Vidar Sandbeck

norsk visesanger, visedikter og forfatter
Vidar Sandbeck
Vidar Sandbeck - L0032 501Fo30141606240158.jpg
Født21. juli 1918
Åmot
Død10. november 2005 (87 år)
Åmot
Beskjeftigelse Sanger-låtskriver, forfatter
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser
6 oppføringer
Kongens fortjenstmedalje, Språklig samlings litteraturpris (1980), Hedmark fylkeskommunes kulturpris (1994), Tekstforfatterfondets ærespris (1995), Spellemannprisen i visesang (1992), Juryens hederspris i Spellemannprisen (1992)

Vidar Sandbeck (født 21. juli 1918Åsta i Hedmark, død 10. november 2005) var en norsk visesanger, visedikter og forfatter.

Han debuterte i 1954 med visesamlingen I døragløtten, og fikk sitt gjennombrudd som visesanger med «Pengegaloppen» i 1958–1959. Andre kjente viser er «Menuett i mai», «Heksedans», «Ola Torader», «Regnbågåbrua» og «Bildilla». Han ble tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1992 for et livslangt bidrag til norsk visekunst. Han vant også klassen visesang for albumet Legende.

Som forfatter nådde han høyest i årene rundt 1980. Da skrev han to serier med sorgmuntre barndomserindringer om «Påsan», som for det meste er direkte selvbiografisk; det ble ni barnebøker og sju romaner for voksne.

Han var en del av «generasjonen etter Prøysen» i NRK Radios Barnetimen for de minste. De fleste radiofortellingene for barn er utgitt i bokform.

Innhold

LivRediger

Sandbeck hadde en trang barndom, som han skildret i flere av bøkene sine – bare delvis skjult som fiksjon. Han ble født i 1918 som den yngste av fem søsken – to jenter og tre gutter. Faren Emil Antonsen Sandbæk (1884–1962) var født i Romedal og kom i 1903 til Åmot for å arbeide som skogsarbeider. Mora Lenny Alida Larsen (1881–1964) var husmannsdatter fra grenda Åsta i Åmot. De giftet seg i 1908 og bodde til leie ulike steder før de i 1926 bygget hjemmet Skoglund, som blir kalt «Myra» i Sandbecks romaner.[1][2][3] Faren var kommunist og aktiv i fagforeningen, og gikk derfor ofte arbeidsledig.[2][4]

Vidar Sandbeck hadde et omskiftelig yrkesliv i yngre år, og skal ha hatt 12 ulike jobber før han slo gjennom som plateartist med «Pengegaloppen» i 1959.[4] Blant disse yrkene er skogsarbeider, gårdsarbeider, anleggsarbeider og bygningsarbeider fra 1933 til 1941; fiolinist, snekker, handelsmann og treskjærer fra 1941 til 1946; treskjærer og handelsreisende fra 1947 til 1958; og musikklærer 1974–1978.[5]

Han debuterte som musiker i Losjelokalet i Stjørdal 20. september 1941 mens han oppholdt seg på Værnes som anleggsarbeider på flyplassen.[6] Han giftet seg i 1942 med Gerd Bergersen,[7] og tok 1943–1944 privatundervisning i fiolin hos Bjarne Brustad i Oslo, men avbrøt undervisningen – dels på grunn av økonomien, og dels på grunn av veivalget: å leve som yrkesmusiker i hovedstaden ville bety en avskjed med hjembygda.[6] Han hadde tidligere også hatt andre musikklærere, som Ernst Glaser.[8] Han bygde hjemmet «Vidarvoll» i 1951, på et hjørne av tomta til foreldrene. Fram til han slo gjennom i 1959 og ble artist på fulltid, hadde han forskjellige yrker. Han ble enkemann i 1969 og bearbeidet tapet i diktet/visa «Enkjemanns vise», som sto i Arbeiderbladet i 1971, og hadde preg av en selvironisk kontaktannonse.[9] Han giftet seg på ny i 1972 med Målfrid Ljosland.[7]

I de siste årene av livet fikk han mye oppmerksomhet og heder: Spellemannprisens hederpris i 1992, fylkeskulturpris i 1994, og i 2003 «kongens gull» og Prøysenprisens ærespris. Han døde på Ryslingmoen sykehjem i Åmot i november 2005.[4]

Ved siden av virksomheten som forfatter og viseartist var Sandbeck også en dyktig treskjærer.[10]

ForfatterRediger

 
Politifolk ved Julussa, under Julussakonflikten i mai 1927.
 
