Wikipedia

Alain Robbe-Grillet

Alain Robbe-Grillet (født 18. august 1922, død 18. februar 2008) var en fransk forfatter og filmregissør. Han var, sammen med Nathalie Sarraute, Michel Butor og Claude Simon, en av de fremste litterære foregangspersonlighetene assosiert til bevegelsen Nouveau Roman («den nye roman»). Alain Robbe-Grillet ble valgt inn som medlem av Académie française, det franske akademi, den 25. mars 2004 og etterfulgte da Maurice Rheims i sete 32. Han var gift med skuespilleren og fotografen Catherine Robbe-Grillet (født Rstakian).

Alain Robbe-Grillet
Alain Robbe-Grillet, 2005
FødtAlain Paul Robbe-Grillet
18. aug. 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Brest
Død18. feb. 2008[1][2][5][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Caen
BeskjeftigelseForfatter, filmregissør
Embete
  • Seat 32 of the Académie française (2004–2008) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Saint-Louis
Institut national agronomique
EktefelleCatherine Robbe-Grillet (1957–2008)
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk
Medlem avAcadémie française (2004–2008)[6]
Utmerkelser
7 oppføringer
Fénéon-prisen
Prix Louis-Delluc (1962) (for: L'Immortelle)
Sade Prize
Mondello Prize
Offiser av Æreslegionen[6]
Offiser av Den nasjonale fortjenstorden[6]
Offiser av Ordre des Arts et des Lettres[6]
PeriodeDen nye roman, 1953-2008
DebutLes Gommes, 1953
Debuterte1953
Aktive år1953–2007
Notable verkThe Erasers, The Voyeur, La Jalousie
Alain Robbe-Grillet på Commons

Felles for den nye roman var at forfatterne så på romanen først og fremst som et språklig kunstverk, sekundært som en fortelling. Robbe-Grillet avviste den psykologiske analysen og gjenga den ytre handling så objektivt som mulig, men den tilsynelatende objektive realismen førte til at virkeligheten løste seg opp i hans romaner ettersom det er alltid observatørens bevissthet som framstilles; derfor er hans mennesker vage og gåtefulle.[7] Deler av forfatterskapet er blitt oversatt til norsk.

Liv og virke rediger

Alain Robbe-Grillet ble født i Brest i Bretagne i en familie av landbruksingeniører. I løpet av Nazi-Tysklands okkupasjon av Frankrike, deltok Robbe-Grillet i årene 1943 og 1944 i service du travail obligatoire, tvangsarbeid, i Nürnberg i Tyskland hvor han arbeidet som maskinist. De første månedene opplevde han som noe av en ferie da han etter kort opplæring kunne operere maskinen, og fikk anledning til å gå teater og opera. I 1945 fullførte han sitt vitnemål ved Institut national agronomique Paris Grignon (det nasjonale agronomiske institutt). Senere førte hans arbeid som agronom ham til Martinique og Guadeloupe i Det karibiske hav, og til Marokko. Han døde i Caen etter å ha blitt rammet av hjerteproblemer.[8]

Forfatterskap rediger

Robbe-Grillets første roman var Les Gommes, utgitt av Les Éditions de Minuit i 1953. Etter denne dedikerte han seg i full tid med skrivingen. Hans første tekster ble lovprist av framstående litteraturkritikere som Roland Barthes og Maurice Blanchot. På tiden rundt hans andre roman var han blitt litteraturkonsulent for Les Éditions de Minuit og hadde denne posisjonen fra 1955 og fram til 1985. Etter å ha utgitt fire romaner, i 1961, arbeidet han med Alain Resnais for å skrive manuset for filmen L'Année dernière à Marienbad. Deretter skrev og regisserte han sine egne filmer.

I 1963 utga Robbe-Grillet boken Pour un Nouveau Roman («For en ny roman»), en samling med tidligere utgitt teoretiske artikler om romanen. Fra 1966 og til 1968 var han medlem av Haut comité pour la défense et l'expansion de la langue française, en komité til forsvaret av det franske språk. I tillegg ledet han også Centre de sociologie de la littérature ved belgiske Université Libre de Bruxelles i Brussel fra 1980 til 1988. fra 1971 til 1995 var Robbe-Grillet også professor ved New York University og forleste over sine egne romaner.

Selv om Robbe-Grillet ble valgt til Académie française i 2004 da han var i åttiårene, ble han aldri formelt mottatt i akademiet grunnet akademiets mottagelsesprosedyrer. Robbe-Grillet nektet både å foreberede og holde en velkomsttale på forhånd. Han foretrakk å improvisere sin tale. Han nektet også å bære akademiet grønne habit vert og sabel, noe han mente var utdatert.

Noen av romanene hans er oversatt til norsk: Sjalusi (1957), Møtestedet (1965) og Topologi over en innbilt by (1976).

