Det Konservative Folkeparti

dansk politisk parti

Det Konservative Folkeparti (KF), oftest bare de Konservative (K) (på stemmesedler benytter partiet bokstaven «C»), er et konservativt politisk parti i Danmark. Partiet ble etablert i sin nåværende form i 1915, men kan føre sin historie tilbake til det høyrepartiet som fant sammen under grunnlovsforsamlingen i 1848/1849 og ønsket å bevare helstaten. Partiet ble ikke virkelig organisert før 1880-årene. Etter systemskiftet i 1901 har Danmarks eneste konservative statsminister vært Poul Schlüter (1982–1993).

Det Konservative Folkeparti
Det Konservative Folkepartis logo.svg
Partibokstav ved valg: C
LandDanmark
Leder(e)Søren Pape Poulsen
GruppelederMai Mercado
Grunnlagt18. desember 1915
Ungdomsorg.Konservativ Ungdom
Antall medlemmer10 000 (2018)[1]
IdeologiKonservatisme
Politisk posisjonSentrum–høyre[2]
EuropaparlamentetDet europeiske folkepartiets gruppe
Farger          Grønt
Nettstedhttp://www.konservative.dk
Representanter:
Folketinget
13 / 179
(2021)
Europaparlamentet
1 / 14
(2019)
Borgermestre
14 / 98
(2021)
Byråd
404 / 2 436
(2021)
Regionsråd
31 / 205
(2021)

Partiet tilhører den konservative og kristendemokratiske partifamilien,[3] og det har en opprinnelse som ligner det norske Høyre og de svenske Moderaterna (Högern). Det Konservative Folkeparti har gjennomgående vært forsvarsvennlig, opptatt av lov og orden, og tilhengere av forpliktende samarbeid i EU og NATO. Beskyttelse av den private eiendomsretten og en lav skattebyrde på husholdningene og næringslivet er også viktig for partiet.

Det Konservative Folkeparti har en stor del av sitt velgergrunnlag i den urbane middelklassen, og det rivaliserer med Venstre om å være Danmarks ledende borgerlige parti.[4] Søren Pape Poulsen har vært partileder siden 2014. Ved folketingsvalget i juni 2019 fikk de konservative 12 mandater. Partiet har stått sterkt i en del kommuner.[5][6] Etter kommune- og regionsrådvalget i 2021 ble det valgt 14 konservative borgermestre. Det Konservative Folkeparti har også ett medlem av Europaparlamentet, som er tilsluttet Det europeiske folkepartiets gruppe.

Politisk plattformRediger

Partiets formålsparagraf lyder «å samle alle som tilslutter seg partiets program, og virke for utbredelsen av konservative holdninger».[7]

Det Konservative Folkeparti har gjennom sin historie stått for institusjonsforsvar og en mer begrenset offentlig sektor og omfordeling.[8] Den daværende partilederen Lene Espersen pekte på «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» som Danmarks viktigste samfunnsbærende institusjoner.[9] Forsvarssaken og utviklingen av næringsveiene gjennom privat eiendomsrett og fri næringsutøvelse har alltid stått på partiets program.[8][10]

Først på 2000-tallet stod partiet også for et oppgjør med kulturradikale strømninger i dansk samfunnsliv, blant annet med kulturkanonen.[8]

Partiet har også, ikke minst etter påvirkning fra Connie Hedegaard, lagt stor vekt på klima og miljøvern.[8]

HistorieRediger

Højre – forløpere mellom 1848 og 1915Rediger

 
Den konservative godseieren J.B.S. Estrup var Danmarks regjeringssjef i 19 år og Højres ubestridte leder.

De som forsvarte eneveldet under marsrevolusjonen i 1848 ble alminnelig kalt «Højre». Da den første slesvigske krig brøt ut samme år, og Højre og De Nationalliberale måtte danne en samlingsregjering, ble Højre også nødt til å godta en nedskreven grunnlov. Fra og med den grunnlovsgivende riksforsamlingen i 1848/1849 forsvarte Højre og Bondevennerne helstaten, en personalunion mellom Kongeriket Danmark og hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenborg. De Nationalliberale stod for Ejderpolitikken, der Slesvig skulle bli en dansk provins, noe som førte til at mange tysksinnede i hertugdømmene ønsket løsrivelse. Helstatspolitikken spilte fallitt ved den andre slesvigske krig i 1864, da Danmark måtte avstå hertugdømmene. Højres fremste mann i hele denne perioden var C.A. Bluhme, som forsøkte å løse «det slesvigske problem» ved lov.[11][12][13]

Højre ble aldri formelt organisert, og partiet stilte svakere i velgerkonkurransen til Folketinget, ettersom venstreopposisjonen ble fast organisert i Det forenede Venstre med velgerforeninger i valgkretsene. Den privilegerte stemmeretten til Landstinget bidrog imidlertid til at de konservative beholdt flertallet der.[11] I denne mellomperioden sørget godseierne Frijs-Frijsenborg og Holstein-Holsteinborg for å føre det gamle Højre sammen med De Nationalliberales høyreside.[13]