Barnetimen for de minste var et populært program i etterkrigstida.

Sandbeck debuterte som forfatter i 1954 med I døragløtten, viser og vers. VGs anmelder Paal Brekke mente at boka falt gjennom som litterær diktning betraktet, men også at det var «en uhøytidelig sjarm over disse visene hans, og et smilende lune som virker sympatisk enten han skriver om kjærlighetslengsel og lørdagsfrieri eller han søker å formulere sine hverdagsvise dypsindigheter.»[11]

I boka Langs bygdevegen (1960) samarbeidet Sandbeck med Dagfinn Grønoset, Grønoset skrev novelleaktige reportasjer fra livet i Østerdalen i nær fortid, og Sandbeck diktet viser til novellene. Stoffet ble også brukt i en programserie i NRK radio høsten 1960.[12]

Hans første roman Rundtramper og flatfele utkom i 1962. Allerede her i debutromanen skrev han om den samme skogsarbeiderfamilien som han siden fulgte i nesten alle romanene sine, en mildt maskert selvbiografi.[13][14] Det selvbiografiske familieportrettet videreføres i Kjærlighet og gråbeinsild (1967); hvor hovedpersonen, skogsarbeideren Aksel Gran igjen er et portrett av forfatterens far.[15] Per Petterson omtaler Kjærlighet og gråbeinsild som «ei hylende morsom og satirisk bok og på samme tid et bittert tidsdokument om livet bak noen av de hardeste og mest kjente arbeidskonfliktene i norsk historie, som Julussakonflikten[16]

De to andre tidlige romanene til Sandbeck har andre tema: Månen lo over Ravneberget (1964) handler om utvandringen til USA på 1800-tallet, og om bitterheten blant de som ikke hadde råd til å reise.[13] Romanen Kjærtegn på vidvanke (1970) handler om en ung gårdsgutt og spillemann som må velge den rette blant flere mulige kjærester.[13] Hovedpersonen Jens har klare likhetstrekk med forfatteren.[17]

Med de sju selvbiografiske romanene fra Fy skam deg! (1977) til Kanarifuglen (1988) fikk Sandbeck en «ny anerkjennelse som ‘seriøs’ forfatter»,[13] og litteraturhistorikeren Øystein Rottem nevner serien som «folkelig fortellerkunst med prosalyriske kvaliteter» og «blant de betydeligste i norsk etterkrigslitteratur».[13] «Særlig vellykket er portrettet av den klassebevisste faren, skogarbeideren som nekter å bøye hodet i motgang.»[13] Romanserien begynner med setningen «Da jordmora kom, var je født», og skildrer jeg-personens livsløp fra fødselen i 1918 til jeg-personen høsten 1941 debuterer som fiolinist i Stjørdal i siste kapittel.

Mens barnebøkene om Påsan beskriver et lite og nært univers med kort avstand til kjøkkentrappa, er samfunnsbildet større og bredere i bøkene for voksne.[18] Bøkene er skrevet med et egenutviklet dialektbasert skriftspråk som Per Petterson beskriver som et «litterært instrument med høy presisjon, en mangebunna enkelhet og samtidig med et tilfang av ord og uttrykk som er reine skattkista.»[16]

BarnebokforfatterRediger

Sandback opptrådte første gang i Barnetimen for de minste i 1965, og etter hvert laget han mer enn 40 programmer.[19] I Barnetimen tilhørte han «generasjonen etter Prøysen», sammen med Kirsten Langbo, Berit Brænne og Ingebrigt Davik.[20][21][22] Hans første barnebok, Skatten på jordbærøya (1968),[23] er en samling nonsenseventyr med små sanger flettet inn.[24] En av sangene var «Trøllgubben Lurvelegg».

