Anker Jørgensen
| Anker Jørgensen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. juli 1922 København | ||
| Død | 20. mars 2016 (93 år) Valby | ||
| Gravlagt | Vestre kirkegård | ||
| Ektefelle | Ingrid Jørgensen | ||
| Barn | Peter Kvist Jørgensen | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Parti | Socialdemokratiet | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Utmerkelse | Drassows Legat (1991) | ||
Anker Henrik Jørgensen (født 13. juli 1922 i København, død 20. mars 2016 i Valby[1]) var en dansk sosialdemokratisk politiker. Han var landets statsminister i to omganger og utenriksminister i en kortere tid.
Innhold
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Anker Jørgensen ble født i et arbeiderhjem i København som sønn av kusk Johannes Albert Jørgensen og rengjøringsdame Karen Marie Jørgensen. Som femåring ble han foreldreløs og han vokste opp hos tanten Karla Jacobsen på Christianshavn. I 1948 ble han gift med Ingrid Kvist Pedersen (f. 1922 – d. 1997). Sammen fikk de fire barn.
KarriereRediger
Jørgensen begynte sin faglige politiske karriere i 1950, da han ble nestformann i Lager- og Handelsarbejdernes Forbund. I 1956 ble han forbundets formann. I 1962 ble han formann for Transportgruppen og i 1968 formann for Arbejdsmandsforbundet. På 1960-tallet var han aktiv lokalpolitiker i København.
Jørgensen ble valgt til Folketinget i 1964.
Statsminister: Han etterfulgte Jens Otto Krag som statsminister i 1972 (som trakk seg etter den danske avstemningen om EU). At det var Anker Jørgensen som fikk overta, kom som en overraskelse også innen eget parti. Men han måtte gå av i 1973 etter at den borgerlige siden gjorde et godt valg. Han ble igjen statsminister gjennom fire valgperioder - fra 1975 til 1982 - og han var også utenriksminister en kort periode i 1978. Hans ledelse under sin tid i toppolitikken bedømmes som av blandet karakter: Fra å ha tilhørt Socialdemokraternes venstrefløy ble Anker Jørgensen en pragmatisk, samarbeidsrettet politiker. Politisk bedømmes han fra høyresiden i politikken for å ha mislyktes, ved ikke å ha maktet å håndtere vel den økonomiske krise i 1970- og 1980-årene. Han ble ikke desto mindre høyt respektert, eller elsket, i Danmark for som personlige integritet og jordnære personlighet. Et eksempel som gjerne anføres er at han ikke ville gå med på å flytte til den offisielle statsministerresidens Marienborg, men foretrakk å bo med sin hustru i deres lille leilighet i et arbeiderklassestrøk i København.[2]
Han var formann for Socialdemokraterne fra 1972 til 1987, da han ble avløst av Svend Auken. Jørgensen var president for Nordisk råd i 1986 og 1991.
I 1991, før USAs angrep på Irak, reiste Jørgensen til Bagdad og forhandlet med Saddam Hussein om de danske gisler, som var i alt 38 personer inklusive de danske diplomatene. Han klarte i første omgang å få hjem 16 personer, og de øvrige kom i flere omganger før julehelgen.
PriserRediger
- 1970 PH-prisen
- 1974 Dansk Kvindesamfunds Mathildepris
- 1991 Drassows Legat
- 1993 Jytte-prisen
- 1994 LO's kulturpris
BibliografiRediger
- Fra mine dagbøger. 3 bind. Fremad, 1989-1990. ISBN 87-557-1543-5 og ISBN 87-557-1544-3
- # 1972-1975: Bølgegang
- # 1975-1977: I smult vande
- # 1978-1982: Brændingen
- Fra Christianshavn til Christiansborg: erindringer 1922-1972 / Anker Jørgensen, Fremad, 1994. ISBN 87-557-1832-9
LitteraturRediger
- Alex Frank Larsen, Anker : mennesket, magten, meningerne, Gyldendal, 1999. ISBN 87-00-35446-5.
- Hans Lyngby Jepsen, Anker Jørgensen – menneske og politiker, Lindhardt og Ringhof, 1998. ISBN 87-595-1052-8.
- Thomas Thurah, Anker Jørgensen – Min verden fortalt i billeder, Gyldendal, 2010. ISBN 978-87-02-09393-3 .
- Balder Asmussen, "Nyt syn på Anker Jørgensens økonomiske politik", Historisk Tidsskrift, bind 110, hæfte 2, 2010. ISSN 0106-4991.
ReferanserRediger
- ^ «Anker Jørgensen er død» (dansk). Danmarks Radio. 20. mars 2016. Besøkt 20. mars 2016.
- ^ «Anker Jorgensen, Danish Prime Minister Who Opposed Vietnam War, Dies at 93». The New York Times. Besøkt 22. mars 2016.