Da Venstre krevde folketingsparlamentarisme i 1870-årene, førte dette en konsolidering på høyresiden, som så kongevalgte regjeringer som en garanti mot flyktige politiske stemninger. I 1881 ble den konservative regjeringssjefen J.B.S. Estrup sittende på tross av Venstres flertall i Folketinget, og Estrups tilhengere gikk sammen i et nytt Højre. Kongen og Landstinget sørget for at Estrup ble sittende og kunne styre på midlertidige lover.[11][12][14][15]

Under forfatningskampen tok Højre også form som velgerparti. I 1881 ble Højres første velgerforeninger opprettet, og i 1883 ble den landsdekkende organisasjonen stiftet. Partiet organiserte Estrups mest svorne tilhengere, mens forhandlende mellomgrupper ble stående for seg.[11] Estrup holdt fast ved sin motstand mot parlamentarisme og allmenn stemmerett, særlig for kvinner. På en annen side innførte han Danmarks første sosialforsikringsordninger, og han sørget for å modernisere kommunikasjonene, ikke minst jernbanen. Estrup gikk av i 1894 og ble etterfulgt av tre høyremenn som regjeringssjefer – Reedtz-Thott, Hørring og Sehested – men ved systemskiftet i 1901 kom parlamentarismen inn i dansk statsskikk, og Højre måtte overlate regjeringsmakten til Venstre.[12][14][16]

Det Konservative Folkeparti stiftes i 1915Rediger

 
Godseieren Emil Piper var formann i Højres landstingsgruppe og bidrog til omdannelsen til Det Konservative Folkeparti. Han ble det nye partiets første formann.

I 1900 brøt De Frikonservative ut fra Højre, som ble ansett som reaksjonært. Den 8. desember 1904 ble det som skulle bli Højres ungdomsorganisasjon, Danmarks Konservative Ungdomsforeninger opprettet, uavhengig fra Højre. Senere ble organisasjonen offisielt Højres ungdomsorganisasjon under navnet Højres Ungdom. Mange her var av den oppfatning at Højre opplevde en «forgubbing». Det var i stor grad Højres Ungdom og redaktør Asger Karstensen som initierte dannelsen av Det Konservative Folkeparti i 1915.[17]

Højre gikk sammen med De Frikonservative og en fløy av det tidligere Moderate Venstre om å danne et bredere, mer moderne konservativt parti med en sosial profil og appell overfor middelklassen. Man ønsket også å distansere seg fra Estrup. Selv om partiet ville være middelklassens talerør og henvendte seg direkte til den voksende tjenestemanns- og funksjonærgruppen, representerte det fortsatt også industriens, handelsstandens og storbøndenes interesser. Samlende var dog kampen mot sosialismen.[8][17][16]

Den 18. desember 1915 ble Rigsdagen varslet om stiftelsen av Det Konservative Folkeparti, som da bestod av 8 folketings- og 26 landstingsmedlemmer. Samme dato fremla Det Konservative Folkeparti et program på 12 punkter, der partiet blant annet tok til orde for å innføre beskatning av jordeiendom, allmenn verneplikt, allmenn stemmerett, rettslig likestilling mellom kjønnene og en sosiallovgivning basert på prinsippet om «hjelp til selvhjelp». Partiet ønsket også vern om eiendomsretten, sparsommelighet i offentlige budsjetter, en reform av rettsapparatet, en reduksjon av alkoholforbruket og opprettholdelse av folkekirken.[18]

På det konstituerende landsmøtet den 22. februar 1916 ble partiorganisasjonen etablert med proprietær Emil Piper som første formann. Piper var en dreven parlamentariker som hadde stått sentralt i partidannelsen året før. I 1916 skiftet også Højres Ungdom navn til Konservativ Ungdom. Det Konservative Folkeparti stilte for første gang til valg ved folketingsvalget 1918. Valget må regnes som et tilbakeslag med 18,3 % av stemmene. Det nye valgsystemet med forholdstallsvalg betydde imidlertid at partiet fikk 22 mandater i Folketinget (økning på 14) og 16 mandater i Landstinget (tilbakegang på 10) og ble en maktfaktor man måtte regne med.

MellomkrigstidenRediger

Påskekrisen i 1920Rediger

Se også: Påskekrisen

Skjellsettende for monarkiets politiske rolle i Danmark ble den parlamentariske krisen mellom 29. mars og 4. april 1920, for ettertiden kjent som påskekrisen. Kong Christian X avskjediget den radikale statsministeren Carl Theodor Zahle imot Folketingets vilje, i håp om at dette skulle fremprovosere et nyvalg der det kunne bli flertall for å innlemme Flensburg i Danmark. Den politiske høyresiden, inkludert de konservative, anerkjente ikke den tidligere avholdte folkeavstemmingen om Slesvig og øynet et håp om at den tysktalende minoriteten lengst i sør ville søke tilhørighet til Danmark i en ny folkeavstemning.

