Finse

stasjon på Bergensbanen

Finse er et sted som ligger i Ulvik kommune i Vestland. Her ligger også Finse stasjon, som er den høyestliggende stasjonen på Bergensbanen (1222,2 moh). Turløypa fra Finse til Geiterygghytta starter her. Før jernbanen var flere engelske lorder i disse fjellene for å jakte og fiske. Lordehytta, som baron Garvagh bygde, står idag igjen som et minne om denne perioden.[1]

Nattoget til Bergen ved stasjonen ca. kl. 04.15 en dag i mai.
Finse om sommeren
Finse stasjon desember 2007.

Det første huset på Finse ble reist i 1901 i forbindelse med byggingen av Bergensbanen som åpnet i 1909. Finse ble fort et populært sted for Europas rikeste på grunn av sine gode kommunikasjoner, og spesielle beliggenhet.

Alice Lister FangenRediger

Først stod fjeldstuen ferdig til Bergensbanens åpning. Den var opprinnelig tenkt som en kombinasjon av sikkerhet og turisme. Å kjøre tog over høyfjellet ble av mange fremdeles sett på som vågalt, så det måtte være tilfluktssteder underveis i tilfelle toget kjørte seg fast.

Etter få måneder ble stedet overtatt av den driftige Alice Lister Fangen. Hun kom fra sosieteten i England for å gifte seg med en jernbaneingeniør på det norske høyfjellet. Alice Lister var fembarnsmor, og hadde da vært vertinne på Finse siden 1903 da hun etablerte en forløper til Fjeldstuen.[2] Forfatter Ronald Fangen var sønn av Alice Maud Lister, som var hennes fulle fødenavn.

Norges første innendørs ishall ble senere åpnet på Finse i 1914, Sonja Henie og Oscar Mathisen brukte denne hallen som treningshall.[3]

Flyplass på HardangerjøkulenRediger

Under krigen ville tyskerne bygge flyplass på Hardangerjøkulen.[4] 1800 meter over havet ville Hitler bygge sin første isbreflyplass. Men dette viste seg å bli et så strabasiøst prosjekt, at de til slutt gav opp.

GullalderenRediger

Finse hadde sin gullalder i mellomkrigstiden, og etter 2. verdenskrig til rundt 1960. Norsk Hotelcompagnie eide da hotellet.[5] Det samme selskapet eide i mange år dr. Holms på Geilo.[6] Prinsen av Wales, den senere kong Edvard VIII, besøkte blant annet stedet i 1914.[7]

På 1960- og 1970-tallet gikk turiststrømmen tilbake, samtidig som NSB reduserte bemanningen. Ved elektrifiseringen i 1964 ble alle vokterboliger øst og vest for Finse nedlagt, men Finse var sentrum for snøryddingen fram til 1996. De fleste av de fastboende var ansatte i NSB eller tilhørte familiene til de NSB-ansatte. På det meste var det over 200 fastboende på Finse. Lokalsamfunnet hadde fram til slutten av 1980-tallet egen skole og butikk.

RallarvegenRediger

På Finse ligger også Rallarmuseet og Rallarvegen.

I dag er det kun noen få fastboende igjen, de fleste knyttet til hotellvirksomheten. På Finse finnes også Finse alpine forskningsstasjon, som drives i samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. Stasjonen er hyppig besøkt gjennom året, i hovedsak av biologi- og geologistudenter ved universitetene, men også fra andre som ikke er direkte tilknyttet. Stasjonen huser fagrom som laboratorium, bibliotek, arbeidsrom, akvariumfasiliteter, samt bofasiliteter som soverom, bad og badstu.

Det er ikke vanlig veiforbindelse til Finse. Alt av varer og post fra og til stedet sendes med jernbanen.

Star WarsRediger

I 1979, da George Lucas lagde den andre filmen og femte episoden om Star Wars, ble Finse brukt som sted for en kampscene der opprørsalliansen blir angrepet på sitt hemmelige tilholdssted på planeten Hoth, og Finse ble valgt for stedets passende snølandskap som var ideelt for scenen. Opprinnelig hadde produsenten sett seg ut svensk Lappland, men med innsats fra norske turistmyndigheter ble Finse valgt. Omkring 15 % filmens spilletid foregår på snøplaneten Hoth, innspilt på Finse.[8]

Scott-monumentetRediger

I 1914 ble det reist et minnesmerke over Robert F. Scott som hadde omkommet i Antarktis to år tidligere. Ifølge Finn Jørstad reiste ikke Scott til Finse. Scott var i Norge som ledd i forberedelsene til ekspedisjonen til Sørpolen. Nansen anbefalte Scott å besøke en av de store norske breene for å oppleve forholdene han ville møte i Antarktis. Scott reiste i stedet til Fefor i Gudbrandsdalen.[8]

ReferanserRediger

  1. ^ «Lordehytta». www.ut.no. Besøkt 23. januar 2023. 
  2. ^ «Historien vår». Hotel Finse 1222 (norsk). Besøkt 23. januar 2023. 
  3. ^ Jan Helge Østlund (2009). Bergensbanen mellom øst og vest i 100 år. Oslo. s. 115. ISBN 9788203237447. 
  4. ^ Indrebø, Dag (17. mars 2019). «Då tyskarane ville bygge flyplass på Hardangerjøkulen». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 23. januar 2023. 
  5. ^ Ludt, Øyvind (6. august 2012). «Inn i det gode selskap». www.hotellmagasinet.no. Besøkt 23. januar 2023. 
  6. ^ NæringsEiendom (31. oktober 1999). «Frisk 90-åring». www.estatenyheter.no. Besøkt 23. januar 2023. 
  7. ^ «Centennial of Prince of Wales ski visit to Finse, Norway». GOV.UK (engelsk). Besøkt 23. januar 2023. 
  8. ^ a b Jørstad, Finn R. (1998). Historien om Finse: om fangstfolk, jernbanebyggere, hotellgjester, friluftsfolk, filmfolk, forfattere, flora, fauna og hotellet, 1222 m.o.h. Bergen: Nord 4. ISBN 8273260526. 

Eksterne lenkerRediger