Hovedtyngden av forfatterskapet for barn er de ni bøkene om «Påsan», fra Ferie i hamnehagan (1978) til Bryllupet i Brua (1989). Her bygger han på det samme selvbiografiske stoffet som i sin romanserie for voksne som utkom samtidig med sju bind, fra 1977 til 1988. I barnebøkene «bytter han blikk»[16] og serverer et presist barneperspektiv. Mens voksenromanene tar vare på kronologien i livsløpet, utgjør barnebøkene et nærbilde av detaljer, et «forstørrelsesglass over deler av Påsans liv.»[16]

Jeg-personen Påsan er i barnebøkene utrustet med en bestevenn, Nils Brua. Nils kommer fra gård, og har et betydelig klasseovertak på Påsan, uten at det er noe tema guttene imellom.[19] Tid og sted er fremdeles ei skogsbygd i Østerdalen i de hardeste av mellomkrigsårene.[16][19] Klassemotsetningene og fattigdommen skildres likevel med varm humor og nostalgi,[19][20] og Sandbeck legger bort den sosiale ironien han ofte bruker i bøkene for voksne.[19]

Bøkene utmerker seg ved den presise bruken av dialekt, og bøkene framstår som et kulturhistorisk tidsbilde.[21]

Bortsett fra den første, er alle barnebøkene illustert av Rune Johan Andersson, med en humoristisk strek som kan minne om Kjell Aukrust.[20]

MusikerRediger

 
Erik Bye (t.v.) og Otto Nielsen var Sandbecks samarbeidspartnere i NRK.

Sandbeck er opphavsmann til om lag 360 dikt og viser,[25] både som komponist og tekstforfatter. I tillegg til å framføre egne viser, skrev han også sanger for andre artister som Wenche MyhreEi snerten snelle»), Thore Skogman, Dizzie Tunes («I et bitte lite miniskjørt») og skiløperen Gjermund Eggen («Gullgutten» og «Engerdalsvalsen»).[4] Blant hans mest kjente viser kan nevnes «Pengegaloppen», «Gull og grønne skoger», «Menuett i mai», «Ved Gråten sjø», «Jens Vankelmodig», «Ola Torader», «På folkemunne», «Når livet danser», «Ved Sunnan å», «Regnbågåbrua» og «Bildilla».[8][26] I Danmark gjorde Raquel Rastenni «Heksedansen» til en signatursang,[26] mens Thore Skogman fikk en hit med den svenske oversettelsen av «Pengegaloppen». I noen tilfeller oversatte Sandbeck også svenske slagere til norsk, som «Är du kär i mig ännu, Klas-Göran?» for Nora Brockstedt. For skiløperen Ingrid Wigernæs skrev han i 1966 «Gulljentutn våre».

Han utga en samling med viser og vers i 1954, og gjorde seg gradvis synlig for offentligheten gjennom 1950-årene. Kontakt med Alf Prøysen gjorde at han fikk kontakt med viktige nettverk som Visens venner og NRK, i tillegg til at Prøysen ga råd om både visediktinga og framføring.[27] Sandbeck hadde også tekster i avisa Østlendingen og i Magasinet for alle. Det var Prøysen som i 1955 første gang framførte en Sandbeck-vise på radio; det var «Kjerringa i stampen».[27] Prøysen samarbeidet fra 1957 med Otto Nielsen om Søndagsposten og framførte flere Sandbeck-viser der før Sandbeck selv opptrådte i radio. Sandbeck ble presentert i radio i et program 27. oktober 1958; her samtalte han med Erik Bye og framførte fem viser.[28] Utover våren 1959 klatret «Pengegaloppen» på hitlistene, og Sandbeck ble kjendis. Han hadde høsten 1958 spilt inn 8 sanger hos plateselskapet Columbia, og disse kom ut på to singler og en EP.

Karakteristiske trekk ved Sandbecks visekunst var «den umiskjennelige stemmen, den markant særpregede musikalske oppbyggingen av visene og Ragnar Danielsens orkester­arrangementer [som tilsammen] utgjorde det man senere ville kalt Sandbecks ‘sound’.»[26] Andre peker på «lett språk og en fin lun humor.»[8] I tillegg er dialektbruken en suksessfaktor, sammen med dette at han henter stoff og miljø fra hjembygda.[7][27]

