En utløe eller uteløe er et mindre lagerbygg i utmarka, brukt i landbruk til å oppbevare høy fra utslåtter, lauv til dyrefór, torv eller redskap Også på engarealer som lå i utkanten av innmarka kunne gårdene ha små løer.

Utløe på Moneslåtten på Øynaheia i Froland i Aust-Agder.

I tidligere tiders landbruk var det vanlig å slå grasvekster i utmarka og i heia. Graset ble vanligvis oppbevart i utløer eller plassert i en stakk. Transport hjem til gården ble typisk utført om vinteren på snøføre. Også lauv og kvist ble samlet og lagret til dyrefór, for så å bli transportert hjem om vinteren. Fórhøstingen i utmarka forsvant gradvis i første halvdel av 1900-tallet, med innføring av kunstgjødsel og mer effektiv dyrking av gårdsarealet.

Utløer finnes i mange former og materialer, etter lokal tilgang på materialer og lokale byggeskikker.

HistorikkRediger

 
Lafta utløe i Suldal i Rogaland

Utløene spilte en viktig rolle i det førindustrielle jordbruket. Innmarka ble hovedsakelig brukt til korn og poteter, og husdyra beitet i utmarka. I utmarka sanket en også det meste av vinterfóret, både gras og lauv. Arbeidet i slåttemarka var en viktig del av gårdsdriften, og eiendomsforholdene til de ulike slåttene var vanligvis nøye regulert. Slåttene kunne være engslåtter, myrslåtter eller skogsslåtter.

Utløene ble plassert ved slåttemark som lå så uveisomt til at høyet ikke kunne taes direkte inn i løa hjemme på gården. Vanligvis ble graset slått med ljå og tørket flatt på bakken eller på en hesje. Både menn og kvinner kunne være med i arbeidet, mennene med å slå, kvinnene med å rakste eller rake høyet. Etter tørking kunne høyet bli lagt inn i ei utløe eller lagret under åpen himmel i en stakk.

Frakt av tørt høy på sommerstid var vanligvis alt for tungvint, og frakten ble utført på vinterføre. Dette var et viktig og tidkrevende arbeid. Transporten kunne bli utført på svært mange forskjellige måter. Ofte ble hest og slede brukt, dragslede eller meieslede. I nedoverbakke kunne en bruke en reist, en ring laget av bjørkegreiner eller jern, festet under sleden for å bremse. Var terrenget for ulendt, måtte en greie seg med håndemakt og kjelke. Var det bratt, kunne en også lage høyballer med nett eller kvister rundt og trille disse.[1] Arbeidet vinterstid var ikke ufarlig, og fortellinger om dødsulykker er ikke uvanlig. Men arbeidet kunne også være trivelig i godt vær: Fra Nord-Møre er det eksempel på at en kjørte både 30 og 50 hester og karer i følge for å få høyet hjem fra fjellet.[2] Ved kysten ble høyet noen steder ført hjem i båt.

Lauv, kvist og greiner kunne være viktig tillegsfõr om vinteren, spesielt dersom høyslåtten sviktet. Greiner med lauv ble samlet i (lauv)kjerv, det vil si bunter med et vidjebånd rundt midten.[3] På en middels gård kunne det brukes 4-6000 kjerv.[4] De fleste lauvtresortene kunne brukes til fór, og også furu og einer kunne brukes.[5] Alm, ask, osp, rogn og selje ble betraktet som de beste sortene, ofte gitt til kyrne. Bjørk, eik, hassel, hegg, lind og or ble gitt til sauene. Lauvkjerrene kunne bli lagret ute i lauvrauk eller i egne uteløer, for så å bli fraktet hjem vinterstid. Det var viktig at lauvet ikke myglet og heller ikke ble for tørt, slik at bladene falt av under transporten.

Fóret fra utmarka var ikke bare en tilleggsressurs, men var mange steder bestemmende for gårdsdriften. Mengden av beite og fõr regulerte størrelsen på buskapen på gården, og mengden av gjødsel fra dyra var viktig for hvor mye åker en kunne dyrke.[1]

I skogsfattige områder var bruk av torv til brensel svært vanlig, og egne torvløer ble brukte til å oppbevare torv som var spadd opp av myra. Torvløene ble ofte satt opp der som torva ble tatt opp. Ved kysten ble torv ofte hentet på øyene og ble fraktet hjem i båt, for så å bli oppbevart i torvløer plassert nær sjøhusene.[6]

