Åpne hovedmenyen

Fjellslåtter er lier i fjellet der gresset blir slått som vinterfôr for bufeet. Det har vært vanlig med fjellslått i mange fjellområder (deriblant i Norge og i Alpene), ofte i kombinasjon med fjellbeite (f.eks. seterdrift). Med kraftfôrets inntog har betydningen og antallet av fjellslåtter sunket dramatisk i løpet av 1900-tallet. Før har tilgjengeligheten av fjellslåtter derimot i mange fjellstrøk vært en nødvendig forutsetning for bosetning, siden dalbeitene og -slåttene ikke var store og/eller gode nok for å kunne fôre bufeet gjennom vinteren. I Alpene fantes det fra middelalderen og frem til begynnelsen av 1900-tallet knapt en gressbevokst flekk som ikke ble brukt til enten fjellbeite eller fjellslått.

De områdene som ble brukt som fjellslått, var vanligvis for bratte, for tørre eller for vanskelig tilgjengelige til å kunne brukes som fjellbeite. Tilsvarende farlig var ofte slåttonna. Fjellslåttene lå i den alpine og til dels sågar den nivale høyderegionen. På grunn av de korte vegetasjonsperiodene i store høyder er gresset i fjellslåttene ofte nokså kort, men også svært næringsrik. I store høyder vokser gresset så sakte at det delvis bare kunne slås annethvert eller hvert tredje år.

Gresset ble tørket på stedet utover høsten. Transporten ned til dalen skjedde ofte på sleder om vinteren. Fjellslåttene hørte gjerne til hver sin gård, og bruksretten gikk i arv. I Alpene fantes det også områder der fjellslåttene var allmenninger, og der slåttonna ble utført som dugnad eller på rundgang.