Wikipedia

Joseph Rotblat

polskfødt britisk fysiker og fredsaktivist
(Omdirigert fra «Józef Rotblat»)

Joseph Rotblat[a] (1908–2005)[11] var en polskfødt britisk fysiker og fredsaktivist som særlig arbeidet for atomvåpennedrustning.[12]

Joseph Rotblat
Identitetskort fra Los Alamos
Foto: Los Alamos National Laboratory
Født4. nov. 1908[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Warszawa (Det russiske keiserdømmet, Russisk Polen)[5]
Død31. aug. 2005[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (96 år)
London (Storbritannia)
BeskjeftigelseFysiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Warszawa (–1938) (akademisk grad: doktorgrad, studieretning: fysikk)
University of Liverpool (–1950) (akademisk grad: doktorgrad, studieretning: fysikk)
University of London (–1953)
FarZygmunt Rotblat[6]
NasjonalitetStorbritannia (1946–)[7]
Polen
Medlem avRoyal Society (1995)
Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi
Det polske vitenskapsakademi[8]
Polskie Towarzystwo Naukowe na Obczyźnie
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
8 oppføringer
Nobels fredspris (1995) (sammen med: Pugwash-bevegelsen)[9][10]
Fellow of the Royal Society
Kommandørridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Jamnalal Bajaj-prisen (1999)
Fellow of the American Physical Society
Albert Einsteins fredspris (1992)
Kommandør av Order of the British Empire
Kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta
ArbeidsstedUniversity of Edinburgh
FagfeltFysikk, kjernefysikk
Joseph Rotblat på Commons
Nobels fredspris
1995

Rotblat ble tildelt Nobels fredspris i 1995 sammen med Pugwash-bevegelsen, som han var leder for.[13]

Rotblat ga viktige bidrag til kjernefysikk blant annet ved utførte eksperimenter. Han medvirket i 1944 på Manhattanprosjektet og sluttet fordi Tyskland ikke lenger var en trussel, før atombomben var ferdig.[14] Rotblat gikk over til medisinsk fysikk og ga viktige bidrag til kunnskap om faren ved stråling og kunnskap om medisinsk bruk av radioaktivitet blant annet til behandling av kreft. Rotblat advarte i 1950-årene om faren ved radioaktivt nedfall. Fra etterkrigstiden og resten av livet arbeidet han særlig for nedrustning og kontroll med atomvåpen, for fredelig sameksistens og for alternativer til krig som konfliktløsning mellom stater.[15][16][17][18] Rotblats kone og svigermor ble drept i holocaust.

Han skrev 20 bøker og over 200 artikler om kjernefysikk, medisinsk fysikk, effekten av stråling, våpenkontroll og konsekvensen av atomkrig samt om forskernes moralske ansvar. Han skrev og foreleste til han var over 90 år gammel.[19]

Bakgrunn rediger

Liv og familie rediger

Józef (Joseph) Rotblat ble født inn i en jødisk middelklassefamilie 4. november 1908 i Warszawa da en del av Kongress-Polen underlagt Det russiske keiserriket. Faren drev med hestebasert transport og avlet hester. Farens forretningsvirksomhet kollapset da hestene ble beslaglagt av hæren under første verdenskrig og familien opplevde en vanskelig økonomisk situasjon under den tyske okkupasjonen. Familiens økonomi forble vanskelig etter krigen. Faren hadde ikke råd til å sende Joseph på gymnas og han ble i stedet utdannet som elektriker ved den lokale yrkesskolen (fra han var 13 år gammel). Opprinnelig ønsket foreldrene at han skulle bli rabbiner.[20][19][16][21] Han arbeidet som elektriker i fem år før han begynte universitetsstudier.[22]

Rotblat giftet seg med litteraturstudenten Tola Gryn i 1937. Han reiste til Liverpool i mars 1939 for å arbeide for James Chadwick og hadde opprinnelig så stram økonomi at han ikke hadde råd til å ta med seg Tola Gryn.[19] Oppholdet i Liverpool skulle i utgangspunktet være midlertidig (han hadde fått finansiering for 1 år). Laboratoriet han arbeidet ved ble ødelagt under andre verdenskrig som begynte noen måneder senere og mange av kollegaene omkom.[23]

Han var i Polen sommeren 1939 og kom tilbake til Liverpool 1. september samme dag som tyske styrker invaderte Polen. Rotblat fikk i august 1939 betydelig høyere lønn og med det økonomi til ta med seg Tola. Hun skulle etter planen bli med til Liverpool, men ble på grunn av sykdom værende i Polen og skulle komme etter senere. Han så henne aldri igjen. Rotblat gjorde de følgende månedene flere forsøk på å få henne ut av Polen. Med Niels Bohrs hjelp forsøkte han via Danmark og deretter via Belgia, begge land ble invadert før planen kunne iverksettes. Hun var på vei til grensen for å reise ut via Italia, men ble avvist da Italia gikk inn i krigen på tysk side. Tola Gryn ble boende hos moren i Lublin.[20][19]

Tola Gryn og hennes mor ble drept under holocaust, trolig i 1942 i utryddelsesleiren Belzec eller i Majdanek. Rotblat fikk vite om deres skjebne etter krigen. Han giftet seg ikke igjen og har ingen direkte etterkommere. Rotblats bror hadde kommet seg ut av Warszawa-gettoen og overlevde som partisan. Rotblats mor, søster og flere familiemedlemmer ble skjult av en ikke-jødisk familie i Otwock nær Warszawa. Med hjelp av britiske myndigheter ble Rotblats familie funnet og hentet til Storbritannia.[24][25][14][19]

Etter krigen ble Rotblat britiske statsborger og ønsket ikke å returnere til Polen.[11] Han flyttet til London i 1950 etter gått over til en stilling i London. Han gikk av med pensjon i 1976.[14] Rotblat døde 31. august 2005 i Storbritannia.[24]

Studier rediger

 
Bygget Wolna Wszechnica på Banacha-gaten ble brukt av de frie universitetet (nedlagt 1952)

Han studerte ved Polens frie universitet i Warszawa fra 1929. Det frie universitetet krevde ikke at studentene hadde gymnaseksamen (matura, tilsvarende artium) og ulikt andre universiteter diskriminerte heller ikke jøder. Rotblat arbeidet som elektriker på dagtid og leste fysikk på kveldstid.[20][11][26][19]

