Gjeter

(Omdirigert fra Hyrde)

En gjeter er en person som har som oppgave å passe på en flokk husdyr. Gjeteren skal holde flokken samlet, passe på at dyra finner rett mat og at de ikke skader seg eller kommer bort. Husdyra skal beskyttes mot rovdyr og tyver. I tillegg kan gjeteren ha i oppgave å melke, klippe eller slakte dyra.

Gjetere og sauer i Patagonia i Argentina.
«Gjeter» kan også referere til klovdyrgruppen geiter

Ordet «hyrde» som synonymt med «gjeter» brukes i dag hovedsakelig i religiøs sammenheng, men er ellers en foreldet form.[1]

Gjeteryrket har urgamle tradisjoner. I Norge har gjetere vanligvis passet på både storfe, småfe og reinsdyr, men også gris og hest har vært gjett. Gjeting i Norge har vært utført som enkeltbruksgjeting i tilknytning til en gård, seter eller støl, men også som driftegjeting eller legegjeting av dyreflokker over større avstander. I legegjeting overnatter gjeteren i utmarka. Mange lokale ord brukes for å omtale en gjeter, inkludert hjuring, hyring, høring, høling og kjuring.[2] Det latinske ordet for gjeter er pastor.

GjeteroppgaverRediger

En viktig motivasjon for å drive gjeting har vært å kunne utnytte beiteområder best mulig. Gjeteren må føre dyra til og fra beiteområdet og passe på at dette området blir best mulig utnyttet. I tillegg til dette har gjeteren tradisjonelt hatt en rekke oppgaver, og for kunne gjøre disse var det viktig å holde dyreflokken samlet.

Beskyttelse mot rovdyrRediger

Vern mot rovdyr har alltid og overalt vært en viktig motivasjon for å drive gjeting.

Også i Norge var rovdyrfaren lenge kanskje den viktigste årsaken til gjeting.[3] Da rovdyrbestanden avtok, ble det betydelig mindre gjeting. Spesielt plagsom var ulv og bjørn. I en kongelig forordning fra 1733 ble bjørnen og ulven likestilte som skadedyr, og det skulle betales ut en fellingspremie på to riksdaler for hvert dyr.[4] Også gaupe og jerv tok tamdyr, men disse dyra var ikke med i forordningen fra 1733. Først i 1846 kom jerven med i lovverket. Mindre farlig for husdyra var rev og ørn.

Før 1750 kunne bønder i Rogaland enkelte steder ikke benytte stølene sine, fordi ulven og bjørnen tok dyra med en gang. I perioden 1846-50 ble det skutt i gjennomsnitt 265 bjørner hvert år i Norge. Fra 1846 til 1932 ble det felt 8039 bjørner. Rundt 1900 var imidlertid bjørneplagen kraftig redusert og de fleste steder helt borte.[5]

Bjørnen tok både storfe og småfe, mens ulven hovedsakelig var ute etter sauene. Peder Claussøn Friis skriver at ulveplagen i siste halvdel av 1500-tallet var svært stor, og ulven gjorde stor skade på husdyra. Ulven var mye mer uregelmessig enn bjørnen og kunne være borte i lange perioder, for så å dukke opp igjen. Særlig aktive ulveperioder var mellom 1720 og 1780 og fra 1815-1820 og fram til 1865. Ulveplagen toppet seg i perioden 1846-1863. I 1846-1850 ble det utbetalt skuddpremie for gjennomsnittlig 206 ulver i året.[5]

Både ulven og jerven kunne være massedrepere, som tok livet av mange dyr på en gang. Jerven er et høyfjellsdyr og kunne være særlig plagsom i fjellbygdene.

Gjeteren hadde som regel lite som kunne hjelpe til vern mot rovdyra, annet enn ved lyd og bråk å forsøke å skremme dyra bort. Til å lage lyd kunne en bruke ulike gjenstander, som jernringer og kobberkjeler, lur og bukkehorn. En smellstaur var en meter lang granstokk, kløvd fra den ene enden og inn mot midten. En slik staur kunne smelle kraftig når den ble slått. En kråkesmelle eller kråkeskralle var en form for skalle, som kunne brukes til å lage bråk. Enkelte steder kunne en ha okser i flokken, som kunne jages mot bjørnen. En gjeterstav kunne brukes til å slå eller stikke med. En hund kunne være til hjelp, men ulven tok også hunder. Rovdyra var redde for ild, så fakler i ulike fasongen kunne brukes.[5][6]

Pass av beiteområdetRediger

Gjeting var viktig også å holde flokken samlet, innenfor det området der en hadde rett til å beite. Dersom husdyra kom inn på annen manns område, kunne det lett bli opphav til strid og vondt blod. I eldre tider var det ofte uklare grenser i utmarka, og dette har vært årsak til mange stridigheter.

