Grindverk
Grindverk eller grindbygg er en byggeteknikk basert på grinder satt etter hverandre på tvers av byggets lengderetning og bundet sammen på langs av bygget. Det er en gammel byggeteknikk i Norge særlig brukt i uthus på Vestlandet. Vekten bæres av stolper (også kalt staver) som hviler på et fundament av stein. I grindverk står som oftest stavene (stolpene) fritt og hver for seg på fundamentet. Typisk for grindbygg er at avstivingen skjer i øvre del av konstruksjonen.[1]
I likhet med i stavkirker og stavlinehus bæres vekten av stolper (staver). I andre stavkonstruksjoner er stavenes nedre ende som regel sammenbundet av en bunnsvill i byggets lengderetning.[1] I stavlinebygg står stavene som regel på en langsgående bunnsvill. Mens grindverket ble reist grind for grind, ble stavlinehusets langvegger reist først.[2] Nord for Romsdalsfjorden har bukkehus vært brukt og denne konstruksjonen skiller seg fra grindverk ved måten bete og raftlegje er sammenføyd.[3][4]
På Vestlandet, fra helt vest i Agder nordover til Romsdal, har grindbygg vært vanlig i naust og låver. Grindbyggene er en lett og luftig stavkonstruksjon som egner seg til bygg uten krav til varmeisolering og/eller ønske om god utlufting. Det er bevart grindbygg fra 1500-tallet.[5][4] I det store klyngetunet på Eide i Gloppen var i 1890 omtrent halvparten av byggene i grindverk og halvparten i laft. Dette var trolig typisk for bygdene på Vestlandet på den tiden.[1]
Det finnes arkeologisk spor fra steinalderen av bygg som kan ha vært en tidligere variant av grindbygg blant annet med jordgravde stolper.[6] På Bryggen i Bergen er det funnet spor etter det som antas å være en grindbygget sjøbod fra omking år 1170; sjøboden hadde jordgravde stolper og bunnsviller både på kort- og langvegg med spor for veggtiler i svillene.[7]
Det er alminnelig antatt at denne konstruksjonsteknikken er en videreutvikling av forhistoriske byggemåter for langhus hvor folk og fe bodde under ett tak, båret av parstilte, jordgravde stolper.[5] Arkeologiske undersøkelser har påvist stolpehull etter langhus som kan være over 4000 år gamle. I dag finner vi grindverk i gamle eldhus, løer, naust, skjul og andre uthus.[2]
Stavkirkene
redigerStavkirker av Møretypen, for eksempel Rødven stavkirke, har flere likhetstrekk med grindverk blant annet i form av mellomstaver i langveggene og beter (gjennomgående takbjelker) på tvers av kirkerommet slik at det dannes grinder eller bukker. I lengderetningen er bukkene i Rødven sammenbundet med stavlegjer.[8][9] I middelalderen fantes det trolig både stavkirker og grindbygg på Vestlandet og på grunn av en del likhetstrekk fantes det trolig en del overgangsformer mellom de to konstruksjonene.[10]
Konstruksjon
redigerGrindbygde hus har to eller flere grinder etter hverandre på tvers av husets lengderetning. Antallet avhenger av lengden på huset. En grind består av to staver som knyttes sammen med en bete (tverrbjelke) og to (eller to par) snedband (skråband). I grindverk står som oftest stavene (stolpene) fritt og hver for seg på fundamentet, til forskjell fra andre stavkonstruksjoner der stavenes nedre ende er sammenbundet av en bunnsvill i byggets lengderetning. Typisk for grindbygg er at avstivingen skjer øvre del av konstruksjonen: Stavlegjer (eller rafthald) binder grindene sammen på langs og skråbånd sørger for avstiving. I noen tilfeller danner stavene yttervegg, mens i store bygg, særlig store løer, fortsetter sperrene et stykke forbi stavlegjene slik at grindene står som ukledde stativer inne i rommet. I Hardanger og Sunnhordland er det eksempler på grindbygg der stavene står på bunnsvill. I Hornindal er det eksempel på grindbygde løe med laftet fjøs inne i høye grinder med plass til høy over fjøset.[1][11]
Det ble ikke brukt spiker, men snedbandene er festet med trenagler laget i et hardt tremateriale. Over beten, inntil stavene, ligger to stavlegjer som binder huset sammen i lengderetningen og støtter taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet slik at alle delene låses fast sammen. Stavene i grindhus er ikke nedgravd i jord slik som i forhistoriske hus, men står på stein.