Rotblat fullførte studiene i 1932 og arbeidet for Wertenstein ved det radiologiske laboratoriet i Warszawa. Dekan og professor Ludwick Wertenstein ble en viktig person i Rotblats liv. Av Wertenstein lærte Rotblat en humanistisk tilnærming til vitenskap og bevissthet om ansvaret for konsekvensene av vitenskapelig arbeid. Wertenstein hadde blant annet arbeidet som assistent for Marie Curie og Ernest Rutherford ved Cambridge. Wertenstein omkom i Budapest i januar 1945 under kampene der. Han skrev 15 vitenskapelig artikler i løpet av 5 år i Warszawa og han fikk anerkjennelse som dyktig eksperimentell fysiker.[20][11][26][19]

Rotblat arbeidet på et nytt felt og forskningsmetodene ble tildels utviklet fra bunnen av. James Chadwick oppdaget nøytronet i 1932[27] og i 1934 skapte Irène Curie og Frédéric Joliot kunstig radioaktivitet. Ved laboratoriet i Warszawa ble det gjort mye ut av den sparsommelige utrustningen som var tilgjengelig. I Warszawa begynte arbeid med kunstig radioaktivitet fremkalt ved alfa-partikler. Rotblat drev eksperimenter med å fremkalle kunstig radioaktivitet ved bombardering med nøytroner. Rotblat dokumenterte uelastisk spredning av nøytroner, noe som tidligere bare var en hypotese formulert av Niels Bohr. Til dette eksperimentet brukte Rotblat 1 kg gull som han fikk låne av Polens nasjonalbank og leverte tilbake hver kveld. Rotblat påviste indusert radioaktivitet i nikkel og kobolt, noe Enrico Fermi ikke hadde lykkes å påvise. Rotblats forskning ga et viktig bidrag til kjernefysikk.[19][27]

Han ble doktor i fysikk ved Universitetet i Warszawa i 1938 med temaet uelastisk spredning av nøytroner. I 1939 flyttet han til Storbritannia, der han arbeidet sammen med James Chadwick ved Universitetet i Liverpool. Chadwick hadde nylig blitt tildelt nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av nøytronet. Wertenstein omkom i Budapest i januar 1945 under kampene der.[26][11]

Tidlig virke som fysiker rediger

I 1938 oppdaget Otto Hahn og Fritz Strassmann at uran bombardert med nøytroner ga det lettere grunnstoffet barium som resultat. Lise Meitner og Otto Frisch skrev i februar 1939 i Nature at Hahn og Strassmann hadde påvist fisjon. Rotblat funderte over dette og kom til at fisjonsprosessen ville frigjøre nye nøytroner (noe han demonstrerte i laboratoriet) som kunne utløse en kjedereaksjon og en stor energimengde ville bli frigjort i en kraftig eksplosjon. Denne konklusjonen var så skremmende for Rotblat at han første bare ville glemme det hele. I august 1939 skrev den tyske fysikeren Siegfried Flügge om mulig militær bruk av fisjon noe som gjorde Rotblat enda mer urolig ved innledningen til krigen. I april 1939 hadde Chadwick uttalt seg skeptisk men ikke avvisende til den britiske regjeringen om muligheten for atomvåpen basert på fisjon; Chadwick fremholdt at det krevde en stor mengde uran.[20][19]

I 1939 fikk han midler til utenlandsopphold og valgte da Liverpool og James Chadwick fremfor alternativet Paris med Irène Curie og Frédéric Joliot. Rotblat kom til Liverpool i februar-mars 1939. Han kunne ikke så mye engelsk og slet med å tilpasse seg. Chadwick ble imponert av den nyskapende forskningen som Rotblat gjorde i Liverpool. Rotblat utviklet blant annet ved hjelp av elektronikk en ny metode for å identifisere og måle partikler med kort levetid for eksempel isotoper av polonium med halveringstid på 0,001 sekunder og mindre. Den tidligere metoden brukte en Geiger-teller som bare var praktisk for levetider på godt over 1 sekund. Rotblat brukte sine ferdigheter som elektriker til å oppgradere ledningsnett og strømforsyning i laboratoriet. Rotblat diskuterte muligheten for atomvåpen med Wertenstein under besøk i Warszawa sommeren 1939.[20][19][27]

Utvikling av atombombe rediger

 
Detonasjonen av atombomben over Hiroshima, 6. august 1945. Rotblat forlot atombombeprosjektet i 1944 før en fungerende bombe var utviklet.

Rotblat, Enrico Fermi, Frédéric Joliot-Curie og Leo Szilard gjennomførte i 1939 hver for seg eksperimenter som viste at fisjon av uran frigjorde mer nøytroner enn som det utløste fisjonsprosessen. Dette innebar at det kunne oppsto en kjedereaksjon og en kjernefysisk eksplosjon. Det var uklart om og hvordan prosessen kunne kontrolleres.[27]

Høsten 1939 eksperimenterte Rotblat, på oppdrag av Chadwick, med noen av problemene knyttet til utviklingen av en atombombe. Chadwick sørget for unge assistenter til Rotblat; en av assistentene var kveker og Rotblats samvittighet ble plaget av at den unge pasifisten ikke fikk vite det egentlige formålet med forskningen. Rotblat konkluderte med kjedereaksjonen måtte drives av raske nøytroner ellers ville ikke atombomben være særlig ulik en kjemisk eksplosjon. Et vesentlig problem var å unngå en spontan eksplosjon. Cecil Powell kom til Liverpool i 1940 for å arbeide sammen med Rotblat.[20][19]

Sommeren 1940 publiserte Edwin M. McMillan og Philip Abelson at de hadde oppdaget et radioaktivt grunnstoff (tyngre enn uran) som ble brutt ned til et annet grunnstoff med halveringstid på flere millioner år. Rotblat kom til at dette var grunnstoff nummer 94, som senere fikk navnet plutonium og som kunne brukes som radioaktvit brensel i stedet for uran.[20] Rotblat ønsket å undersøke det nye stoffet i laboratoriet, men dette ble lagt til side fordi forskning på uran ble prioritert.[27]

