Frants Kaas

dansk-norsk adelsmann og lensherre
(Omdirigert fra Frands Kaas)

Frants Kaas (også Frans Kaas, Frands Kaas og Frantz Kaas; født rundt 1579 og død rundt 1638) var en dansk adelsmann som var lensherre i Nordlandene fra 1618 til sin død.

Frants Kaas
Fødtca. 1579Rediger på Wikidata
Dødca. 1638Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse FunksjonærRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Våpenskjold for slekten Kaas.

Han samlet seg store landeiendommer og anla sin residens på Inndyr i Gildeskål, til tross for at Bodøgård tidligere var etablert som bopel for lensherren.

På grunn av stor gjeld og økonomiske misligheter ble han innkalt til København for å gjøre rede for sine disposisjoner; under dette oppholdet døde han. Hans enke måtte overføre alt jordegods til kronen for å gjøre opp sin manns gjeld.

Familie og bakgrunnRediger

Frands Kaas ble født rundt 1579 som sønn av Herman Kaas til Skovsgaard og Birte Nielsdatter Kaas, men fødselsår og sted er ikke kjent. Han hadde 14 søsken og ble rundt 1612 gift med Anne Clausdatter Hundermark. Sammen fikk de seks barn. Ikke mye er kjent om hans bakgrunn ellers, men i 1613 er det nevnt at han arvet en fjerdedel av Møllerup gods etter sin onkel Hartvik Kaas[1][2]

Han døde den 1. mai 1638 og er begravet i Eggeslevmage Kirke i Skælskør kommune i Danmark.[a] Fra 1618 til sin død var han lensherre for Nordlandene.[1][2]

Slektene Kaas bestod forøvrig to beslektede danske adelsslekter, der flere hadde høye embetsstillinger i kongeriket Danmark-Norge. Frands Kaas tilhørte den yngre slekten kalt ’’Mur’’[1].

Liv og virkeRediger

Kaas sin tid som lensherre på første del av 1600-tallet, var en tid med store økonomiske vansker både i Nord-Norge og i resten av Europa. Krisene toppet seg i utover i 1620-årene, innledet av pestepidemi i 1618, hanseatenes fikk vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid (Tredveårskrigen), en bybrann oppstod i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen. Dette ble etterfulgt av avlingssvikt nordpå i 1630-årene. Videre gikk kongen for Danmark–Norge aktivt inn i krigshandlinger på kontinentet, hvilket førte til økte skattekrav fra myndigheten. Hanseatene møtte konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til å delvis fratre fra sine plikter med å skaffe forsyninger til befolkningen nordpå.[3]

Overtagelse av Nordlandenes lenRediger

En vet ikke mye om Kaas som person, men for ettertiden ble han kjent for å være hensynsløs ovenfor allmuen.[4][5] En kjenner desto mer til hans embetsførsel og eiendomsspekulasjoner. Han tok over etter Hartvig Knudssøn Bille som lensherre i Nordlandene i 1618, det vil si at han hadde ansvar for hele området fra Bindalen (Vennesund) i sør til og med Troms fogderi i nord.[5]

Driftighet med gårdsbruketRediger

Kaas hadde i oppdrag å kreve inn alle faste skatter og avgifter fra lenet, samt det som tidligere hadde tilkommet Helgeseter kloster. Som avgift for lenet skulle han betale 3 050 riksdaler, som han på «eget eventyr» (datidens talemåte for ansvar) skulle oversende til Rentekammeret i København. Av de variable inntektene skulle han få beholde en femtedel.[6]

Han flyttet inn i lensherrens residens på Bodøgård sammen med sin kone i august 1618. Han var en driftig husbond, blant annet ble det sakt om ham: «Velbyrdige Salig Frands Kaas Tiid var slaaet græs noget videre end mit imot Høyeste Field». Dette kan bety at Kaas var den lensherren som begynte med utmarkslått i markene som Bodegård og Prestegården (tilhørende Bodin kirke) hadde felles. Denne aktiviteten ble fortsatt og utvidet i flere generasjoner etter Kaas, og førte til stridigheter mellom de to gårdene til henholdsvis presten og lensherren.[7] Dette toppet seg med den svært selvbeviste etterkommeren Preben von Ahnen som blir lensherre på midten av 1600-tallet.

