Gregor I den store
Gregor I den store (født ca. 540, død 12. mars 604) var pave fra 3. september 590 til sin død. Han er også kjent som Gregorius Dialogus (dialogmakeren) i Den ortodokse kirke etter skriftene Dialoger som han skrev i form av en samtale mellom to personer. Han er den første paven med klosterbakgrunn, og har status som kirkelærer innen Den katolske kirke. Gregor er sammen med Leo I (og noen ganger Nikolas I) de eneste pavene med tilnavnet den store (Magno, Magnus, il Grande). Han ble helligkåret umiddelbart etter sin død, og er skytshelgen for bergverk, murere, knappestøpere, de lærde, lærere, elever, studenter, det kirkelige skolevesen, sangere og musikere, kor- og koralsang, samt mot gikt og pest.
| Gregor I den store Gregorius Magnus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 540 Roma | ||
| Død | 12. mars 604 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, romersk-katolsk prest, skribent  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gordianus[1] | ||
| Mor | Santa Silvia | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Gregoruis gens Anicia | ||
| Valgt | 3. september 590 | ||
| Innsatt | 3. september 590 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | umidl. etter sin død | ||
| Festdag | 3. september | ||
| Forgjenger | Pelagius II | ||
| Etterfølger | Sabinian | ||
Se også liste over paver | |||
Bakgrunn rediger
Gregor kom fra den gamle romerske adelsfamilien gens Anicia, og var i familie med de tidligere pavene Felix II og Agapetus. Faren var senator, og en svært rik patrisier med et storslått byhus på Celiohøyden i Roma og store eiendommer på Sicilia. Gregor fikk den beste utdannelsen som var å oppdrive, sannsynligvis inkluderte denne juridiske studier. I årene 572 til 574 fikk han administrativ erfaring som Praefectus urbis, byprefekt, i Roma, utnevnt av keiser Justinus II. Da faren døde i 573, arvet han de store landområdene på Sicilia.
Men Gregor var som resten av familien en dypt religiøs person i en samtid med undergangstemning og frykt for langobardisk okkupasjon, sult og pest. Roma var preget av forfall og forlatte palasser. Gregor trekk seg i 575 fra alle politiske verv, solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. På eiendommene han arvet på Sicilia, anla han nye klostre, og barndomshjemmet på Celiohøyden ble gjort om til et kloster viet til St. Andreas. Her slo han seg til med 12 andre munker, og levde et så asketisk liv at han resten av livet hadde helseproblemer. De siste årene i sitt liv kunne han knapt gå og var sengeliggende i lange perioder. Til tross for det strenge klosterlivet sa han senere at dette var den lykkeligste tiden i hans liv.
Pave Benedict I kalte Gregor til sin tjeneste, og etterfølgeren, pave Pelagius II sendte ham i 579 som ambassadør til keiseren i Konstantinopel. Her kom den fromme Gregor tett inn på maktpolitikk og hoffintriger, mens han selv levde et enkelt klosterliv og viet seg til bønn og teologiske studier.
I 585/586 fikk han vende tilbake til Roma og sitt kloster, men fortsatte i denne perioden å arbeide nært som rådgiver for paven.
Pavevalget rediger
Som så mange andre i Roma på denne tiden, døde pave Pelagius II av pest. Like etter dødsdagen 7. februar 590 ble 50 år gamle Gregor med en sjelden enstemmighet valgt til ny pave. Han ønsket ikke dette selv, og skrev blant annet til keiser Maurikios og ba om at han ikke ga sitt keiserlige samtykke til valget.
Gregor var mer opptatt av sitt klosterliv og av å kunne hjelpe byen. Elven Tiberen oversvømte i perioden deler av Roma, og dette skapte grunnlag for pest med stadige høye dødstall. Gregor talte om anger og omvendelse blant byens befolkning og ledet botsprosesjoner under bønn og sang.
- Legenden forteller at da Gregor ledet folket over Tiberbroen, fikk de se erkeengelen Mikael stå over keiser Hadrians mausoleum og stikke sitt flammesverd i skjeden som et tegn på at pesten var over.
Etter denne episoden er Hadrians mausoleum blitt kalt Castel Sant'Angelo eller Engelsborg. Men selv om valget av Gregor ble godkjent av keiseren, forsøkte Gregor fortsatt å slippe unna:
- Legenden forteller at han først gjemte seg i en vintønne og senere i en grotte for å unngå å bli pave, men stedet ble hele tiden pekt ut ved et himmelsk lys. En skinnende hvit due fløy foran dem som lette etter rømlingen og viste dem veien til hans gjemmested.
Som den første munk på pavestolen ble han 3. september 590 konsekrert til den 64. biskop av Roma, mens han selv protesterte mot dette.
Gregor som pave rediger
Gregor var i den første tiden ulykkelig ved å ha det tunge ansvaret som pave i stedet for klosterlivets stille kontemplasjon og bønn. Han ønsket ikke tittelen Universalis papa som pavene til da hadde blitt omtalt, men omtalte seg selv i stedet som Servus Servorum Dei («Guds tjeneres tjener»), en tittel som alle paver etter ham har brukt.
