Åpne hovedmenyen

Industriforsyningsdepartementet var et norsk departement som eksisterte midlertidig fra 1917 til 1920. Det hadde ansvaret for å sikre sivil og militær industri forsyninger (byggevarer, råstoff, halvfabrikata osv.) i den vanskelige situasjonen landet var i under og etter første verdenskrig.

OpprettelsenRediger

Krigen hadde ført til vansker for en stor del av industrien, og myndighetene så det som nødvendig å innføre sterkere regulering av produksjon og handel, herunder eksport. Flere kommisjoner var i virksomhet for å analysere behovet, og i 1916 og 1917 blei det gjort ei rekke lovendringer og innført reguleringer på feltet. Utenriksdepartementet oppretta i 1915 et kontor for eksportforbud (5. kontor). Ved kongelig resolusjon av 28. april 1917 blei det så vedtatt å opprette et eget departement som skulle koordinere de industrielle forsyningene. Departementet blei organisert i tre avdelinger.

Avdeling I: IndustriforsyningaRediger

Avdelinga hadde inntil fire underkontorer. Industriforsyningskontoret regulerte tilførselen til industrien gjennom tiltak som beslagleggelse av råstoffer og andre innsatsvarer, frambringing av surrogater, prisregulering og produksjonsfremmende tiltak. Kontoret for eksportforbud var en fortsettelse av tilsvarende kontor i Utenriksdepartementet. I tillegg fantes det i 1918 og 1919 et varebyttekontor, som tok seg av ulike sider ved varebyttet med utlandet. Ekspedisjonskontoret, som blei etablert i 1918, hadde – i tillegg til interne administrative oppgaver – ansvaret for statistikk på feltet.

Avdeling II: KrigsforsyningaRediger

Denne avdelinga hadde særlig ansvar for krigstekniske og beredskapsmessige saker. Den var organisert i tre underkontorer: Ingeniørkontoret, det statisiske kontor og personalkontoret.

Avdeling III: Statens brenselsstyreRediger

Dette var det tidligere Statens ved- og torvkontor, som før hadde vært underlagt Provianteringsdepartementet. Avdelinga hadde ei relativt sjølstendig stilling, nærmest som et direktorat med egen direktør. Avdelinga hadde ansvaret for innenlands anskaffelse av og fordeling av brensel til privat og industriell bruk. (Kjøp fra utlandet sorterte fortsatt under Provianteringsdepartementet, men brenselstyret overtok varene når de kom til Norge.)

Avdelinga hadde tre underkontorer: Kontoret for skogsdrift, ved og torv (også kalt innkjøpskontoret), transportkontoret, regnskapskontoret (også kalt hovedkontoret eller salgskontoret) og ekspedisjonskontoret.

Fra februar 1918 ble ledelsen for brenselstyret lagt til generaldirektøren for Statsbanene.

AvviklingRediger

Industriforsyningsdepartementet blei nedlagt 30. april 1920. Mange midlertidige bestemmelser blei samtidig oppheva, og en del av departementets virksomhet blei avvikla. En del eksportsaker fra avdeling I blei først overført til Finansdepartementet og fra høsten samme år til Provianteringsdepartementet.

De krigstekniske sakene i avdeling II gikk over til Forsvarsdepartementet, mens Sosialdepartementet overtok saker rundt kontroll av sprit til teknisk bruk. Øvrige importrelaterte saker gikk først til Handels- og industridepartementet, før også disse på høsten blei plassert i Provianteringsdepartementet i ei felles avdeling for import og eksport.

Brenselstyret blei også lagt til Provianteringsdepartementet.

Direktoratet for industriforsyningRediger

Industriforsyningsdepartementet må ikke forveksles med Direktoratet for industriforsyning (DFI), som i 1939 blei oppretta under Forsyningsdepartementet.

Se ogsåRediger

KilderRediger

  • Bente Hartviksen i Knut Johannesen m.fl. (red): Håndbok for Riksarkivet, Ad Notam Gyldendal, Oslo 1992