Ved nyvalget til Folketinget i april vant Venstre, de konservative og Erhvervspartiet i et valgskred hvor de fikk over 60 % av stemmene (nærmere 20 % til de konservative). Venstremannen Niels Neergaard overtok som statsminister med de konservatives støtte. På tross av de konservatives maktovertagelse ble påskekrisen likevel et stort nederlag for kongen, og monarkiet fikk heretter i praksis kun en seremoniell rolle i dansk politikk. Senere på året var det ytterligere to nyvalg i juli og september, og de konservative stabiliserte seg på omkring 18 % av stemmene.

Samarbeid i 1920- og 1930-åreneRediger

 
De konservatives valgmateriell fra 1935 oppfordret næringslivet til felles front mot Socialdemokratiet
 
Agiterende valgplakat fra de konservative fra 1939
 
John Christmas Møller i tale til Danmark fra BBC i London under okkupasjonen

De konservative støttet Neergaard frem til sosialdemokratiske Thorvald Stauning overtok som statsminister i 1924. De konservative samarbeidet også med Stauning, men dette forholdet var klart vanskeligere enn overfor Venstre. Eksempelvis var Socialdemokratiets ønske om å oppheve den private eiendomsretten helt uakseptabelt for de konservative. Partiet støttet videre venstremannen Thomas Madsen-Mygdal som statsminister 1926–1929. Frem mot andre verdenskrig arbeidet partiet iherdig for et troverdig forsvar av Danmarks nøytralitet. Sterkt imot de konservatives vilje ble det imidlertid foretatt stadige nedskjæringer i forsvaret, og i 1929 førte partiets misnøye overfor Venstres forsvarspolitikk til et brudd og en påfølgende regjeringskrise.[17][19]

I 1928 ble John Christmas Møller valgt til partiets første politiske leder og Charles Tvede til ny partiformann etter Emil Piper. Partiet har siden hatt for vane å dele lederskapet på denne måten. Christmas Møller skulle komme til å sette sitt preg på partiet og var en sentral figur i utviklingen av de konservative til et moderne folkeparti. En sterk sosial profil som appellerte til både arbeidere og funksjonærer ble tydeliggjort.[19][20]

I 1939 ble de konservative, Socialdemokratiet og Radikale Venstre enige om en ny grunnlov med nedsatt stemmerettsalder og avskaffelse av tokammersystemet.[19] Dette kom som følge av at den sosialdemokratiske regjeringen hadde flertall i både Folketinget og Landstinget, slik at tokammersystemet ikke lenger hadde en mindretallsbeskyttelse. Ved en folkeavstemning samme år falt imidlertid forslaget med knapp margin.

Turbulens i Konservativ UngdomRediger

Konservativ Ungdom hadde i mellomkrigstiden opp mot 30 000 medlemmer. I begynnelsen av 1930-årene gjennomgikk organisasjonen en ideologisk nyorientering, hvor man med utgangspunkt i radikalkonservative tanker styrket det sosiale fokuset og kritikken av liberalismen. Store deler av Konservativ Ungdom gav også uttrykk for en kritikk av parlamentarismen og de krisene som man mente den hadde medført, og de lot seg inspirere av korporativisme etter mønster fra den italienske fascismen.[17]

De øvrige politiske ungdomsorganisasjonene opplevde også en betydelig radikalisering, og Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) og Danmarks Kommunistiske Ungdom (DKU) ble de første som innførte uniformering. Snart fulgte kretser av Konservativ Ungdom etter med rideklær, lange støver, marsjerende stormtropper og oppstrakt høyrearm som hilsen.[21][22] Iblant oppstod det regelrette sammenstøt mellom medlemmer av Konservativ Ungdom, DSU og DKU. I 1933 innførte Folketinget forbud mot politiske uniformer. Da jødeforfølgelsene i Tyskland ble allment kjent ble det tatt avstand fra nazismen.[22]

Jack G. Westergaard satt som formann i Konservativ Ungdom 1932–1936 og var den fremste eksponenten for organisasjonens ideologiske nyorientering. I 1936 lyktes John Christmas Møller og Poul Sørensen, begge med sterkt demokratiske idealer, i å felle Jack G. Westergaard som formann og innsette Aksel Møller i hans sted. Møller sørget for at organisasjonen holdt seg til en demokratisk, moderat og konservativ linje, og den tidligere ideologiske nyorienteringen ble utsatt for kritikk. I tiden frem mot andre verdenskrig identifiserte Konservativ Ungdom nazismen og kommunismen som nasjonens hovedfiender og søkte i tale, skrift og agitasjon å bekjempe disse bevegelsene.