En annen aktivitet Kaas startet med var å ta i bruk en sag i Sagelva i daværende Folden som presten på stedet, Maurids Madsen Rasch hadde fått bygget.[7] For øvrig skal dette ha vært den første sagen i Nord-Norge.[8]

Sosiale relasjoner mellom eliteneRediger

Samme år som Kaas slo seg ned i Bodø døpes sønnen i kirken der. Faddere er lagmann Jørgen Henriksen Staur og herr Arne som er sogneprest i Steigen, videre Anders Karre som er fogd i Lofoten, Jens Durup, borgerSelvær og presten på Rødøy Maurits Madssøn Rasch. Dette er samfunnets øverste elite som Kaas samler rundt seg, flere med opprinnelse fra Danmark. Mange av disse familiene var også gift med hverandre, slik at det var knyttet mange forbindelser mellom dem. Kaas representerte danske adelsfamilier som i løpet av 1600-tallet helt overtok styringen i Norge, etter at de gamle norske adelsfamiliene fra middelalderen i løpet av 1500-tallet hadde mistet innflytelse.[9]

Den 4. september 1625 var Kaas vert for et stort bryllup på Bodegård, da hans svigerinne Ellen Clausdatter Hundermark giftet seg med den skotske adelsmannen John Cunningham, lensherre i Finnmark. Dette samlet mange personer med maktposisjoner i samtiden, og var gjerne den største hendelsen noen gang som symboliserte Bodegård som et maktsentrum i lensadelens tid.[7]

Et annet typisk trekk ved utviklingen på 1600-tallet var at Kaas, som andre lensherrer, tok med seg personer som allerede var i hans tjeneste i Danmark med seg opp til Norge. Ved behov for nye tjenestemenn ble disse rekruttert blant dansker som allerede hadde slått seg ned i Norge. Dermed var det danske lensherrer, fogder, sorenskrivere og prester som kom til å domminere administrasjonen av samfunnet. Disse hadde liten interesse og kunnskap om norske forhold.[10]

Oppkjøp av landeiendomRediger

Tidlig i 1620-årene begynte Kaas å se seg om etter ett område hvor han kunne drive gårdsdrift i stort omfang. Bodegård hadde begrenset mulighet, dessuten eide han heller ikke gården. Valget falt på Inndyr i Gildeskål. Lokalhistorikeren Terje Gudbrandson har ment at futen i Salten, Christen Jenssøn, i samråd med Kaas flyttet ned til Gildeskål en tid før for å kjøpe opp jordeiendommer i området. Kaas fikk med årenes løp en mengde eiendommer i traktene rundt Bodø, i Gildeskål, nordover helt til Trondenes (Harstad) og sørover helt til sørlige deler av Bindalen.[7]

Rundt 1610 var 30 % av jordeiendommene i distriktet eid av bøndene. Imidlertid hadde mange dårlig råd og mange eide også parter de ikke drev selv. Dermed var det mange som ville foretrekke penger fremfor eiendommer med dårlig avkastning. Muligens var noen redde for å nekte salg av eiendom om det var lensherren som kom med en forespørsel om kjøp. Kaas stod med dette bak en utvikling der det i 1634 bare var 8,3 % av jorden som var eid av bøndene selv.[7]

Inndyr blir ny residens for lensherrenRediger

Den store gården på Inndyr som Kaas fikk i eie var på 15 1/2 våg (våger fisk) og delt opp i flere bruk. Noen av brukene var i privat eie, samt at kirken og kronen hadde andre deler. Kaas kjøpte opp de private delene foruten flere gårder i området. I 1632 begynte han å bygge sin nye residens, og flyttet senere ditt.

