Norges rikes kansler
Norges rikes kansler var i middelalderen kongens viktigste medarbeider. Han utstedte lover og forordninger, og sto for det daglige styret av riket. Fra 1270-åra satt rikskansleren i Bergen.
Magnus Lagabøtes Hirdskrå slo fast at kansleren var medlem av hirden og hadde lendmanns rang, den høyeste adelsrang i datidens Norge. Håkon V la i samarbeid med Åke kansler i Oslo grunnlag for at rikskansleren skulle ha tilhold i denne byen. Den 31. august 1314 bestemte Håkon V Magnusson at prosten ved Mariakirka i Oslo (dvs. middelalderbyen Oslo) som fast ordning og «til evig tid» skulle være rikets kansler. Han fikk rikets segl til evig tid. Det sa seg selv at kanslerne måtte velges fra presteskapet, siden det var de geistlige som hadde høyere utdannelse og som var skriveføre. Denne ordningen fortsatte – med noen få unntak – frem til reformasjonstiden.
Etter reformasjonen var det fremtredende adelsmenn som ble utnevnt til kanslere. Oluf eller Olav Pedersen Kalips (ca. 1520–1592, Tose setegård) var kansler fra 1565 til 1568.
I den norske adels privilegiebrev av 1591 ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Kansleren var den eneste norske riksembedsmannen, var leder for rettsvesenet og hadde en betydelig politisk innflytelse. Kanslerstillingen mistet sin betydning etter Jens Bjelkes kanslertid, og stillingen ble opphevet i 1679.
Rikskanslere i NorgeRediger
- Askatin, 1266–?
- Torer Håkonsson, til 1276
- Bjarne Lodinsson, 1280–1299?
- Bård Bartholomoeus Serksson, 1299?–1305?
- Åke kansler ca. 1299–1314
- Ivar Olavsson, 1314–1319
Embetet stod ubesatt i perioden 1321−1327.
- Pål Bårdsson 1327−1333
Embetet stod ubesatt i perioden 1333–1345.[1]
- Arne Aslaksson, 1344?–1350
- Peter Eiriksson, 1351?−1370[1]
- Pål Eriksson
- Henrik Henriksson, 1382−1388[1]
- Henrik Vinaldsson, slutten av 1300–tallet
- Arne Sigurdsson, 1389−1402[1]
- Jacob Knutsson, 1407−1420[1]
- Jens Jakobsson (Jon, Johannes) 1420–1439
- Andres Laurensson Mus 1439−?[1]
- Sigurd Bjørnsson 1441[1]
- Gunnar Tjostulvsson Holk 1439/1442?–1448/1453
- Ivar Vikingsson, 1448/1453–1485
- Bo Hermansson Fleming, 1485–1491
- Erik Walkendorf, 1505–1510
- Mattis Andresson Hvørf, 1520–1521
- Hans Olsson, 1514–1523[1]
- Mattis Andresson Hvørf, 1524−1532
- Morten Krabbe (Nilsson), 1532/1533–1542
Embetet stod ubesatt i perioden 1542-1547.[2]
- Peder Ottesen Huitfeldt, 1547–1565
- Olav Pedersen Kalips, 1565–1567
- Johan Venstermand, 1567–1572
Embetet stod ubesatt i perioden 1572–1592.[3]
- Hans Pederssøn Litle (Basse), 1592–1602
Embetet stod ubesatt i perioden 1602–1604.[4]
- Anders Lauritsson Green (Anders Lauritsson til Sundsby), 24. juli 1604–1614
- Jens Bjelke, 7. desember 1614–1659
- Ove Bjelke, 8. desember 1660–1674
- Johan Frederik von Marschalck, 1674–1679
ReferanserRediger
- ^ a b c d e f g h Hallvard Trætteberg (1977). «Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200-1537». Universitetsforlaget. ISBN 8200016579.
- ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 61.
- ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 61.
- ^ Kongsrud, Helge (2011). Det norske kanslerembetet Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34. s. 25-26(vedlegg).
LitteraturRediger
- Helge Kongsrud: Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren skriftserie 34, 2011, ISBN 978-82-548-0115-4