Otto Frisch og Rudolf E. Peierls ved University of Birmingham utarbeidet i 1940 et notat som beskrev fremstilling av en atombombe. Frisch og Peierls drøftet saken med Chadwick og Rotblat, og Frisch kom til Liverpool for å undersøke raske nøytroner fra uran 235. Frisch-Peierls-notatet inneholdt tallverdier som bare anslått og ikke skikkelig målt i laboratoriet. Syklotronen i Liverpool ble brukt til dette og Rotblat utførte dette arbeidet. Rotblat anså selv målingen av energien i nøytroner avgitt ved fisjon som et av sine betydeligste vitenskapelige arbeider. Disse undersøkelsene konstaterte at det var mulig å lage en atombombe. På bakgrunn av dette etablerte britiske myndigheter en komite for å følge opp saken, kjent som MAUD Committee. Blant annet på bakgrunn av arbeid utført i Liverpool (James Chadwick, Rotblat med flere) konkluderte MAUD i juli 1941 med at 25 pund uran ville ha gi en eksplosjon tilsvarende 1800 tonn TNT. Statsminister Winston Churchill ga klarsignal til videre arbeid som fikk kodenavn Tube Alloys. I 1942 var det klart for Chadwick at det amerikanske programmet, Manhattanprosjektet, lå langt foran det britiske og at Storbritannia ikke hadde ressurser til å bygge en atombombe. I august 1943 inngikk Churchill og Roosevelt Quebec-avtalen om at Storbritannia skulle medvirke på Manhattanprosjektet.[28][19]

Manhattanprosjektet rediger

 
Fra venstre James Chadwick (leder for den britiske kontingenten på Los Alamso), Leslie R. Groves (leder for Manhattanprosjektet), Richard C. Tolman og Henry DeWolf Smyth, 1945.

I begynnelsen av 1944 begynte han å arbeide med atombombeutvikling i Manhattanprosjektet. Rotblat var polsk statsborger og i utgangspunktet kunne bare britiske og amerikanske borgere medvirke i Manahattanprosjektet. Rotblat ville ikke gi avkall på sitt polske statsborgerskap fordi han håpet å returnere til Polen for å gjenreise fysikkfaget der. Resten av den britiske gruppen reiste til USA i desember 1943. Chadwick overbeviste general Leslie R. Groves om at Rotblat var verdifull for prosjektet og Groves gjorde et unntak. Rotblat reiste til Los Alamos der det fra før var 18 britiske fysikere.[20][11][19][22]

I Los Alamos ble han kjent med den polskfødte fysikeren Stanisław Marcin Ulam som arbeidet i Edward Tellers gruppe. Ulam hadde i likhet med Rotblat forlatt Polen rett før invasjonen i 1939 og hadde familien der. Rotblat og Ulam kunne sladre på sitt morsmål. I Los Alamos hadde han også vennskapelig kontakt med blant andre Enrico Fermi, Niels Bohr, sveitsiskfødte Egon Bretscher, Otto Frisch og John von Neumann. Brev til Storbritannia ble sensurert i Washington før de ble sendt videre.[29][14]

Da Rotblat kom til Los Alamos var prinsippene for en uranbombe veletablert og produksjon av bomben var avhengig av anriking av tilstrekkelig mengde uran-235. Samtidig pågikk det utvikling av en plutoniumbombe. Los Alamos var paradis for fysikere noterte Rotblat, på grunn av de ubegrensede ressursene som ble stilt til rådighet og samarbeid med verdens fremste fysikere. Han var konstant i tvil om prosjektet og sin egen medvirkning.[20][11][19] Han fortalte senere at han bidro lite til prosjektet.[30]

Rotblat fryktet at Tyskland skulle utvikle atombombe og mente at de allierte burde være i stand til å svare; Rotblat mente at trussel om umiddelbar gjengjeldelse ville skremme tyskerne fra å bruke atomvåpen. Fra Rotblats perspektiv var en tysk atombombe den eneste moralsk forsvarlige grunnen for den amerikansk-britiske atombomben. Rotblat skal i 1944 ha fryktet konsekvensene av kjernefysisk våpenkappløp med Sovjetunionen og en mulig atomkrig mot Sovjetunionen.[20][11][19][23]

General Groves skal i mars 1944 i en uformell samtale ha bemerket at det egentlig formålet med bomben var å kontrollere Sovjetunionen,[31] noe som sjokkerte Rotblat. Det har vært usikkerhet om Rotblat husket riktig. Historikeren Barton Bernstein antydet at Rotblats hukommelse kan ha vært påvirket av senere revisjonistiske tolkninger som særlig forekom på venstresiden. En alternativ hypotese er at Groves ikke mente alvor, men nevnte dette for å provosere eller teste Rotblat som Groves anså som upålitelig. Rotblats beskrivelse av samtalen med Groves blir underbygget av en samtale mellom Groves, Mark Oliphant og Ernest Lawrence i september 1944 der Groves fremholdt at atombomben først og fremst var tenkt som trussel mot Sovjetunionen: Groves anslo at USA og Storbritannia hadde 10 års teknologisk forsprang på Sovjetunionen med tanke på en uunngåelig krig. Groves gjentok i en høring i 1953 sin påstand om at Sovjetunionen var hovedmålet for atombomben.[32][29] [33]

Forlot prosjektet rediger

I november 1944 fortalte James Chadwick at alliert etterretning hadde konkludert med at Tyskland hadde gitt opp sitt atombombeprosjekt. I desember 1944 forlot han prosjektet. Det er uklart hvorfor Chadwick avslørte denne viktige etterretningsinformasjonen for Rotblat. Chadwick visste at Rotblat hadde moralske problemer med arbeidet i Manhattanprosjektet. Offisielt oppga Rotblat at han var bekymret for sin families sikkerhet i Polen; han hadde ikke hørt fra familien i Polen siden 1939. Senere i livet sa han at de moralske aspektene ved atombomben var den viktigste grunnen til at han trakk seg.[20][34] De fleste vitenskapsfolkene på Manhattanprosjektet var ukjent med etterretningen som viste at Tyskland ikke var i nærheten av å utvikle et fungerende atomvåpen. General Groves ønsket ikke å informere medarbeiderne fordi det kunne undergrave arbeidsmoralen og motivasjonen til å bidra.[35]