Flere steder i landet er navn som «Sjuguttsteinen» og «Sjuguttmyra» knyttet til sagn om sju gjetergutter som slo hverandre i hjel i slåsskamp om beiterettigheter.[7]

Dyra måtte også holdes borte fra åker og eng. Mange steder i utmarka var høy eller lauv samlet i stakker, og dyra måtte ikke få forsyne seg av disse.

Det kunne også være viktig å beskytte dyra mot farlige fjellområder, myrområder, vassdrag eller breområder. Ei skor er en avsats i en fjellside, og en sau som har gått i skorfeste kommer verken fram eller tilbake.[2] Dyret må ha hjelp for å komme ned eller opp.

Beskyttelse mot innsekterRediger

Insekter kunne ofte være svært plagsomme for dyra, og gjeteren måtte gjøre det han eller hun kunne for å redusere plagen. Kubrems er en parasitt som kunne være svært plagsom for storfe. Disse insektene legger egg under huden på kyrne, og når larvene får utvikle seg, kan det dannes store byller. Bremsene har en karakteristisk lyd når de flyr, og summingen kunne sette panikk i husdyra. Bålrøyk var vanlig brukt for å jage insektene vekk fra dyra. I en rettsak på Ringerike i 1678 fortelles det at to gutter på tolv år og en jente på ti har forårsaket skogbrann, fordi de hadde laget «røykeild» for å hjelpe husdyra.[8]

Dyra kunne også trekke ut på breer og snøfenner eller ut i vann, for å slippe unna insektene eller for avkjøling. Når dyra skina gikk de ut i vannet, og navnet «Skinnstø» vitner mange plasser om lokaliteter brukt av kyrne til dette.[2]

Flytting av dyreflokkenRediger

Dyra måte ofte flyttes rundt fra område til område, for å utnytte beitet best mulig. Om natten skulle dyra ofte samles på gården eller på seteren.

I forbindelse med legegjeting, kjøp og salg av dyr samt slakting kunne det være forflytninger av dyreflokker over store avstander. Rundt århundreskiftet 1700 kjøpte for eksempel østlendinger dyr i Rogaland og dreiv flokker over fjellet til Kongsberg, til slakting.[9] Slike flokker kunne inneholde hundretalls av kyr, over tusen sauer og flere hester. Krøtterdrift til slakt varte til langt opp i mot århundreskiftet 1900.

Stell av dyraRediger

Gjeteren hadde ansvaret for velværet til dyr og måtte stelle syke og skadete dyr. I det tradisjonelle stølsbruket ble både kyr, sauer og geiter melket.[10]

Den eldste historienRediger

Gjeting i ulike former har sannsynligvis eksistert like lenge som menneskene har hatt husdyr. Å være gjeter er blitt karakterisert som et av verdens eldste yrker.[11] Fra Lilleasia er gjeting av sauer kjent fra for omtrent 6000 år siden.[trenger referanse] I løpet av det neste årtusenet spredte skikken seg til store deler av Europa og Asia.

Det greske klassiske verket Odysseen forteller i bok fjorten om Odyssevs grisegjeter Evmaios.[12]

I Første Mosebok fortelles det om Kain og Abel at Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. Fra Juleevangeliet er omtalen av hyrdene som kom til det nyfødte barnet i stallen velkjent: De «holdt nattevakt over flokken sin».[13]

Tidlig norsk historieRediger

I Norge er det funnet pollenspor etter beite datert til omkring 4000 f.Kr.[14] I Stangelandshidleren (Hedleberget), rett sør for Stavanger, har en gjort det eldste funnet i Norge av et bein av husdyr, en rest av en tamokse datert til 3255-2915 f.Kr.[15] En helleristning fra bronsealderen på Dysjaland i Sola viser en gjeter med hund, sammen med buskap.[16]

Gjetere nær gården, seterbruket og stølsbruketRediger

I det førindustrielle jordbruket i Norge ble dyr fra et enkelt gårdsbruk oftest gjetet nær gården eller nær en tilknyttet seter eller støl. Gjeteroppgavene ble utført av et familiemedlem, treller eller tjenestefolk. Både storfe og småfe ble gjett, det vil si både kyr, sauer og geiter.[10][11]

På seteren og stølen ble dyra ofte samlet for natten i et inngjerdet området, ved grindgjeting eller kveing.[17] Gjerdet kunne være laget av flyttbare grinder, og nattkveet kunne da flyttes, for best mulig utnyttelse av gjødsel fra dyra.

