Stakk (landbruk)

En stakk er en såteformet stabel med høy, korn, lauv eller torv, i Norge vanlig brukt i det førindustrielle jordbruket. En forstavelse kan karakterisere innholdet i stakken, som i en høystakk, kornstakk, lauvstakk eller torvstakk. Prosessen med å lage en stakk er kalt «stakking» eller «å stakke», lokalt også «å stekkja».[1][2]

Høystakk fotografert i Romania

Det norrøne ordet «stakkr» har antagelig opphav i «stake», midtstangen som ofte ble brukt i en stakk.[3] Dette ordet har igjen gitt opphavet til det engelske «stack», verb for å stable/lagre eller substantiv for en stabel.[4] Fra engelsk har vi igjen fått ordet stakk brukt om en lagringsstruktur i dataprogrammer. Ordet «stakk» brukt om et skjørt har antagelig et annet opphav, i det norrøne ordet «stakkr» for skinn.[3]

Mange ulike ord er brukt om stakker, og lokal bruk og uttale kan variere. Ivar Aasen definerer en hjelm (kjelm, tjelm) som en kornstakk med et lite tak eller dekke,[1] men det kan også brukes mer generelt om en høystakk eller en torvstakk.[5] En rauk (røyk, ruk. røykling, røkling) er en liten stakk, og ordet kan brukes både om korn, lauv og torv.[1] I noen området, for eksempel Østerdalen og Valdres, er ordet kuv brukt om en liten stakk av høy eller lauv.[5] En liten kornstakk kan kalles hatt (Toten), krøys (Sogn) og skruv (Jæren).[1] Torvseter er brukt som et alternativt ord for torvstakk.[6]

Høystakker i utmarkaRediger

 
Snitt gjennom utmarks-høystakk

I eldre landbruk var det vanlig å slå grasvekster i utmarka. Graset ble vanligvis oppbevart i utløer eller plassert i en stakk, til tørking og oppbevaring. Transport hjem til gården ble typisk utført om vinteren på snøføre. Slåtten i utmarka var ofte en svært viktig del av gårdsdriften, og stakking i utmarka har vært vanlig over storparten av landet.[5]

Stakkene i utmarka ble plassert på et tørt sted, gjerne slik at den var vanskelig å nå for dyr på leit etter mat. Mange steder ble en steinring brukt til å avgrense og beskytte stakken.[7][8][9] Ringen kunne typisk være 3-4 meter i diameter. I midten ble det satt opp en stakkstang (stakkstaur, stakkstake, stakkstøstong[5], sneis[10]) til støtte for høyet, 3-4 meter lang. Stangen ble støttet opp av steiner og kanskje også av skråstilte stokker; det var viktig at stakkstangen stod stødig og rett. For å løfte høyet opp fra bakken, la en i bunnen av stakken la greiner og ris av bjørk eller einer (undergjerdsris[8], onnebur, stakkstongved,[5], skog[11]).

På toppen sto en kvinne eller mann med oppgave å tråkke ned graset rundt stanga. Det var viktig at graset ble trødd jevnt ned, så ikke stakken med tiden kom til å helle til en av sidene. Når tråkkeren til slutt skulle ned, kunne en kaste et tau diagonalt over stakken. En person på bakken holdt igjen, mens tråkkeren brukte tauet til å klatre ned på motsatt side.[8] En annen brukt måte var at tråkkeren la en vidjekvist rundt toppen av stakkstanga, som støtte for å komme ned.[12]

I store stakker kunne lag med greiner og kvist også legges inne i stakken, for å gi lufting og for å hjelpe til med å holde stakken sammen (krake[1][5], midtskog[11][12]). Det kunne være flere slike lag inne i stakken. Greiner og kvist kunne også stikkes inn på sidene, for å hindre dyr i å beite av stakken. Bjørkekvister kunne også brukes for å binde sammen stakken (vindverjer, værbånd).[10]

For å hindre at væte trengte ned langs stanga og fikk graset til å råtne, la en ofte torv på toppen, kanskje også never. Torva ble lagt med grassida ned. Noen steder brukte en hardpakket høy på toppen, holdt sammen av greiner. I mindre stakker kunne en la være å bruke stakkstang, slik at en lettere unngikk at høyet råtnet.[5]

Stakken skulle helst ha form som et egg, smal oppe, men også tatt inn litt nede. Denne forma gjorde at vannet rant av. Rivene ble brukt for å jevne stakken til slutt.[12]

