Kulturradikalisme
Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. |
Kulturradikalisme var en dominerende strømning i norsk kultur fra 1870-tallet og fram mot 2000.
Det har vært vanlig å skille mellom tre faser av kulturradikalisme i Norge:
Første fase fant sted i 1870-årene inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Retten til fri forskning og den frie tanke i kamp mot stat og kirke var bærende for dette prosjektet.
Andre fase av kulturradikalismen lokaliseres vanligvis til Sigurd Hoel og Arnulf Øverlands engasjement på 1930-tallet, interessen for psykoanalyse, mellomkrigstidas marxisme og miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag.
Profilgenerasjonen, med Solstad og Vold som de sentrale navnene, kalles ofte kulturradikalismens tredje fase. Ordene radikal kultur og kulturell radikalisme sett først brukt i litteratur av Sigurd Hoel i artikkelen om «de tre kulturradikale bølgetoppene». Hoel snakker om kultur som en radikaler som er samfunnsbevisst med internasjonale visjoner. Verdiene som vanligvis tilskrives den radikale kulturelle bevegelsen er oppgjør med nedarva sosiale normer, kritikk av den borgerlige seksuelle moral, anti-militarisme og åpenhet for andre kulturelle impulser enn de tradisjonelle, klassiske og vestlige (særlig når det gjelder interesse for jazz, modernistisk arkitektur, kunst, litteratur og teater). Noen kulturradikale var kommunister, mens andre, som f.eks. Gudmund Hernes, tilhører det politiske sentrum.