I grindverkene blir bygget bundet sammen i lengderetningen med stokk (kalt raftall) ble tredd over stav (også kalt stolpe) og bete. Dette førte til at grindbyggene ble reist på tvers (hver grind for seg), mens stavlinebygg ble reist på langs (veggene reist først og hver for seg).[12][13]
Grindkonstruksjonen har i nyere tid bare vært brukt til uthus som ikke trenger oppvarming. Veggene er som regel kledd med bord utenfor stavene. Kvister av einer og kasserte båtbord har også vært brukt.[2] I for eksempel Havråtunet har det blant annet vært brukt einer (øverst) og steinheller (nederst) som utvending beskyttelse. I Kvingedal i Masfjorden står en grindebygget løe omgitt av metertykke steinmurer.[6] Bindingsverket i ytterveggene kan være frittstående utenfor rekken av staver, eller det kan være festet til stavene i hver grind.
I bygningsfunksjoner der det er behov for en luftig konstruksjon med gode tørkemuligheter, som naust og løer, var grindverk naturlig. Til bygninger hvor det var ønske om varmeisolasjon var tømmervegger med lafting å foretrekke; i mange tilfelle ble det til slike funksjoner bygd egne rom inne i grindverkskonstruksjonen.
Grindverk er materialbesparende sammenlignet med lafteverk og var derfor vanlig byggemåte for uthus bare i skogfattige strøk, mens hus for folk og fe som regel måtte laftes. I skogrike bygder kunne alle slags uthus være laftet.[4]
Geografisk utbredelse
redigerGrindbygg har særlig vært vanlig på Vestlandet sør for Romsdalsfjorden. På Voss og i deler av Indre Sogn har det vært vanlig med laftede (ikke grindbygde løer). På Evanger og i Granvin tok grindverk i løebygg over for laft på 1800-tallet.[2]
Fra og med Nordmøre og nordover kysten har stavlinehus og skjelterverkshus, som ligner på grindbygg og på stavkirkenes konstruksjon, vært vanlig.[5]
På Nordmøre har trøndersk/nordnorsk stavlinekonstruksjon dominert, mens på Sunnmøre har vestnorsk grindverk dominert. Grindverk har vært vanligere på sørsiden av Romsdalsfjorden enn på nordsiden, og vanligere i ytre strøk (som Fræna) enn indre strøk. For eksempel i Eresfjord, Måndalen og Innfjorden (indre strøk) ble en del naust oppført i laftet tømmer. Tilgangen på skog og tømmer har trolig vært medvirkende i valg mellom laft og grindverk. Nord for Romsdalsfjorden har såkalte bukkehus, en variant av vestlandsk grindverk, vært brukt.[4]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d Grindbygde hus i Vest-Norge. Eksempelsamling. Norsk institutt for kulturminneforskning. 2000. s. 5, 15, 43. ISBN 8242611866.
- ^ a b c d Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
- ^ Gunnarsjaa, Arne (10. juni 2023). «bukkehus». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. august 2023.
- ^ a b c d Sylthe, Christ Allan: Tendenser i romsdalsk byggeskikk. Romsdalsmuseet Årbok 1999, Romsdalsmuseet, Molde 1999, s. 42.
- ^ a b c Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
- ^ a b Middelalderens landskap. Bergen: Bryggens museum. 1997.
- ^ Norges kunsthistorie. Gyldendal. 1981. ISBN 8205122652.
- ^ Hag, L. (2020). Stavkirkens opprinnelse i førkristen bygningstradisjon. En forskningsoversikt (Master's thesis, The University of Bergen).
- ^ reise gjennom norsk byggekunst. Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen. 1994. ISBN 8290052448.
- ^ Storsletten, O. (2005). «Dei kjem frå gamlekyrkja». På jakt etter materialer fra tidligere stavkirker i Hordaland. Rapport nr 8/2005. NIKU.
- ^ Bugge, Gunnar (1994). Stavkirker. Grøndahl Dreyer. ISBN 8250420721.
- ^ Fortidsvern: medlemsblad for Fortidsminneforeningen. Oslo: Fortidsminneforeningen. 2017.
- ^ Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
Litteratur
rediger- Kåre Herfindal. Grindbygningen – Innføring i ein byggjeteknikk, Norges Husflidslag/Vestnorsk Kulturakademi, 2004. ISBN 82-91195-26-9
- Jon Bojer Godal: Beresystemet i eldre norske hus. 1994