Norges rikes kansler

Norges rikes kansler var i middelalderen kongens viktigste medarbeider. Han utstedte lover og forordninger, og sto for det daglige styret av riket. Fra 1270-åra satt rikskansleren i Bergen.

Magnus Lagabøtes Hirdskrå slo fast at kansleren var medlem av hirden og hadde lendmanns rang, den høyeste adelsrang i datidens Norge. Håkon V la i samarbeid med Åke kansler i Oslo grunnlag for at rikskansleren skulle ha tilhold i denne byen. Den 31. august 1314 bestemte Håkon V Magnusson at prosten ved Mariakirka i Oslo (dvs. middelalderbyen Oslo) som fast ordning og «til evig tid» skulle være rikets kansler. Han fikk rikets segl til evig tid. Det sa seg selv at kanslerne måtte velges fra presteskapet, siden det var de geistlige som hadde høyere utdannelse og som var skriveføre. Denne ordningen fortsatte – med noen få unntak – frem til reformasjonstiden.

Etter reformasjonen var det fremtredende adelsmenn som ble utnevnt til kanslere. Oluf eller Olav Pedersen Kalips (ca. 1520–1592, Tose setegård) var kansler fra 1565 til 1568.

I den norske adels privilegiebrev av 1591 ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Kansleren var den eneste norske riksembedsmannen, var leder for rettsvesenet og hadde en betydelig politisk innflytelse. Kanslerstillingen mistet sin betydning etter Jens Bjelkes kanslertid, og stillingen ble opphevet i 1679.

Rikskanslere i Norge rediger

Embetet stod ubesatt i perioden 1321−1327.

Embetet stod ubesatt i perioden 1333–1345.[1]

Embetet stod ubesatt i perioden 1542-1547.[2]

Embetet stod ubesatt i perioden 1572–1592.[3]

Embetet stod ubesatt i perioden 1602–1604.[4]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g h Hallvard Trætteberg (1977). «Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200-1537». Universitetsforlaget. ISBN 8200016579. 
  2. ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 61. 
  3. ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 61. 
  4. ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 25-26(vedlegg). 

Litteratur rediger