Wikipedia

Anders Fogh Rasmussen

dansk politiker og økonom, tidligere statsminister i Danmark og generalsekretær i NATO
(Omdirigert fra «Lars Løkke Rasmussen (født 15. mai 1964)»)

Anders Fogh Rasmussen (født 1953) er en dansk politiker, som har representert partiet Venstre. Han var Danmarks statsminister fra 2001 til 2009 og NATOs generalsekretær fra 2009 til 2014.

Anders Fogh Rasmussen
Født26. jan. 1953[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Ginnerup
BeskjeftigelseSamfunnsøkonom, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedAarhus Universitet
Viborg Katedralskole
Handelshøjskolen i Aarhus
EktefelleAnne-Mette Rasmussen
BarnHenrik Fogh Rasmussen
PartiVenstre
NasjonalitetKongeriket Danmark
Utmerkelser
35 oppføringer
Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Robert Schuman-medaljen (2003)
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden
Fortjenstordenen[5]
Storkors av Stjerneordenen (2004)[6]
Storkors av republikken Polens fortjenstorden
Storfyrst Gediminas av Litauens orden (2004)[7]
2. klasse av Trestjerneordenen
Anerkjennelseskorset
Æreshåndværker (2010)[8]
Fortjenstmedaljen i gull[9]
Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen
Stara Planina-ordenen
Frihetsordenen
Kommandørridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Storkorskommandør av Nordstjerneordenen
Storkors av Sydkorsordenen
Rubén Darío-ordenen
Storkors av Dannebrogordenen (2009)[10][11]
Æresdoktor ved Haifa-universitetet
Fortjenstmedaljen
Terra Mariana-korsets orden
Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Trestjerneordenen
Oranje-Nassau-ordenen
Vytautas den stores orden
Storfyrst Gediminas av Litauens orden
Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Stjerneordenen
Nordstjerneordenen
Sydkorsordenen
Fortjenstordenen
Republikken Polens fortjenstorden
Eikekroneordenen
Leopoldsordenen
NATOs generalsekretær
1. august 2009–30. september 2014
ForgjengerJaap de Hoop Scheffer
EtterfølgerJens Stoltenberg
Danmarks statsminister
27. november 2001–5. april 2009
RegjeringFogh Rasmussen I, II og III
ForgjengerPoul Nyrup Rasmussen
EtterfølgerLars Løkke Rasmussen
Venstres formann
18. april 1998–17. mai 2009
ForgjengerUffe Ellemann-Jensen
EtterfølgerLars Løkke Rasmussen
Danmarks økonomiminister
18. desember 1990–19. november 1992
RegjeringSchlüter IV
ForgjengerNiels Helveg Petersen
EtterfølgerThor Pedersen
Danmarks skatteminister
10. september 1987–19. november 1992
RegjeringSchlüter II, III og IV
ForgjengerIsi Foighel
EtterfølgerPeter Brixtofte
Folketingsmedlem
13. november 2007–20. april 2009
ValgkretsSjællands storkrets
20. november 2001–13. november 2007
ValgkretsKøbenhavns amtskrets
1. juli 1978–19. november 2001
ValgkretsViborg amtskrets
Anders Fogh Rasmussen på Commons

Han ble medlem av Folketinget i 1978 og nestformann i Venstre i 1985. Mellom 1987 og 1992 var han skatteminister og økonomiminister i Poul Schlüters regjeringer. Tidlig i 1990-årene stod Rasmussen for en liberalistisk kritikk av velferdsstaten, men har siden beveget seg mot det politiske sentrum.[12][13][14]

Han ble formann i Venstre i 1998 og statsminister i 2001. Rasmussen er den lengst sittende statsminister fra Venstre og den eneste statsministeren som har sittet sammenhengende i tre valgperioder. Venstre og Det Konservative Folkeparti regjerte i mindretall med støtte fra Dansk Folkeparti. Regjeringen gjennomførte skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. I hans regjeringstid besluttet Danmark å delta i krigene i Afghanistan og Irak. Da Danmark hadde formannskapet i EU i 2002, sluttførte Rasmussen forhandlingene forut for østutvidelsen i 2004, da åtte land i Øst-Europa ble EU-medlemmer.[15][16]

I 2009 gikk han av som partiformann og statsminister for å tiltre som generalsekretær i NATO. Han tok en mer synlig rolle og deltok mer aktivt i politikkutformingen enn mange tidligere generalsekretærer. NATO besluttet under den arabiske våren i 2011 å støtte opprørerne i Libya ved å opprette en flyforbudssone og siden gå til luftangrep mot militære mål. Forholdet mellom NATO og Russland kjølnet, og Rasmussen kom til å betrakte Russland som en sikkerhetstrussel. Russlands anneksjon av Krim i februar 2014 satte dette på spissen.[17][18] Rasmussens mandatperiode ble forlenget og utløp i september 2014.[19] Siden har han drevet rådgivnings- og foredragsvirksomhet.

