Venstre, Danmarks Liberale Parti

dansk politisk parti

Venstre, Danmarks Liberale Parti, oftest bare Venstre (V), er et politisk parti i Danmark. Partiet oppstod som en folketingsgruppe i 1910 og ble organisert som et moderne masseparti i 1929. Venstre kan likevel føre sin historie tilbake til Folketingets bondeopposisjon på 1800-tallet.[2]

Venstre, Danmarks Liberale Parti
Venstre logo (2019–present).svg
LandDanmark
Leder(e)Jakob Ellemann-Jensen (21. september 2019), Lars Løkke Rasmussen (april 2009– 31. august 2019), Anders Fogh Rasmussen (1998– april 2009), Uffe Ellemann-Jensen (1984– 1998), Henning Christophersen (1978– 1984), Poul Hartling (1965– 1977), Erik Eriksen (1950– 1965), Edvard Sørensen (1949– 1950), Knud Kristensen (1941– 1949), Thomas Madsen-Mygdal (1929– 1941)
Grunnlagt1870 (1910)
Ungdomsorg.Venstres Ungdom
Antall medlemmer37 060 (2015)[1]
IdeologiLiberalisme
Liberalkonservatisme
EuropaparlamentetForny Europa
Nettstedhttp://www.venstre.dk/
Representanter:
Folketinget
43 / 179
(2019)
Europaparlamentet
4 / 14
(2019)
Borgermestre
34 / 98
(2021)
Byråd
619 / 2 436
(2021)
Regionsråd
54 / 205
(2021)

Venstre forstås som regel som en del av den liberale partifamilien.[2][3] Venstre har sine røtter i bondebevegelsene, samvirkebevegelsen og lavkirkelige kretser. Den grundvigianske påvirkningen har også vært tydelig. Den gamle bondeopposisjonen stod i motsetning til landadelen, som fant sammen i Højre. Landbruket i Danmark er eksportorientert, så Venstre har stått for en frihandelspolitikk, til forskjell fra andre bondepartier i Norden.[2]

Venstre rivaliserer med Det Konservative Folkeparti om å være Danmarks ledende borgerlige parti. Mot slutten av 1900-tallet bredte Venstre seg ut til et mer sammensatt folkeparti og styrket sin appell overfor byvelgerne. Det ble derfor Venstres statsministre Anders Fogh Rasmussen og Lars Løkke Rasmussen som gjennomførte innstramminger i innvandringspolitikken, skattelettelser og reformer i offentlig sektor først på 2000-tallet. Socialdemokratiet oppfattes oftest som Venstres motpol i dansk politikk.[2][4][5]

Jakob Ellemann-Jensen har vært Venstres partileder siden 2019.

HistorieRediger

Venstrepartier før 1910Rediger

 
Venstres ledende politikere før 1900: Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro, Viggo Hørup og Ludvig Holstein-Ledreborg.

I Rigsdagen oppstod det på 1800-tallet en rekke forskjellige grupperinger som hadde en motstand mot Nationale Godsejere og De Nationalliberale til felles. Venstregruppene talte helst bøndenes sak i rikspolitikken, og de hadde sine røtter i Bondevennernes Selskab, som ble stiftet i 1846. Det Bjørnbakske Venstre, Det Folkelige Venstre og Det Nationale Venstre slo seg sammen til Det forenede Venstre i 1870, og dette regnes gjerne som starten på det moderne Venstre. Det første programmet kom i 1870, og i 1872 kom et nytt program. Venstres motstandere dannet Højre i 1881. Fra 1870 begynte også lokale velgerforeninger av Venstre å oppstå, og disse ble kalt eksempelvis «grunnlovsvernsforeninger», «folkeforeninger» og «frisinnede velgerforeninger». Venstre arbeidet for folketingsparlamentarisme, mens Højre forsvarte kongens rett til å utpeke sine ministre.[6] Frem til Systemskiftet i 1901 stod derfor den såkalte forfatningskampen mellom Venstre og Højre, og bakgrunnen for denne kan sies å være ulike fortolkninger av Danmarks grunnlov av 1866.[6]

I 1877 ble Det forenede Venstre delt i Folketingets Venstre og Det Danske Venstre. Da Venstre i 1894 inngikk forlik med Højre om Københavns Befæstning, ble Venstrereformpartiet stiftet i protest mot «det rådne forlig» av blant andre Viggo Hørup, Edvard Brandes, Jens Christian Christensen og Carl Theodor Zahle. Av andre ledende Venstre-politikere fra denne tiden før 1900 kan nevnes Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro og Ludvig Holstein-Ledreborg. Etter 1900 gjorde også Niels Neergaard seg gjeldende.