Han sørget for at Inndyr fikk setegårdsrettigheter, dermed fikk leilendingene som bodde der arbeidsplikt på hovedgården.[5]

Til godset som Kaas bygde opp på Inndyr hørte noen av de største gårdene i Gildeskål. Blant annet Mårnes, Kjelling, Opsal, Søndre og Nordre Femris.[5]

Ved makeskifte forsøkte han å samle mest mulig av landområdet ved sitt gods i Inndyr, dessuten forsøkte han å få kjøpt kirkens og kronens del av gården. Også dette med makeskifte, men svar på henvendelsene om dette lar vente på seg. Historikeren Axel Coldevin har ment at strategien til Kaas var å bygge opp Inndyr som en herregård etter dansk mønster, det vil si storgårdsdrift med ukedagstjenere.[5]

EmbetsutførelseRediger

 
Kong Christian IV var kongen for Danmark-Norge i tiden Frands Kaas var lensherre i Nordlandene. Via kongebrevene kjenner en til en rekke saker som Kaas og andre embetsmenn var involvert i. Disse ble skrevet av det Danske Kancelli og bar kongens underskrift.

Via de såkalte kongebrev kjenner en til en rekke saker som Kaas og andre embetsmenn var involvert i. Disse ble skrevet av det Danske Kancelli med kongens underskrift. Kaas og en rekke andre lensherrer i Norge får i 1624 brev fra Kongen om «Vi bede dig og ville, at du udi dit Len kjøber os til Bedste de fleste Multebær, du kan bekomme, og dennem siden hid femsender...[]»[11] Samme år for Kaas brev fra Kongen om at han hvert år vil kjøpe 28 tønner lyse (torsketran) for belysning i tukthuset i København.[12] Ofte dreier kongebrevene seg om årlige skatter og avgifter, noen dreier seg altså om mer trivielle ting, mens andre saker er av ekstraordinær betydning for hele det dansk-norske riket.

Bygging av skip og utskriving av mannskap til krigsskipRediger

En vet at Kaas og flere andre lensherrer i Norge i 1619 får brev fra Kong Christian IV om å utpeke unge førlige menn til mannskap på krigsskip. Disse skal være «...til Fiskerarbeide ere vant, alligevel de end ikke ere synderlig heller udi stor Seglation øved og forfaren...» Imidlertid skal ingen som har ansvar for gårder og landbruk sendes i tjeneste. Kaas skal personlig plukke ut 50 menn, og sende disse til København.[13]

I 1620 får han og andre lensherrer også instrukser fra Kongen om galeier som de blir pålagt å organisere byggingen av i sine len. Kongen ønsker at Kaas finner tak i skipsbyggere fra Holland.[14] Senere i desember 1627 får Kaas beskjed om å beskikke 250 sjøfolk til marinen. Disse skal sendes til Bremerholm på vårparten 1628.[15]

Senere i 1630 får Kaas henvendelse om å utskrive «Baadsmænd over vore Riger Danmark og Norge at lade udskrive». Denne gangen er antallet satt til 200 mann fra Nordlandene, av totalt 1 706 fra hele Norge.[16] Dette året blir det også skrevet brev til Kaas og de andre lensherrene, om at det i tilfelle fremmede makters skip kommer til Norges kyster med norske sjøfolk ombord, så skal disse nordmennene sendes til Bremerholm i København. [17] I 1631 får imidlertid Kaas og flere andre lensherrer melding om «Forskaansel paa Baadsmænds Udskrivning», altså at det ikke skal skrives ut menn til marinen.[18]

Forbud mot linefiskeRediger

Noen år før Kaas ble lensherre hadde liner blitt introdusert under Lofotfisket.[19] Liner var et fiskeredskap som ble tatt i bruk i Norge på slutten av 1500-tallet. Juksefiske var det vanligste i Norge, men linefiske var mer effektivt. Med juksefiske bruker hver fisker et snøre med krok og agn, mens ved linefiske brukes et langt tau med hundre- eller tusenvis av kroker. Line var derfor et kostbart fiskeutstyr som ble tatt i bruk av stormenn, men blant annet under lofotfiske var allmuen sterke motstandere av dette.[20]