Med innføring av kunstgjødsel og elektrisitet samt mekanisert jordbruk forsvant mye av behovet for løene i utmarka. Både utmarksslått og lauving forsvant gradvis i starten av 1900-tallet, selv om begge deler kunne forekomme enkelte steder fram til 1940 og 1950. I kyststrøk på Vestlandet var det vanlig å spa torv helt fram til etter andre verdenskrig. I 1943 ble det produsert 2,3 millioner kubikkmeter torv i Norge, mens i 1950 var produksjonen falt til 1,2 millioner kubikkmeter.[7]

Bruk og utformingRediger

Utløene varierte mye både i bruk og i utforming. Grunnflaten kunne ligge mellom 4 kvadratmeter (2 x 2 meter) for en liten løe, 9-10 kvadratmeter (3 x 3 meter, 2,5 x 4 meter osv) for en middels løe og opp til 16 kvadratmeter for en stor.[3][1] Størrelsen ble ofte anslått ved å oppgi hvor mange bører eller hvor mange høylass løa rommet. De minste løene kunne romme to-tre høylass, de største kunnne oppbevare over tjue lass.[3] Ei bør kan regnes som 40 kilo, og ei løe på 2,5 x 2,5 meter kunne romme om lag 25 bører. På en kjelke kunne en få om lag tre bører, mens et hestelass kunne være 6-10 bører. I Suldal i Rogaland regnet en seks bører for å kunne vinterfóre en sau og 36 bører for ei ku. Ei løe på 2,5 x 2,5 meter kunne dermed bidra til å fõre fem sauer gjennom vinteren. Hvert bruk hadde ofte flere utløer, i Erfjord i Suldal har en registrert typisk 4-5 for hver gård.[1]

Utløene hadde vanligvis bare ett rom, som i noen tilfeller kunne være delt i to deler med staur, bord eller ris. Blei det slått flere grassorter, så ble disse vanligvis lagret hver for seg. Det var ikke uvanlig at en og samme utløe ble brukt av to gårdbrukere, enten at en årvisst skiftet om å slå teigen eller ved at løa var delt med en skillevegg.[3]

På slåtteteiger der en brukte hesjer til å tørke høyet, kunne en ha egne utløer til hesjestaurene.

KonstruksjonRediger

 
Torvløe gjenoppbygd på Hordamuseets avdeling på Fanastøl. Løa er steinsatt nederst, med en halv langvegg av brake og torvtak

Både materialvalg og konstruksjon i utløer varierer mye med lokale forhold og lokal skikk. Materiale ble som oftest hentet der løa skulle stå eller fra eldre byggverk på gården. Konstruksjonen var enkel nok til at byggverket kunne settes opp og vedlikeholdes av vanlige gårdsarbeidere.

Ei utløe skulle, i likhet med andre løer, aldri ha helt tette vegger. Det måtte ikke dannes kondens, og verken høy eller lauv måtte skjemmes av mugg. Løene skulle selvfølgelig holde nedbør og vann ute, men de skulle ikke ha tett kledning.

Løene skulle helst stå tørt og på fast grunn. I hjørner ble det lagt stein, kalt syllstein, slik at treverket kom opp fra bakken. «Syll» er det samme ordet som «svill», den nederste stokken i en bygning.[8]

Eldre utløer er for det meste bygget enten i laftet tømmer eller i reisverk som grindverk (stavverk). Over storparten av landet har lafting vært vanlig, men de fleste utløene på Vestlandet er i stavverk.[3][9] Også i indre bygder på Vestlandet, der påvikningen østfra var sterkere, kunne lafting være vanlig. I Suldal i Rogaland er de fleste utløene laftet.[1] I Nord-Norge finner en også utløer i skjelterverk, kjent fra Salten og nordover og også fra Nord-Østerdalen og Sør-Trøndelag.[10]

Utløer fra 1900-tallet er oftest av saget plank, med bordkledning og taktekking med bølgeblikk.

LafteverkRediger

Utdypende artikkel: Lafteverk

I en laftet utløe er det brukt rundtømmer, der stokkene er lagt vannrett oppå hverandre.[11] Siden en utløe ikke trenger være tett, så har stokkene ofte sin naturlige runding eller er forsiktig teljet for bedre tilpasning. I hjørnene er stokkene felt inn i hverandre, i det som kalles laft eller nov. Stokkendene som stikker ut fra hjørnene kalles laftehoder. I en laftet konstruksjon er veggene både bærende og beskyttende.

Høyden på løa ble regnet i omfar eller kvarv, fra fire-fem og opp til over ti. Det første omfaret hadde ofte grovere dimensjoner enn de overliggende, og stokkene i det første omfaret ble kalt sviller, syller/sydder, laftestokker, syllstokker eller tomtestokker.

