Nils Claus Ihlen

norsk ingeniør og politiker

Nils Claus Ihlen (født 24. juli 1855 i Skedsmo, død 22. mars 1925 samme sted[7]) var en norsk venstrepolitiker og bedriftseier.

Nils Claus Ihlen
Født24. juli 1855[1][2][3]Rediger på Wikidata
Skedsmo
Død22. mars 1925[1][3]Rediger på Wikidata (69 år)
Oslo
Skedsmo
BeskjeftigelsePolitiker, ingeniør, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedEidgenössische Technische Hochschule Zürich
EktefelleConstance Bruun (18921894)[4][5]
Henriette Marie Ihlen (18981925)[4]
FarWincentz Thurmann Ihlen[4]
BarnNils N. Ihlen[4]
Joakim Ihlen[4]
Alf Ihlen[4]
PartiVenstre
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund (1925–) (Oslo)[6]
Arbeidsminister
19081910
RegjeringKnudsen I
ForgjengerJørgen Brunchorst
EtterfølgerBernhard Brænne
Norges Utenriksminister
31. januar 191321. juni 1920
RegjeringKnudsen II
ForgjengerJohannes Irgens

Liv og virke rediger

Familie og utdannelse rediger

Nils Claus Ihlens oldefar hadde vært en av eidsvollmennene i 1814; hans farfar var skipsreder og konsul.[8] Nils Claus selv var sønn av brukseier Wincentz Thurmann Ihlen, som på 1850-tallet overtok Stalsberghagen sagbruk fra 1520 ved Fjellhamarfossen. Wincentz bygget om stedet til kornmølle og korntørkeri,[9] og han grunnla Strømmens Værksted som Nils Claus overtok i 1878. Nils Claus var brorsønn av Jacob Thurmann Ihlen (1833–1903), samt av direktør for Norske Veritas kontreadmiral Nils Ihlen (1824–1905) og av skipsreder Johan Henrik Tordenskiold Ihlen (1835–1916).[10]

Selv giftet Nils Claus seg med skuespillerinnen Constance Bruun i 1892 og bosatte seg på gården Bråte like ved bedriften.[11] De fikk sønnen Nils Nilssøn Ihlen (1893–1981) som ble direktør i Det norske Skogselskap. Constance døde bare 31 år gammel i 1894, og i 1898 giftet Nils Claus seg på nytt med Henriette Marie Lund. Med henne fikk han sønnene Joakim Ihlen (1899–1981) og Alf Ihlen (1900–2006) som begge ble direktører for Strømmens Værksted[12] slik deres far hadde vært.

Ihlen tok artium i 1872 og forberedende prøve i 1873 ved Kristiania universitet, før han utdannet seg til ingeniør ved teknisk høyskole i Zürich 1873–77. Etter et års arbeid ved statens jernbaneanlegg begynte han som bestyrer av Strømmens Værksted i 1878. I 1883 overtok han som bedriftseier.[13]

Karriere rediger

Ihlen var eier av Strømmens mekaniske verksted og støperi fra 1883 til 1908. Han ble utnevnt til utenriksminister i Gunnar Knudsens andre regjering i 1913 og hadde denne stillingen til 1920. Dette gjør ham til den fjerde lengst sittende utenriksminister i Norge etter Halvard Lange, Knut Frydenlund og Johan L. Mowinckel.

Det var som utenriksminister Ihlen ble kjent, særlig for sin innsats for å holde Norge nøytralt og uskadet gjennom første verdenskrig. Interesse for industri og næringsliv førte til at ble ordfører i Skedsmo, stortingsrepresentant for Venstre, og deretter arbeidsminister i perioden 190810 i Gunnar Knudsens første regjering. Dette passet bra, siden bedriften hans produserte jernbanevogner, og norsk jernbanebygging lå under arbeidsdepartementet. Han sørget for å få realisert den første landsdekkende jernbaneplanen og stilte på Finse da Bergensbanen åpnet. Ihlen hadde mye til felles med Gunnar Knudsen som også var ingeniør og arvtaker til en familiebedrift, og da Gunnar Knudsens andre regjering ble dannet i 1913, ble Ihlen invitert tilbake i regjering. Han ønsket seg sin gamle post, men bare posten som utenriksminister var ledig. Utnevnelsen vakte forundring, for Ihlen kjente ingenting til diplomatiet, til jus eller statsvitenskap; og vel uttrykte han seg godt på tysk og fransk, men engelsk kunne han ikke.[14]

I månedsskiftet juli-august 1914 ledet han regjeringsarbeidet og forberedte til innkalling av nøytralitetsvakt på kystfestningene og i flåten, samtidig som mobilisering ble forberedt - i forkant av krigserklæringene mellom de stridende partene. Norges nøytralitetspolitikk ble i løpet av verdenskrigen satt på store prøver, jfr kobberavtalen fra 1916; og Ihlen tilkjennes mye av æren for at Norge ikke ble trukket med i krigen. «Nils Claus Ihlen førte Norge frelst gjennom krigsårene. Det er hans historiske innsats», skrev Erik Colban i 1955.[15] Men dette var også en krig som både Ihlen og Gunnar Knudsen tjente grovt på. Både Strømmens Værksted og Strømmen Staal fikk fulle ordrebøker. Nesten halvparten av alt vognmateriell til Norges Statsbaner skrev seg fra Strømmen, og den britiske blokaden førte til enorm etterspørsel etter godsvogner, fordi varetransporten måtte flyttes fra skip til tog - først og fremst eksporten av fisk til Tyskland. Bergensbanen alene opplevde en firedobling av godstrafikken.[16]

Fra starten av la kong Haakon, som var engelsk gift, press på Ihlen for å orientere seg i britisk retning, mens Ihlen for enhver pris ville sikre Norges nøytralitet. I august 1914 trakk kongen Ihlen til side og fortalte at han hadde hørt at Sverige etter tysk press skulle ha alliert seg med Tyskland mot Russland. Kongen tryglet Ihlen om ikke å avvente en britisk krigserklæring, men straks kontakte britene og sette Norge under britisk beskyttelse. Kong Haakons opplysninger ble snart avkreftet av den svenske utenriksministeren Knut Agathon Wallenberg. Tyskland hadde slett ikke stilt svenskene noe ultimatum, og Sverige hadde ikke inngått noen allianse. Tvert om la Sverige vekt på å forbli nøytralt så lenge Storbritannia holdt seg utenfor krigen. Men den britiske regjeringen sendte en kunngjøring til Belgia, Nederland og Norge som forsikret at de kunne påregne støtte om Tyskland skulle true deres nøytralitet.[17]

I Grønlandssaken ble navnet hans knyttet til en erklæring han avga i 1919 om at Norge ikke ville legge hindringer i veien for Danmarks suverenitet over Grønland. Erklæringen ble avgitt etter konsultasjoner i regjeringen og med Stortingets utenrikskomité; og var i tråd med de traktater Norge hadde inngått i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge i 1819 og i årene etter, jfr Kieltraktaten fra januar 1814.[18] Til gjengjeld tilfalt Spitsbergen Norge i 1920.

I 1918 var han en stund statsråd i Industriforsyningsdepartementet.

Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.[19]

Referanser rediger

  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 348[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 424[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Nils_Ihlen_-_1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 2. november 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Liv Jensson, Biografisk skuespillerleksikon : norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, side(r) 33[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.begravdeioslo.no, besøkt 2. november 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Berg, Roald: «Nils Ihlen - 1855–1925» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 8. mai 2024 fra [1]
  8. ^ Roy Andersen: Norge under første verdenskrig (s. 14), Aschehoug, ISBN 978-82-03-30894-0
  9. ^ [2] Fjellhamar bruk, kulturminner i Lørenskog
  10. ^ Bratberg, Terje: «Ihlen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. mai 2024 fra [3]
  11. ^ Roy Andersen: Norge under første verdenskrig (s. 14)
  12. ^ Bratberg, Terje: «Ihlen» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. mai 2024 fra [4]
  13. ^ Berg, Roald: «Nils Ihlen - 1855–1925» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 8. mai 2024 fra [5]
  14. ^ Roy Andersen: Norge under første verdenskrig (s. 15)
  15. ^ Kåre Fasting: Nils Claus Ihlen (s. 7), Aschehoug, 1955 Oslo
  16. ^ Roy Andersen: Norge under første verdenskrig (s. 354-55)
  17. ^ Roy Andersen: Norge under første verdenskrig (s. 23-25)
  18. ^ https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Grunnloven/grunnloven-18142014/Kieltraktaten-av-14-januar-1814/ «Kieltraktaten», stortinget.no]
  19. ^ «Gravnr: 01.005.06.018 Vår Frelsers gravlund». Gravferdsetaten i Oslo kommune. Besøkt 2. november 2017. 

Litteratur rediger

  • Roy Andersen: 1914 Inn i katastrofen, Norge og første verdenskrig, Aschehoug, 2014. Oslo. ISBN 978-82-03-29432-7
  • Kåre Fasting: Nils Claus Ihlen, Aschehoug, 1955, Oslo.
  • Berge Furre: Norsk historie 1905-1940, s 70-84, Det norske Samlaget, 1971. Oslo
  • Knut I. Tønsberg: Utenriksministerens legitimasjon, Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen. Jussens Venner Bind XVII, Hefte 4, 1982. Universitetsforlaget, Oslo.

Eksterne lenker rediger

  • (en) Nils Claus Ihlen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
  • Artikkelen har ingen egenskaper for politikerdatabaser i Wikidata