Familie, oppvekst og utdannelse

rediger

Anders Fogh Rasmussens foreldre var Martha, født Fogh, og Knud Rasmussen. Han heter Rasmussen til etternavn, men blir i Danmark ofte omtalt som «Fogh» for å skille ham fra statsministrene Lars Løkke Rasmussen og Poul Nyrup Rasmussen.

Han ble født i Ginnerup på Djursland. Da han var seks år gammel, flyttet familien til gården Hviddinglund i Vorning, nord for Hammershøj i Viborg kommune. Anders og hans to yngre brødre ble oppdratt til flid, nøysomhet og høflighet, i «en også etter den tids normer en strengt patriarkalsk familie».[20] Faren var også lokalpolitiker. Anders’ mor døde i 1985, og faren overlot gården til en av Anders’ brødre.[21][22] Faren giftet seg senere på nytt.[22]

Anders Fogh Rasmussen gikk folkeskolen i Hammershøj,[22] deretter språklig-samfunnsfaglig linje ved katedralskolen i Viborg. Han studerte økonomi ved Aarhus Universitet og ble cand.oecon. i 1978. Ved siden av politikken arbeidet han i en del år som konsulent for Håndværksrådet, en interesseorganisasjon for små og mellomstore bedrifter innen industri, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting.[20][23]

I 1978 giftet han seg med Anne-Mette Jacobsen.[24] Paret ble introdusert for hverandre av Rasmussens venn Flemming Damgaard Larsen, som satt i kommunestyret i Bramsnæs sammen med hennes far. De bodde i Skals i Viborg kommune frem til 1999, da de flyttet til Nærum ved København. Paret har tre barn.[20][22]

På fritiden har Rasmussen drevet med mosjonsløp, sykling og kajakkpadling.[25][26]

«Røde Anders» og inn i Folketinget

rediger

Som 17 år gammel katedralskoleelev meldte han seg inn i Venstres Ungdom i 1970.[20][27] Samme år stiftet han Liberal Ungdom på skolen, et mottrekk til den venstredreiningen som hadde funnet sted, også i partiet Venstre, etter 1968-opprøret.[28] Liberal Ungdom var virksom på skolen i et par år under Rasmussens ledelse.[27]

 
Anker Jørgensen, sosialdemokratisk statsminister 1975–1982, regjerte ett år med Venstre.
Foto: Rob Mieremet/Anefo/
Nationaal Archief

Han avanserte til medlem av Venstres hovedstyre 1973–1978 og formann i Venstres Ungdom 1974–1976.[23] Han fikk en nær venn og støttespiller i Flemming Damgaard Larsen. Som formann i Venstres Ungdom viste han interesse for fordelingspolitikk og økonomisk demokrati og fikk kallenavnet «Røde Anders». Da Venstres formann Poul Hartling ble utnevnt til FNs høykommissær for flyktninger i 1978, og etterfølgeren Henning Christophersen muliggjorde et regjeringssamarbeid mellom Venstre og Socialdemokratiet, var Rasmussen blant pådriverne for dette. Rasmussen ble skuffet over regjeringens handlingslammelse, og mente at de sterke forbindelsene mellom Socialdemokratiet og LO stod i veien for reformer. Regjeringen gikk i oppløsning etter ett år.[20][27]

Han stilte første gang som kandidat til Folketinget som 20-åring ved det såkalte jordskredvalget i 1973. Han var sideordnet kandidat i Viborg amtskrets, og ble ikke valgt. Året etter ble han nominert fra Kjellerup krets i samme amtskrets, og fra 1977 var han nominert fra Viborg krets.[23] I 1978 ble han valgt til medlem av Folketinget, og som 25-åring ble han det yngste medlemmet av nasjonalforsamlingen. Venstre som parti slet derimot i denne perioden; valgresultatene til og med 1982 var svært nedslående.[20]