Det skal ha vært Chadwick som foreslo å oppgi familien som grunn for å forlate Los Alamos. Etter krigen unnlot han lenge å snakke om grunnen til å forlate Los Alamos inntil 1985 da han skrev at han forlot prosjektet hovedsakelig fordi Tyskland hadde oppgitt sitt atomvåpenprogram.[36] Rotblat var samtidig bevisst om at amerikanske myndigheter fryktet at de hemmelige opplysningene han hadde kunne havne i Polen der opplysningene i neste omgang kunne havne i hendene på tyskerne eller sovjeterne.[23][29] Rotblats familie var på dette tidspunktet i formodentlig innenfor sovjetisk-kontrollert område på Østfronten og britiske myndigheter fryktet trolig at Rotblatt kunne bli utsatt for utpressing fra sovjetisk side.[37]

Rotblat var en av to fysikere som forlot Los Alamos (Felix Bloch forlot Los Alamos etter kort tid av uklare grunner[38]) og trolig den eneste som tok stilling til prosjektet på den måten. For Chadwick og britiske myndigheter var det pinlig at han ville forlate prosjektet. Amerikansk etterretning hadde en mappe som angivelig viste at Rotblat var upålitelig og trolig en spion; mange detaljer i mappen ble lett tilbakevist og Rotblat fikk tillatelse til å dra. Han hadde brutt reglene ved Los Alamos ved å reise til Santa Fe for å besøke en venn. Rotblat gjorde ikke noe vesentlig bidrag til Manhattanprosjektet.[39][14][40][41][42] Han hadde forbud mot å snakke om prosjektet med noen[36] inkludert begrunnelsen for å forlate prosjektet.[29][43] Spionasjemistanken mot Rotblat kan skyldes at kontraspionasjen forvekslet ham med spionen Klaus Fuchs.[44]

Han forlot Los Alamos seks måneder før den første vellykkede prøvespreningen i ørkenen i New Mexico. Rotblat visste ikke noe om fremgangen i prosjektet før han hørte om bombingen av Hiroshima i august 1945.[45] Rotblat beskrev bombingen av Hiroshima og Nagasaki som et sjokk: Han hadde håpet av atombomben bare ville bli vist frem i en demonstrasjon, at den ikke ville bli brukt mot sivile og han trodde at den kanskje ikke ville virke.[43][28][11][41]

Senere karriere rediger

 
Minneplakett ved Great Russell Street, London.

Han forlot Manhattanprosjektet før atombomben var ferdig og returnerte til Liverpool i januar 1945. I Chadwicks fravær var Rotblat fungerende leder for laboratoriet i Liverpool. Britiske myndigheter ønsket etter krigen å undersøke muligheten for atomkraft og etablerte en Advisory Committee on Atomic Energy med Chadwick som medlem. Rotblat ga i forbindelse med komiteens virke blant annet viktig bidrag til videreutvikling av fototeknikk for å påvise elementærpartikler, dette skjedde dels i samarbeid med Kodak og Ilford Photo. Cecil Powell brukte og videreutviklet denne teknikken da han påviste pi meson som Powell ble tildelt nobelprisen i 1950 for. Rotblat ledet arbeidet med utvikling av kraftigere partikkelakseleratorer. I 1950 tok Rotblat doktorgraden (PhD) i Liverpool og i 1953 doktorgraden (DSc) ved University of London.[14][19][46]

Medisinske anvendelser rediger

I 1950 gikk han over til medisinsk fysikk (ved St. Barholomew's Hospital, knyttet til University of London) som for ham var etisk mer forsvarlig. Hans fysikk-kollegaer, inkludert mentoren James Chadwick, var skuffet over at han forlot en brilliant karriere til fordel for et fagfelt av tvilsom vitenskapelig verdi. De nye kollegene på sykehuset var skeptiske til en person uten noen medisinske kvalifikasjoner.[14][19][24]

Ved sykehuset forsket han på bruk av strålebehandling og gjorde sammen med Patricia Lindop (1930-2018) banebrytende studier om effekten av stråling på levende vev.[11] Sammen publiserte de 40 artikler om temaet.[47] Lindop var en ledende forsker innenfor radioaktivitet i biologi og medisin. Hun ble etterhvert engasjert i Rotblats Pugwash-bevegelse.[48][49] Han ble en fremstående ekspert på effekten av stråling på mennesker, særlig strontium 90. Rotblat utviklet en metode for bruk av radioaktiv jod til å undersøke struma. Han undersøkte muligheten til å bruke radioaktiv kobber, jod og fosfor til behandling av føflekkreft.[19] Et viktig forskningstema var forkortet livslengde som følge av stråling undersøkt ved forsøk på dyr. I 1958 etablert han et masterprogram i strålingsfysikk som senere ble utvidet til et PhD-program i strålingsfysikk og -biologi.[44]

Fra 1960 til 1972 var han ansvarlig redaktør for tidsskriftet Physics in Medicine and Biology.[14]

Fredsaktivisme og nobelpris rediger

Etter krigen engasjerte han seg i arbeid med internasjonal kontroll av atomvåpen.[11] I 1946 medvirket han til etablering av Atomic Scientists’ Association (ASA), som han senere var leder av. Blant medlemmene var Harrie Massey, Neville Mott, George Thomson og Peierls. ASA medvirket til informasjon og debatt om atomvåpen og atomkraft.[19][16][23][50][51] Etter prøvesprenginger over Bikini-atollen ble Rotblat engasjert i spørsmålet om effekter av radioaktivt nedfall. Han innledet samarbeid med Bertrand Russell og de utarbeidet Russell–Einstein–manifestet mot krig og atomvåpen, noe som senere ble fulgt opp av Pugwash-bevegelsen. På samme tid tok blant andre Jawaharlal Nehru og Pius XII ba om stans prøvesprenging av atomvåpen.[52]

Rotblat tok initiativet til Fredsforskningsinstituttet i Stockholm.[11] I 1996 appellerte han personlig til Israels president om å benåde Mordechai Vanunu[24] og nominerte Vanunu flere ganger til fredsprisen.[43] Han var kritisk til politikken ført av statsminister Tony Blair og USAs president George W. Bush.[44]