I Gregors pavetid var forestillingen om verdens ende sterkt til stede, og den teologiske tenkingen utviklet seg på denne bakgrunn. Blant annet forestillingen om at sjelens rensing i purgatoriet kunne påbegynnes i dette livet gjennom gode gjerninger og et godt kristent liv. Dette ga de kristne et mer positivt og optimistisk syn på sin egen fremtid. Vi må regne med at Gregor var sentral i denne teologiske utviklingen, særlig på bakgrunn av at han også tillegges å ha innført sjelemessen.
Gregor tilegnes også å ha definert de syv dødssynder begjær, hovmod, vrede, misunnelse, griskhet, latskap og fråtseri.
Men til tross for Gregors beskjedenhet og ydmykhet, eller kanskje på grunn av dette, skulle det vise seg at Gregor ble en sterk og sikker pave som gjennom sitt virke la grunnlaget for den sterke stilling kirken kom til å få utover i middelalderen. Det kan tenkes at tiden som byprefekt og lærdommene fra hoffet i Kontantinopel kom godt med, Gregor utmerket seg som en svært dyktig administrator, økonom, diplomat og teolog. Han fikk ryddet opp i kirkens dårlige finanser blant annet ved å omorganisere de kirkelige eiendommene i Italia den hadde fått forært, men som var blitt vanskjøttet og liggende brakk. Gregor sørget også hele tiden for utviklingen av fattigpleien og en sosial omsorg som snart skulle vise seg å ligge langt forut for sin tid.
Gregors virke som pave medførte at pavestolen fikk stadig større tillit og tiltro, på bekostning av den bystantiske keiseren i Kontantinopel. Utover i Gregors pavetid ble det stadig tydeligere at pavedømmet var Italias reelle hersker og ikke en fjern keiser. Gregors overordnede målsetting var fred med langobardene, og at de konverterte til den katolske tro.
Det var derfor med stor glede han overvar dåpen til den langobardiske tronarvingen Adaloald, og Gregor støttet dronningen Theodelinda. Hun var den katolske datteren til hertugen av Bayern, og medvirkende til at hennes folk ble omvendt til den katolske tro.
Gregor var i motsetning til sine forgjengere aktiv også med hensyn til den verdslige styringen av Italia, og arbeidet gjennom til dels detaljert lovgivning og ved lokale representanter. På det kirkelige området ga han bestemmelser om biskopenes valg og oppførsel, tvang gjennom sølibat for geistligheten, og avsatte kriminelle prelater. Han korresponderte med biskoper og kirkelige representanter, slik at pavestolen fikk en sterkere rolle innen kirken. Han kom i konflikt med keiser Maurice Tiberius fordi de hadde kryssende politiske interesser, men Gregor klarte å oppnå støtte og underkastelse fra flere biskoper.
Men det var overfor angelsakserne og De britiske øyer at Gregor viste seg som en aktiv misjonær. Det blir sagt at Gregor selv ville reise som misjonær før han ble pave, men den romerske befolkningen ville ikke gi slipp på ham, slik at den daværende paven kalte ham tilbake. Som pave samarbeidet Gregor med Æthelbert av Kent som lot seg døpe etter å ha giftet seg med Berthe, den kristne datteren til merovingerkongen Karibert I. Gregor sendte Augustin dit i 597, og ble den første erkebiskopen av Canterbury. Gregors instruksjoner til Augustin var å ta hensyn til den nasjonale egenart og fare forsiktig fram, ved eksempelvis å vigsle de hedenske templene om til kirker i stedet for å ødelegge dem.
I 595 gjenopprettet Gregor det pavelige vikariat i Arles.
Gregors aktive utenrikspolitikk var også rettet mot Nord-Afrika, Spania og Frankerne. Særlig mot den maktsyke og brutale frankiske dronning Brynhilda viste Gregor sine diplomatiske evner. Forholdet til den bysantiske keiseren var hele tiden anspent, selv om Gregor måtte anerkjenne keiserens overhøyhet over pavedømmet. Men Gregor klarte å forhindre at paven, som biskop i Roma, ble underlagt patriarken i Konstantinopel, noe som ville ha passet keiseren bedre.
Også som pave fortsatte Gregor å leve som en munk. Han tok hver dag fattige pilegrimmer med til sin enkle middag, og i motsetning til andre herskere på den tiden var han jødenes beskytter og sørget slik for at det fortsatt var en kirkelig oppgave å garantere deres rettigheter.
Liturigske reformer rediger
Gregor klargjorde liturgien og fastla for ettertiden messens bruk av de bibelske skrifter. Slik regnes han som den største liturgen, da kirken fortsatt i dag bruker deler av den anordningen av messen som han foreskrev, og flere av hans prekener er tatt opp i tidebønnene.
Særlig er han kjent for hvordan han integrerte musikken i liturgien, men han har nok fått æren for for mye, dersom man tillegger ham hele den gregorianske sangen. Men han la grunnlaget for denne, og var selv en stor musikkelsker.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Gregorius I Magnus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Gregorius I Magnus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi på katolsk.no
- Biografi på Catholic Encyclopedia
 |
Forgjenger: Pelagius II |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Sabinian |