Radikale Venstre bryter utRediger

I 1905 ble Radikale Venstre dannet som en følge av eksklusjoner fra Venstrereformpartiet, hvor man hadde hatt interne stridigheter om blant annet forsvarspolitikken. Venstre hadde etterhånden gått bort fra sin nedrustningslinje.[7] Radikale Venstre var rendyrket antimilitaristisk og talte husmennenes sak i langt større grad enn Venstre, som med tiden ble storbøndenes parti, mens godseierne fortsatt i første rekke sognet til Højre.[8] Til senere avskallinger av Venstre regnes Det Frie Folkeparti (senere Bondepartiet) i 1935, De Uafhængige i 1953, Liberalt Centrum i 1965, Kristeligt Folkeparti (senere Kristendemokraterne) i 1971 og Ny Alliance (senere Liberal Alliance) i 2007. I Folketinget har det også vært mange overløpere.

Radikale Venstre og Venstre regnes fremdeles som søsterpartier av det norske Venstre gjennom medlemskap i europeiske og internasjonale liberale paraplyorganisasjoner.

Venstres samling i 1910Rediger

 
Thomas Madsen-Mygdal, statsminister og Venstres første formann.

Fra Systemskiftet i 1901 og frem til 1968 var Venstre det selvskrevne borgerlige statsministerpartiet.[4] I 1910 ble to fraksjoner av Venstrereformpartiet forent med Moderate Venstre, som med tiden hadde blitt en avspeilinger av det samme partiet, og man tok navnet Venstre.[7] Den sentrale ledelsen manglet fortsatt, men i 1929 ble landsorganisasjonen etablert. De første foreningene av ungdomsorganisasjonen Venstres Ungdom hadde oppstått i 1908, men her var landsorganisasjonen på plass allerede i 1912.[9] Med Venstres samling i 1910 kom en ny Venstre-regjering under ledelse av Klaus Berntsen. Man holdt tilbake sosiale reformer fordi skattene, etter Venstres mening, hadde blitt urimelig høye.[9] Et forlik med Radikale Venstre og Socialdemokratiet gav Venstre gjennomslag for en ny grunnlov, som ble vedtatt i 1915.[9]

Venstres naturlige leder fra samlingen var Jens Christian Christensen, men etter første verdenskrig gjorde næringspolitikken seg mer gjeldende, og især Thomas Madsen-Mygdal ble talsmann for den liberale landbrukspolitikken. Ved folketingsvalget i 1926 fikk Venstre sammen med Det Konservative Folkeparti flertall i Folketinget, og Madsen-Mygdal dannet en mindretallsregjering utgått fra Venstre. Politikken var basert på sosiale nedskjæringer, og regjeringen ble i stor grad lagt for hat av opposisjonen.[9] Sosialpolitikken ført av regjeringen gav Venstre et langvarig stempel som et særinteresseparti uten samvittighet for samfunnets svakeste.[9] De Konservative var misfornøyde med skyggetilværelsen som støtteparti og var også imot regjeringens forsvarspolitikk, og i 1929 bragte de regjeringen i mindretall ved å unnlate å stemme for forslaget til statsbudsjett.[10] Dette bruddet banet vei for elleve år ved regjeringsmakten for Socialdemokratiet og Radikale Venstre. I 1929 ble Madsen-Mygdal valgt til Venstres første formann.

Andre verdenskrig og etterkrigstidenRediger

Knud Kristensen ble valgt til ny formann i Venstre etter Madsen-Mygdal i 1941, og under andre verdenskrig var Venstre et av de store partiene i samlingsregjeringen. Det første valget etter krigen, i oktober 1945, gav fremgang for Venstre, og Knud Kristensen dannet en mindretallsregjering. Kristensen måtte gå av etter to år, da han fikk Folketinget mot seg i det sydslesvigske spørsmål. I etterkrigstiden klarte partiet å få et grep om velgerne i København-området, spesielt idet mange konservative velgere stemte Venstre på grunn av Sydslesvig-politikken.[11]

I 1949 gikk Kristensen av som partiformann, og etter et år under Edvard Sørensens ledelse valgte man Erik Eriksen til formann i 1950. Venstre og De Konservative arbeidet opp mot regjeringen for dansk NATO-medlemskap, noe det etterhvert også ble politisk flertall for. Eriksen var statsminister i en regjering utgått av Venstre og De Konservative 1950–1953, og i 1953 fikk man gjennomført en viktig grunnlovsendring. Neste gang partiet kom i regjeringsposisjon var i perioden 1968–1971, men da måtte Venstre finne seg i at Hilmar Baunsgaard fra Radikale Venstre ble statsminister. I 1963 fikk det offisielle partinavnet tilføyelsen «Danmarks Liberale Parti».[4] 1960-årene ble preget av indre splid for Venstres vedkommende, og Eriksen tapte gjenvalg som partiformann mot Poul Hartling i 1965, etter at Eriksen hadde foreslått en sammenslåing av Venstre og De Konservative.[12] Hartling førte en langt mer uavhengig linje overfor De Konservative i årene som fulgte.[4] I 1972 støttet Venstre dansk EF-medlemskap. Med unntak av 1975, som markerte slutten for to år med Hartling som statsminister, gikk Venstre mange dårlige folketingsvalg i møte fra midten av 1960-årene.

Nytt borgerlig samarbeidRediger

 
Tidligere partiformann og statsminister Anders Fogh Rasmussen.

I 1977 kom Henning Christophersen inn som partiformann, og Venstre og De Konservative dannet etterhvert en felles opposisjon mot Socialdemokratiets økonomiske politikk. I 1982 ble Poul Schlüter fra De Konservative statsminister, mens Uffe Ellemann-Jensen fra Venstre ble utenriksminister. Regjeringssamarbeidet fortsatte frem til 1993. Ellemann-Jensen ble formann i Venstre i 1984, men maktet ikke å snu den negative tendensen i Venstres valgoppslutning før i 1994. I 1998 var man meget optimistiske med tanke på en valgseier, men man tapte svært knepent, og Ellemann-Jensen trakk seg som formann og statsministerkandidat samme år til fordel for sin nestformann, Anders Fogh Rasmussen.

Med Fogh Rasmussen tok Venstre det endelige steget til å bli et almenborgerlig parti. I 2001 ble Venstre landets største parti etter en valgkamp under slagordet «Tid til forandring», hvor sentrale saker var innstramming i innvandringspolitikken, skattelettelser, avskaffelse av ventelister til sykehusene, modernisering i offentlig sektor og økt valgfrihet.[4] For første og hittil eneste gang fikk Venstre over én million stemmer, og kunne danne regjering med De Konservative. I 2009 ble Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO, og Lars Løkke Rasmussen overtok som formann og statsminister, mens tidligere skatteminister Kristian Jensen ble partiets nestformann og gruppeformann.

Det er delte meninger om hvorvidt samarbeidet med De Konservative og Dansk Folkeparti har gjort Venstres politikk mer høyre- og mindre sentrumsorientert. Lars Løkke Rasmussen har gitt uttrykk for at en innlemmelse av Dansk Folkeparti i regjeringen er uaktuelt.[13] I motsetning til hva eksempelvis De Konservatives formann, Lars Barfoed, mener,[13] har Claus Hjort Frederiksen og representanter fra Dansk Folkeparti hevdet et «verdifellesskap» mellom Venstre og Dansk Folkeparti.[14] Peter Skaarup har ment at Dansk Folkeparti har utøvd stor innflytelse på blant annet Venstres skatte- og innvandringspolitikk.[14] Ifølge Rune Lykkeberg i Dagbladet Information inntok Anders Fogh Rasmussen er mer pragmatisk og mindre ideologisk holdning da han ble partiformann i 1998, iallfall i forhold til Uffe Ellemann-Jensen, og partiets liberalistiske fløy fikk desto mindre innflytelse.[15] I den forbindelse har Venstre også blitt beskyldt for å innta en mer sosialdemokratisk retning, ifølge Hans Mortensen i Weekendavisen.[15] Ved folketingsvalget 2011 tapte Venstre regjeringsmakten, selv om partiet gjorde et bedre valg enn i 2007, ettersom støttepartiene, og spesielt De Konservative, opplevde stor tilbakegang.

