Erik Colban
Erik Andreas Colban (født 18. oktober 1876 i Christiania, død 28. mars 1956 i Oslo) var en norsk diplomat. Colban hadde flere viktige stillinger innen norsk diplomati; spesielt bør nevnes posten som norsk ambassadør i London før og under andre verdenskrig. Colban arbeidet også for Folkeforbundet og etter andre verdenskrig for FN.
| Erik Colban | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. okt. 1876[1] Oslo | ||
| Død | 28. mars 1956[1] (79 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Erik Andreas Colban | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Storkors av Kroneordenen Kommandør av Dannebrogordenen | ||
Bakgrunn rediger
Colban var sønn av kaptein Erik Andreas Colban og Caroline Emilie Biermann.[2] Han tok i 1895 examen artium og begynte deretter studier i juss, som han fullførte med graden cand.jur. i 1899.[2] Etter endt utdannelse gjennomførte Colban 1905–1906 studieopphold i utlandet.[2]
Colban ble i 1911 gift med Karen Marie Holter (1881–1975).[2] Parets sønn fikk også navnet Erik Andreas Colban (1912–1987) og ble ambassadør.[3]
Virke rediger
Colban startet sin yrkeskarriere som edsvoren fullmektig i Romsdal, der han arbeidet 1899 til 1900. [2] I 1900 ble han overrettssakfører. [2] Fra 1903 til 1905 arbeidet Colban i utenriksavdelingen i Handelsdepartementet, før han i 1905 begynte i Utenriksdepartementet. [2] Den første posteringen utenlands kom i 1905, da Colban først ble attaché i Paris og året etter ble konstituert visekonsul i Le Havre.[2] I 1907 vendte Colban hjem til Norge for å bli byråsjef i Utenriksdepartementet.[2] Han var fra 1908 til 1911 legasjonssekretær i Stockholm.[2] Deretter var han generalkonsul i Rio de Janeiro i årene 1911 til 1916.[2] Fra 1916 til 1918 arbeidet Colban som handelspolitisk agent i Oslo og London.[2]
Colban fikk i 1918 avskjed fra Utenriksdepartementet for å tiltre stillingen som direktør i Folkeforbundet.[2] Han arbeidet der i forbundets generalsekratariatet, og var direktør for administrative kommisjoner og arbeidet med spørsmål knyttet til minoritetsbefolkninger.[4] Han satt i denne stillingen til 1927 da han ble direktør i avrustningsavdelingen i Folkeforbundet.[2]
I 1930 gikk Colban tilbake til norsk utenrikstjeneste. Han var fra 1930 til 1934 minister i Paris, deretter minister i London fra 1934 til 1942.[2] Colban var fra 1930 til 1934 også sendemann i Brussel, fra 1931 til 1934 også i Luxembourg.[5] Ved utbruddet av andre verdenskrig var han norsk sendemann i London. Krigen stod først stille i over et halvt år etter invasjonen av Polen, med den tyske hæren ubevegelig oppmarsjert langs den franske grensen. Flere allierte planer vinteren 1939/40 gikk ut på å lokke tysk aggresjon nordover og bort fra kontinentet, og Colban advarte den norske regjering om en planlagt alliert aksjon mot Norge.[6]
I 1942 ble han Norges ambassadør i London, en post han hadde til 1946.[2] Under den andre verdenskrig hadde han mange viktige oppdrag for eksil-regjeringen i London.
Etter krigen deltok Colban i norske delegasjoner ved flere internasjonale forhandlinger om handelsspørsmål.[5] Colban var også engasjert i arbeid tilknyttet De forente nasjoner. Han ledet den norske delegasjonen som deltok i forberedelsene til opprettelsen av FN og deltok som norsk delegat i den første generalforsamlingen.[4] I årene 1948–1950 representerte Colban FNs generalsekretær i forhandlingene mellom India og Pakistan om Kashmir.[4]
Colban utga i 1952 sine memoarer om sitt virke som diplomat i boken Femti år (Oslo: Aschehoug).
Utmerkelser rediger
Colban mottok en rekke ordener og andre utmerkelser for sitt virke.[2] Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1912, forfremmet til kommandør med stjerne i 1931 og tildelt storkors i 1946 «for fortjenstfullt virke i sitt embede under krigen». Colban var kommandør av Dannebrogordenen og mottager av Kong Christian Xs frihetsmedalje. Han var kommandør av den svenske Nordstjerneordenen. Colban ble hedret med storkors av den britiske Vikctoriaordenen og ble dekorert med Georg Vs jubileumsmedalje og Georg VIs kroningsmedalje. Colban var innehaver av storkors av den belgiske Kroneordenen. Han var storoffiser av den franske Æreslegionen. Colban ble hedret med storkors av de luxembourgske Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden og Eikekroneordenen. Han var innehaver av 3. klasse av den japanske Den hellige skatts orden og 3. klasse av den iranske Solens og løvens orden.
Bibliografi rediger
- Erik Colban: «De Forente Nasjoner som permanent verdensorganisasjon» / «The United Nations as a Permanent World Organization», Nordic Journal of International Law, bd. 24, nr. 1, 1954 , s. 3–16
- Erik Colban: Femti år, Oslo: Aschehoug, 1952
- Bernt A. Nissen: «Ambassadør Colbans erindringer», VG, 30. oktober 1952, s. 3
- «Minoritetsproblemet løses ikke ved FNs inngripen», VG, 8. oktober 1952, s. 5
- Erik Colban: «Fra krigstiden», Vår tid, nr. 9–11, 1950
Referanser rediger
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Erik Andreas Colban, Norsk biografisk leksikon ID Erik_Colban, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947, s. 25.
- ^ «Erik Colban», Aftenposten, 26. oktober 1987, s. 15. og Thore Boye: «Erik Colban», Aftenposten, 27. oktober 1987, s. 15.
- ^ a b c «75 år», VG, 16. oktober 1951, s. 2.
- ^ a b «Ambassadør Colban død», VG, 31. mars 1956, s. 2.
- ^ Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet (s. 61-62), Gyldendal, ISBN 82-05-10552-9