Prøvesprenging og radioaktivt nedfall rediger

USAs prøvesprenging av en hydrogenbombe (fusjonsbasert) over Bikiniatollen 1. mars 1954 (Castle Bravo) produserte radioaktivt nedfall som havnet på den japanske fiskebåten «Daigo Fukuryū Maru». Sammen med filosofen Bertrand Russell deltok han i april 1954 i et program på BBC fjernsyn om radioaktivt nedfall; Russell og Rotblat samarbeidet etter dette om fredsarbeid.[19][16][23][50][51] Russell snakket i radiopgrammet Man's Peril i desember 1954 til omkring 6 millioner lyttere om fare ved radioaktivt nedfall. Statsminister Winston Churchill forsøkte å hindre BBC å sende dokumentarer om hydrogenbomben og vurderte å instruere BBC. Informasjon om radioaktivt nedfall ville uroe befolkningen og skape problemer for regjeringen som satset på avskrekking med atomvåpen samt sivil atomkraft. Storbritannia utviklet en hydrogenbombe mellom 1954 og 1957. Den britiske politikken på området ble i stor grad utformet i hemmelighet av en liten gruppe ledende politikere som rådførte seg med utvalgte vitenskapsfolk.[52]

 
Atomkraftverket Calder Hall under oppføring i Sellafield, 1954.

Rotblat fikk tak i prøver av nedfallet fra «Daigo Fukuryū Maru» og hans analyse viste at det var en tre-trinns bombe som var mye «skitnere» enn amerikanske myndigheter ga inntrykk av; Rotblat mente at myndighetene bagatelliserte faren ved radioaktivt nedfall. Sovjetunionen hadde på dette tidspunktet ikke utviklet et fusjonsvåpen. Ifølge Rotblat var langvarig eksponering til relativt moderat stråling farlig særlig for gener. Rotblat offentliggjorde det oppsiktsvekkende funnet fra fiskebåten i Atomic Scientist Journal (mars 1955) noe som gjorde ham offentlig kjent og skapte mer oppmerksomhet om mulige farer ved atomvåpen.[19][16][23][50][51]

Rotblats offentliggjøring i mars 1955 ble forsiktig omtalt i britiske og amerikanske presse, der amerikanske aviser fremhevet kritikken av amerikanske atomvåpenmyndigheter. Den anglikanske kirke unngikk å involvere seg i debatt. Rotblat argumenterte for en føre-var tankegang og ba om prøvestans. De kjernfysiske reaktorene produserte energi til sivil bruk og leverte samtidig radiokativt materiale til medisinsk bruk og til atomvåpen. For vitenskapsfolk som Rotblat som fremmet sivil bruk var dette en krevende situasjon.[52]

Lord Cherwell, Churchills vitenskapelige rådgiver, kritiserte Rotblat i harde ordelag i Overhuset. Rotblats offentliggjøring var ubeleilig for regjeringen ved at den kom samtidig med opptrappingen av sivil og militær bruk av atomenergi. Calder Hall i Sellafield, Storbritannias første atomkraftverk, ble satt i drift i 1956 og forsynte det britiske atomvåpenprogrammet med plutonium. Rotblats rapport ble tatt godt i mot av Bertrand Russell og likesinnede vitenskapsfolk. Press fra myndighetene gjorde BBC og pressen forsiktige med å formidle kritikk av den kjernefysiske politikken. Samtidig kom amerikanske og britiske myndigheter med offisielle rapporter som tonet ned faren ved radioaktivt nedfall.[52][53]

I 1957 publiserte Rotblat en studie av isotopen strontium-90 og konkluderte med at isotopen medførte helsefare; studien utfordret konklusjonen i myndighetenes offisielle rapport. Rotblat pekte blant annet på at barn var særlig følsom og anslo økt forekomst av leukemi. George P. Thomson var særlig kritisk til Rotblats studie. Rapporten fikk lite presseomtale og ble omtalt i New Scientist, British Medical Journal og Lancet, og Rotblat med enda mer upopulær i regjeringskretser. På denne tiden forberedte britiske myndigheter prøvesprenginger under navnet Operasjon Grapple. Labour støttet Russells og Rotblats ønske om prøvestans.[52]

På grunn av hans fredsaktivisme betraktet amerikanske og britiske myndigheter ham med mistenksomhet og til å begynne med som kommunistsympatisør. I 1955 beskrev ledende personer i Whitehall Rotball som "ganske vill" og anbefalte BBC for fremtidige programmer å heller invitere noen som hadde regjeringens tillit. Senere endret holdningen seg og Rotblat ble utnevnt til Commander of the British Empire etter prøvestansavtalen.[52][19]

Pugwash-bevegelsen rediger

Utdypende artikkel: Pugwash-bevegelsen

 In view of the fact that in any future world war nuclear weapons will certainly be employed, and that such weapons threaten the continued existence of mankind, we urge the governments of the world to realize, and to acknowledge publicly, that their purpose cannot be furthered by a world war, and we urge them, consequently, to find peaceful means for the settlement of all matters of dispute between them. 

Konklusjon i manifestet.[54]

Sammen med Bertrand Russell utarbeidet han i 1955 Russell–Einstein–manifestet som ble signert 2 dager før Albert Einstein døde. Manifestet ble signert av 8 nobelprismottakere (inkludert Einstein, Max Born, Linus Pauling, Hideki Yukawa og Frederic Joliet-Curie) samt Russell, Rotblat og den polske fysikeren Leopold Infeld. Manifestet understreket faren ved atomvåpen og hydrogenbombe. Radioaktivt nedfall ville være et alvorlig problem også i fredstid med videre prøvesprenginger. De fremholdt at atomkrig ville være katastrofalt og at forbud mot atomvåpen bare ville være et skritt på veien mot en trygg verden: Kunnskapen om fremstilling av atomvåpen ville fortsatt finnes og det var derfor vesentlig å avskaffe krig som konfliktløsning. Manifestet argumenterte for vitenskapsfolkenes samfunnsansvar. Manifestet fikk en god del oppmerksomhet etter at det ble lagt frem på en pressekonferanse juli 1955. Det tok til orde for en vitenskapelig konferanse som skulle drøfte avskaffelse av både atomvåpen og krig i seg selv. Manifestet ledet til den første Pugwash-konferansen i 1957, organisert av Rotblat i byen Pugwash, Nova Scotia. For Rotblat ble kontroll med atomvåpen og nedrustning et hovedmål.[19][24][14][11][15][50][55][56][52]