Den andre verdenskrigRediger

Da Tyskland besatte Danmark i 1940, hadde de konservative ønsket en mer aktiv motstand som kunne ha forhindret besettelsen av Norge og som kunne ha vist klarere Danmarks motstand mot Adolf Hitler.[17][21] De konservative var kritiske til radikale Peter Rochegune Munchs innsats som utenriksminister og til den utenriks- og sikkerhetspolitikken som hadde lidd et så klart nederlag. På statsminister Thorvald Staunings oppfordring deltok de konservative allikevel i samlingsregjeringene 1940–1943. Etter tysk press trådte John Christmas Møller etter kort tid tilbake som folketingsmedlem og handelsminister.[23] I 1942 tok han seg illegalt til England, hvorfra han holdt ildfulle radiotaler til Danmark via BBC i London og ble en slags nasjonalhelt og et ikon for motstandsbevegelsen.[21][23][24]

En del medlemmer av partiet, især i Konservativ Ungdom, gikk inn i motstandsbevegelsen.[17] 15 medlemmer av Konservativ Ungdom ble henrettet av tyskerne for sin deltagelse i motstandskampen og 28 andre døde i tyske konsentrasjonsleire eller i kamp mot Gestapo.[21] Konservativ Ungdom selv oppgir i alt 47 døde.[25]

Ved frigjøringen i 1945 ble det dannet en samlingsregjering, regjeringen Vilhelm Buhl II, med tre konservative medlemmer; utenriksminister John Christmas Møller, forsvarsminister Ole Bjørn Kraft og handelsminister Vilhelm Fibiger. Regjeringen satt frem til Knud Kristensen dannet sin rene Venstre-regjering senere på året.

Borgerlig samling i etterkrigstidenRediger

 
Valgkampmedarbeidere forbereder plakater i 1950.
 
Konservative valgplakater foran folketingsvalget i 1953.

Spørsmålet om Sydslesvigs eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle Venstres statsminister Knud Kristensen og stilte som uavhengig kandidat ved folketingsvalget i 1947 uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.

Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til sosialdemokratiske regjeringer.[8] Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og Poul Møller. Poul Sørensen skulle dessuten utøve en slik makt over partiets organisasjon at han ble kalt «partieieren».[26] I oktober 1950 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjering, ledet av Erik Eriksen. Ole Bjørn Kraft ble utenriksminister. Dette var første gang at de konservative deltok i en regjering i fredstid, unntatt samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945. I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand innad i Venstre mot regjeringssamarbeidet.

De to partiene samarbeidet imidlertid i opposisjon frem til 1965, og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet mellom Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre etter folketingsvalget i 1968. I 1968 gjorde de konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin hittil største folketingsgruppe med 37 mandater, og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. Den konservative lederen Poul Sørensen pekte på den radikale Hilmar Baunsgaard som statsminister, «som en lærepenge for Venstres konstante hegemoniske opptreden».[17] I 1971 tapte de borgerlige regjeringsmakten til Socialdemokratiet.

Storhetstid og Schlüter som statsministerRediger

 
Poul Schlüter i 1983.

Etter at Poul Sørensen døde i 1969, ble Det Konservative Folkeparti svekket av en intern maktkamp om partiets ledelse og politikk. Som ledere for hver sin fløy stod partiformann Erik Haunstrup Clemmensen og politisk leder Erik Ninn-Hansen.[17][27] Ved folketingsvalgene i 1973 og 1975 gikk partiet tilbake til henholdsvis 9,2 % og 5,5 % av stemmene, et historisk bunnivå. Våren 1974 ble striden avsluttet med at hovedpersonene avtalte å forlate sine verv. Kompromisskandidaten ble Poul Schlüter, som overtok begge verv og forble i dem inntil 1993 (med unntak av avløsningen som partiformann ved Ib Stetter 1977–1981). De konservative var sterke tilhengere av dansk EF-medlemskap i 1973, og ble særlig opptatt av den økonomiske krisen som rammet Danmark i 1970-årene.[27]

I 1981 innkasserte de ikke-sosialistiske partiene svært oppløftende resultater, for de konservatives vedkommende med 14,5 % av stemmene og 26 mandater. Poul Schlüter, den første og hittil siste konservative statsminister, dannet regjering sammen med Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti i 1982. I 1984 gjorde partiet sitt hittil beste valg med 23,4 % av stemmene og 42 mandater. I Schlüters regjeringstid sank arbeidsløsheten frem mot 1988, betalingsbalansen ble bedre, og inflasjonen ble brakt under kontroll. I 1991 ble det også gjennomført en generell senking av inntektsskatten. Den økonomiske politikken ble dog preget av mange kompromisser ettersom Schlüter styrte gjennom en nesten sammenhengende parlamentarisk krise.[28] I ettertid blir Schlüter husket for sin pragmatiske orientering, i denne forbindelse også for uttalelsen om at «ideologi er noget bras.»[29]

Fra 1984 sank regjeringspartienes oppslutning ved hvert valg, og i 1988 fortsatte Schlüter som statsminister for en regjering utgått av Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre. I 1990 tapte Schlüter-regjeringen enda et valg, og Radikale Venstre trakk seg ut, men regjeringen fortsatte som en topartiregjering. I 1993 måtte regjeringen fratre på grunn av rapporten om tamilsaken. Schlüter var da den lengstsittende danske statsminister siden Thorvald Stauning. Tidligere justisminister Erik Ninn-Hansen ble i riksrett i 1995 funnet skyldig i en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–1989. Den senere konservative justisministeren H.P. Clausen og statsminister Schlüter ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger.[28]

Lederstrid, regjeringsparti og tilbakeslagRediger

 
Connie Hedegaard har vært en sentral konservativ politiker som miljøvernminister og senere EU-kommissær for klima.
 
