, og at han i årene 1598–1604 var sekretær i Danske Kancelli, før han i 1604 ble lensherre i Nordlandene. Det er ikke kjent når han døde, men har var i live i 1642, og død i 1649.[1]

Lensherre for Nordlandene under KalmarkrigenRediger

Bakgrunn for KalmarkrigenRediger

 
Riksrådet i Købenavn behandlet saker av stor viktighet for kongeriket Danmark-Norge.

Etter Sveriges uttreden av Kalmarunionen i 1523 hadde landet ligget inneklemt av Danmark-Norge, med adgang til Nordsjøen bare via munningen av Göta älv. Her lå Älvsborg festning (i nærheten av det nåværende Göteborg), hvor Danmark, Norge og Sverige støtte sammen. Sverige hadde derfor behov for adgang til havet via det nordlige Norge.

Sverige og Russland hadde ligget i krig siden 1590, og ved freden i 1595 ble landene enige om at Sverige skulle ha adgang til kysten og havet mellom Tysfjorden i Nordland og Varangerfjorden i Finnmark. Dette til tross for at området var en del av Danmark-Norge. Kong Christian IV avviste de svenske kravene og forbød samene i området å betale skatt til de svenske fogdene.

Christian IVs strategi under rivaliseringen mellom Danmark-Norge, Sverige og Russland var å styrke tilstedeværelsen i Nord-Norge. Styrkingen av nordområdene hadde flere hensikter: Kontroll av den nye handelsveien mellom Russland og Vest-Europa via Kvitsjøen, noe som også gjorde Holland og England interessert i nordområdene, kontroll av naturressurser og skattelegging av samene i Nord-Norge. Denne rivaliseringen varte i over 200 år, der Danmark-Norge og Sverige utkjempet flere kriger. I denne tiden ble tredveårskrigen utkjempet på kontinentet, som egentlig var en serie kriger, der de fleste land i Europa var involverte. Selv om Norge knapt deltok i de europeiske krigene, ble altså befolkningen indirekte involvert gjennom økt skattetrykk.[2]

Styrket forvaltning av Nordlandenes lenRediger

Bille etterfulgte Claus Urne som lensherre i Nordlandene i 1604. Urne og Bille ble utnevnt til lensherrer for å styrke forvaltningen av Nord-Norge. Fra før av bestod Nord-Norge av en rekke små len. Nå ble smålenene fra Helgeland til opp til Troms slått sammen til Nordlandenes len for å få sterkere kontroll. Spesielt for å unngå svenske forsøk på å få egen bosetning på Finnmarkskysten, samt andre krav. Et annet tiltak var at de to lensherrene i Nord-Norge skulle bo permanent i landsdelen. Dermed ble de nektet frihet til å bo sør i Norge slik det tidligere hadde vært vanlig.[2]

Ikke bare var det opptakt til krig mellom Danmark-Norge og Sverige, det var også langvarig krise i Nord-Norge gjennom hele 1600-tallet. Det som preget denne tiden, har sammenheng med sterk befolkningsutvikling på 1500-tallet; dette kom sammen med dramatisk klimaforverring på slutten av 1500-tallet. For befolkningen betydde dette at avlingene slo feil på grunn av våte og kalde somre. Fiske, reindrift og fangst ble også vanskeligere med hardere vintre. Med krig, handelsblokader, økte kornpriser og opprustning ble det behov for økte skatter og omlegging av statens styrende organer. Blant annet ble bygdetingene underlagt statens kontroll, og fogdene som før var lensherrens tjenere, ble tjenestemenn for kongen. Staten fikk sterkere kontroll, mens bondeeliten mistet politisk og økonomisk makt.[3]

Lensherrens etablering på BodøgårdRediger

Da Bille kom til Bodø, var det meningen at han skulle bo på Sør-Hernes (omentrent der dagens Bodø lufthavn ligger). Fra kongen hadde han pålegg om å bosette seg i Bodø. Imidlertid ville han heller bo på Bodøgård,[4] noe som krevde at en ny residens ble oppført. En mann av så høy rang måtte ha en stor herregård og et tilsvarende stort gårdsbruk. For å bygge og drive residensen måtte bønder i lenet bidra med tømmer og transport av dette, i tillegg til at de i ettertid måtte skaffe store mengder fyringsved. Imidlertid var plikt til å skysse øvrigheten, såkalt føringsplikt, det mest forhatte arbeide bøndene ble pålagt. For å skysse lensherren trengtes rundt ti rokarer. Føringsplikten var hardt arbeid og tok verdifull tid. Bønder som satt godt i det, kunne sende sønner, tjenestefolk eller husmennene for å utføre føringsplikt, men dermed var også denne arbeidskraften tapt for flere dager.[5]

Flytting av samiske bosetningerRediger

 
Sjøsamer var tradisjonelt oppfattet å bo i indre fjordstrøk som Tysfjord, men kan ha hatt bosetninger langt ut i Lofoten og Vesterålen. Under Kalmarkrigen ble samene i indre strøk evakuert til ytre områder for at svenske fogder ikke skulle greie å få tak i dem.

