Systemskiftet
Systemskiftet fant sted 24. juli 1901 og er den vanlige betegnelsen i Danmark for overgangen fra kongevalgte regjeringer til regjeringer basert på Folketingets flertall. Denne såkalte folketingsparlamentarismen innebar at det konservative parti Højre, som hadde vært ved makten siden 1865, måtte overlate regjeringsmakten til bondepartiet Venstre.
Christian IX øverst til venstre administrerte 1866-grunnloven i samarbeide med partiet Højre,
Frederik VIII øverst til høyre aksepterte Systemskiftet,
Christian X øverst i midten forsøkte seg med et mislykket statskupp (Påskekrisen),
mens Frederik IX ble den første som aksepterte kongehustes rolle under et folkestyre.
Christian IX valgte imidlertid en strategi hvor han på forhånd utpekte Johan Henrik Deuntzer som forhandlingsleder ved regjeringsdannelsen, og den foretrukne kandidaten for flertallet på Folketinget, I.C. Christensen, måtte avfinne seg med en sekundær rolle i regjeringsdannelsen.
Maktskiftet foregikk med utgangspunkt i Grunnlovens krav om at Finansloven (Statsbudsjettet) skal vedtas i Folketinget før noen annen lov kan settes i kraft.[1] Rent konkret innebar dette at kongen ikke lenger kunne innsette regjeringer etter eget forgodtbefinnende, men i stedet måtte utnevne den regjering som hadde et folketingsflertall bak seg. Dette avsluttet den såkalte forfatningskampen.
I samtiden var det først og fremst kampen om Folketingets rett som sto i sentrum, men i tilbakeblikk kan prosessen rundt systemskiftet også sees som en løsning på de begynnende sosiale spenninger i industrisamfunnet. Fra denne synsvinkelen hadde systemskiftet fem elementer:
- Den utøvende makt – regjeringen – bygget nå på flertallets politikk og ikke på kongens.
- Man fant frem til en metode slik at så forskjellige lag av befolkningen kunne komme til orde, nemlig gjennom de moderne folkepartier.
- Ved å ta konsekvensen av Grunnlovens krav om lik og alminnelig valgrett knesatte man prinsippet om at alle var likeverdige borgere.
- Man fant frem til det som siden er blitt kalt «Den danske model», hvor alle grupper gjensidig respekterer hverandre og inngår et forpliktende samarbeide i felles interesse.
- Man fant frem til et system som kunne inneholde den nye, kapitalistiske produksjonsformen uten å tillate dens farligste følger.
Bak disse fem punktene lå den usagte forutsetningen at samtlige sosiale grupper anerkjente at alle andre gruppers interesser var legitime. Derfor innebar systemskiftet at man gikk fra et eksklusivt, politisk system, hvor både bønder og arbeidere ble holdt utenfor innflytelse, til et politisk system hvor alle hadde både rett til og adgang til å være med på å bestemme.[2]
Selv om parlamentarismen først ble skrevet inn i grunnloven i 1953, var det parlamentariske prinsippet fra 1901 dansk statsskikk og fikk etter hvert status som en sedvanerett og ble dermed en del av forfatningen.
Noter rediger
- ^ Sammenligning av ordlyden i 1866-grunnloven, som var gjeldende i 1901:
- § 48: «Paa hver ordentlig Rigsdag, strax efter at Samme er sat, fremlægges Forslag til Finantsloven for det følgende Finantsaar, indeholdende et Overslag over Statens Indtægter og Udgifter. Forslag til Finantsloven og Tillægsbevillingslovene behandles først i Folkethinget.»
- § 49: «Forinden Finantsloven er vedtagen, maae Skatterne ei opkræves, Ingen Udgift maa afholdes, som ikke har Hjemmel i Finantsloven eller i en Tillægsbevillingslov.»
- ^ Henrik Dahl: Systemskiftet 1901