Styregjeting er en nyere form for gjeting.[18] Dette har mer kjennetegn av tilsyn, der husdyra går på egen hånd mesteparten av tiden. Metoden er mest brukt for å gjete sau. Kantgjeting er en variant av dette igjen, der en bare kontrollerer utkanten av beiteområdet.

BarnegjetereRediger

Presten Hans Strøm skriver om gjeting rundt 1760 at «i mangel av fornøden Tiænestefolk» måtte gårdsbrukene benytte barn til gjeting.[11] Det kunne være barn som hørte til gården, men det var også vanlig at barn fra husmannsplasser og mindre gårdsbruk måtte reise fra foreldrene, for å gjete for andre. Alderen var ofte ikke mer enn 10-14 år, og både gutter og jenter måtte bidra.[10] Gjetergutter var mest brukt, fordi de ble sett på som sterkere og fordi jentene ofte var opptatt med andre huslige sysler.[19] Opplæringen kunne starte alt fra seksårsalderen.[20] Det var ikke uvanlig at seterjentene hadde med seg en gjetergutt eller gjeterjente til å hjelpe til. Det er anslått at det tidlig på 1800-tallet var 50 000-70 000 barn som var med som gjetere. Det tilsvarer at alle friske barn på landsbygda gjette i minst to sesonger. En gjetergutt fra Hedmark forteller at «det første året gjorde jeg ikke annet enn å gråte. Men det var svært dårlig med mat i stua, så jeg måtte ut».[19]

I Vest-Agder var det lenge vanlig å sende barna av gårde til gjeterarbeid i Aust-Agder.[21] Overbefolkning og stor fattigdom gjorde det nødvendig å sende barna ut. De små måtte reise fra foreldrene fra april til november for å gjete. Det var en sikker vårtegn i Vest-Agder å se barneflokker til fots på vei østover. Disse barnevandringene varte fra midten av 1700-tallet og fram i mot 1900.

Gjetere i drifteheieneRediger

 
Heller i Buarekvelven i Suldal. Driftelege for gjetere fra 1840-årene til 1890-årene.

Ei driftehei er en del av et fjellområde som blir leid bort til dyrebeite.[22] Dyra ble passet av profesjonelle gjetere, som regel voksne eller halvvoksne menn. Dyreflokkene kunne være sammensatt av både storfe og småfe, kanskje også hester. Krøt(t)er er en samlebetegnelse for både ku, sau og geit,[2] og krøtterdriftene startet midt på 1700-tallet og varte til omkring 1900-1910. I Rogaland og Vest-Agder var dette en svært vanlig form for gjeting, og store deler av fjellområdet ble tatt i bruk.

Krøtterdriftene kunne være sammensatt av dyr fra mange gårdsbruk. Øken i folketallet gjorde at også antallet husdyr økte, men egen utmark var ofte for liten til å ha dyra på beite. Da var en løsning å sende dyra på leid sommerbeite. Gjeterne samlet dyra om våren og gjetet flokken til heis, og om høsten ble dyra ført tilbake til eierne. Slike dyr ble kalt leiekrøtter, hegningskrøtter eller graskrøtter. Drifteflokken kunne imidlertid også være oppkjøpte dyr, som om høsten skulle føres til slakt.

Som regel var det to gjetere som arbeidde sammen. Dyra ble samlet på en fast liggeplass hver natt, og om dagen gikk dyra på beite i området rundt liggeplassen. Den faste liggeplassen ble kalt en lege eller læger, med sammensetninger som driftelege og felæger. Gjeterne overnattet i leget, og gjeteformen er derfor kalt legegjeting. Drifteleget kunne ha en liten steinbu eller trebu til overnatting, men ofte hadde gjeterne bare en heller til ly for natta. Noen ganger måtte de overnatte under åpen himmel. En krøtterdrift kunne ha 10-20 drifteleger, og en flyttet flokken rundt mellom disse. På hver plass var en sjelden lenger enn 2-7 netter.