Bendt Bendtsen (til venstre) avsluttet lederstriden i partiet og førte det inn i regjeringsposisjon. Til høyre er Brian Mikkelsen, flere ganger minister.
 
Søren Pape Poulsen foran valgmateriell som henspiller på det konservative gimmicken «Pape-power» i 2019.

Etter regjeringens avgang valgte Schlüter også å trekke seg som politisk leder og partiformann for de konservative. Tidligere finansminister Henning Dyremose var på tale som statsministerkandidat i noen døgn før Radikale Venstre gjorde det klart at de ikke ville støtte en borgerlig regjering. Dyremose var politisk leder i noen måneder før han tapte maktkampen i folketingsgruppen mot gruppeformann Hans Engell samme år.[30]

Engell, generalsekretæren og pressesjefen gikk under kallenavnet «de tre kardinaler[31] Engell ønsket å ta kontroll over partiformannskapet, slik at Engell og Uffe Ellemann-Jensen kunne regnes som likeverdige statsministerkandidater for de borgerlige partiene. Engell lyktes ikke å presse Torben Rechendorff til å trekke seg før 1995.[32] Engells sentralstyring av partiet og promotering av sine tre unge støttespillere, Lene Espersen, Gitte Seeberg og Henriette Kjær, vakte misnøye i folketingsgruppen.[33] Engell med støttespillere vurderte på et tidspunkt å bryte ut og danne et nytt parti, men dette ble det ikke noe av.[34] I 1995 inngikk partiet et oppsiktsvekkende forlik med Poul Nyrup Rasmussens regjering om statsbudsjettet.[35]

I 1997 måtte Engell trekke seg etter et trafikkuhell forårsaket av fyllekjøring, men spilte en sentral rolle i den etterfølgende lederstriden mellom Per Stig Møller og Pia Christmas-Møller.[36][37] Per Stig Møller, sønn av Poul Møller, ble sittende frem til folketingsvalget i 1998, som ble nedslående for partiet med 8,9 % av stemmene. De borgerlige partiene var ett mandat unna flertall. Møller var senere utenriksminister og kulturminister i regjeringssamarbeidet med Venstre. Pia Christmas-Møller, grandniese av John Christmas Møller, samt Poul Andreassen overtok som henholdsvis politisk leder og partiformann. Lederstriden fortsatte, men Andreassens misjon som overgangsfigur ble oppfylt idet Bendt Bendtsen ble lansert som en kompromisskandidat mellom fløyene i 2000.[17][38]

Under Bendtsen stabiliserte Det Konservative Folkeparti seg på ca. 10 % av stemmene ved valg. Mellom 2001 og 2011 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjeringer under ledelse av Anders Fogh Rasmussen og Lars Løkke Rasmussen. De konservative hadde et ambivalent forhold til regjeringens støtteparti, Dansk Folkeparti. Regjeringene gjennomførte blant annet skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. Danmark deltok i de militære operasjonene i Afghanistan og Irak. I en rolig periode kunne Bendtsen tre tilbake til fordel for Lene Espersen 2008.[39] Espersen gikk etterhånden fra å være populær i pressekretser til å bli omgitt av flere skandaler. Skuffelsen over at hun ikke maktet å løfte partiets velgertilslutning, gjorde at hun til sist måtte gå av til fordel for Lars Barfoed på nyåret i 2011.[40] Henriette Kjær forsvant samtidig fra postene som gruppeformann og politisk ordfører, noe som banet vei for Brian Mikkelsen i en fremskutt posisjon.[41]

Ved folketingsvalget i 2011 ble partiets tilslutning halvert til 4,9 % av stemmene, noe som i stor grad ble årsaken til at Venstre og Det Konservative Folkeparti tapte regjeringsmakten. Etter greide Barfoed i liten grad å heve partiets velgertilslutning, men gjorde et forholdsvis sterkt valg til Europaparlamentet i mai 2014. Etter å ha håndplukket sin etterfølger, Søren Pape Poulsen, trakk Barfoed seg som politisk leder i august 2014. Poulsen var en populær borgermester i Viborg kommune, og inntok partiledelsen til tross for at han ikke var medlem av Folketinget.[42] Poulsen overtok som partiformann under et ekstraordinært landsmøte i september.[43] Ved folketingsvalget i 2015 fikk partiet sin historisk laveste oppslutning med 3,4 %, og gikk tilbake fra åtte til seks mandater. Søren Pape Poulsen ble valgt til Folketinget, og varslet at de konservative trolig ikke ville søke regjeringsmakt selv, men støtte en borgerlig regjering.[44]

OrganisasjonRediger

Det Konservative Folkepartis medlemmer er organisert i velgerforeninger, én for hver kommune. Velgerforeningene nominerer kandidater til kommunestyrer (byråd), regionråd og folketing.