Skrivestil rediger

Hans skrivestil har blitt beskrevet som «realistisk» eller «fenomenologisk» (i Heideggers betydning) eller «en teori om ren overflate». Metodisk, geometrisk og ofte gjentatte beskrivelser av objekter som erstatter (og samtidig ofte avslører) den litterære figurens psykologi og indre liv. Leseren må langsom sette sammen fortellingen og eksempelvis de emosjonelle erfaringene av sjalusi i gjentatte beskrivelser, være oppmerksom på særskilte detaljer og brudd på repetisjonene, en metode som minner om den psykoanalytiske erfaring hvor dypere mening i underbevisstheten finnes i strømmen og avbrytelsene i de fri assosiasjonene. Tidslinjer og handlingsganger er brutt opp i biter, og romanen minner om det litterære motstykke til et kubistisk maleri. Likevel er hans verk til sist karakterisert av dens evne til å bety ulikt for ulike lesere.[9]

Romaner rediger

Robbe-Grillet skrev sin første roman Un Régicide i 1949, men den ble avvist av det store franske forlaget Gallimard, og først senere utgitt med mindre endringer av hans livslange forlag Les Éditions de Minuit i 1978. Hans andre roman, Les Gommes, ligner på overflaten om en detektivfortelling, men inneholder en dypere struktur basert på den antikke fortellingen om Ødipus. Detektiven leter etter attentatet i en morder som ennå ikke har skjedd, kun for å oppdage at det er hans egen skjebne å bli den som begår attentatet.

Hans neste og mest roster roman er Le Voyeur i 1955. Romanen forteller om Mathias, en reisende selger av klokker som vender tilbake til sin ungdoms øy med et desperat mål. Som mange av hans romaner dreier fortellingen rundt et tilsynelatende mord. Gjennom hele romanen bretter Mathias ut avisutklipp med detaljer om mordet på en ung pike og oppdaget liket av henne blant steinene i sjøkanten. Hans forhold til den døde, og muligens med hentydninger til i fortellingen, er indirekte avslørt i fortellingens gang slik at leseren kan aldri være sikker på om Mathias er den faktiske morderen eller kun fantaserer om å begå et drap. Det faktiske mordet, om noe slikt eksisterer, er fraværende fra teksten. Fortellingen inneholder lite dialog, og tvetydig bruk av tidslinje og handlingsgang. Faktisk er romanens åpningslinje et vesentlig tegn på romanens toneklang: «Det var som om ingen hadde hørt noe...» Le Voyeur ble belønnet med Prix des Critiques, kritikernes pris.[10][11]

Deretter utga han La Jalousie i 1957, en av hans få romaner med bakgrunn i en ikke-urban lokalisering, i dette tilfelle ved en bananplantasje. I det første året av dens franske utgivelse, ble kun 746 kopier solgt, til tross for at foregående Le Voyeur var populær. Over tid ble den en stor litterære suksess og oversatt til en rekke språk. Robbe-Grillet selv argumenterte at romanen var konstruert langs linjene til en fraværende og taus forteller i tredje person. I hans egen redegjørelse for romanens fraværende forteller, en sjalu ektemann, observerer han samhandlingen til sin hustru (referert til som «A...») og en nabo, Franck. Den tause fortelleren navngir aldri seg selv (hans tilstedeværelse er kun antydet, det vil si ved et antall av stedsplasseringer som ved middagsbordet eller klappstolene på verandaen) er meget mistenksom om hustruen har en affære på gang med Franck. Gjennom hele romanen fortsetter den fraværende fortelleren å gjenspille sine observasjoner og mistanker, således skape ulike scenarioer om «A...» og Franck, slik det blir umulig å skille mellom de «observerte» øyeblikk og de «mistenkte» øyeblikk.

I 1984 utga Robbe-Grillet hva han selv beskrev som en bevisst tradisjonell selvbiografi, Le miroir qui revient.

Filmer rediger

Robbe-Grillets karriere som skaper av fortellinger var ikke begrenset til å kun å skrive romaner. Å skape fortellinger i form av film var av like stor betydning. Hans filmkarriere begynte da Alain Resnais valgte å samarbeide med ham for filmen L'Année dernière à Marienbad (1961). Filmen ble nominert for Oscar for beste originalmanus og vant Gulløven da den kom ut. I dens kreditering ble den presentert som en film skrevet sammen av Alain Robbe-Grillet og Alain Resnais.