 
Stakktuft, Suldal i Rogaland

En typisk stakk er i Rogaland oppgitt til å inneholde 12-15 bører med høy, enkelte ganger ned til sju eller opp mot 20 bører.[7][8][9] Ei bør med tørt høy kan regnes som om lag 40 kilo. En flink slåttekar kunne slå tre bører på en dag.[8][13] På en kjelke kunne en få om lag tre bører, mens et hestelass kunne være 6-10 bører. En regnet seks bører for å kunne vinterfore en sau og 36 bører for ei ku.[14]

Frakt av tørt høy på sommerstid var vanligvis alt for tungvint, og frakten ble utført på vinterføre. Dette var et viktig og tidkrevende arbeid. Transporten kunne bli utført på svært mange forskjellige måter. Ofte ble hest og slede brukt, dragslede eller meieslede. I nedoverbakke kunne en bruke en reist, en ring laget av bjørkegreiner eller jern, festet under sleden for å bremse. Var terrenget for ulendt, måtte en greie seg med håndemakt og kjelke. Var det bratt, kunne en også lage høyballer med nett eller kvister rundt og trille disse.[14] Arbeidet vinterstid var ikke ufarlig, og fortellinger om dødsulykker er ikke uvanlig. Men arbeidet kunne også være trivelig i godt vær: Fra Nord-Møre er det eksempel på at en kjørte både 30 og 50 hester og karer i følge for å få høyet hjem fra fjellet.[15] Ved kysten ble høyet noen steder ført hjem i båt.

Bruk av stakker kan føres tilbake til forhistorisk tid.[2] Antagelig har driftsforma vært i bruk i Norge før landnåmstiden, for islandske sagaer omtaler bruken.[5]

Forhøstingen i utmarka forsvant gradvis i første halvdel av 1900-tallet, med innføring av kunstgjødsel og mer effektiv dyrking av gårdsarealet. I Erfjord i Rogaland er det omtalt bruk av en stakk i utmarka så seint som i 1952.[7] Den dag i dag viser stakktufter i hei og utmark spor etter tidligere slåttevirksomhet og stakkdrift.

KornstakkerRediger

Kornet kunne i eldre landbruk bli skåret med en sigd og etter skjæring settes i en stakk for tørking.

På Jæren er ei skru(v) brukt om en kornstakk med 12 kornband.[16]

 Da de kom frem til garden ved Foss, sto Hallvard bonde oppe på en kornstakk og ladet korn, gardskarene bar kornet til ham. 

Orknøyingenes saga

LauvstakkerRediger

Også lauv og kvist kunne bli samlet i utmarka og lagret til dyrefõr, for så å bli transportert hjem om vinteren. Lauv, kvist og greiner kunne være viktig tilleggsfôr om vinteren, spesielt dersom høyslåtten sviktet. Greiner med lauv ble samlet i (lauv)kjerv, det vil si bunter med et vidjebånd rundt midten. På en middels gård kunne det brukes 4-6000 kjerv.[17] De fleste lauvtresortene kunne brukes til fôr, og også furu og einer kunne brukes.[18] Alm, ask, osp, rogn og selje ble betraktet som de beste sortene, ofte gitt til kyrne. Bjørk, eik, hassel, hegg, lind og or ble gitt til sauene. Lauvkjerrene kunne bli lagret i utløer, men også ute i stakker eller lauvrauk. Det var viktig at lauet ikke myglet og heller ikke ble for tørt, slik at bladene falt av under transporten.

Et tjug ble brukt som mål for 20 kjerver. Et godt dagsverk for en kvinne og en mann sammen var å lage 18 tjug. Et lauvhundre var seks tjug eller 120 kjerver, det vil si at en brukte et «stort» hundre. En stakk kunne romme ti lauvhundre (1200 kjerver) og den mindre rauken kunne ha fra 100 til 1000 kjerver, men størrelsene varierte. En bør med lauv kunne være to tjug.

En raukstø var en plass der en satte opp lauvrauk. Vanligvis hadde en ikke stakkstang i midten. I bunnen la en de tykkeste greinene, som først var kvistet (stylk, skate). Deretter la en fire kjerv i kors, med overlapp i sentrum, slik at rauken ble høyest på midten. Så la en kjerv i mellom disse, slik at rauken ble sirkelformet i bunn. Kjervene ble alltid lagt med toppen inn mot midten. Hvert lag ble trukket litt utover, slik at kjervene skrånet lett utover, for at regnvannet skulle renne av.

Rauken skulle være avrundet på toppen. Til slutt bandt en sammen to og to bjørkegreiner med spisse ender, og disse ble satt ned i rauken for å holde den sammen. Rauken måtte være fast i formen, for å hindre dyr i å beite av stabelen. Sidene kunne bli kledd med einer, for å hindre dyra å komme til.

TorvstakkerRediger

 
Torvstakker på Sortland i 1950.
 
Kitty Kielland: Torvmyr (1882). Jæren

I områder med lite ved har det lenge vært vanlig å bruke torv til brensel.[19] Ved sparsom lufttilgang omdannes en myr til brenntorv, med et høyt innhold av humus og karbon.[20] Torv ble skåret i myrer i fra lange snitt som kunne være flere meter dype. Store flak ble hentet opp og lagt til tørk på myra. Ved tørking kunne torva bli hard som kull.

Etter at torva var blitt tilstrekkelig tørr, kunne den bli lagret i stakker eller i små utløer. Torvstakkene kunne være i mange fasonger og størrelser. Fra Namdalen er det omtalt stakker som var runde i bunn, med diameter rundt 1,5 meter og høyde 2 meter.[6] Torvene i bunn sto på kant, tett i tett i en sirkel.[21] Deretter ble torvene lagt med flatsiden ned, først i midten og så utover. De ytterste måtte helle svakt utover, slik at regnvannet kunne renne av. Legging av en torvstakk var en kunst, og oppgaven med å lage stakken ble gjerne gitt til den mest erfarne.

Om vinteren frøys yttersida av torvstakken til is, men tok en vekk noen ytre torver, fant en tørr torv under.[21]

I kyststrøk på Vestlandet var det vanlig å spa torv helt fram til etter andre verdenskrig. I 1943 ble det produsert 2,3 millioner kubikkmeter torv i Norge, mens i 1950 var produksjonen falt til 1,2 millioner kubikkmeter.[20]

Torvstakker er også kalt torvseter.[6] På Jæren sa en også røyk (dialekt råig).[22] Stakkene opptrer i flere av Kitty Kiellands malerier fra Jæren.

 De brune lyngheier strakte seg tungsindig inn mellom fjellene. Torvstakkene sto mørke og alvorlige opp av jorden, som kjempestore, hensovende bikuber 

Bernhard Folkestad, Blå jul (1923)[21]

AlvedanserRediger

Et særmerket spor etter høy- eller kornstakker er alvedanser: Dette er spor etter grøfting som er utført rundt en stakk, vist som en fordypning i terrenget, mest synlig om vinteren når graset er beitet ned.[2] Formen kan være rund, firkantet eller som en hestesko. Størrelsen kan være fra 2,5 til 3 meter i diameter og opp til større anlegg på 12 x 9 meter. Alvedansene kan finnes enkeltvis, men også i grupper på opp til 12-13 i lag. Sammen med alvedansene finner en ofte også andre kulturspor, som gjerder og rydningsrøyser.

Navnet «alvedans» viser til at fordypningen kan være spor etter alver, mytiske vesen som holder dans om nettene.

Alvedanser finnes i hovedsak på Låg-Jæren, i områder med kystlynghei. Flest registreringer er gjort i Hå kommune, men en har også funnet enkelt alvedanser på Rennesøy, i Gjesdal og ved Egersund. Mange er arkeologisk undersøkt, med blant annet pollenanalyse. Grøftingen rundt høystakkene kan gå tilbake så langt som til folkevandringstiden, 400-550 e.Kr.

Stedsnavn knyttet til stakkerRediger

Mange stedsnavn har sammensetninger med «stakk», fordi stedet har hatt tilknytning til stakking eller fordi en terrengformasjon ser ut som en stakk. Dette gjelder for eksempel de følgende gårdsnavnene[23][5]

  • Løvstakken (Bergen i Hordaland)
  • Stakkeland (Kvinesdal i Agder)
  • Stakkenes (Troms)
  • Stakkestad (Tysvær i Rogaland)
  • Stakkland (Vindafjord i Rogaland)
  • Stakknes (Surnadal i Møre og Romsdal, Vindafjord i Rogaland)
  • Stak(k)srud (Odalen i Hedmark).