Å drive med legegjeting var et hardt liv. Gjeterne måtte ofte gå lange strekk i all slags vær. Det var vått og kaldt, og maten var heller skral. Gjeterne gikk og lå i de samme klærne hele tiden: bukse og trøye i vadmel, ullsokker og lærstøvler. Mot regnet la en et skinn over skuldrene. Først etter 1900 kom det første regntøyet - melsekker innsatt med olje. Noen var så heldige at de hadde en hatt eller lue, men de fleste gikk barhodet. Skjegget fikk gro som det ville. Lus var vanlig.

Også dyra i krøtterflokkene hadde det vondt. Mange orket ikke de lange forflytningene. Noen omkom under kryssing av elver under forflytningen. Noen frøs i hjel under frostnetter. Mange ble tatt av rovdyr.

Til mat hadde gjeterne med seg hvetemel og salt, ofte også flatbrød og kavring. I tillegg kunne en ha med smør, ost, tørka kjøtt, kaffe og tobakk. De fleste kyrne i en krøtterdrift hadde ikke melk, og derfor hadde en ofte med en ekstra melkeku til kostholdet.

Torfinn Normann Hageland har samlet en bred oversikt over kjente legegjetere i Rogaland og Vest-Agder, en liste på flere hundre navn.[23] Noen eksempler:

  • Sjur Sjurson Natland fra Erfjord drev legegjeting i Breive driftehei 1869-1885. Krøtter oppkjøpt i Ryfylke. Opptil 600 sauer, 140 storfe og ti hester.
  • Reier Jakobsson Vålheim fra Årdal i Ryfylke drev legegjeting på Tretthellerbeitet ca 1868-1870. Krøtter oppkjøpt i Setesdalen. 100-150 kyr og 6-700 sauer. Dyra ble tatt til Årdal og så med båt til Stavanger.
  • Fanuel Sveinsson Eidland fra Gjesdal legegjete kyr og 2600-3000 sauer i Tysstad driftehei, i perioden 1857-86.
  • Anna Olsdotter Fidjeland fra Sirdal gjette 1000 sauer årlig for rogalandsbønder. Hun gikk barføtt og alene i heia.
  • Asbjønn Olson Skreå Røysland fra Bjerkreim legegjette i Øyestøl driftehei i perioden 1874-1908. Han hadde på det meste 3300 sauer, 200 geiter, 75 kyr og 14 hester.

Gjetere i Norge i moderne tidRediger

I moderne tid har rovdyrfaren de fleste steder vært fraværende, og sau og geit kan gå på egen hånd i utmarka. Behovet for å bruke utmarka til kubeite er også kraftig redusert. Gjeteroppgavene er dermed begrenset til å ha tilsyn med dyra. I september er sauesanking mange steder en tidkrevende oppgave. Jæren smalalag hadde i 2020 hele 43 000 sauer som skulle ned fra fjellbeitet.[24]

I 1970-årene ble alle rovdyrene i Norge totalfredet, og etter dette har rovdyrfaren flere steder tatt seg opp igjen. Dette har forårsaket en tydelig konflikt mellom landbruksinteresser og verneinteresser.

Gjeteren Arne Øvergaard skulle i august 2000 se etter søsterens sauer i Flendalen i Trysil. En bjørn kom plutselig inn på han bakfra. For å forsvare seg, kom Øvergaard til å skadeskyte bjørnen. Han sparket også bjørnen i kjeften, med den følge at han fikk dype sår i foten. Den skadeskutte bjørnen ble felt etter ett døgns videre jakt.[25]

Som forebyggende tiltak mot rovdyrskade er det blant annet gjort forsøk med bruk av gjetere med hunder. Målet med forsøkene har vært å teste ut om det er mulig å øke dyras evne til å holde seg samlet under beite og hvile samt å få erfaring med bruk av gjeterhunder.[26]

Gjetere i tradisjon og kulturRediger

 
Erik Werenskiold: Gjetere, Tåtøy (1883).

Gjetere og gjeting opptrer i mange gamle sagn, fortellinger og folkeviser. Gjeteren tilbrakte mye tid alene i utmarka og kunne da møte både tusser og troll. I flere norske folkeeventyr blir helten satt til vanskelige gjeteroppgaver, for eksempel i eventyret «Gjete kongens harer».[27]

Salve sauegjeter er en barnebok av Sigbjørn Hølmebakk. Boka ble filmatisert i 1958.

Teksten til sangen «Eg gjette Tulla» er av ukjent forfatter, men temaet var sikkert gjenkjennelig for mange - om gjeteren som mistet et dyr til ulven.[28] I «Blåmann, Blåmann, bukken min» av Aasmund Olavsson Vinje er det en som leter etter geita si, og det heter at «bjørnen med sin lodne fell, kan deg taka seint i kveld».