Senere ble det avholdt årlige konferanser og dette var Rotblats hovedbeskjeftigelse resten av livet. Konferansen hadde deltakelse fra 60 land (inkludert land på begge sider av jernteppet) og alle var der som individer (etter særskilt invitasjon) og ikke representanter for regjeringer eller institusjoner. Pugwash var et dristig tiltak under den kalde krigen. Andrej Sakharov (Sovjetunionen) og tidligere forsvarsminister i USA Robert McNamara var blant deltakerne. Pugwash gjorde viktig forarbeid blant annet til den første prøvestansavtalen (1963) og konvensjonen om biologiske våpen (1972). Pugwash-konferansen fungerte som uoffisiell kanal mellom partene i væpnede konflikter blant annet mellom Henry Kissinger og Nord-Vietnam..[19][24][14][11][57]

Rotblat var siste gjenlevende av de medvirkende til manifestet. Han deltok på alle Pugwash-konferanser til og med 2004 (han var da godt over 90 år gammel).[19][24][14][11][57] Innenfor bevegelsen var det en spenning mellom de som ville drive freds- og nedrustningsarbeid i små, overkommelige trinn og andre (inkludert Rotblat) som ville holde fast på det langsiktige målet om å bli kvitt alle atomvåpen.[23] Rotblat arbeidet gjennom Pugwash for en traktat der landene skulle forplikte seg til å ikke bli den første til å bruke atomvåpen; han anså en slikt traktat som et første trinn mot avskaffelse av atomvåpen.[12]

Rotblat var generalsekretær for bevegelsen fra den ble grunnlagt i 1957 og fram til 1973, og president 1988-1997 (88 år gammel).[11]

Nobels fredspris rediger

 Strevet etter en verden uten krig har et grunnleggende formål: overlevelse. Men hvis vi i prosessen lærer hvordan vi kan oppnå det ved kjærlighet snarere enn ved frykt, ved vennlighet snarere enn ved tvang; hvis vi i prosessen lærer å kombinere det avgjørende med det hyggelige, det hensiktsmessige med det velvillige, det praktiske med det vakre, vil dette være en ekstra motivasjon til å ta fatt på denne store oppgaven. Husk fremfor alt din menneskelighet.[b] 

Rotblats ved overrekkelsen av fredsprisen, 1995[11]

Han ble tildelt Nobels fredspris i 1995 sammen med Pugwash-bevegelsen.[11] Den norske Nobelkomité begrunnet tildelingen med "deres innsats for å redusere rollen atomvåpen spiller i internasjonale relasjoner og, på lengre sikt, å eliminere slike våpen" («their efforts to diminish the part played by nuclear arms in international politics and, in the longer run, to eliminate such arms.») I talen argumenterte Rotblat mot holdningen om at vitenskapen skal holde seg i elfenbenstårnet og mente at det er misforståelse at vitenskap er politisk nøytral.[13][16][58] I talen fremholdt Rotblat at oppfinnelsen av atomvåpen ikke kunne reverseres (engelsk: disinvented) og kunnskapen om atomvåpen kan ikke slettes; både atomvåpen og krig må avskaffes hevdet han.[12]

Nobelkomiteens leder Francis Sejersted uttalte at tildelingen også var en protest mot nylige prøvesprenginger utført av Kina og Frankrike.[42] Rotblat ga halvparten av prispengene til Pugwash.[23]

Fredsprisen til Rotblat og Pugwash ble generelt godt mottatt. Den franske regjeringen gratulerte, mens den konservative franske pressen mente det var en skandale og en kritikk av Jacques Chirac.[59] Statsminister John Major gratulerte ham ikke med fredsprisen i 1995.[52][19]

Utmerkelser rediger

Ettermæle rediger

University of Liverpool har opprettet en stipendordning i Rotblats navn tiltenkt særlig begavede studenter med behov for økonomisk støtte for å fullføre studiene.[61] Pugwash endret navnet på sin veldige stiftelse for utdanning innenfor internasjonal sikkerhet til Joseph Rotblat Memorial Trust.[62]

Han ble valgt til medlem (fellow) av Royal Society i 1995, 85 år gammel, noe som var uvanlig sent.[24] I talen til Royal Society advarte han akademikerne mot å bytte «elfenbenstårnet» med hemmelig arbeid for våpenindustrien. Rotblat mente at vitenskapsfolk burde bekjenne seg til en slags hippokratisk ed med løfte om å arbeide for menneskehetens beste.[23] Han ble i 1998 adlet som Knight Commander og med tittelen Sir.[28]

I 2007 kom artikkelsamlingen Joseph Rotblat: Visionary for Peace redigert av Reiner Braun med flere. Boken har bidrag fra blant andre hans venn Mikhail Gorbatsjov og gjengivelse av flere av Rotblats egne arbeider.[43] Martin Underwood ga i 2009 ut Joseph Rotblat: A Man of Conscience in the Nuclear Age (Brighton: Sussex Academic) som blant annet gjengir hele Rotblats tale ved overrekkelsen av fredsprisen i 1995.[63] I 2012 ga kreftspesialisten Andrew Brown ut biografien Keeper of the Nuclear Conscience (Oxford University Press) om Rotblat. Browns bok beskriver Rotblat som den mest idealistiske og utholdende av atomfysikerne som engasjerte seg i fredsarbeid.[64][23] En minneplakett ble i 2017 satt på huset i 65 Great Russell Street hvor han arbeidet.