I 1627 var motstanden mot linefiske blitt sterk. Da saken kom opp for lensherren så Kaas seg nødt til å imøtekomme allmuen, han satte dermed forbud mot bruken av liner. Imidlertid var ikke saken over med dette, den kom til å være et stridstema som varte i rundt 200 år.[19] Konflikten er kjent som den store linesaken. Linefiske ble i 1784 tillatt i større omfang; myndighetene ville da komme allmuen i møte ved at staten ga fiskerallmuen angler og hamp slik at alle kunne ta del i linefisket.[21] Også i dag er reguleringen av line- og juksafisket en viktig del av lovgivningen rundt lofotfisket.

Undersøkelse angående ett mulig sølvbergRediger

I slutten av august 1636 fikk Kaas et brev fra Kongen om at det skal «være fundet et Sølvbjerg udi vort Land Norge paa Grendserne mod Sverige udi dit Len, som kaldes Kjølen...[]» Det er usikkert om denne sølvforekomsten befinner seg på norsk territorium. Kaas får i oppgave å finne ut om dette. Om forekomsten befinner seg på norsk område presiseres i brevet at svenskene i så fall ikke må få mulighet til å utnytte denne.[22]

Året etter i et brev datert januar får Kaas igjen en henvendelse om denne sølvforekomsten. Kaas får påpakning for ikke å ha gitt riktig informasjon om dette, men må undersøke saken videre. I København har en på dette tidspunktet funnet ut at sølvberget befinner seg i grenseområdene mot Piteå lapmark.[23] Sannsynligvis er dette Nasafjellet hvor det i begrenset omfang ble drevet en sølvgruve på 1600-tallet.

Klager fra allmuenRediger

Kaas og futen Jenssøn ble flere ganger i 1620-årene nevnt i klagesaker som ble sendt til kongen.[7] Kaas for frem hardere enn lensherrene før ham og ville ikke tillate kritikk fra allmuen.[24] Det er nevnt at han leste opp falske kongebrev på tinget, der det ble påstått at ingen kunne fremsi eller underskrive klagemål uten å risikere fengsel eller «livsstraf».[25]

I Folden kom det klage over at fogden Christen Hanssøn hadde pålagt bondeungdommen avgifter på tønner med mel, begrunnet med at dette var ulovlige handelsvarer. En mann fra Leirfjord organiserte en protest som fikk støtte av seks lagrettsmenn, og det ble sendt klage til kongen i 1620. Denne mannen ble året etter bøtelagt for opprør mot fogden, det samme ble lagrettemennene. Allikevel ble såkalte supplikker, altså klagebrev eller bønnebrev til kongen, sendt inn ved flere anledninger rundt om i Nordlandene. Kongen var nemlig ikke interessert i at noen skulle avskjære bøndenes mulighet til å sende inn supplikker, denne direktekontakten med sine undersåtter var del av kongens politikk.[24]

Lensherren selv ble innklaget for å kreve båtskyss og arbeidsplikt i tide og utide. Ikke bare klaget bøndene, de nektet også ved flere anledninger å gi lensherrens skyss. I 1619 var det tolv sjøsamer som nektet å ro Kaas da han var i Ofoten. Ved et tilfelle i 1625 nektet 48 menn i Gildeskål å skaffe fyringsved til Bodøgård. I tillegg var det også flere andre tilfeller der bøndene nektet pålagte ytelser.[24]

I 1623 går bøndene sammen om å sende en delegasjon til København for å klage til kongen direkte.[7]

