Grønlandssaken

Grønlandssaken var en tvist mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland eller Eirik Raudes Land.

Kart som viser Myggbuktas plassering.

Bakgrunn

Saken var mest aktuell i tiden mellom første og andre verdenskrig, i mellomkrigstiden. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 skulle avstå Norge til Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med. Norge godtok ikke Kieltraktaten og forsøkte i 1819-1821 å få råderett over bilandene.

Danmark opprettet et dansk handelsmonopol i 1776 og stengte andre land ute. Monopolet gjaldt de bebodde områdene, mens Øst-Grønland ble besøkt av utlendinger utover 1800-tallet. Danske myndigheter på Grønland utvidet i 1921 monopolet til hele Grønland. I 1916 solgte Danmark Dansk Vestindia til USA og fikk i den forbindelse USAs anerkjennelse for å utvide sin kontroll til hele Grønland. Etter første verdenskrig anerkjente Frankrike, Italia, Japan og Sverige Danmarks krav på hele Grønland.

Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905, ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at Svalbard skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister Nils Claus Ihlen seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-erklæringen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland.

I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge. Norske myndigheter ville ikke stadfeste Ihlen-erklæringen fra 1919 og kunne ikke gå med på utvidelse av danske suverenitet dersom det gikk ut over norsk fiske og fangst ved Øst-Grønland. Halvdan Koht og norske folkerettseksperter som Frede Castberg mente at Øst-Grønland var herreløst. Fridtjof Nansen var motstander av den norske holdningen og fremholdt at Grønland tilhørte grønlendingene. Grønlandsbevegelsen var i strid med arbeiderbevegelsen og Johan Nygaardsvold uttalte i 1932 at han håpet Norge ville tape i Haag. Professor Castberg var sønn av politikeren Johan Castberg som medvirket til å utløse disputten om Grønland.

I 1922 ble en norsk telegrafstasjon etablert i Myggbukta, Den norske meterologiske institutt medvirket; Danmark protesterte. I desember 1922 ville Folketinget vedta en lov om styringen av Grønland; loven innebar dansk suverenitet over hele Grønland og Norge protesterte. I 1923 vedtok Stortinget at regjeringen skulle forhandle med Danmark og la til grunn av Øst-Grønland var herreløst, terra nullius, som Danmark ikke hadde herredømme over. Forhandlingene resulterte i en avtale av 1924 der suvereniteten forble uavklart, mens norske fangsinteresser var sikret til 1944.

Norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land

Et område ved den norske radiostasjonen i Myggbukta ble okkupert av en ekspedisjon under ledelse av den sunnmørske fangstmannen Hallvard Devold og fire andre fangstmenn den 27. juni 1931. Området mellom 71° 30' og 75° 40' N kalte de Eirik Raudes Land, og trakk med det linjer tilbake til Eirik Raude og norsk styre i norrøn tid. Devold sendte et telegram for å opplyse om okkupasjonen. «I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land». Området var nærmest ubebodd. Adolf Hoel fikk politimyndighet over norske borgere i området. I 1932 ble okkupasjonen utvidet til områder lenger sør på Østgrønland.

I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Hallvard Devold hadde politimyndighet i Eirik Raudes Land frem til Ingstad kom til Nordøstgrønland sommeren 1932. Helge Ingstad ble norsk sysselmann på Eirik Raudes Land fra 1932 til 1933.

Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondeparti-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber som senere ble kjent fra Køber-saken, i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad – Lindboe trengte avdødes råd.

Dommen i Haag

Norge og Danmark sa seg villige til å la Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømme i den vanskelige saken. Domstolen kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Kielfreden fra 1814 hadde uttrykkelig lagt tidligere norske besittelser inn under Danmark. Domstolen viste til at Norge i flere traktater hadde anerkjent Danmarks suverenitet over Grønland, fra 1819 i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge, og også i senere inngåtte traktater opp gjennom årene. I tillegg viste domstolen til utenriksministerens eklæring fra 1919.

Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen den 5. april 1933. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken.

Ettertiden

Kong Haakon skal ha vært personlig begeistret for okkupasjonen. C.J. Hambro var offentlig kritisk til aktivistene opptreden. Hambro var i 1924 med å få i stand Øst-Grønlands-avtalen og mente i den forbindelse at nordmenn i stillhet skulle sette seg fast på Øst-Grønland. Jens Arup Seip skrev i 1963 at Grønlandssaken var drevet frem av en gjeng uansvarlige ishavsimperialister.

Litteratur

• Ida Blom: Kampen om Eirik Raudes land : pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921-1931, Oslo 1973. ISBN 82-05-05719-2
• Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle (red.): Norsk polarhistorie, bind 2 Vitenskapene. Oslo 2004. ISBN 82-05-32656-8
• Odd-Bjørn Fure: Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 3 Mellomkrigstid : 1920-1940, Oslo 1996. ISBN 82-00-22534-8
• Grønlandssaken: dom avsagt 5. april 1933 av den faste domstol for mellemfolkelig rettspleie, i saken angående den rettslige status forvisse deler av Østgrønland, Oslo, 1933.
• Idar Handagard: Danmarks urett og Noregs rett til Grønland, Oslo 1932.
• Helge Ingstad: Øst for den store bre, Oslo 1935.
• Ivar Lohne: Grønlandssaken 1919-1945 : fra borgerlig nasjonalt samlingsmerke til nasjonalsosialistisk symbolsak, Hovedoppgave i historie – Universitetet i Tromsø, 2000.
• Knut I. Tønsberg: Utenriksministerens legitimasjon, Wienkonvensjonen om traktatretten artikkel 46 og Ihlen-erklæringen, Jussens Venner, Bind XVII, Hefte 4, 1982
• Finn H. Eriksen (2010). «Grønlandssaken : Dansk grønlandspolitikk og norske reaksjoner 1909- 1933» (PDF).  Masteroppgave i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo

Eksterne lenker

• NRK om Grønlandssaken
• (no) Podcastepisode om den norske okkupasjonen av Øst-Grønland
• TV2 med blant annet bilder av flaggheisingen i Myggbukta 27. juni 1931
• Legal status of eastern Greenland [1933 PCIJ 3 (5 April 1933) – Dommen i Grønlandssaka]