Fjordområder i Salten og Ofoten var definert som finnefjorder, altså at det her bodde sjøsamer. I andre områder kan det virke som om det slettes ikke fantes samer. Fogdene i Lofoten og Vesterålen innberetter til statholder Axel Gyldenstjerne i 1591 at det ikke noen gang hadde bodd samer der. Men siden spørsmålet fra Gyldenstjerne var kommet opp på bakgrunn av grenseforhandlinger, kunne det ha vært viktig å ikke nevne noe om samisk tilstedeværelse. Svenskene kunne nemlig komme til å bruke samisk tilstedeværelse som begrunnelse for krav om rettigheter til kystområder.[6] Ved å underslå samisk tilstedeværelse kunne en tilbakevise at «svenskesamene» hadde forbindelse til havet. Bille skriver i 1609 at «lappene» driver sjøfiske hverken på kysten i Helgeland, Salten eller Senja.[7] Mange år senere gjør Bille i en redegjørelse til myndighetene i 1619 oppmerksom på at «finner» allikevel finnes i Lofoten og Vesterålen. Disse betalte skatt som nordmenn, men brukte egen klesdrakt. Også nyere forskning tyder på at det var samer i disse områdene.[6]

For å befeste sin posisjon i Tysfjordområdet, der det var mange samer med svensk opphav, ga den svenske Kong Karl IX beskjed til sine lappefogder i oktober 1606 om at det skulle bygges en svensk kirke og tilhørende prestegård her. Planen ble kjent i København allerede i desember 1606, og Christian IV skrev i et brev til sine lensherrer at et slikt kirkebygg straks måtte ødelegges om det ble reist. Denne kirkebyggingen ble det heller aldri noe av.[8]

I et brev av 1609 til København gjorde Bille rede for at han forsøker å flytte samer fra kyststrøkene og inn mot det som var «rette finnefjorder». Dette for å unngå at skatteoppkrever fra Sverige skulle komme langt ut på norsk territorium. Imidlertid kom det instrukser fra København om å evakuere samene ut mot øyene for å beskytte dem mot svensker i tilfelle krig.[9]

Før Kalmarkrigen brøt ut, klaget svenske myndigheter over at samer i fjordområdene mellom Tysfjord og Malangen ble flyttet ut til øyene. Kongen befalte fortsatt flytting etter at krigen brøt ut. Hensikten var å unngå svenske skattekrav overfor samene i fjordene. Ute på øyene var det lettere å hevde norsk suverenitet; her vurderte en at svenskene ikke ville forsøke å gjøre seg gjeldende. Bille fikk utvalgte øyboere til å påta seg forsvarsoppgaver. Inne i fjordene der det var lange avstander mellom bebyggelsen, benyttet Bille den brente jords taktikk. Her var det samenes gammer som gikk opp i røyk, dette for at svenske oppkrevere ikke skulle få nytte av dem. Han foreslo for Kongen at samene for fremtiden ikke skulle få lov til å bosette seg i fjordene.[10]

Skatteinnkreving fra sameneRediger

I 1604 greide svenske fogder å kreve inn skatt i Tysfjord, Efjorden og Røttangen. I alt 78 personer fra Tysfjord er nevnt i den svenske skattelisten.[8] De to neste årene lyktes de ikke med å kreve inn skatt. Årsaken til dette er beskrevet i et brev fra svenske styresmakter til Bille: Da fogden og hans menn kom til Tysfjord, hadde samene ødelagt skyssbåtene. Senere hadde ekspedisjonen lyktes med å skaffe andre båter, men da samlet samene seg for å skyte etter dem. Årsaken til dette kan være at svenskene gikk frem med stor brutalitet da de krevde inn skatt året før: «Da haver de Svenske imot alle våres Vilje og med Vold gått ind i Våre Hus og foretaget oss fattige Finder Skatt, som ikke uti manns Minne i over hundre Aar tilforn har vært utgitt.» Ved skatteinnkrevingen i 1607 ble det mer snakk om plyndring av samenes bosteder: «...men ettersom finnerna var alle bortrymde, måste vi tage i gårderna hva vi kunne finna.» De var da innom 96 bosteder hvor de tok med seg løsøre av alle slag.[8]

Vinteren 1610 hadde Kong Karl IX sendt av gårde en ekspedisjon til Finnmark ledet av Baltazar Beck. Med seg hadde han en betydelig styrke, men ble ikke stoppet. Lensherre Klavs Gagge for Vardøhus len unnskyldte seg med at han var reist vekk en tid under vinteren, dermed var det ingen til å organisere forsvar for å stanse ekspedisjonen. Før øvrig hadde også Gagge i Finnmark fått ordre om å flytte samebefolkningen ut på øyene.[10]

Samisk trolldomRediger

 
Samisk sjaman med runebomme.