Partiets årlige landsmøte («landsråd») om høsten er åpent for alle medlemmer. Landsmøtet er partiets øverste myndighet, vedtar partiets program, og velger partiets hovedstyre. Fra hovedstyret utgår et forretningsutvalg bestående av blant andre hovedstyrets formann, nestformenn, formannen i folketingsgruppen og generalsekretæren. Forretningsutvalget ivaretar partiets daglige drift sammen med folketingsgruppen og partiets administrativt ansatte.[45] Hovedstyrets formann er formelt sjef for partiets organisasjonsapparat, men i praksis har generalsekretæren stort spillerom.[31]

Folketingsgruppen har en meget sterk posisjon i Det Konservative Folkeparti.[8][31][17] Folketingsgruppen velger både sin egen formann og partiets «politiske leder», som er hva man vanligvis forstår som partileder.[8] Gruppeformannen spiller en mer sentral rolle i Det Konservative Folkeparti enn i mange andre partier, som ansvarlig for partiets sekretariat og pressetjeneste på Christiansborg.[31][17] Den politiske ordføreren (talsmannen) uttaler seg på partiets vegne i overordnede debatter i Folketinget, men ellers fremmes partiets syn av ordførerne på hvert enkelt saksfelt.[46]

Det Konservative Folkepartis sideorganisasjoner er Konservativ Ungdom (KU), Konservative Studerende (KS) og Det Konservative Folkepartis Kvindeudvalg (DKFK). Disse har representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene, og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet.

Partiorganet Politisk Horisont utkommer i magasinform til partiets medlemmer fire ganger årlig.

MedlemsutviklingRediger

Tradisjonelt har partiet vært mer avhengig av frivillig støtte fra næringslivet enn fra medlemskontingent, men fra 1987 har den direkte offentlige partistøtten vokst betydelig. Historisk har partiet hatt en tilknytning til Dansk Arbejdsgiverforening og Dansk Industri. De konservative henter storparten av sine stemmer fra selvstendige næringsdrivende, funksjonærer i privat sektor, høyere funksjonærer i offentlig sektor og faglærte arbeidere i privat sektor.[4][8]

Medlemsutvikling 1960–2012[8][47][48]

År Medlemmer
1960 108 751
1967 ca. 140 000
1974 91 382
1990 38 500
1991 35 000
1992 32 000
1993 30 000
1994 27 640
1995 27 675
1996 25 922
1997 25 699
1998 24 105
1999 22 226
 
År Medlemmer
2000 21 838
2001 22 274
2002 21 031
2003 19 901
2004 19 187
2005 19 478
2006 18 035
2007 16 707
2008 15 928
2009 15 545
2010 13 864
2011 13 148
2012 12 225

LedereRediger

Politiske ledere (partiledere)

 

Formenn i hovedstyret

 

Formenn i folketingsgruppen[49]

ValghistorikkRediger

 
Stemmesedler ved kommune- og regionsvalget 2005 i Århus.
Folketingsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1918 167 865 18,3
22 / 140
1920 201 499 19,6
28 / 140
1920 180 293 18,8
26 / 140
1920 216 733 17,9
27 / 150
1924 242 955 18,9
28 / 149
1926 275 793 20,6
30 / 149
1929 233 935 16,5
24 / 149
1932 289 531 18,7
27 / 149
1935 293 393 17,9
26 / 149
1939 301 625 17,7
26 / 149
1943 421 523 21,0
31 / 149
1945 373 688 18,2
26 / 149
1947 259 185 12,8
17 / 150
1950 365 236 17,8
27 / 151
1953 358 509 17,3
26 / 151
1953 364 960 16,8
30 / 179
1957 383 843 16,6
30 / 179
1960 435 764 17,9
32 / 179
1964 527 798 20,1
36 / 179
1966 522 028 18,7
34 / 179
 
Valg Stemmer Mandater
# %
1968 581 051 20,4
37 / 179
1971 481 335 16,7
31 / 179
1973 279 391 9,2
16 / 179
1975 168 164 5,5
10 / 179
1977 263 262 8,5
15 / 179
1979 395 653 12,5
22 / 179
1981 451 478 14,5
26 / 179
1984 788 224 23,4
42 / 179
1987 700 886 20,8
38 / 179
1988 642 048 19,3
35 / 179
1990 517 293 16,0
30 / 179
1994 499 845 15,0
27 / 179
1998 303 665 8,9
16 / 179
2001 312 770 9,1
16 / 179
2005 344 886 10,3
18 / 179
2007 359 404 10,4
18 / 179
2011 174 962 5,0
8 / 179
2015 118 032 3,4
6 / 179
2019 233 349 6,6
12 / 179
Europaparlamentsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1979 245 309 13,9
2 / 15
1984 414 177 20,6
4 / 15
1989 238 760 13,3
2 / 16
1994 368 890 17,7
3 / 16
1999 166 884 8,5
1 / 16
2004 214 972 11,3
1 / 14
2009 297 199 12,6
1 / 13
2014 208 067 9,1
1 / 13
2019 170 544 6,2
1 / 14