Kaas hadde en helt annen virkelighetsforståelse enn bøndene og avviste klagene fra bøndene som grunnløse. Historikerne Åsa Elstad og Alan Hutchinson forklarer dette i sitt store verk om Nordlands historie fra 1600 til 1900 med den store kulturforskjellen mellom norske og danske bønder. Kaas kom fra Danmark som da var et samfunn der bøndene hadde en ufri stilling, underlagt godseieren økonomisk og juridisk som de var. Bønder i Danmark som klaget ble sett på som oppsetsige og behandlet deretter. Derimot hadde kongen interesse av en form for gjensidighet med norske bønder.[10] Et synlig tegn på dette var de såkalte kongehyllingene, en seremoni som i korthet gikk ut på at kongen stod frem for tingallmuen på hovedtingene og lovet å holde og forbedre landets lover. (Tradisjonelt var det slik at de som var møtt frem vurderte kongens egnethet og etterpå ga til kjenne at de aksepterte ham.) I Norge var bøndene god representert og delaktige under disse hyllingene.[10][26]

Kaas fikk en dirkete påtale av kong Christian IV i 1624 om behandlingen av allmuen, og etter dette kommer det ikke flere klager fra allmuen.[7][10] Her får han også beskjed om å passe bedre på hva hans fogder foretar seg og at deres embetsførsel må være rimelig. Spesielt var det påpekt at skyssplikten og trakteringen de krevde av bøndene ved reiser, ikke måtte misbrukes.[10]

Nordpå forbedret forholdene seg hva angår konflikter mellom bøndene og embetsfolk de neste årene, mens det kommer til flere klager om maktmisbruk sør i Norge i 1630-årene. Et tiltak som ble satt i verk i 1632 var at kongens fogder og sorenskrivere skulle ha fast lønn. Dermed ble det mindre behov for å kreve uvanlige ytelser fra undersåttene.[10]

Reduksjon av skatter og avgifterRediger

Utover i Christian IV tid som konge økes skattebyrdene for allmuen, mye på grunn av krigføring. Spesielt kommer det klager fra allmuen i Nordland om høye skatter som de ikke er i stand til å betale. I 1632 reiser en kongelig kommisjon bestående av Jens Bjelke og Pros Knudsen oppover for å få oversikt over klagemålene. Blant annet har bøndene fått i oppgave å bygge et skip på 80 lester (i 1631 var skipet bestilt med en størrelse på 120 lester). Men dette mener allmuen er umulig når de ikke en gang er i stand til å bygge jekter til seg selv for transport til og fra Bergen.[27][28][29]

Kaas bekrefter bøndenes klager og sier at han ikke er i stand til å kreve inn skatter fra dem, samt at skipet ikke er noe de kan makte å bygge under de rådene forhold. Lensherren overtaler kommisjonen til å fravike kravet om bygging av skipet. Bjelke og Knudsen kan dessuten se at befolkningen lider mye, blant annet er sult og tigging vanlig.[27]

Økonomiske misligheterRediger

Omtrent samtidig med at Kaas flyttet inn i sin nye residens på Inndyr, ble han i 1635 innkalt til København for å stå til rette for økonomiske misligheter. Han hadde fått sterk kritikk for sin embetsførsel, regnskaper hadde ikke blitt innberettet og avgifter fra lenet var ikke sendt inn. I tillegg skyldte han penger til private. Dermed var det heller ikke så rart at han fikk problemer med makeskifte for eiendommene som kronen eide.[30] Selv om han i 1634 solgte eiendommer han hadde arvet etter Else Kaas, Tyge Galskyts og Magdalen Kaas i Danmark til sine brødre Christen og Iver Kaas, var ikke dette nok til å komme på fote.[1][7]

Han ble en tid i København.[klargjør] Noe senere på året i 1638 døde han på sin kones slektsgård Gjelderup på Sjælland.[7] Etter at Kaas døde ble det enkens ansvar å ordne opp i mannens gjeld. I september 1641 overførte hun hele Kaas' jordegods til kronen. Det besto av hele 50 bruk på tilsammen 122 våg. I regnskapene ble dette tilfeldig sammensatte godset i lengre tid etterpå omtalt som Inndyrgodset.[5]

En konsekvens av at lensherren, og med ham futen, forlot sitt residens i Bodø, var at presten Hans Lauritzen Blix kom i en spesielt gunstig posisjon. Blix var etter dette den eneste embetsmannen i Bodø, og kunne heretter gå frem mer som han ville. Muligens ble han inspirert av Kaas til å utvide virksomheten sin utover det som ellers var vanlig for en sogneprest. Han skaffet seg mer eller mindre monopol på frakting og føring for flesteparten av allmuen i distriktet. Dessuten ble det enklere for han å skaffe bruksretten til landeiendommer i nærheten, som gårdene Kvalvåg og Støver. Dermed kunne Blix fortsette å øke sitt forsprang med å få sitt jordegods til å ekspandere, noe som han neppe kunne gjort med Kaas som nabo og konkurrent.[31]

Den nye lensherren Knud Steensen bosatte seg først på Bodegård. Etter at oppgjøret etter Kaas var fullført, flyttet Steensen til den nyoppførte residensen på Inndyr.[5]

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Forskjellige kilder oppgir ulike år for fødselsår og død. Nettsiden Slekten Kaas oppgir fødsel rundt 1579 og død 1. mai 1638, mens nettsiden Skeel-Schaffalitzky ikke oppgir fødselsår, men sier at han døde før 17. juli 1637. Også hans fornavn er skrevet på mange måter, men Norske Rigs-Registranter, som er basert på originale skrifter fra hans levetid, skriver «Frants».

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Finn Holbek. «Frands Kaas (Mur)». Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Besøkt 9. august 2018. 
  2. ^ a b «Frands Kaas (mur)». Slekten Kaas. Besøkt 4. desember 2018. 
  3. ^ Christensen, Pål (2009). Den norsk-arktiske torske og verden – Torsefiskets historie. ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. s. 428–433. ISBN 978-82-93011-03-3. 
  4. ^ Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 22.
  5. ^ a b c d e f g Coldevin, Axel: Jordegods side 163.
  6. ^ Helland, Amund: Nordlands amt side 31.
  7. ^ a b c d e f g h i j Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 563.
  8. ^ Ørnulf Kibsgaard. «Skoghistorie». Finnmarkseiendommen. Arkivert fra originalen 28. desember 2016. Besøkt 27. desember 2016. 
  9. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 22–23.
  10. ^ a b c d e f Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 77–78.
  11. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 422.
  12. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 364.
  13. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 58.
  14. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 108.
  15. ^ Lund og Sars: Norske Rigs-Registranter 1619–1627 side 647–648.
  16. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 196.
  17. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 205.
  18. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 288.
  19. ^ a b Nordgård, O. (1913). Fiskerihistoriske Grundtræk. [Kristiania: Forlaget Norge. s. 38. 
  20. ^ Thorsvik, Eivind (1977). Ut mot hav. Nordland fylkes fiskarlag. s. 28–29. ISBN 8290030800. 
  21. ^ Elstad, Åsa og Hutchinson, Alna (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie 1600-1900 – I amtmandens dager. 2. Vigmostad & Bjørke. s. 257–258. ISBN 978-82-450-1831-8. 
  22. ^ Lundh, Otto: Norske Rigs-Registranter 1635–1640 side 235.
  23. ^ Lundh, Otto: Norske Rigs-Registranter 1635–1640 side 303.
  24. ^ a b c Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 70.
  25. ^ Hagemann, Axel (1889). Blandt lapper og bumænd. Cammermeyer. s. 35. 
  26. ^ (no) kongehylling i Store norske leksikon
  27. ^ a b Bøe, Thomas (1963). Av Lofotens og Vesterålens historie. Hadsel historielag. s. 41–42. 
  28. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 141–142.
  29. ^ Lundh og Sars: Norske Rigs-Registranter 1628–1634 side 336.
  30. ^ Coldevin, Axel: Jordegods side 163–164.
  31. ^ Gudbrandson, Terje: Slektshistorie for kirkegrenda side 629.

LitteraturRediger


Forgjenger:
 Hartvig Knudssøn Bille 
Lensherre i Nordlandenes len
(1618–1638)
Etterfølger:
 Knud Steensen