Skatte- og økonomiminister

rediger

I 1980-årene lot han seg påvirke av politiske strømninger knyttet til Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Sommeren 1982 var han på en seks uker lang studiereise i USA, og møtte blant andre økonomer av den monetaristiske Chicago-skolen. Etter den borgerlige valgseieren samme år, da den konservative Poul Schlüter ble statsminister, ble Rasmussen sitt partis finanspolitiske ordfører.[29] Han var nestformann i Folketingets boligutvalg 1981–1986 og medlem av Folketingets finansutvalg 1982–1987.[23]

 
Poul Schlüter, konservativ statsminister 1982–1993, tok Rasmussen inn i regjeringen som skatteminister i 1987.
Foto: Verdens økonomiske forum

Rasmussen var utålmodig og overveide å forlate politikken i både 1982 og 1987.[27][30] Han ble formann i Venstres opplysningsutvalg i 1984 og nestformann i Venstres landsorganisasjon under Uffe Ellemann-Jensen i 1985. Ellemann-Jensen hadde vunnet over den mer tradisjonelle og opplagte kandidaten Ivar Hansen om å etterfølge Christophersen, mens Rasmussen ble hjulpet frem av den nye partisekretæren Claus Hjort Frederiksen og vant over undervisningsminister Bertel Haarder og sosialminister Elsebeth Kock-Petersen. Det var i særlig grad i samarbeid med partisekretær Frederiksen at Rasmussen satte i gang en idépolitisk debatt og organisatorisk modernisering. Rasmussens foredragsturné ble svært omfattende, og lot ham knytte mange kontakter i velgerforeningene.[28][29]

Han var en landskjent figur da han i 1987 ble skatteminister i Schlüters regjering. Han mistrodde embedsverket, og forsøkte å styrke Skatteministeriets stilling på bekostning av Finansministeriet, hvilket gjorde ledelseforholdene innad i ministeriet og regjeringen vanskeligere.[29] Biografer som Søren Mørch og Anne Sofie Kragh mener at Rasmussens lederstil skyldtes manglende erfaring.[27][29][30]

Da han i tillegg ble økonomiminister i 1990, ble Rasmussens en av regjeringens mest sentrale aktører, og deltok i forhandlingene om Den økonomiske og monetære union.[28] Rasmussen og Ellemann-Jensen underskrev også Maastricht-traktaten på vegne av Danmark i februar 1992. Da flertallet av velgerne avviste traktaten i en folkeavstemning i juni, bad Rasmussen de danske politikerne om å følge folkeviljen.[31] Først etter Schlüter-regjeringens avgang gikk traktaten til ny folkeavstemning og ratifikasjon.

Fare for budsjettoverskridelser i Skatteministeriet gjorde at han satte i verk en spareplan, men embedsverket unnlot å påpeke urealistiske sider ved planen. I 1992 ble det avdekket tilfeller av kreativ bokføring ved at påløpte utgifter ble ført på neste års regnskap.[32] Uregelmessighetene har blitt forklart med embedsverkets frykt for represalier. Saken førte til at Folketingets flertall uttrykte mistillit til Rasmussen, som ble anklaget for å ha gitt Folketinget ufullstendige og feilaktige opplysninger. Han var uenig i anklagen, men gikk av som minister for å skåne resten av regjeringen; det berget i stor grad også hans egen anseelse. Schlüter-regjeringen falt på tamilsaken i januar 1993, og ble avløst av Poul Nyrup Rasmussens sosialdemokratiske regjeringer.[29][30]

Partileder

rediger

Tilbake i Folketinget var Rasmussen sitt partis politiske ordfører 1992–1998 og nestformann i Folketingets politisk-økonomiske utvalg 1993–1998.[23]

Statsminister

rediger

Utenrikspolitikk

rediger

Irakkrigen

rediger

Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte «Du har blod på dine hænder». I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Da kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet, og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikere av Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.

I 2004 kom Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning man hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert, om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning, klarte Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autoriserte utplasseringen av danske tropper i Irak, var basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene til FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

NATOs generalsekretær

rediger

Nominasjon

rediger

De første spekulasjonene om Rasmussens kandidatur som NATOs generalsekretær kom frem da Financial Times den 12. februar 2009 nevnte den danske statsministeren som mulig kandidat til topposten i NATO.[33] Få dager etter ble spekulasjonene forsterket da den danske politiske kommentatoren Hans Engell den 13. februar uttalte at Rasmussen innen en måned ville bli utnevnt til NATOs generalsekretær.[34] Snart fikk Rasmussens kandidatur oppbakking fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Da USA den 21. mars meddelte at de også ville støtte Rasmussen så utnevnelsen til at være på plass.[35][36] I Norge støttet både statsminister Jens Stoltenberg [37] og Fremskrittspartiet med Siv Jensen i spissen[38] den danske statsministerens kandidatur. Men da det kreves konsensus blant alle medlemslandene i NATO om hvem som skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer i posten som generalsekretær, og alle land dermed har vetomakt, viste det seg å være et problem mellom Rasmussens kandidatur og et av medlemslandene. I Tyrkia uttalte topprådgivere i landets regjeringsparti og statsminister Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia ikke ville akseptere Rasmussen.[39] Dette skulle skyldes hans håndtering av, og hans lave popularitet i den muslimske verden etter, Muhammed-krisen. En annen begrunnelse for den tyrkiske motstanden var at den kurdiske TV-stasjonen Roj, som ifølge Tyrkia er et talerør for terrororganisasjonen PKK, hadde hatt mulighet for å sende fra København selv om Tyrkia siden 2005 hadde krevet TV-stasjonen stengt.[40] Spekulasjonerne om Tyrkias motstand ble dog avvist da Tyrkias president Abdullah Gül ved et pressemøte den 27. mars uttalte: «Vi er ikke imot noen personer, heller ikke Rasmussen, hvis han blir kandidat». Dermed mente mange analytikere at veien var ved å være banet for Rasmussen, som hadde avvist sitt kandidatur gjentatte ganger[41], men etter Tyrkias aksept av ham endret han sin uttalelse til: «ingen kommentarer».[42]

Den 2. april 2009 erklærte Rasmussen sitt kandidatur til generalsekretærposten i NATO etter måneder med spekulasjoner.[43] Innen åpningen av NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl gikk den tyske forbundskansleren Angela Merkel fredag den 3. april tungt ut med støtte til Rasmussen, og slo nærmest fast at en avgjørelse ville komme i løpet av kvelden. Men til tross for bred støtte blant de andre medlemslandene fortsatte Tyrkia åpent å blokkere for Rasmussen som neste generalsekretær. Den tyske forsvarsministeren Franz Josef Jung uttalte at Tyrkia truet med å nedlegge veto mot Rasmussen, og gjorde det klart at saken likevel kunne bli utsatt. Også ifølge amerikanske diplomatkilder var det ikke sikkert at det ville bli noen avgjørelse i saken på toppmøtet, ettersom USA ikke hadde hastverk i saken.[44] De andre NATO-landene fortsatte utover kvelden og natten mellom den 3. og 4. april lørdag morgen med å legge press på Tyrkia, blant annet var det hemmelige forhandlinger mellom USAs president Barack Obama, Tyrkias president Abdullah Gül og Rasmussen.[45] Toppmøtet ble ytterligere forsinket på grunn av striden, og planlagte pressemøter ble forsinket i flere timer. Obama tok personlig hånd om saken, og holdt flere samtaler med Abdullah Gül parallelt med det egentlige toppmøtet. Fra tyrkisk side sluttet man å nevne Muhammed-karikaturene, og fokuserte nå kun på problemet om den danske sendetillatelsen til Roj TV. Klokken 14.45 fikk Rasmussen fortalt at han har full støtte, da president Gül langt om lenge hadde bøyd seg for det massive presset noen minutter før.

Toppmøtet sluttet som en suksess, og i en pressekonferanse klokken 15.20 den 4. april ble Anders Fogh Rasmussen presentert av avtroppende generalsekretær de Hoop Scheffer som NATOs nye generalsekretær på NATOs egen tv-kanal, som Danmark hadde finansiert en stor del av.[46]

Rasmussen inntok dermed den høyeste, internasjonale stillingen som en dansk politiker har oppnådd.[47]

I pressekonferansen sa han at «Jeg er dypt beæret over å bli valgt som den neste generalsekretær, og jeg vil gjøre mitt ytterste for å leve opp til den tillit mine kolleger har gitt meg. I dag er en historisk dag. Ikke bare fordi en danske oppnår posten, men først og fremst fordi vi feirer 60-årsdagen for den mest suksessfulle fredsbevegelsen i verden noensinne.»[48] Han nevnte at samarbeidet med den muslimske verden og Afghanistan ville bli hans viktigste utfordringer.