Robbe-Grillet fortsatte med en karriere hvor han både skrev sine egne manus og regisserte en rekke intellektuelle filmer som ofte var seksuelt provokative som undersøkte temaer tilsvarende til hans litterære utgivelser. Han begynte med L'Immortelle (1962) som vant Louis Delluc-prisen i 1962. Denne ble fulgt opp med hans fremste kommersielle suksess, Trans-Europ-Express (1966), med Jean-Louis Trintignant, som fortsatte å arbeide med Robbe-Grillet på hans neste fire filmer: hans fransk-slovakiske film L'homme qui ment/Muž, ktorý luže (1968), L'Eden et après/Eden a potom (1970), Glissements progressifs du plaisir (1974) og Le jeu avec le feu (1975). Det gikk derimot bortimot et tiår før hans neste film, La belle captive (1983), men Alain Robbe-Grillet var heldig nok med å få Henri Alekan som filmfotograf, den visjonære mesteren for bildene i filmene til Jean Cocteau. Deretter gikk det mer enn et tiår før Robbe-Grillet igjen kom seg bak kameraene igjen, denne gangen med en kriminalthriller på en liten gresk øy med amerikanske Fred Ward i rollen som en forvirret Frank i Un bruit qui rend fou (1995). Rett før hans død i 2008 regisserte han enda film, Gradiva (C'est Gradiva qui vous appelle) (2006) som undersøkte enda en gang hans opptatthet med sadisme og bondage.

Kanskje den beste innføringen til filmverkene til Alain Robbe-Grillet er boken The Erotic Dream Machine av Roch C. Smith og Anthony N. Fragola, som består av en rekke intervjuer med franskmannen.[12] Det er også informasjon i boken In the Temple of Dreams: The Writer on the Screen,[13] hvor Robbe-Grillet selv forklarer forholdet mellom hans skjønnlitterære verk og hans filmer.

Bibliografi rediger

Romaner
  • Un Régicide (1949)
  • Les Gommes (1953) – Fénéon Prize
  • Le Voyeur (1955)
  • La Jalousie (1957)
  • Dans le labyrinthe (1959)
  • La Maison de rendez-vous (1965)
  • Projet pour une révolution à New-York (1970)
  • La Belle Captive (1975)
  • Topologie d'une cité fantôme (1976)
  • Souvenirs du Triangle d'Or (1978)
  • Djinn (1981)
  • La Reprise (2001)
  • Un Roman sentimental (2007)
Novellesamlinger
  • Instantanés (1962)
«Romanesquer»
  • Le Miroir qui revient (1985)
  • Angélique ou l'enchantement (1988)
  • Les derniers jours de Corinthe (1994)
Essayer
  • Pour un Nouveau Roman (1963)
  • Le voyageur, essais et entretiens (2001)
  • Préface à Une Vie d'Ecrivain (2005)
Filmmanus utgitt som «ciné-romaner»
  • L'Année dernière à Marienbad (1960)
  • L'Immortelle (1963)
  • Glissements progressifs du plaisir(1974)
  • C'est Gradiva qui vous appelle (2002)
Samarbeid

Filmografi rediger

  • L'immortelle (1963)
  • Trans-Europ-Express (1966)
  • L'homme qui ment / Muž, ktorý luže (1968)
  • L'Eden et après / Eden a potom (1970)
  • N. a pris les dés... (1971)
  • Glissements progressifs du plaisir (1974)
  • Le jeu avec le feu / Playing with Fire (1975)
  • La belle captive (1983)
  • The Blue Villa (1995)
  • C'est Gradiva qui vous appelle (2006)

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alain-Robbe-Grillet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b fichier des personnes décédées, Fichier des personnes décédées ID (matchID) kk-2gjn-jZUu, besøkt 21. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 10315[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Académie française member ID alain-robbe-grillet[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Breitholtz, Lennart (1977): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie, bind 2, Oslo, s 317
  8. ^ Douglas Johnson (19. februar 2008): «Alain Robbe-Grillet obituary». The Guardian
  9. ^ Donadio, Rachel (24. februar 2008): «He Was Nouveau When It Was New». The New York Times.
  10. ^ Le Voyeur, Les Éditions de Minuit
  11. ^ Robbe-Grillet publie son deuxième roman, Le Voyeur 1er février 1955 Arkivert 11. mai 2013 hos Wayback Machine.
  12. ^ Fragola, Anthony N. (1995): The Erotic Dream Machine: Interviews with Alain Robbe-Grillet on His Films, SIU Press
  13. ^ Robbe-Grillet, Alain (2002): In the Temple of Dreams: The Writer on the Screen, Proceedings of the Oxford University Robbe-Grillet Conference 1996, Living Time Press

Litteratur rediger

  • Gardies, André (1972): Alain Robbe-Grillet. Paris: Seghers (étude par André Gardies; textes et documents)
  • Tohill, Cathal & Tombs, Pete (1994): Immoral Tales: European Sex & Horror Movies 1956-1984, et kapittel om Alain Robbe-Grillets filmer.
  • Fragola, Anthony N. & Smith, Roch Charles (2006): The Erotic Dream Machine: Interviews with Alain Robbe-Grillet on His Films.
  • Jeffries, S. (15. september 2007): «French force» i: Film (London: The Guardian). Arkivert fra originalen den 19. september 2007.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alain_Robbe-Grillet&oldid=24175787»