Trekanten mellom det øverste omfaret og taksperret ble kalt for gauk og ble ofte holdt åpen. Her kunne en hive inn høy, og åpningen ga god lufting.[1] Gauk ble også brukt som navn på stokken i det øverste omfaret i en kortvegg, og lokalt kunne denne også omtales som kråke, litlemannen, møningshette eller røstgubben.[11]

GrindverkRediger

Utdypende artikkel: Grindverk

I et grindverk er bygningen holdt oppe av parvis vertikale tømmerstokker eller staver, med en vannrett stokk kalt beite eller bete liggende over disse.[12] Stavene har en kløft øverst, som holder beten. Tilsammen utgjør staver og bete en grind, som en selvstendig konstruksjonsenhet. Løa kan ha to eller flere grinder plassert etter hverandre, med passende mellomrom. Grindene blir igjen bundne sammen av horisontale og langsgående stavlegjer eller sperrestokker. Over disse kom taksperrene. Skråstivere ble brukt til å forsterke konstruksjonen. Grindverket bærer bygningen som et skjelett, men gir liten og ingen skjerming av innholdet.

En grindbygd utløe kunne bli byget med både én, to, tre og fire tildekkede vegger, avhengig av innhold og lokale værforhold. Veggene kunne være dekket med stående eller liggende bord, men også i flettverk av ris eller einer (brakekledning). Einerved rotner ikke og kan vare svært lenge, samtidig som at nålene beskytter mot regnet og slipper vinden igjennom. Eineren ble flettet mellom langsgående troer i veggene. Einervegger er særlig utbredt i Hordaland, med et områdesentrum i Osterøy.[13]

I Hordaland er det ikke uvanlig at en løe kan være sammensatt av både steinvegger, trekledning og brakekledning.[14] Særlig i Nordhordland og i Ytre Sogn finner en mange utløer med steinvegger, bygd rundt en tømret kjerne i grindverk.[13]

SkjelterverkRediger

Utdypende artikkel: Skjelterverk

I et skjelterhus er to-tre omfar laget som i en laftet løe.[10] På denne basisen ble det reist hjørnestolper som igjen bar et laftet omfar. Gavlen kunne være laftet, men ellers er veggene laget av reiste bord, der hvert bord ble kalt ei skjeltre/skjeltra.[8] Hele veggen omtales som en skjeltrevegg.

Opphavet til order «skjeltre» kan ha forbindelse med «skjold», jevnfør det engelske ordet «shelter», for «vern, beskyttelse».[8]

TakkonstruksjonRediger

Utdypende artikler: Sperretak og Torvtak

I en grindbygd løe var grunnlaget for taket et sett av sperrer som hvilte på de langsgående stavlegjene.[15] Oppå taksperrene la en troer eller takfjøler, parallelt med stavlegjene. Også laftede løer har vanligvis sperretak.

Torvtak var omtrent enerådende på Vestlandet på 1700-tallet.[16] Neveren holdt taket tørt, og torv ble lagt oppå for å holde neveren på plass. Neveren ble hentet fra bjørkeskogen, ved å flå av det ytterste laget om våren, når sevja steg opp i treet. Arbeidet med å flå never ble kalt«å losta»[8] eller «å lostra»[16]. Etter å ha blitt tatt fra treet, blei neveren lagt i press under stein: lagvis, korslagt og med innsiden opp. Når spennet i neveren var ute, var den ferdig til bruk. Neveren ble lagt oppå taktroene med barksiden opp, lag på lag, slik at det ikke ble gliper der vannet kunne trenge inn. Takvinkelen skulle være slik at øksa kunne ligge på taket uten å dette ned. Torv ble lagt oppå med graset ned, slik at røttene ikke skulle gro gjennom taket. På ufsa, den nederste kanten av taket, la en torvhaldet eller torvvolen, en stokk som skulle holde torvene på plass. Torv(halds)kroker av einer hjalp til å holde torvhaldet på plass. Også stein ble lagt for å holde torvene på plass. Skår på undersiden av torvhaldet tillot vann å renne ned. Never ble lagt mellom torv og torvhald, for å hindre stokken i å råtne.

Ut på 1800-tallet ble også steinheller på taket vanlig.[13] For utløer var hellene ofte naturheller i varierende størrelse. Et helletak er svært tungt og krever ekstra styrke i konstruksjonen. Steintak krevde også brattere takvinkel enn et torvtak.