Æresbevisninger

rediger

Anders Fogh Rasmussen ble tildelt Fortjenstmedaljen i gull i 2002 og storkorset av Dannebrogordenen i 2009.

Av utenlandske ordener har han mottatt den latviske Trestjerneordenen, Litauens fortjenstorden, Republikken Polens fortjenstorden, den luxembourgske Eikekroneordenen, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, den portugisiske Fortjenstordenen, den svenske Nordstjerneordenen, den nicaraguanske Pedro Joaquin Chamorro-ordenen og Rubén Darío-ordenen, den bulgarske Stara Planina-ordenen den rumenske Stjerneordenen og den brasilianske Sydkorsordenen.

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Anders Rasmussen, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Anders-Rasmussen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022676, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rasmussen-anders-fogh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Movie Database, IMDb-ID nm0711284, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Persoane Decorate, besøkt 9. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ e-seimas.lrs.lt, besøkt 23. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.hvfkbh.dk[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Historien bag fortjenst- og belønningsmedaljerne», utgitt 7. september 2013, besøkt 2. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Modtagere af danske dekorationer, besøkt 2. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Lex-ID Anders_Fogh_Rasmussen, besøkt 2. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Kurrild-Klitgaard, Peter (2011). «Kontraktpolitik, kulturkamp og ideologi 2001–2011». Økonomi & Politik (på dansk). 84 (3): 47–62. ISSN 0030-1906. 
  13. ^ East, Roger og Thomas, Richard (2003). Profiles of People in Power: The World's Government Leaders (på engelsk). London: Routledge. s. 139. ISBN 978-1-85743-126-1. 
  14. ^ Thompson, Wayne C. (2008). Nordic, Central, and Southeastern Europe (på engelsk). Harpers Ferry: Stryker-Post Publications. s. 72. ISBN 978-1-887985-95-6. 
  15. ^ Scocozza, Benito og Jensen, Grethe (2007). Politikens etbinds danmarkshistorie (på dansk) (6 utg.). København: Politikens Forlag. s. 394–401. ISBN 978-87-567-8500-6. 
  16. ^ Hardis, Arne (2010). «Magtens pris. Et portræt af Anders Fogh Rasmussen» (PDF). Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri (på dansk). 86 (2): 153–160. ISSN 0029-1501. Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016. Besøkt 12. april 2015. 
  17. ^ Böller, Florian (2018). «“Guardian of the international order”? NATO’s contested identity, the discourses of Secretaries General, and the Ukraine crisis». East European Politics (på engelsk). 34 (2): 217–237. doi:10.1080/21599165.2018.1458616. 
  18. ^ Hendrickson, Ryan C. (2016). «NATO’s next secretary general: Rasmussen’s leadership legacy for Jens Stoltenberg». Journal of Transatlantic Studies (på engelsk). 14 (3): 237–251. doi:10.1080/14794012.2016.1200301. 
  19. ^ Ritzau (11. desember 2013). «Anders Fogh fortsætter som Natos generalsekretær». Politiken (på dansk). Besøkt 13. august 2014. 
  20. ^ a b c d e f Mørch, Søren (2013). «Røde Anders». Anders Fogh Rasmussen. En dansk statsminister fra det 21. århundre (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-02-15341-5. 
  21. ^ «Foghs far: Anders opdraget til ydmyghed og hårdt arbejde» (på dansk). TV 2 Nyhederne. 29. mai 2008. Besøkt 20. desember 2013. 
  22. ^ a b c d Boddum, Dorte Ipsen (15. november 2001). «Fogh besøger hjemegnen». Kristeligt Dagblad (på dansk). Arkivert fra originalen 20. desember 2013. Besøkt 20. desember 2013. 
  23. ^ a b c d e «Anders Fogh Rasmussen (V)» (på dansk). Folketinget. Besøkt 20. juli 2015. 
  24. ^ Ahlgreen, Anne Mette (24. november 2001). «Foghs private bagstøtte». Kristeligt Dagblad (på dansk). Arkivert fra originalen 12. januar 2014. Besøkt 12. januar 2014. 
