Åpne hovedmenyen
Wikipedia

Dag Solstad

norsk forfatter

Tidlig livRediger

Dag Solstad vokste opp i Sandefjord i 1940- og 1950-årene. Hans far døde da Solstad var 11 år. Faren etterlot seg en kolonialforretning som gikk konkurs. Dag Solstads ni år eldre bror hadde dratt til sjøs, og deres mor måtte livnære seg ved å selge sko. Solstad tok seg jobb på Jarlsberg travbane[5] og var dessuten målvakt på juniorlaget til fotballklubben Store Bergan. Etter gymnaset var han lærervikar i Kabelvåg.[6]

ForfatterskapRediger

DebutRediger

Dag Solstad debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965. En novelle hvor man møter fremmedgjorte mennesker som lengter etter noe egentlig, men som opplever tilværelsen som mer eller mindre uegentlig eller absurd. I artikkelen Norsk prosa – europeisk modernisme fra 1967 fremmer han mistro til den tradisjonelle romanen, og et ønske om å bringe norsk litteratur à jour med nyere europeisk modernisme. Her henviser han bl.a. til James Joyce, Marcel Proust, Alain Robbe-Grillet og Samuel Beckett.

I kortprosasamlingen Svingstol fra 1967 har han endret posisjon. Her og i artikkelen Tingene og verden (1967) fremmer han en nyenkel konkretisme der tingene ikke lenger skal tjene som symboler for en indre menneskelig tilstand: «Vi vil la kaffekjelen være kaffekjelen og se den stå på frokostbordet, blank av aluminium og fylt med rykende kaffe.» sier han i teksten Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger.

I 1969 kom romanen Irr! Grønt! som omhandler problemstillingen mellom identitet og rolle. Hovedpersonen Geir Breivik inntar det standpunktet at mennesket er lik summen av sine skiftende roller. Frihet består i å være seg rollespillet bevisst. Temaet tas også opp i artikkelen Om nødvendigheten av å leve inautentisk.

Kommunistisk faseRediger

I årene 1974–1980 kom fire romaner som som ble skrevet etter de krav som AKP (m-l)-bevegelsen satte opp om at litteraturen skulle tjene de arbeidende massene. Først kom 25. septemberplassen, som skildrer en arbeiderfamilie gjennom to generasjoner i det sosialdemokratiske Norge fra frigjøringen i 1945 til folkeavstemningen om EEC i 1972. Senere kom krigstrilogien Svik. Førkrigsår, Krig. 1940 og Brød og våpen, som gjennom et stort persongalleri viser konflikten mellom kommunister og sosialdemokrater innenfor den norske arbeiderklassen før, under og etter krigen.

I 1982 og 1987 kom to romaner, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land og Roman 1987. Hovedpersonene Knut Pedersen og Fjord ser på årene innenfor AKP(m-l) i tilbakeblikk, og forholdene i partiet behandles humoristisk og ironisk. Solstad selv omtaler denne litterære perioden i sitt forfatterskap som «min utopiske periode».

Moralsk-eksistensielle faseRediger

I 1990-tallsromanene skjedde et romanteknisk omskifte, og Solstads forfatterskap tok en ny vending. I romanene fra denne perioden svinner den ytre handlingen inn, og kretser rundt én betydningsmettet situasjon. Ellevte roman, bok atten (1992) kretser omkring bildet av Bjørn Hansen i rullestolen, som han frivillig lar seg lenke til etter at han har fått omverdenen til å tro at han er blitt lam. I 2019 kom romanen Roman 2019. Tredje og siste roman om Bjørn Hansen.[7][8] I Genanse og verdighet fra 1994 er det bildet av lektor Elias Rukla som ikke makter å slå opp paraplyen sin i skolegården som illustrerer hvordan livssammenhengen rakner og plasserer hovedpersonen som en fremmed i tilværelsen. Felles for Hansen, Rukla, professor Andersen og T. Singer er følelsen av at kulturen og samfunnet er i forfall, at kommersialisering og forflatning overtar, og at de er blitt stående utafor sin egen tid. I stedet for å prøve å gripe inn mot forfallet, synker de inn i seg selv og ender opp som tilskuere til virkeligheten omkring seg.

TilbakeblikkRediger

I 16.07.41 fra 2002 introduserte Solstad seg selv som hovedperson. Tilsynelatende møter vi her forfatteren i egen person som mot slutten av sin forfattergjerning griper tilbake til hendelser i sin egen oppvekst.

I Armand V. fra 2006, bruker Solstad igjen en jeg-person som i alle ytre henseender sammenfaller med hans egen biografi. Foruten å fortelle historien om en norsk karrierediplomats vilkår under den nyimperialistiske verdensorden diskuterer han her hvordan hans egne romaner er blitt til. Hovedspørsmålet han stiller er om forfatteren skriver romanen, eller om romanen ligger der ferdig i utgangspunktet, slik at forfatterens rolle består i å grave den fram. I Armand V. proklamerer Solstad videre: «Mitt forfatterskap endte med T. Singer, skrevet og utgitt i 1999. Alt etter dette er et unntak, som aldri skal gjenta seg.»

17. Roman (2009) er en oppfølger til Ellevte roman, bok atten fra 1992. Her møter vi igjen Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, som har store problemer med å innordne seg som familiefar og samfunnsborger. Vi følger hans vei mot forsoning med sønnen og hans familie.

I 2013 utkom romanen Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, en familiekrønike basert på genealogisk materiale fra hans egen familie i Bø og Seljord.

AnnetRediger

Han har tidligere vært gift to ganger og har tre døtre. Han er nå gift med Therese Bjørneboe.

Medaljens forside var et bestillingsverk for industribedriften Aker, og forteller selskapets historie, med genrebetegnelsen «en roman om Aker» på tittelbladet.

Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform fra VM i fotball i 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998.

Solstad ble i 1996 kåret av Bokklubben Nye Bøker til en av De fire nye store.[9]

I 2003 var Solstad festspilldikter ved Festspillene i Bergen. I 2011, i forbindelse med Solstads 70-årsdag, ble en plass oppkalt etter ham i Sandefjord, Dag Solstads plass.[10]

BibliografiRediger

RomanerRediger

Noveller og kortprosaRediger

  • Spiraler – Noveller, (1965)
  • Svingstol – Prosatekster, (1967)
  • Svingstol og andre tekster – Prosatekster, (1994)
  • Kan man ødelegge et nasjonalt språk? Er det nødvendig? i antologien Hjemlandet og andre fortellinger (2019)

SkuespillRediger

  • Georg: sit du godt? – (1968) – sammen med Einar Økland
  • Kamerat Stalin, eller familien Nordby – (1975)

Artikler og essayistikkRediger

ReportasjebøkerRediger

  • VM i fotball 1982 – (1982) – sm.m. Jon Michelet
  • VM i fotball 1986 – (1986) – sm.m. Jon Michelet
  • VM i fotball 1990 – (1990) – sm.m. Jon Michelet
  • VM i fotball 1994 – (1994) – sm.m. Jon Michelet
  • VM i fotball 1998 – (1998) – sm.m. Jon Michelet

FilmatiseringerRediger

  • Gymnaslærer Pedersen (2006), basert på romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land (1982)

PriserRediger

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Dag Solstad, biography/Dag-Solstad
  2. ^ SNAC, 9. okt. 2017, Dag Solstad, w6wt6ftk
  3. ^ Internet Movie Database, 21. jul. 2015, nm0813580
  4. ^ http://www.aftenposten.no/kultur/Dag-Solstad-far-Svenska-Akademiens-nordiske-pris-617384b.html
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. februar 2009. Besøkt 25. februar 2011. 
  6. ^ http://www.dagbladet.no/2010/06/29/kultur/litteratur/bok/dag_solstad/jon_michelet/12349752/
  7. ^ Kaja Korsvold: - Jeg har vært pensjonist siden jeg var 25 - Intervju i Aftenposten 15. september 2019
  8. ^ Bjørn Ivar Fyksen: Mellom Gud og bøkene - Intervju i Klassekampen/Bokmagasinet 21. september 2019
  9. ^ Knut Gørvell (17. oktober 2015). «Hvem er «DE FIRE STORE» i vår tid?». Cappelen Damm. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 5. november 2015. 
  10. ^ «Dag Solstad fikk sin plass i Sandefjord». Aftenposten. 17. juli 2011. 
  11. ^ «Dag Solstad får Svenska Akademiens nordiske pris». Aftenposten. Besøkt 22. mars 2017. 

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dag_Solstad&oldid=19839926»