Det norrøne hjalmr («hjelm, stakk») kan ha gitt opphav til navn i forbindelse med stakking, og slike navn finnes over hele landet. Eksempler er:[23] [5][24]

  • Hjelmevold (Ulvik i Hordaland)
  • Kjelmen (Eigersund i Rogaland)
  • Tjelmeland (Etne og Sand i Rogaland)
  • Tjensvoll (Stavanger i Rogaland)
  • Torvkjelmen (Lund i Rogaland)

Også rauk har blitt brukt i navnsettinger:[23]

  • Rauk (Nes i Buskerud)
  • Røkeberg (Eiker i Buskerud)
  • Røyken (Buskerud)
  • Ryk (Våle i Vestfold)

Det norrøne ordet kleggi kunne i tillegg til å bety insektet klegg, også bety høystakk. Denne betydningen er sannsynligvis opphavet til flere navn.[23][25]

  • Kleggen (fjelltopp nær Lysebu i Rogaland)
  • Kleggetveit (Evje i Agder)

Se ogsåRediger

  • Rauk - et restfjell med såteform

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1. 
  2. ^ a b c Tor Obrestad (2004). Den lengste historia. Rogaland 10000 f.Kr - 1350 e.Kr. Stavanger: Wigestand forlag. s. 114f. ISBN 82-91370-88-5. 
  3. ^ a b Marit Hovdenak, Laurits Killingbergtrø, Arne Lauvhjell, Sigurd Nordlie, Magne Rommetveit, Dagfinn Worren, red. (1986). Nynorskordboka. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 683. ISBN 82-521-2165-9. 
  4. ^ «Stack». Merriam-Webster Dictionary. Besøkt 28. november 2020. 
  5. ^ a b c d e f g h i j Lars Reinton (1957). Sæterbruket i Noreg. II. Oslo: Aschehoug & Co. s. 173ff. 
  6. ^ a b c Kolbjørn Gåsvær, red. (1980). Årbok for Namdalen historielag. Namdalen historielag. 
  7. ^ a b c Ernst Berge Drange (2004). Erfjord. Gardar og folk. II. Bergen: Vigmostad & Bjørke. s. 696. ISBN 82-419-0334-0.  [Utgitt av Suldal kommune]
  8. ^ a b c d e Rannveig Bog, Andreas Ropeid, N.H.Tuastad, red. (1970). Rogaland i manns minne. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 81ff.  [Fra Nasjonalforeningens landskonkurranse for eldre]
  9. ^ a b Hallvard M. Hoftun (1981). Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 166ff. 
  10. ^ a b Harald E Folden (1992). Til fjells i fortidens fotefar. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-20580-9. 
  11. ^ a b Magnus Sandberg (1999). Utmarka gror att. Dokka: Gjølberg Interbok. ISBN 82-995139-0-1. 
  12. ^ a b c Tore Fossum, red. (1996). Årbok nr 14 for Norsk skogbruksmuseum. Norsk Skogbruksmuseum. ISBN 82-90660-18-9. 
  13. ^ Magnus Våge (1959). Erfjord bygdebok. Stavanger: Erfjord kommune. s. 436ff. 
  14. ^ a b Roy Høibo (1979). Utløer som valfag. Fra bygd og by i Rogaland 1978/79. Rogaland Folkemuseum. s. 11–20. ISBN 82-90271-02-6. 
  15. ^ Jon Tvinnereim (1992). Fylkeshistorie for Møre og Romsdal. 2. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 55f. ISBN 82-521-3804-7. 
  16. ^ Kåre Arnstein Lye, red. (1981). Jærboka. Norsk Oikos. s. 45. ISBN 82-7096-100-0. 
  17. ^ «Kjerv og lauvrauk». De Heibergske Samlinger. Besøkt 2. november 2020. 
  18. ^ «Bruk av lauv og lauvtrefõr i Norge» (PDF). Høgskolen i Sogn og Fjordane. Besøkt 2. november 2020. 
  19. ^ Nils Georg Brekke, red. (1993). Kulturhistorisk vegbok Hordaland. Bergen: Hordaland Fylkeskommune. s. 292. ISBN 82-7326-026-7. 
  20. ^ a b Chr. A.R. Christensen, Jon Lid, red. (1951). Familieboka. VI. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 253. 
  21. ^ a b c Anton Einen (1994). Sogeskrift for Askvoll kommune. Nr.7. Askvoll sogenemnd. ISBN 82-991605-1-0. 
  22. ^ Inge Særheim (1984). Nåbn i Hå. Hå kommune. s. 30. ISBN 82-991039-2-4. 
  23. ^ a b c d Olav Veka (2000). Norsk etternamnleksikon. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5432-8. 
  24. ^ Inge Særheim (2007). Stadnamn i Rogaland. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-7674-879-6. 
  25. ^ Stavanger Turistforenings årbok 1963: Stedsnavn i fjellet. Stavanger: Aktietrykkeriet i Stavanger. 1964. s. 35f. 

Eksterne lenkerRediger