Rotblat var kjent for sin sjarmerende, høviske fremferd og samtidig hadde han sterk vilje og utholdenhet til å arbeide mot de målene han hadde satt seg.[16][64] Han var en energisk og populære foreleser etter at han hadde passert 90 år.[23] Den britiske avisen The Independent skrev i minneordet at Rotblat med rette kunne kalles vitenskapens samvittighet i atomalderen.[16] Bertrand Russell skrev at få kunne måle seg med Rotblat når det gjaldt integritet og uegennytt mot.[24] Rotblat var opptatt av at offentligheten burde fremtvinge transparens i myndighetens virke.[22]

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ også skrevet Józef Rotblat
  2. ^ The quest for a war-free world has a basic purpose: survival. But if in the process we learn how to achieve it by love rather than by fear, by kindness rather than by compulsion; if in the process we learn to combine the essential with the enjoyable, the expedient with the benevolent, the practical with the beautiful, this will be an extra incentive to embark on this great task. Above all, remember your humanity.[11]

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Joseph Rotblat, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joseph-Rotblat, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Sir Joseph Rotblat, Munzinger IBA 00000022062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ PAN member ROTBLAT, Jozef[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Milne, Sally; Hinde, Robert (2005). «Joseph Rotblat 1908–2005». Nature (engelsk). 437 (7059): 634–634. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/437634a. Besøkt 29. desember 2023. 
  12. ^ a b c Pomper, Miles A. (2005). «IN MEMORIAM: Joseph Rotblat (1908-2005)». Arms Control Today. 8. 35: 48–48. ISSN 0196-125X. Besøkt 6. januar 2024. 
  13. ^ a b «The Nobel Peace Prize 1995». NobelPrize.org. Besøkt 24. desember 2018. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k Goldman, L. (red.). (2013). Oxford Dictionary of National Biography 2005-2008. Oxford University Press.
  15. ^ a b Holdren, John P. (28. oktober 2005). «Joseph Rotblat (1908-2005)». Science. 5748 (engelsk). 310: 633–633. ISSN 0036-8075. doi:10.1126/science.1121081. Besøkt 31. desember 2023. 
  16. ^ a b c d e f g h «Sir Joseph Rotblat». The Independent (engelsk). 1. september 2005. Besøkt 31. desember 2023. «Looking at the evidence, Rotblat deduced that the bomb had been a three-stage weapon in which the essential fusion reaction was not only initiated by a fission explosion, but was followed by one as well. This meant that it was vastly more "dirty" than the public had been told, and when Rotblat after some delay published this fact there was uproar.» 
  17. ^ «There's no flashy Oppenheimer cameo, but this scientist helped start the disarmament movement in Canada». CBC. 5. august 2023. 
  18. ^ «Joseph Rotblat». Store norske leksikon (norsk). 23. august 2023. Besøkt 1. januar 2024. 
  19. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa Hinde, R. A.; Finney, J. L. (2007). «Joseph (Józef) Rotblat. 4 November 1908 — 31 August 2005: Elected FRS 1995». Biographical Memoirs of Fellows of the Royal Society (engelsk). 53: 309–326. ISSN 0080-4606. doi:10.1098/rsbm.2007.0023. Besøkt 29. desember 2023. 
  20. ^ a b c d e f g h i j k l Veys, Lucy (1. desember 2013). «Joseph Rotblat: Moral Dilemmas and the Manhattan Project». Physics in Perspective (engelsk). 15 (4): 451–469. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-013-0125-1. Besøkt 28. desember 2023. 
  21. ^ Barnaby, Frank (2012). «Review of Keeper of the nuclear conscience: the life and work of Joseph Roblat». Medicine, Conflict and Survival. 3. 28: 265–266. ISSN 1362-3699. Besøkt 5. januar 2024. 
  22. ^ a b c Gormley, Melinda (1. mars 2014). «Joseph Rotblat and the Pugwash conferences for science and world affairs». Metascience. 1 (engelsk). 23: 199–201. ISSN 1467-9981. doi:10.1007/s11016-013-9811-5. Besøkt 1. januar 2024. 
  23. ^ a b c d e f g h i j k Rees, Martin (2012). «Nuclear physics: Arms and the man». Nature. 7382 (engelsk). 481: 438–439. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/481438a. Besøkt 1. januar 2024. 
  24. ^ a b c d e f g h i j Jones, G. O. (2. september 2005). «Sir Joseph Rotblat». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 29. desember 2023. 
  25. ^ «Jews and Nuclear Weapons». rpl.hds.harvard.edu (engelsk). Besøkt 29. desember 2023. 
  26. ^ a b c Rotblat, J. (september 1945). «Prof. Ludwik Wertenstein». Nature. 3961 (engelsk). 156: 384–385. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/156384a0. Besøkt 29. desember 2023. 
  27. ^ a b c d e Finney, John (18. mai 2007). «Joseph Rotblat: The Nuclear Physicist». I Braun, Reiner. Joseph Rotblat: Visionary for Peace (engelsk). Wiley. s. 15–29. ISBN 978-3-527-40690-6. doi:10.1002/9783527611263.ch2. Besøkt 1. januar 2024. 
  28. ^ a b c Veys, Lucy (1. desember 2013). «Joseph Rotblat: Moral Dilemmas and the Manhattan Project». Physics in Perspective (engelsk). 15 (4): 451–469. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-013-0125-1. Besøkt 29. desember 2023. 
  29. ^ a b c d Brown, Andrew (2012). Keeper of the Nuclear Conscience: The Life and Works of Joseph Rotblat. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-958658-5
  30. ^ Underwood, Martin C. (1. juni 2013). «Joseph Rotblat, the Bomb and Anomalies from His Archive». Science and Engineering Ethics. 2 (engelsk). 19: 487–490. ISSN 1471-5546. doi:10.1007/s11948-011-9345-4. Besøkt 2. januar 2024. 
  31. ^ Rotblat, Joseph (2003). «The Nuclear Issue: Where Do We Go From Here?». Medicine, Conflict and Survival. 19 (1): 4–16. ISSN 1362-3699. Besøkt 2. januar 2024. «General Leslie Groves, head of the whole Manhattan Project. In a casual conversation, at a private dinner we attended in Los Alamos, he said: 'You realize, of course, that the main purpose of the Project is to subdue the Russians.' The date of this event, March 1944, is significant.» 