  25. ^ Swami, Praveen (19. november 2010). «Profile: Anders Fogh Rasmussen». The Telegraph (på engelsk). Besøkt 20. desember 2013. 
  26. ^ Bech, Rasmus (24. juli 2008). «Lars Løkke føler sig presset af statsministeren». Politiken (på dansk). Besøkt 20. desember 2013. 
  27. ^ a b c d e Lauritzen, Thomas og Østergaard, Mette (26. januar 2013). «Fogh fylder 60, men er langt fra færdig med politik». Politiken (på dansk). Besøkt 20. desember 2013. 
  28. ^ a b c Rasmussen, Uffe. «Anders Fogh Rasmussen». Den Store Danske Encyklopædi (på dansk). Gyldendal. Besøkt 20. desember 2013. 
  29. ^ a b c d e Mørch, Søren (2013). «Skatteminister». Anders Fogh Rasmussen. En dansk statsminister fra det 21. århundre (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-02-15341-5. 
  30. ^ a b c Kragh, Anne Sofie (2004). Fogh. Historien om en statsminister (på dansk). København: People's Press. ISBN 978-87-91293-27-6. 
  31. ^ Archer, Clive (1992). «Denmark says ‘no’». The World Today (på engelsk) (8–9): 142–143. ISSN 0043-9134. 
  32. ^ Reuters (19. november 1992). «Dansk statsråd i hardt vær». Aftenposten (morgen utg.): 10. 
  33. ^ Dansk TV2: Fogh generalsekretær i NATO
  34. ^ Dansk TV2: Engell: Fogh får topposten i Nato
  35. ^ DR.dk: Nato-kilder: USA støtter Fogh til Nato-post
  36. ^ Berlingske: USA ønsker Fogh i spidsen for Nato
  37. ^ «– Ingen enighet om ny generalsekretær i NATO». Aftenposten. 4. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  38. ^ «– Frp støtter Fogh Rasmussen som NATO-sjef». Dagsavisen. 28. mars 2009. Arkivert fra originalen 31. mars 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  39. ^ «Erdogan: Fogh irriterer tyrkerne» (på dansk). Jyllands-Posten. 27. mars 2009. Arkivert fra originalen 31. mars 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  40. ^ Jyllands-Posten: Tyrkiet opgiver modstand mod Fogh Arkivert 1. april 2009 hos Wayback Machine.
  41. ^ DR.dk: Fogh afviser NATO-kandidatur
  42. ^ Jyllands-Posten: Fogh afviser ikke Nato-kandidatur Arkivert 30. mars 2009 hos Wayback Machine.
  43. ^ DR.dk: Fogh erklærer sig som Nato-kandidat
  44. ^ «– Tyrkia mot resten på NATO-toppmøte». Aftenposten. 4. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  45. ^ «Fogh til møde med Gül og Obama» (på dansk). Berlingske Tidende. 4. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  46. ^ «Anders Fogh får Nato-toppost» (på dansk). Jyllands-Posten. 4. april 2009. Arkivert fra originalen 6. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 
  47. ^ Nielsen, Ole Bang (4. april 2009). «Fogh får NATO-toppost». Berlingske (på dansk). Besøkt 20. desember 2013. 
  48. ^ «Rasmussen blir Nato-sjef». Aftenposten. 4. april 2009. Besøkt 4. april 2009. 

Litteratur

rediger

Biografier

  • Christensen, Tim K. (2009). Der hvor man vakler. Syv markante mænd om deres livs udfordringer (på dansk). København: Borgen Forlag. ISBN 978-87-21-03512-9. 
  • Kragh, Anne Sofie (2004). Fogh. Historien om en statsminister (på dansk). København: People's Press. ISBN 978-87-91293-27-6. 
  • Larsen, Thomas (2001). Anders Fogh Rasmussen. I godtvejr og storm (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-02-01958-2. 
  • Mylenberg, Troels og Steensbeck, Bjarne (2009). Præsidenten. Foghs Danmark 2001–2009 (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-02-06946-4. 
  • Mørch, Søren (2013). Anders Fogh Rasmussen. En dansk statsminister fra det 21. århundre (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-87-02-15341-5. 
  • Qvortrup, Mads (2009). Fogh, Krag, Schlüter og Stauning. Danmarks store statsmænd (på dansk). København: Borgen Forlag. ISBN 978-87-21-03433-7. 

Primærkilder

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anders_Fogh_Rasmussen&oldid=24556632»