Dialog (av gresk: dia- «gjennom» og -legein «snakke»)[1] betyr samtale mellom to eller flere. Ordet brukes også om replikkvekslinger i skjønnlitteratur, skuespill og film, og i eldre tid i titlene på filosofiske verker i samtaleform, som Dialoger av Platon, Cicero, Plutark og Lukian.[2]

Kajsa Ahlstrand beskriver dialog i religiøs vinkling i boken Väger - en öppen religionsdialog: «De troende hör hemma i traditioner som är mer än deras egna personliga erfarenheter».[3] En slik dialog forutsetter vilje til å lytte på flere plan, og å være åpen for å kunne forandre seg. Her forutsettes gjensidig tillit og respekt for hverandres ulikheter. Ahlstrand skriver om «det levde livets dialog» som finner sted der mennesker fra ulike religioner kommer sammen i hverdagslivet.[4]

I religionssammenheng snakker man om «den fjerde samtaleform». Dag Hareide anser i en kronikk i Morgenbladet dialog som et alternativ til debatt, diskusjon og forhandling. Mens debatten handler om å vinne og sette ting på spissen, vil dialogen prioritere lytting og det å forstå den andre. Mens diskusjonen slik den foregår særlig i akademia legger vekt på det saklige i motsetning til det personlige, er den personlige historien og følelsene tema i dialogen. Mens forhandlingen dreier seg om å bli enig om hva som skal gjøres, vil angivelig ikke dette være det viktigste målet i dialogen.[5]

Referanser

rediger
  1. ^ «dialog», NAOB
  2. ^ Store norske leksikon (2005-07): «dialog» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. februar 2024 fra [1]
  3. ^ Kajsa Ahlstrand (2005-12-01). Vägar: en öppen religionsdialog. Verbum. s. 63. ISBN 9789152629543. 
  4. ^ Kajsa Ahlstrand (2005-12-01). Vägar: en öppen religionsdialog. Verbum. s. 65. ISBN 9789152629543. 
  5. ^ Dag Hareide: «Den fjerde samtaleformen - Hvordan man snakker sammen har mye å si for resultatet av samtalen», Morgenbladet 24. september 2010

Litteratur

rediger
  • Rusnavn-Tveit, Tom André (2023). Sokrates Aristoteles (1 utg.). Askvoll: Johenen Pagera Forlag. ISBN 978-82-94032-09-9.