Navn og nevningRediger

Ordbruk og omtale av utløer kan variere mye med lokal dialekt. Ei utløe kan omtales som «utmarksløe», «markaløe», «løde» og «lade». I Hardanger og på Sunnmøre kunne en bruke betegnelsen «skogalø(d)e». I Ryfylke brukte en «heialøe».[3]

Ei «stavløe» er en grindbygd løe, gjerne med åpne vegger.[12] Ei grindbygd løe med vegger av einer eller brake kan kalles ei «brakeløe».[14]

Ei løe for hesjestaur kunne omtales som «stauraløe» eller «troskytje».[3] Ei «skytje» er et lite, dårlig hus.[17]

Ei torvløe kunne også omtales som «torvskjå», «torvhus», «torvskur» eller «torvbu».[6]

Utløene ble vanligvis gitt egennavn. Navnene kan referere til plassering i terrenget, til bruksområdet, til byggemåten, til opphavsmannen eller til eieren. Eksempel på navn er Midtløa, Kvelvaløa, Gamlaløa, Halvtekkeløa, Tormodsløa og Ranveigsløa.

Utløer som kulturminnerRediger

Mange av utløene står nå til forfall, selv om enkelt blir restaurert og tatt vare på som kulturminner.

På Nordfjord Folkemuseum står utløa «Brekkelada» fra Jølster.[18]

Utløer som kunstRediger

Kunstneren Marianne Heske flyttet i 1980 en utløe med navn Gjerdeløa fra Rødalen i Tafjord til Paris, og satte opp løa som et kunstverk i Pompidou-senteret. Løa var fra 1700-tallet, i laftet tømmer. Senere ble løa også utstilt i Astrup Fearnley Museet. Da Nasjonalmuseet sa nei til å kjøpe Gjerdeløa for to millioner kroner ble løa utgangspunkt for en kunstdebatt: hva er kunst og hva er ikke kunst?[19]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f Roy Høibo (1979). Utløer som valfag. Fra bygd og by i Rogaland 1978/79. Rogaland Folkemuseum. s. 11–20. ISBN 82-90271-02-6. 
  2. ^ Jon Tvinnereim (1992). Fylkeshistorie for Møre og Romsdal. 2. Oslo: Det Norske Samlaget. s. 55f. ISBN 82-521-3804-7. 
  3. ^ a b c d e f g : P. Gjæver: Vestnorske utløer... s.10
  4. ^ «Kjerv og lauvrauk». De Heibergske Samlinger. Besøkt 2. november 2020. 
  5. ^ «Bruk av lauv og lauvtrefór i Norge» (PDF). Høgskolen i Sogn og Fjordane. Besøkt 2. november 2020. 
  6. ^ a b : P. Gjæver: Vestnordske utløer... s.11
  7. ^ Chr. A.R. Christensen, Jon Lid, red. (1951). Familieboka. VI. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 253. 
  8. ^ a b c d Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 82-521-5928-1. 
  9. ^ : R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; Norsk historisk leksikon s.216f (Løe)
  10. ^ a b : R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; Norsk historisk leksikon s.298 (Skjelterhus)
  11. ^ a b : R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; Norsk historisk leksikon s.184 (Laftehus)
  12. ^ a b Egill Reimers og Peter Anker (1981). «Trearkitektur i bygd og by». I Knut Berg. Norges kunsthistorie. 1. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 356ff. ISBN 82-05-12264-4. 
  13. ^ a b c Gunnar Hagen Hartvedt, red. (1976). Bygd og by i Norge. Hordaland og Bergen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 493ff. ISBN 82-05-08687-7. 
  14. ^ a b Nils Georg Brekke, red. (1993). Kulturhistorisk vegbok Hordaland. Bergen: Hordaland Fylkeskommune. s. 118. ISBN 82-7326-026-7. 
  15. ^ : R. Fladby, S.Imsen, H. Winge; Norsk historisk leksikon s.338f (Takkonstruksjon)
  16. ^ a b Nils Georg Brekke, red. (1993). Kulturhistorisk vegbok Hordaland. Bergen: Hordaland Fylkeskommune. s. 412. ISBN 82-7326-026-7. 
  17. ^ «Nynorskordboka - skytje». Språkrådet. Besøkt 2. november 2020. 
  18. ^ «Etablering av utmarksslått på Nordfjord Folkemuseum» (PDF). Nasjonalt museumsnettverk for kulturlandskap. Besøkt 2. november 2020. 
  19. ^ «Løa som ble til kunst». Nationen. 20. oktober 2018. Besøkt 2. november 2020. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger