Åpne hovedmenyen
Orrfugl
Orrhane
Orrhane
Vitenskapelig(e)
navn
:
Lyrurus tetrix
Linnaeus, 1758
Tetrao tetrix
Norsk(e) navn: orrfugl,
skogsfugl
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Hønsefugler
Familie: Fasanfamilien
Tribus: Skoghøns
Slekt: Lyrurus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, bar- og løvskog, stepper
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for orrfugl

Orrfugl (Tetrao tetrix) er en art av skoghøns (Tetraonini) i fasanfamilien (Phasianidae), som er en av flere familier i ordenen med hønsefugler (Galliformes). Hannen kalles orrhane eller orre, hunnen orrhøne og ungene kyllinger. Orrfugl inngår i det folkelige begrepet skogsfugl, som også omfatter storfugl (Tetrao urogallus) og jerpe (Bonasa bonasia) og er derved et samlebegrep om store villfugler som ikke er rovfugler.

Orrfugl har en livskraftig global status.[1]. Det er en jaktbar art i Norge, der det årlig felles omkring 23 000 fugler (snitt av siste tiårsperiode) ifølge Statistisk sentralbyrå. De tre fylkene der det felles flest fugler er, i rekkefølge, Hedmark, Nord-Trøndelag og Buskerud. Et tilsvarende antall felles også hvert år i Sverige, mens det i Finland felles 54 000–171 000 hvert år.[2] Orrhaner er i en viss utstrekning utsatt for troféjakt, men ikke i samme grad som storfugl. Mang en taksidermist har imidlertid stoppet ut orrhaner.

BeskrivelseRediger

 
Orrhøne

Orrhanen blir omkring 60 cm og veier typisk 1 100–1 250 g, men individer opp mot 2 300 g har blitt registrert. Orrhøna blir omkring 45 cm og veier typisk 750–1 100 g. Orrfugl viser altså kjønnsdimorfisme, idet hannen blir tydelig større enn hunnen og kjønnene har svært ulik fjærdrakt.[2]

Orrhanen er tilnærmet svart med blålige eller blåfiolette fjær på halsen og brystet (varierer med underarten) og rød øyeflekk over øynene. Stjerten er lyreformet og stussen hvit på undersiden. Når han reiser styven er han hvit i baken. Høna er brunspraglete, noe mørkere på oversiden og lysere (større innslag av hvitt) på buken og nedover lemmene. Stjerten er dessuten relativt kort. De sju underartene varierer noe i både størrelse og utfarging, men mangler distinkte forskjeller. Den britiske underarten (britannicus) har minst innslag av hvitt på vingene, er mørkest og fysisk minst. Underarten viridanus har grønnskjær i brystet og mest hvitt på vingene.[2]

Orrfugl er nært beslektet med kaukasusorrfugl (L. mlokosiewiczi) og disse to artene blir av og til plassert i slekten Tetrao. Hybridisering med storfugl (T. urogallus) er vanlig, også med lirype (Lagopus lagopus), og av og til også med fjellrype (L. mutus) og jerpe (B. bonasia).[2]

Utbredelse og habitatRediger

UtbredelseRediger

Orrfugl har omtrent samme utbredelse som storfugl, fra Fennoskandia og østover gjennom Russland og Sibir til Amurland, Heilongjiang i Kina og det nordøstligste Nord-Korea. Utbredelsen er dessuten bredere i Skottland, og den strekker seg over grensen til det nordligste England og Wales. Tyskland har en begrenset populasjon i nord og sentralt. Arten er dessuten utbredt i alperegionen og i noen spredte populasjoner i det nordlige gamle Øst-Europa.[2]

I Europa ble hekkebestanden i 2004 estimert til omkring 2,5–3,2 millioner par av BirdLife International, noe som tilsvarer cirka 7,5–9,6 millioner individer.[1] I Danmark døde orrfuglen ut midt på 1990-tallet, fra en bestand på 2 500 individer i 1964. Den norske bestanden teller trolig omkring 500 000 fugler, den svenske cirka 300 000 og den finske omkring 900 000. Populasjonen i Fennoskandia har imidlertid lenge hatt en negativ trend, så antallene er egentlig ganske usikrere. Arten forsvant fra Bulgaria på 1800-tallet.[3] Den globale bestanden teller trolig 15–40 millioner individer.[2]

HabitatRediger

Orrfugl er oftest å finne i overgangssonene mellom skog og mer åpent terreng (stepper), men arten fins i mange ulike typer habitater. Der det er storfugl holder gjerne orrfuglene til noe høyere i terrenget. I Alpene opp mot 2 000 moh, i Tien Shan opp mot 3 000 moh. I Fennoskandia er orrfugl vanlig i både løv- og barskog, gjerne ved myrer og hogstfelt og på heier ved kysten.[2]

UnderarterRediger

Det er beskrevet sju underarter av orrfugl, men HBW Alive antyder at noen av dem trolig er overgangsformer. Inndelingen og utbredelsen følger HBW Alive.[2]

Rasen tschusii blir av og til inkludert i viridanus, men er trolig en overgangsform. Rasen baikalensis blir av og til inkludert i ussuriensis. Den foreslåtte rasen fedjuschini (fra det nordvestre og nordlige Ukraina) er inkludert i nominatformen. HBW Alive antyder at revisjon av underartene er nødvendig.[2]

AtferdRediger

Orrfugler er i hovedsak standfugler, men i de nordligste utbredelsesområdene kan fuglene gjøre trekk på flere hundre kilometer mot sør, der tilgangen på mat er mer stabil. Når orrfuglene trekker, samler de seg i store flokker som typisk domineres sterkt av antallet hunner. I Norge finnes arten året rundt.[2]

Orrfugl eter av både løvtrær og bartrær, særlig rakler og knopper av bjørk, skudd, blader, barnåler, kongler, bær av forskjellige lyngarter og noe insekter. Lenger sør er busker (Calluna, Rhododendron, Vaccinium) og gress også en viktig næringskilde. Det daglige næringsinntaket utgjør normalt cirka 100–120 g tørrstoff.

OrrhaneleikRediger

Orrfugl er svært vár bevegelser, så skal man overvære en orrhaneleik må man ligge stille. Fuglene støkkes også av lyder, og dårlig vær (regn og vind) legger gjerne en demper på leiken.

Spillet starter tidlig i mars og kan pågå like til Sankthans. Leiken kalles orrhaneleik og er en opptakt til hekkingen. Hannene samles på faste spillplasser, som brukes fra år til år. Dette kan være myrer, islagte vann og andre åpne steder (men aldri langt fra skog). Spillet foregår to ganger i døgnet. En gang ved solnedgang og igjen i skumringen om kvelden. På kveldstid er det gjerne bare noen minutter med spill. Det virkelige spillet er tidlig morgen som starter i grålysningen og varer til sola har vært oppe i ca. en time. Hannen stiller seg i oppreist stilling og med utspilt stjert spiller den med boblende kutring og langtrekkende sjoing «tsjoo-yysch». Hunnene er mer kaklende; «kakakakakeeæ». Mest intens er leiken under den såkalte høneuka, da orrhønene besøker leiken. Denne faller (merkelig nok) ofte sammen med blomstringen til myrull (Eriophorum), som oftest omkring 25. april-10. mai (tidligst i sør, opp til ei uke senere i nord og på det indre Østlandet).[2]

Det kan samle seg et anselig antall orrhaner på leiken, men den er ikke like fysisk som tiurleiken. Det er svært sjelden at fuglene skader seg. Leik med opp mot 200 orrhaner har blitt registrert, men sånne antall på leiken er nok høyst uvanlig. Det vanligste er mellom 5 og 15 orrhaner. Selve parringen finner sted i sentrum av spillplassen, der de eldste hanene regjerer. Som oftest er det bare en hane som står for alle parringene. Hver høne parres gjerne 2-3 ganger og legger normalt 8–10 egg noen få dager etter leiken. Ett egg blir lagt om dagen, og rugingen begynner ikke før siste egg er lagt. Redet ligger direkte på bakken og rugetiden er normalt 23–28 dager. Eggene er svært sårbare for predatorer. Rev og mår er de verste. Kråke, grevling og andre smårovdyr tar også en god del egg. Om eggene blir tatt i løpet av de første ukenene, kommer hønene tilbake på leiken for å parres på nytt. Det vil da bli en ny topp på orreleiken ca. et par uker etter selve høneuka. Ungene forlater redet rett etter klekking og begynner å fly litt etter 10–14 dager. De er fullt utvokste etter ett år, men fjærdrakten er ikke fullt utviklet hos hanene før de er tre år gamle, hønene når de er to.[2]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b BirdLife International. 2015. Lyrurus tetrix. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22679480A85058283.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l de Juana, E., Kirwan, G.M. & Boesman, P. (2016). Black Grouse (Lyrurus tetrix). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Z. Boev (1997). "The Black Grouse, Tetrao tetrix (L., 1758) (Tetraonidae, Aves), a disappeared species in Bulgaria (Paleolithic and Neolithic records)". Anthropozoologica. 25–26: 643–646

Eksterne lenkerRediger