Gjetere og dyr i landlige omgivelser er et vanlig motiv for mange maleri, ikke minst i nasjonalromantikken.

En pastorale er et musikkstykke som i form eller innhold har hentet inspirasjon fra gjeterlivet eller et idyllisk liv på landet. Beethovens Symfoni nr.6 har tilnavnet «Pastoralesymfonien», og siste sats heter «Hyrdesang». Et av Edvard Griegs Lyriske stykker heter Gjetergutt.

Gjetere som religiøst symbolRediger

 
Glassmaleriet «Den gode hyrde» av Carl Frithjof Tidemand-Johannessen i Torshov kirke i Oslo.

I jødisk-kristen tradisjon brukes «gjeter» som metafor for Gud. Dette kommer særlig til uttrykk i «hyrdesalmen», Salme 23 i Salmenes bok i Det gamle testamentet. I kristendom omtales dessuten Jesus Kristus som «Den gode hyrde», «Den gode gjeteren» eller på latin «Pastor bonus». Jesus er gjeteren som finner den bortkomne sauen (Luk 15,3–7) og ofrer seg selv (Joh 10).[29][30]

I Lukasevangeliets kapittel 15 står også fortellingen om «den fortapte sønnen» eller «sønnen som kom hjem».[29] Sønnen som dro hjemmefra endte som grisegjeter. For jødene var grisen et urent dyr, og det var ekstra nedverdigende å måtte dele maten med disse.

latin kalles en gjeter pastor, en betegnelse som også brukes om prester og forstandere. Biskoper og andre geistlige bruker tradisjonelt bispestav som verdighetstegn, en seremoniell gjeter- eller hyrdestav som er utformet på litt ulikt vis. I Juleevangeliet er gjetere blant de første som får se det nyfødte Jesus-barnet.

Den hinduiske guden Krishna vokste opp som kugjeter og blir ofte framstilt mens han spiller fløyte for kyrne.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Hyrde». Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 22. desember 2020. 
  2. ^ a b c d Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1. 
  3. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.9
  4. ^ Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 260. 
  5. ^ a b c : M. Engernes: Gjeterbarn s.42ff
  6. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.10
  7. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.14
  8. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.16
  9. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.25
  10. ^ a b c Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 163. 
  11. ^ a b c : M. Engernes: Gjeterbarn s.7
  12. ^ «Homer, Odyssey 14» (engelsk). Besøkt 22. desember 2020. 
  13. ^ «Lukasevangeliet 2,8». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 
  14. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.23
  15. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.32
  16. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.72
  17. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.12-13
  18. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.15
  19. ^ a b : M. Engernes: Gjeterbarn s.55ff
  20. ^ : T. Obrestad: Den lengste historia... s.111
  21. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.63ff
  22. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.9ff
  23. ^ : T.N. Hageland: Murar og hellarar... s.28ff
  24. ^ «Sauene kommer ved 18:30-tiden». Sirdalmedia. Besøkt 22. desember 2020. 
  25. ^ : M. Engernes: Gjeterbarn s.122
  26. ^ Forebyggende tiltak mot rovviltskader på sau. Trondheim: NINA Norsk institutt for naturforskning. 1998. ISBN 82-426-0930-6. 
  27. ^ «Gjete kongens harer». Prosjekt Runeberg. Besøkt 22. desember 2020. 
  28. ^ «Eg gjette Tulla». Nynorsk kultursentrum. Besøkt 21. desember 2020. 
  29. ^ a b «Lukasevangeliet kapittel 15». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 
  30. ^ «Johanesevangeliet kapittel 10». Bibelselskapet. Besøkt 22. desember 2020. 

LitteraturRediger

  • Magne Engernes (2000). Gjeterbarn. Trysil-forlaget. ISBN 82-19352-35-6 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp).  [ISBN-nummer som oppgitt i boka]
  • Torfinn Normann Hageland (1998). Murar og hellerar i heiane. Drifteheiane i Rgaland og på Agder. Kristiansand: Fylkeskonservatoren i Vest-Agder. ISBN 82-993-799-1-1. 
  • Tor Obrestad (2004). Den lengste historia. Rogaland 10000 f.Kr - 1350 e.Kr. Stavanger: Wigestand forlag. ISBN 82-91370-88-5. </ref>

Eksterne lenkerRediger