Kong Christian IV sendte den 20. februar 1609 et brev til lensherrene Bille og Gagge angående politikken overfor samene. Brevet er i syv punkter, der det siste punktet omhandler forholdsregler mot samenes trolldomskunster. Det ble hevdet at samenes trolldom var av en så avskrekkende karakter at fromme folk ikke kunne tørre å bo i nærheten av dem. Dette kunne bety at den norske befolkningen kunne få problemer med å få fotfeste i området. Lensherrene fikk derfor beskjed om at de hadde ansvaret for å bekjempe dette. Kongen beordret at samer som ble avslørt i å drive med trolldom, skulle dømmes til døden uten nåde. Trolldommen som ikke kunne bevises, men der det var mistanke, skulle føre til utvisning av samer.[11]

I sitt brev av 22. juli 1609 sendt fra Bodøgård forteller Bille om tre samer som hadde gjort folk på en gård i Troms syke. De syke var tilstede under rettssaken som vitner. De tre samene ble dømt til døden for trolldom. Sannsynligvis ble de dømt til brenning på bål, som var det vanlige for slike forbrytelser. Dette var den første dødsdommen for trolldom som er dokumentert i Troms. Historiker Rune Blix Hagen mener det opplagt måtte være politiske motiver bak dette; den ene dødsdømte var nemlig den svenske samelensmannen Oluf Amundsen.[11]

Hagen har spesielt sett på konfliktene som oppstod på 1600-tallet da kolonisering av samiske utnyttelseområder ble gjort. Innlemmingen av urbefolkningen i det Dansk-Norske riket fikk brutale og smertefulle utslag ut over på 1600-tallet. En forestilling om femtekolonnister med djevelske motiver blant samene resulterte i en klappjakt på indre fiender. Hagen karakteriserer denne jakten som uten sidestykke i norsk historie. Fra slutten av 1500-tallet til utgangen av 1600-tallet ble 37 samer i Nord-Norge anklaget for trolldom, 28 av disse (20 menn og 8 kvinner) ble dømt til døden.[11]

Krigsforberedelser under KalmarkrigenRediger

I et kongebrev av 1611 går det frem at svenske fogder vinteren 1610/1611 hadde dratt gjennom Nordlandenes len med 80 mann for å kreve inn dobbel skatt fra samene. Blant annet skal en Mester Daniel ha streifet rundt med bevæpnede menn for å kreve inn skatter av samene og hevde den svenske kongens myndighet. Bille blir refset for ikke å ha greid å organisere hardere motstand mot inntrengerne.[8][10]

Bille forsøkte denne vinteren å få satt opp sperringer i fjellovergangene. Han fikk satt opp veter (for vardebrenning) og vakter ved disse, for å varsle angrep. Bille opplyser videre at han har fått utrustet 14 skip for å vokte fjordene. Han klager over at utskrivningen av mannskap til disse skipene ville føre til tapte skatteinntekter. Faren med et svensk angrep om vinteren var at den mannlige befolkningen i Nordland da var på lofotfiske, og at det er vintermørke. På den annen side er forsvarsevnen også redusert om sommeren når mennene er på bergensfart. Bille anmoder på bakgrunn av dette om å få ordentlige soldater tilsendt. Uansett kom det ikke til noe angrep mot Nord-Norge under krigen fra 1611 til 1613.[10] Etter krigutbruddet i 1611 greide heller ikke de svenske skatteinnkreverne å komme tilbake.[8] Etter Kalmarkrigens slutt i 1613 ga Sverige opp å få tilgang til kyststrøkene i Nord-Norge.[2]

ReferanserRediger

  1. ^ «Hartvig Bille, til Møllerup». Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Besøkt 30. desember 2016. 
  2. ^ a b c Elstad og Hutchinson: Nordlands historie side 16.
  3. ^ Elstad og Hutchinson: Nordlands historie side 17.
  4. ^ Bodin kirke 750 år: "hvor elskelig dine boliger er...". Rønnes trykk. s. 83. ISBN 8290412827. 
  5. ^ Elstad og Hutchinson: Nordlands historie side 70.
  6. ^ a b Elstad og Hutchinson: Nordlands historie side 32.
  7. ^ Elstad og Hutchinson: Nordlands historie side 37.
  8. ^ a b c d e Nielssen, Alf Ragnar (1990). Fra steinalderen til 1700-tallet. Lødingen: Kommunen, Kulturkontoret. s. 312–316. ISBN 8299164427. 
  9. ^ Sandmo, Anne-Karine (1994). Fra boplass til by: opp til 1794. Tromsø: Tromsø kommune. s. 297. ISBN 8299320607. 
  10. ^ a b c d Mathisen, Trygve (1952). Fra bondeoppbud til legdshær. Oslo: Gyldendal. s. 88-90. 
  11. ^ a b c Blix Hagen, Rune. «På heksebål i Tromsø». Nordlys. Besøkt 31. desember 2016. 

LitteraturRediger

  • Elstad, Åsa og Hutchinson, Alan (2015). Nordlands historie. Bind 2: I amtmandens dager, 1600-1900. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8. 



Forgjenger:
 Claus Urne 
Lensherre i Nordlandenes len
(1604–1618)
Etterfølger:
 Frands Kaas