Johannes Irgens

norsk diplomat, jurist og politiker

Johannes Irgens (1869–1939) var en norsk diplomat, jurist og politiker (H). Han var Norges utenriksminister i to regjeringer fra 1910 til 1913, ambassadør 1905–10 og 1916–39, og amtmann i Hedmark 1914–16. Den lengste delen av sin virksomhet hadde han som ambassadør i Roma fra 1922 til 1939.

Johannes Irgens
Johannes Irgens (OB.SZ22474).jpg
Johannes Irgens i 1912.
Foto: L. Szaciński/Oslo Museum
Født31. juli 1869[1]Rediger på Wikidata
ÅsRediger på Wikidata
Død29. des. 1939Rediger på Wikidata (70 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, jurist, diplomat, advokatRediger på Wikidata
Embete
  • Norges utenriksminister (1910–1913) Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Oslo, Oslo katedralskoleRediger på Wikidata
Barn Henrik Irgens, Francis IrgensRediger på Wikidata
Parti HøyreRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Storbånd av Den oppadstigende sols orden, storkorsridder av Royal Victorian Order, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1909), ridder av Nordstjerneordenen, Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930, storkors av Dannebrogordenen, Leopoldsordenen, Frelserens orden, Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, Oranje-Nassau-ordenen, Stjerneordenen, Karl IIIs ordenRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

Han var sønn av dosent Marcus Fredrik Irgens og Julie Martine Nicoline Dyrgreen. Faren var dosent ved Landbrukshøyskolen i Ås, og døde da Johannes var syv år. Familien flyttet da til Oslo. I 1887 ble han student fra Oslo katedralskole, studerte deretter jus ved universitetet i Kristiania, og ble cand.jur. i 1892. Den 9. november 1892 giftet han seg med Minda «Lilla» Marie Gulbranson (1872-1938), datter av Minda Ramm Juell (1844-1913) og godseier cand.jur Carl August Gulbranson (1831-1910).[2] Johannes og Lilla Irgens fikk tre sønner, blant dem diplomaten Francis Irgens og den katolske presten Henrik Irgens.

I årene 1892 til 1895 var Irgens attaché med konsulatstipend i Bordeaux og senere i Antwerpen.[3] Fra 1895 arbeidet han som advokat, og ble høyesterettsadvokat i 1900.[4] Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1897.[5] I 1905 gikk han i diplomatisk tjeneste igjen, først som norsk sendemann i USA, og fra høsten som Fridtjof Nansens assistent i London. Nansen trakk seg tilbake i 1908 og Irgens overtok samme år som Norges ambassadør i London.  

Fra 1910 til 1913 var han utenriksminister i først Wollert Konows regjering, deretter i Jens Bratlies regjering.[6] Fra 1916 var han norsk minister i København, og fra 1922 i Roma.

Amtmannen i Hedmark, Gregers Gram, hadde flere internasjonale oppdrag som voldgiftsdommer. I 1914 ble Irgens konstituert amtmann mens Gram meglet i internasjonale bergverkstvister i Marokko.[7][8][9][10] Gram fikk avskjed fra amtmannsstillingen i oktober 1915, og Irgens ble konstituert videre.[11]

Hans memoarer En norsk diplomats liv ble utgitt av sønnen etter hans død.[12][13]

Utmerkelser

Som vanlig er i diplomatiet, ble Irgens tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke:

ReferanserRediger

  1. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 990[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934. s. 237-238. 
  3. ^ (no) Johannes Irgens i Norsk biografisk leksikon
  4. ^ Halbo, Sverre M. (1933). Norges advokater og sakførere 1932. Aschehoug. s. 602. 
  5. ^ Finne-Grønn, S.H. (1940). Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660-1905. Den norske sakførerforening. s. 109-111. 
  6. ^ Debes, Jan (1950). Det norske statsråd : 1814-1949. Cammermeyer. s. 152-157. 
  7. ^ «Arbeidet 1914.02.06». Bergen. 1914. s. 2. 
  8. ^ Skappel, S. (1914). Hedemarkens amt 1814-1914. no: Grøndahl & Søn. s. 424. 
  9. ^ Departements-tidende. Schibsted. 1914. s. 106-107. 
  10. ^ «Oplandenes Avis 1914.02.07». Hamar. 1914. s. 2. «herved bortfaller hr Irgens' kandidatur til Romsdals amtmandsembede» 
  11. ^ Departements-tidende. Schibsted. 1915. s. 652. 
  12. ^ Irgens, Francis (1952). En norsk diplomats liv. Dreyer. 
  13. ^ Fra diplomatiets verden. Oslo: Atheneum. 1983. s. 54-58. ISBN 8273340058. 
  14. ^ a b Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl. 1947. s. 72-73. 

Eksterne lenkerRediger