ReferanserRediger

  1. ^ Søgaard, Freja (22. september 2018). «Konservative fortsætter fremgang: Nu har partiet igen over 10.000 medlemmer». Altinget (dansk). Besøkt 17. juni 2019. 
  2. ^ Lane, Jan-Erik og Ersson, Svante (2008). «The Nordic Countries: Compromise and Corporatism in the Welfare State». I Colomer, Josep M. Comparative European Politics (engelsk) (3 utg.). London og New York: Routledge. s. 260. ISBN 978-1-134-07354-2. 
  3. ^ Ezrow, Lawrence (2011). «Electoral Systems and Party Responsiveness». I Schofield, Norman og Caballero, Gonzalo. Political Economy of Institutions, Democracy and Voting (engelsk). Heidelberg, Dordrecht, London og New York: Springer. s. 319. ISBN 978-3-642-19518-1. 
  4. ^ a b Christiansen, Flemming Juul (2020). «The Liberal Party: From Agrarian and Liberal to Centre-Right Catch-All». I Christiansen, Peter Munk, Elklit, Jørgen og Nedergaard, Peter. The Oxford Handbook of Danish Politics (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 296–302 og 305–312. ISBN 978-0-19-883359-8. 
  5. ^ Kjær, Ulrik (2020). «Local Elections: Localized Voting Within a Nationalized Party System». I Christiansen, Peter Munk, Elklit, Jørgen og Nedergaard, Peter. The Oxford Handbook of Danish Politics (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 396. ISBN 978-0-19-883359-8. 
  6. ^ Kjær, Ulrik og Opstrup, Niels (2018). Danske borgmestre 1970–2018 (PDF). Kommunalpolitiske studier (dansk). 33/2018. Odense: Syddansk Universitet. 
  7. ^ «Vedtægter» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 4. mai 2009. Besøkt 14. januar 2011. 
  8. ^ a b c d e f g h i j «Det Konservative Folkeparti». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  9. ^ Espersen, Lene (30. mars 2012). «Kronik: Regeringen nedbryder vores samfundsbærende institutioner». Kristeligt Dagblad (dansk). Arkivert fra originalen 4. april 2012. Besøkt 15. oktober 2012. 
  10. ^ «Giv ansvaret tilbage til borgerne: Det Konservative Folkepartis partiprogram» (dansk). Det Konservative Folkeparti. 30. september 2012. Besøkt 29. desember 2021. 
  11. ^ a b c d Wendel-Hansen, Jens (25. august 2011). «Det politiske parti Højre, 1835–1915» (dansk). danmarkshistorien.dk – Aarhus Universitet. Besøkt 4. januar 2022. 
  12. ^ a b c Norseng, Per m.fl. «Danmarks historie». Store norske leksikon (norsk) (digital utg.). snl.no. Besøkt 4. januar 2022. 
  13. ^ a b Engelstoft, Povl (1929). «Den politiske Udvikling 1864–70». I Friis, Aage, Linvald, Axel og Mackeprang, M. Det Danske Folks Historie (dansk). VII. København: Chr. Erichsens Forlag. s. 3–52. 
  14. ^ a b Larsen, Helge og Neergaard, N. «J.B.S. Estrup». Dansk Biografisk Leksikon (dansk) (digital utg.). lex.dk. Besøkt 4. januar 2022. 
  15. ^ Munch, P. (1929). «Forfatningskampen 1870–1901». I Friis, Aage, Linvald, Axel og Mackeprang, M. Det Danske Folks Historie (dansk). VII. København: Chr. Erichsens Forlag. s. 55–194. 
  16. ^ a b «Historie før 1915» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 14. mars 2011. Besøkt 15. januar 2011. 
  17. ^ a b c d e f g h i j k Skou, Kaare A. (2007). «Konservative Folkeparti, Det». Dansk politik A–Å. Leksikon (dansk) (2 utg.). København: Lindhardt og Ringhof. s. 414–417. ISBN 978-87-11-31440-1. 
  18. ^ «Historie 1915–1930» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 14. mars 2011. Besøkt 15. januar 2011. 
  19. ^ a b c «Historie 1931–1940» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 11. mars 2011. Besøkt 16. januar 2011. 
  20. ^ «Det Konservative Folkeparti 1915–1945» (dansk). Danmarkshistorien. 
  21. ^ a b c d «Historie 1941–1960» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 7. april 2011. Besøkt 15. januar 2011. 
  22. ^ a b Bjørn Pedersen (2005). «Kampen om demokratiet 1930–45» (dansk). Befrielsen 1945. Arkivert fra originalen 6. januar 2011. Besøkt 16. januar 2011. 
  23. ^ a b «John Christmas Møller». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  24. ^ «John Christmas Møller 1894–1948» (dansk). Danmarkshistorien. 