  32. ^ Keeble, Kathryn (2022). «General Groves’s “Inevitable War with Russia”: Joseph Rotblat’s and Mark Oliphant’s Existential Crises». Journal of Australian Studies (engelsk). 46 (2): 227–240. ISSN 1444-3058. doi:10.1080/14443058.2021.1987293. Besøkt 1. januar 2024. 
  33. ^ Bernstein, B. J. (2003). Reconsidering the" atomic general": Leslie R. Groves. The Journal of Military History, 67(3), 883-920.
  34. ^ Abrams, Irwin (2000). Reflections on the first century of the Nobel Peace Prize. Oslo: Det norske Nobelinstitutt. 
  35. ^ Laucht, C. (2012). Elemental Germans: Klaus Fuchs, Rudolf Peierls and the Making of British Nuclear Culture 1939-59. Springer.
  36. ^ a b Szasz, F. M. (1992). British Scientists and the Manhattan Project: The Los Alamos Years. Springer.
  37. ^ Bernstein, Barton J. (1. april 1990). «An Analysis of Two Cultures: Writing about the Making and the Using of the Atomic Bombs». The Public Historian. 2 (engelsk). 12: 83–107. ISSN 0272-3433. doi:10.2307/3378693. Besøkt 2. januar 2024. 
  38. ^ Szasz, F. M. (1992). British Scientists and the Manhattan Project: The Los Alamos Years. Springer.
  39. ^ «Joseph Rotblat, 96, Dies; Resisted Nuclear Weapons». New York Times. 2. september 2005. 
  40. ^ «Atomic scientist turned peace activist dies». NBC News (engelsk). 1. september 2005. Besøkt 29. desember 2023. 
  41. ^ a b Underwood, Martin Clifford (1. juni 2009). «Joseph Rotblat and the Moral Responsibilities of the Scientist». Science and Engineering Ethics. 2 (engelsk). 15: 129–134. ISSN 1471-5546. doi:10.1007/s11948-009-9117-6. Besøkt 1. januar 2024. 
  42. ^ a b Marshall, Eliot (1995). «Physicist Wins Nobel Peace Prize». Science. 5235. 270: 372–372. ISSN 0036-8075. Besøkt 5. januar 2024. 
  43. ^ a b c d Braun, Reiner; Hinde, Robert; Krieger, David; Kroto, Harold; Milne, Sally, red. (18. mai 2007). Joseph Rotblat: Visionary for Peace (engelsk) (1 utg.). Wiley. ISBN 978-3-527-40690-6. doi:10.1002/9783527611263. 
  44. ^ a b c Vartanian, V.; Thomas, R. H. (4. august 2008). «Joseph Rotblat: visionary for peace». Radiation Protection Dosimetry. 1. 132: 102–104. ISSN 0144-8420. doi:10.1093/rpd/ncn291. Besøkt 5. januar 2024. «Although not stated in the book, it seems to the reviewers that ‘Project Intelligence’, aware of information leaks from Los Alamos, had confused Joe Rotblat with Klaus Fuchs.» 
  45. ^ Krieger, David (januar 2006). «Peace Profile: Joseph Rotblat». Peace Review. 1 (engelsk). 18: 159–165. ISSN 1040-2659. doi:10.1080/10402650500511022. Besøkt 1. januar 2024. 
  46. ^ «The Nobel Prize in Physics 1950». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 31. desember 2023. 
  47. ^ «Professor Patricia Lindop» (engelsk). 1. januar 2024. ISSN 0140-0460. Besøkt 1. januar 2024. 
  48. ^ Tucker, Anthony (2. mars 2018). «Patricia Lindop obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. januar 2024. 
  49. ^ Wright, Steve (29. april 2018). «Letter: Patricia Lindop obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. januar 2024. 
  50. ^ a b c d Rønning, Mats; Gismervik, Anita; Sørensen, Ingvill; Byre, Audun; Gulsett, Anette C. (2005). «Fredspolitikk og folkelige bevegelser i nyere norsk historie». Historisk tidsskrift (norsk). 84 (2): 325–348. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2005-02-13. Besøkt 1. januar 2024. 
  51. ^ a b c Rotblat, J. (mai 1955). «The Hydrogen-Uranium Bomb». Bulletin of the Atomic Scientists. 5 (engelsk). 11: 171–172. ISSN 0096-3402. doi:10.1080/00963402.1955.11453597. Besøkt 1. januar 2024. «In the following article a British physicist speculates on the composition and possible radiological effects of the superbomb tested in the Pacific last spring. He concludes that it “is a kind of cobalt bomb; in some respects, it is even worse.”» 
  52. ^ a b c d e f g h Kraft, A. (2018). Dissenting Scientists in Early ColdWar Britain: The “Fallout” Controversy and the Origins of Pugwash, 1954–1957. Journal of Cold War Studies, 20(1), 58–100. https://www.jstor.org/stable/26925761
  53. ^ Hofstad, Knut (4. januar 2024). «Calder Hall». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 6. januar 2024. 
  54. ^ «Russell-Einstein Manifesto». websites.umich.edu. University of Michigan. Besøkt 5. januar 2024. 
  55. ^ Correspondent, From our Labour (11. juli 2016). «The Russell-Einstein peace manifesto – archive». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 3. januar 2024. 
  56. ^ Schwartz, Leonard E. (juli 1967). «Perspective on Pugwash». International Affairs. 3. 43: 498–515. ISSN 1468-2346. doi:10.2307/2613730. Besøkt 5. januar 2024. 
  57. ^ a b Bernstein, Adam (2. september 2005). «Physicist, Nuclear Arms Critic Joseph Rotblat Dies». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 31. desember 2023. 
  58. ^ Sejersted, Francis (2000). Taler for fred. Pax. s. 51-57. ISBN 8253022506. 
  59. ^ a b Stenersen, Øivind (2001). Nobels fredspris. Oslo: Cappelen. ISBN 8202170230. 
  60. ^ a b c «The Nobel Peace Prize 1995». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 31. desember 2023. 
  61. ^ «Joseph Rotblat Alumni Scholarship - Giving - University of Liverpool». www.liverpool.ac.uk. Besøkt 31. desember 2023. 
  62. ^ «Joseph Rotblat Memorial Trust». British Pugwash (engelsk). Besøkt 31. desember 2023. 
  63. ^ Sira, I. H. (2010). Review of Joseph Rotblat: A Man of Conscience in the Nuclear Age, by M. Underwood. Journal of Peace Research, 47(3), 353–353. http://www.jstor.org/stable/20752188
  64. ^ a b Robinson, Andrew (2012). «Joseph Rotblat's conscientious life in science and politics». The Lancet. 9813. 379: 304. ISSN 0140-6736. doi:10.1016/s0140-6736(12)60131-7. Besøkt 31. desember 2023. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joseph_Rotblat&oldid=24193308»