OrganisasjonRediger

Venstres landsomfattende organisasjon ble dannet i 1929, og før den tid eksisterte det ingen valgt, sentral ledelse. Etter 1929 har partiet vært oppbygd som et masseparti, og det hadde en toppnotering i medlemstall med 200 000 i 1950.[4] Dagens organisasjonsstruktur ble innført den 1. januar 2007, og denne har færre ledd mellom velgerforeningene og den sentrale ledelsen, sammenlignet med den forrige.[16]

Venstre er organisert i flere nivåer, hvorav (per 1. juli 2010) 492 velgerforeninger med tilsammen 51 786 medlemmer danner grunnlaget for partiets virksomhet.[16] Det kan være flere velgerforeninger i hver kommune, som i sin tur dekkes av kommuneforeninger. Fra kommuneforeningene velges kandidatstyrer og regionstyrer, som nominerer kandidater til kommunestyrer, regionråd og Folketinget. Partiets øverste myndighet er det årlige landsmøtet, hvor om lag 2 000 delegater deltar.[16] Landsmøtet vedtar partiets program og velger partiets hovedstyre.

Hovedstyret består av formannen, nestformannen, kassereren, formennene i kommuneforeningene, formenn i regionstyrene, representanter fra folketingsgruppen, ministre, Venstres gruppeleder i Europaparlamentet, representanter fra Venstres Ungdom, Liberalt Oplysnings Forbund og Venstres Redaktørforening, formannen i Venstres faste utvalg, Venstres medlemmer av Kommunernes Landsforening og Danske Regioners formannskap samt syv landsmøtevalgte medlemmer.[16] Fra hovedstyret utgår et forretningsutvalg, en rekke faste utvalg og politiske nettverk.

Venstres tilknyttede organisasjoner er Venstres Ungdom (VU), Danmarks Liberale Studerende (DLS), Liberalt Oplysnings Forbund (LOF) og Venstres Redaktørforening. Disse har gjerne representasjon i partiets styrer på de ulike nivåene og vedtar egen politikk uavhengig fra moderpartiet.

Medlemsbladet Liberalt Overblik utkommer til partiets medlemmer fem ganger årlig.

PartiledelseRediger

Partiformenn
 
Gruppeformenn

ValghistorikkRediger

Folketingsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1910 118 988 34,1
57 / 114
1913 104 885 29,0
44 / 114
1915
43 / 114
1918 271 879 29,7
46 / 140
1920 353 680 34,4
49 / 140
1920 347 044 36,2
52 / 140
1920 411 661 34,0
51 / 150
1924 362 682 28,3
44 / 149
1926 378 137 28,3
46 / 149
1929 402 121 28,3
43 / 149
1932 381 862 24,7
38 / 149
1935 292 247 17,9
28 / 149
1939 309 355 18,2
30 / 149
1943 376 850 18,7
28 / 149
1945 479 158 23,4
38 / 149
1947 529 140 26,1
49 / 150
1950 438 188 21,3
32 / 151
1953 456 896 22,1
33 / 151
1953 499 656 23,1
42 / 179
1957 578 932 25,1
45 / 179
1960 512 041 21,1
38 / 179
 
Valg Stemmer Mandater
# %
1964 547 770 20,8
38 / 179
1966 539 027 19,3
35 / 179
1968 530 167 18,6
34 / 179
1971 450 904 15,6
30 / 179
1973 374 283 12,3
22 / 179
1975 711 298 23,3
42 / 179
1977 371 728 12,0
21 / 179
1979 396 484 12,5
22 / 179
1981 353 280 11,3
20 / 179
1984 405 737 12,1
22 / 179
1987 354 291 10,5
19 / 179
1988 394 190 11,8
22 / 179
1990 511 643 15,8
29 / 179
1994 775 176 23,3
42 / 179
1998 817 894 24,0
42 / 179
2001 1 077 858 31,2
56 / 179
2005 974 637 29,0
52 / 179
2007 908 472 26,2
46 / 179
2011 948 291 26,7
47 / 179
2015 684 521 19,5
34 / 179
2019 826 161 23,4
43 / 179
Europaparlamentsvalg
Valg Stemmer Mandater
# %
1979 252 767 14,5
3 / 15
1984 248 397 12,5
2 / 15
1989 297 565 16,6
3 / 16
1994 394 362 19,0
4 / 16
1999 460 834 23,4
5 / 16
2004 366 735 19,3
3 / 14
2009 474 041 20,2
3 / 13
2014 378 772 16,7
2 / 13

ReferanserRediger

  1. ^ «Partiernes medlemstal» (dansk). Folketinget. 23. november 2016. Besøkt 28. november 2016. 
  2. ^ a b c d Christiansen, Flemming Juul (2020). «The Liberal Party: From Agrarian and Liberal to Centre-Right Catch-All». I Christiansen, Peter Munk, Elklit, Jørgen og Nedergaard, Peter. The Oxford Handbook of Danish Politics (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 296–312. ISBN 978-0-19-883359-8. 
  3. ^ Ezrow, Lawrence (2011). «Electoral Systems and Party Responsiveness». I Schofield, Norman og Caballero, Gonzalo. Political Economy of Institutions, Democracy and Voting (engelsk). Heidelberg, Dordrecht, London og New York: Springer. s. 319. ISBN 978-3-642-19518-1. 
  4. ^ a b c d e f «Venstre». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 16. august 2011. 
  5. ^ Sørensen, Lars Hovbakke (27. september 2010). «Er danskerne rykket mod højre?» (dansk). DR. Arkivert fra originalen 22. august 2014. Besøkt 19. august 2014. 
  6. ^ a b Wendel-Hansen, Jens. «Forfatningskampen» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  7. ^ a b Poulsen, Henning. «Partier og regeringer» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  8. ^ Sørensen, Anders Thornvig. «Landbrugets produktionsomlægning» (dansk). danmarkshistorien.dk. Besøkt 28. august 2011. 
  9. ^ a b c d e «1905 – Radikale opstår» (dansk). Venstre. Arkivert fra originalen 6. januar 2011. Besøkt 16. august 2011. 
  10. ^ «1927: VK-skismaet» (dansk). Venstre. Arkivert fra originalen 25. september 2010. Besøkt 16. august 2011. 
  11. ^ «1945: Efter 2. Verdenskrig» (dansk). Venstre. Arkivert fra originalen 6. januar 2011. Besøkt 16. august 2011. 
  12. ^ «1960: Indre splid» (dansk). Venstre. Arkivert fra originalen 6. januar 2011. Besøkt 16. august 2011. 
  13. ^ a b «Lukker døren for Dansk Folkeparti». Stavanger Aftenblad (norsk). NTB. 17. august 2011. Arkivert fra originalen 20. august 2011. Besøkt 28. august 2011. 
  14. ^ a b Seidelin, Matias; Mortensen, Thomas Mikkel (22. september 2006). «Venstre og DF deler værdierne». Politiken (dansk). Besøkt 28. august 2011. 
  15. ^ a b Lykkeberg, Rune (30. mai 2008). «Fra bonde over yuppie til den lille mand». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 28. august 2011. 
  16. ^ a b c d «Venstres opbygning» (dansk). Venstre. Arkivert fra originalen 12. januar 2011. Besøkt 16. august 2011. 

LitteraturRediger

  • Lund, Hans (1994). Venstre i 125 år (dansk). Venstre. ISBN 87-7519-090-7.  [4 bind]
  • Mortensen, Hans (2008). Tid til forvandling – Venstres vej til magten (dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-06383-2. 

Eksterne lenkerRediger