Grindverk
Grindverk er en byggeteknikk basert på grinder satt etter hverandre på tvers av byggets lengderetning og bundet sammen på langs av bygget. Det er en gammel byggeteknikk i Norge særlig brukt i uthus som naust og låver på Vestlandet. I likhet med i stavkirker og stavlinehus bæres vekten av stolper (staver) som hviler på en ramme (sviller) eller rett på fundament av stein.
På Vestlandet, fra helt vest i Agder nordover til Romsdal, har grindbygg vært vanlig i naust og låver. Grindbyggene er en lett og luftig stavkonstruksjon som egner seg til bygg uten krav til varmeisolering. Det er bevart grindbygg fra 1500-tallet. Fra og med Nordmøre og nordover kysten har stavlinehus og skjelterverkshus, som ligner på grindbygg og på stavkirkenes konstruksjon, vært vanlig.[1]
Det er alminnelig antatt at denne konstruksjonsteknikken er en videreutvikling av forhistoriske byggemåter for langhus hvor folk og fe bodde under ett tak, båret av parstilte, jordgravde stolper.[1] Arkeologiske undersøkelser har påvist stolpehull etter langhus som kan være over 4000 år gamle. I dag finner vi grindverk i gamle løer, naust og uthus.
Grindbygde hus har to eller flere grinder etter hverandre på tvers av husets lengderetning. Antallet avhenger av lengden på huset. En grind består av to staver som knyttes sammen med en bete (tverrbjelke) og to (eller to par) snedband (skråband). Det ble ikke brukt spiker, men snedbandene er festet med trenagler laget i et hardt tremateriale. Over beten, inntil stavene, ligger to stavlegjer som binder huset sammen i lengderetningen og støtter taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utformet slik at alle delene låses fast sammen. Stavene i grindhus er ikke nedgravd i jord slik som i forhistoriske hus, men står på stein.
På Nordmøre har trøndersk/nordnorsk stavlinekonstruksjon dominert, mens på Sunnmøre har vestnorsk grindverk dominert. I grindverkene blir bygget bundet sammen i lengderetningen med stokk (kalt raftall) ble tredd over stav (også kalt stolpe) og bete. Dette førte til at grindbyggene ble reist på tvers (hver grind for seg), mens stavlinebygg ble reist på langs (veggene reist først og hver for seg).[2][3]
Grindkonstruksjonen har i nyere tid bare vært brukt til uthus som ikke trenger oppvarming. Veggene er som regel bordkledd bindingsverk. Bindingsverket kan være frittstående utenfor rekken av staver, eller det kan være festet til stavene i hver grind.
I bygningsfunksjoner der det er behov for en luftig konstruksjon med gode tørkemuligheter, som naust og løer, var grindverk naturlig. Til bygninger hvor det var ønske om varmeisolasjon var tømmervegger med lafting å foretrekke; i mange tilfelle ble det til slike funksjoner bygd egne rom inne i grindverkskonstruksjonen.
Grindverk er materialbesparende sammenlignet med lafteverk og var derfor vanlig byggemåte for uthus bare i skogfattige strøk, mens hus for folk og fe som regel måtte laftes. I skogrike bygder kunne alle slags uthus være laftet. Grindbygg har særlig vært vanlig på Vestlandet nord til Romsdalsfjorden. Grindverk har vært vanligere på sørsiden av Romsdalsfjorden enn på nordsiden, og vanligere i ytre strøk (som Fræna) enn indre strøk. Nord for Romsdalsfjorden har såkalte bukkehus, en variant av vestlandsk grindverk, vært brukt.[4]
LitteraturRediger
- Kåre Herfindal. Grindbygningen – Innføring i ein byggjeteknikk, Norges Husflidslag/Vestnorsk Kulturakademi, 2004. ISBN 82-91195-26-9
- Jon Bojer Godal: Beresystemet i eldre norske hus. 1994
ReferanserRediger
- ^ a b Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
- ^ Fortidsvern: medlemsblad for Fortidsminneforeningen. Oslo: Fortidsminneforeningen. 2017.
- ^ Grindbygde hus i Vest-Norge: NIKU-seminar om grindbygde hus, Bryggens museum 23.-25.03.98. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. 1999. ISBN 8242610495.
- ^ Sylthe, Christ Allan: Tendenser i romsdalsk byggeskikk. Romsdalsmuseet Årbok 1999, Romsdalsmuseet, Molde 1999, s. 42.