  25. ^ «Historie» (dansk). Konservativ Ungdom. Arkivert fra originalen 12. desember 2009. 
  26. ^ Ritzau (18. juni 1999). «Et kriseplaget partis historie». Jyllands-Posten (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  27. ^ a b «Historie 1961–1980» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 14. mars 2011. 
  28. ^ a b Julsrud, Ottar. «Danmarks samtidshistorie». Store norske leksikon (norsk) (digital utg.). snl.no. Besøkt 4. januar 2022. 
  29. ^ Niels Kølle (22. juni 2009). «Er ideologi stadig noget bras» (dansk). Information. 
  30. ^ Engell, Hans (2008). Farvel til Slotsholmen (dansk). København: Gyldendal. s. 84–87. ISBN 978-87-02-07117-7. 
  31. ^ a b c d Rehling, David (21. mars 1998). «Konservativt rivegilde». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  32. ^ Eskholm, Birgit (2005). Engell. Et portræt (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. s. 104–107. ISBN 978-87-11-11829-0. 
  33. ^ Ritzau (17. november 2005). «Portrætbog: Hans Engell var skrupelløs». Politiken (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  34. ^ Lykkeberg, Rune (23. oktober 2009). «Som vi ikke har set hende før». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  35. ^ Eskholm, Birgit (2005). Engell. Et portræt (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. s. 121–129. ISBN 978-87-11-11829-0. 
  36. ^ Rasmussen, Søren Hein. «Konservative kvaler, liberale glæder». Den Store Danske Encyklopædi. Besøkt 7. mai 2013. 
  37. ^ Qvortrup, Mads (10. september 2008). «Kampen mellem de røde og de brune». Dagbladet Information. Besøkt 7. mai 2013. 
  38. ^ «Poul Andreassen er død, 81 år» (dansk). TV 2 Danmark. 7. august 2009. 
  39. ^ «Bendtsen stopper som K-formand» (dansk). Politiken. 9. september 2008. Arkivert fra originalen 2. mars 2012. Besøkt 13. august 2014. 
  40. ^ Engell, Hans (14. januar 2011). «Derfor gik det så galt for Lene Espersen». Ekstra Bladet (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  41. ^ Karker, Andreas og Krog, Thomas Nørmark (9. oktober 2011). «Luksusfælden klapper». Berlingske (dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  42. ^ Munksgaard, Pia Glud (6. august 2014). «Viborgs borgmester bliver ny konservativ leder» (dansk). DR. Besøkt 7. august 2014. 
  43. ^ Ritzau (7. august 2014). «Sådan vælger De Konservative ny leder» (dansk). DR. Besøkt 7. august 2014. 
  44. ^ Ritzau (19. juni 2015). «Pape: Svært at se Konservative i en regering» (dansk). TV 2. Besøkt 25. juni 2015. 
  45. ^ «Partistruktur» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 24. desember 2009. Besøkt 14. januar 2011. 
  46. ^ «Ordfører». Den Store Danske Encyklopædi. Besøkt 24. november 2013. 
  47. ^ «Partiernes medlemstal fra 1960» (dansk). Folketinget. mars 2019. Besøkt 17. juni 2019. 
  48. ^ «Medlemstal» (dansk). Det Konservative Folkeparti. Arkivert fra originalen 19. august 2014. Besøkt 15. august 2014. 
  49. ^ Formenn i den konservative folketingsgruppen siden innføringen av ettkammersystemet i 1953.

LitteraturRediger

  • Christensen, Lars (2016). En sikker borgerlig stemme. Det Konservative Folkeparti gennem 100 år (dansk). København. ISBN 978-87-88821-10-9. 
  • Faurholdt, Mikkel (2000). Det konservative blodbad (dansk). København: Møntergården. ISBN 978-87-7901-065-9. 
  • Hatting, Jørgen og Olsen, Karl (1966). Det Konservative Folkepartis historie i et halvt århundrede (dansk). København.  [3 bind]
  • Mikkelsen, Brian (red.) (2004). Den konservative årstid. Betragtninger og visioner efter 2001 (dansk). Gjern: Hovedland. ISBN 978-87-7739-722-6. 
  • Møller, Poul (1974). Fra kamp til samarbejde. En fortælling om to partier (dansk). København: Berlingske. ISBN 978-87-87340-05-2. 
  • Robæk, Henry A. og Gammelgaard, Lars P. (1973). Århus-konservatismen 100 år (dansk). Århus. ISBN 978-87-980258-0-1. 
  • Tamm, Ditlev (1999). Det høje C. En bog om Det Konservative Folkeparti 1965–1998 (dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-00-29288-8. 

Eksterne lenkerRediger