Tekst og tema i Sandbecks viser varierer «fra det mykt melankolske til det burleskt muntre».[4] Nils Johan Rud har skrevet at hos Sandbeck «er en østerdalsk skogbygdmelankoli en undertone i det spotske jekkeriet.»[29] Sandbeck har på den ene siden lyriske viser, som «fanger opp en naturstemning, eller en erotisk stemning, eller en melankolsk grunnstemning».[27] På den andre siden finnes også en løssluppen humor «som knytter seg til den voldsomme overdrivelsen».[27] I en masteroppgave fra 2012 behandles Sandbecks lyriske viser, dels ut fra en antagelse om at de lyriske visene har kommet i skyggen av Sandbecks komiske slagere. Oppgava peker også på at hverdagslige motiver brukes for å skape poetisk kvaliteter, som strofa «men åra ble borte som røken frå grua» fra sangen «Regnbågåbrua».[30]

Sandbeck i ettertidRediger

 
Øystein Sunde medvirket på hyllestplata Gull i fra grønne skoger, blant annet med «Pengegaloppen».

En byste laget av billedhuggeren Skule Waksvik ble avduket i Rena park 17. mai 1995, og på ny etter flytting til kulturhuset 29. oktober 2005. I 2015 ble bysten flyttet til Vidar Sandbecks plass utenfor kulturhuset.[31][32]

NRK barne-tv sendte novellefilmen Munnspell og snabelskøyter i 1987, basert på stoff fra Sandbecks bok Fy skam deg!.[33][34]

Sandbeckstiftelsen og Tom Steinar Lund sto i 2003 bak hyllestplata Gull i fra grønne skoger hvor flere norske artister framfører Sandbeckviser i nye arrangement. Sandbeckstiftelsen på Rena opprettet i 2008 Vidar Sandbecks kulturpris – Regnbågåbrua, i anledning at det var nitti år siden Vidar Sandbeck ble født.[35]

Hedmark Teater laget forestillingen Når livet danser i 1996, basert på hans selvbiografiske tekster; det var i en form som blandet en tradisjonell visefremføring med mer showpregede elementer.[26] Det samme teatret laget barneteaterforestillingen Klomp og Kloss i 1996, med nypremiere i 2006, basert på viser og tekster av Sandbeck.[36][37] John Nyutstumo var regissør og manusforfatter. Nyutstumos enmannsforestilling Blådansen med tekster og viser av Sandbeck hadde premiere på Teater Innlandet i 2015.[38]

DiskografiRediger

BibliografiRediger

Bøker for voksne[39]
  • I døragløtten, viser og vers, 1954
  • Pengegaloppen og andre viser, 1959
  • Gull og grønne skoger og andre viser, 1960
  • Langs bygdevegen, 1960. Sammen med Dagfinn Grønoset
  • Rundtramper og flatfele, 1962
  • Månen lo over Ravneberget, 1964
  • Viser om Lisalill, 1965
  • Kjærlighet og gråbensild, 1967
  • Kjærlighet på vidvanke, 1970
  • På lergjøk og lyre, 1970. Viser
  • Fjelltrall, 1973. Viser
  • Vidar Sandbecks visebok, 1974
  • Fy skam deg! 1977 (Påsan, 1)
  • Stakkars kroken 1978 (Påsan, 2)
  • Trøste oss!, 1979 (Påsan, 3)
  • En handelsreisendes liv, 1980
  • Husbondens røst, 1982 (Påsan, 4)
  • Anitras dans, 1983 (Påsan, 5)
  • Far, 1984 (Påsan, 6)
  • Kanarifuglen, 1988 (Påsan, 7)
  • Den store viseboka. Norsk Musikforlag. 1992. 
  • Øst for sol og vest for måne-, 171 viser av Vidar Sandbeck. Tiden. 1998. 
Bøker for barn[39][40]
  • Skatten på Jordbærøya, 1968
  • Ferie i hamnehagan, 1978
  • Påsåns viser, 1979
  • Den rutete elefanten, 1980
  • Den nye gutten, 1981
  • Mistenkelige fotspor, 1982
  • Kjære Broder, 1983
  • Dobbeltgjengen, 1984
  • Jul i Myra, 1985
  • Heltene i Hungerholt, 1986
  • Bryllupet i Brua, 1989

PriserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Bakken 2005, s 9-21
  2. ^ a b Vidar Sandbeck. Selvbiografi, 1983
  3. ^ Vestad, Geir (1997). Litteraturer : vandringer til Hedmarks diktersteder. Oplandske bokforlag. s. 38. ISBN 82-75180-70-8. 
  4. ^ a b c d e Knut Fjeld. «Vidar Sandbeck er død». Østlendingen, 11. november 2005
  5. ^ Hvem er hvem i norsk kulturliv?. Dreyer. 1987. s. 364. ISBN 8209104268. 
  6. ^ a b Bakken 2005, s 50-69
  7. ^ a b c Vidar Sandbeck i Norsk biografisk leksikon
  8. ^ a b c Cappelens musikkleksikon. Bind 5. Oslo: Cappelen. 1980. s. 572f. ISBN 82-02-03690-9. 
  9. ^ Bakken 2005, side 176
  10. ^ Åse Grønlien Østmoe og Ove Røsbak. Vidar Sandbeck - minneord; NRK, 10.11.2005
  11. ^ Paal Brekke. «Viser og vers». VG, 4.10.1954
  12. ^ Bakken 2005, side 135-138
  13. ^ a b c d e f Øystein Rottem. Norges litteraturhistorie; bd 7. 1995. Side 75-76. ISBN 82-02-16425-7
  14. ^ Bakken 2005, s 145–149
  15. ^ Sven R. Gjems. «Om det politiske mennesket Vidar Sandbeck»; Hedmark-forfatter'n, nr 1-2, 2018
  16. ^ a b c d e Petterson, Per (1993). «Om Vidar Sandbeck og Påsanbøkene». Påsån. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-14366-7. . Forord i samleutgave av de tre første barnebøkene.
  17. ^ Bakken 2005, s 173
  18. ^ Nils Johan Rud. «Vidar Sandbeck – Påsan og hans biograf» 1983
  19. ^ a b c d e Birkeland, Risa, Vold. Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utg. Samlaget, 2005. Side 329f. ISBN 82-521-5933-8
  20. ^ a b c Else Breen. Slik skrev de, verdier og virkelighet i barnebøker 1968-1990. 2. utgave. Aschehoug, 1995. Side 223–225. ISBN 82-03-17505-8 (ebok fra bokhylla.no)
  21. ^ a b Norske barnelitteraturen gjennom 200 år. Oslo: Cappelen. 1981. s. 226 og 274. ISBN 8202019052. 
  22. ^ Gudrun Simonsen. «Radioen – og litteratur for barn og ungdom». I: Barnebokas veier, festskrift til Jo Tenfjord. Eides forlag, 1988. ISBN 82-514-0329-4. Side 113–127
  23. ^ Sandbeck, Vidar (1968). Skatten på Jordbærøya. Oslo: Cappelen. 
  24. ^ Sonja Hagemann. Barnelitteratur i Norge 1914-1970. Aschehoug, 1974. Side 254. ISBN 8203061869 (ebok fra bokhylla.no)
  25. ^ Forfatteren; vidarsandbeck.no
  26. ^ a b c d «Vidar Sandbeck» Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
  27. ^ a b c d e Knut Imerslund. «Vidar Sandbeck og Alf Prøysen». I: Prøysenårbok 2008
  28. ^ Bakken 2005, side 116f
  29. ^ Rud, Nils Johan (1973). Av et halvt hundre år. Oslo: Gyldendal. s. 172. ISBN 82-05-06032-0. 
  30. ^ I skyggen av «Pengegaloppen»; Østlendingen, 6. juni 2012. Intervju med Heidi Anine Larsen om masteroppgava
  31. ^ Vidar Sandbecks plass; vidarsandbeck.no
  32. ^ Levi Henriksen ved Sandbeck-byste; mynewsdesk, 5.6.2018 Anno museum
  33. ^ Munnspell og snabelskøyter ; NRK TV
  34. ^ TV, teater og radio; vidarsandbeck.no
  35. ^ Regnbågåbrua - Vidar Sandbecks kulturpris; vidarsandbeck.no
  36. ^ Sandbeck-turné til alle Hedmark-kommunene; Østlendingen, 25. oktober 2006
  37. ^ Sandbeck-utlysning 2018; teaterinnlandet.no – bilde fra Klomp og Kloss
  38. ^ Blådansen; teaterinnlandet.no
  39. ^ a b «Bibliografi - diskografi». I: Bakken, 2005
  40. ^ Anne Kristin Lande. Bibliografi til Norsk barnelitteraturhistorie; 3. utgave 2018; samlaget.no

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger