De hvite bussene

Denne artikkelen omhandler redningsaksjonen under andre verdenskrig. For skolereisene til tidligere konsentrasjonsleire, se Hvite busser til Auschwitz.

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) av ikke-jødisk opphav som satt i tyske konsentrasjonsleirer, eller som av andre grunner trengte hjelp til å unnslippe krigsområdet. Organisatorene ønsket å få hentet ut alle, men jødiske skandinaver (dansker og nordmenn) ble stort sett ikke tatt med på grunn av nazistenes holdning til det såkalte «jødespørsmålet». Navnet på aksjonen kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite grunnfargen.

De hvite bussene, sannsynligvis ved Friedrichsruh slott i Schleswig-Holstein i Tyskland.

Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.

Av omkring 770 jøder deportert fra Norge overlevde omkring 30, og av disse ble to eller tre hentet av de hvite bussene: Leif Wolfbergs kartotekkort ble endret til «nordmann» slik at han kom med fra Sachsenhausen. Josef Berg kom også med.

Skandinaviske fanger i Tyskland

Danmark og Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940, og allerede i juni ble den første norske fangeleiren opprettet; Ulven leir utenfor Bergen. Etter hvert som motstanden mot okkupasjonen økte ble stadig flere nordmenn arrestert. De fleste ble holdt fanget i Norge, men etter hvert ble, av ulike årsaker, tusenvis av nordmenn sendt til leirer og fengsler i Tyskland og Polen – de første allerede høsten 1940. I Danmark begynte arrestasjonsbølgen og deportasjonene først for alvor med samarbeidsregjeringens avgang 29. august 1943.

De skandinaviske fangene i Tyskland var delt i ulike kategorier, fra såkalt sivilinternerte som bodde sivilt og hadde en viss frihet til NN-fanger (Nacht und Nebel, «natt og tåke») som skulle arbeides til døde. Etter hvert som den skandinaviske fangebefolkningen i Tyskland økte, ble det organisert hjelpearbeid. De norske sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, oppsøkte fanger, hjalp dem med mat og formidlet brev til familie i Norge og Danmark. Hiltgunt Zassenhaus var fast tolk ved fangebesøk og gjorde en stor innsats for deres vel. Vogt-Svendsen knyttet også kontakt med de sivilinternerte på godset Gross Kreutz, familiene Hjort og Seip. Våren 1944 arbeidet den norske regjeringen i London med planer for redning av fanger fra Tyskland etter en alliert okkupasjon av landet. Planene tok utgangspunkt i at løslatte fanger skulle transporteres ut sjøveien etter at Tyskland var under alliert kontroll. Samtidig opprettet en del nordmenn i Stockholm på eget initiativ «Den midlertidige fangehjelp». Pressemannen Odd Medbøe reiste fra Berlin til Norge i 1944 og formidlet da kontakt mellom gruppen i Gross Kreutz og «fangeledelsen» i Sverige. Senere ble denne hemmelige formidlingen overtatt av svensk utenrikstjeneste. I januar 1944 informerte Medbøe Ditleff om at det var etablert hemmelige norske komiteer i Berlin og Hamburg. Fra den 17. april 1944 til et tidspunkt noen uker efter invasjonen, var forbindelsen mellom den norske legasjonen i Stockholm og eksilregjeringen i London sterkt redusert på grunn av britisk «diplomatic ban». Den norske representasjonen i Stockholm måtte derfor i perioder arbeide på egen hånd uten godkjenning fra regjeringen.

Sammen med andre skandinaver utarbeidet kretsen på Gross Kreutz omfattende lister over fanger og hvor de ble holdt. Listene ble sendt til Sverige og den norske eksilregjeringen i London via den svenske ambassaden i Berlin. I Stockholm var den norske diplomaten Niels Christian Ditleff spesielt engasjert i de skandinaviske fangenes skjebne. Ved årsskiftet 1944-45 var det totale antall norske sivile politiske fanger i Tyskland rundt 8 000, i tillegg var det 1 125 militære krigsfanger.

På dansk side hadde admiral Carl Hammerich lenge arbeidet med hemmelige planer for et «Jyllandskorps» for å redde dansker og nordmenn ut fra leirene. Hammerich hadde god kontakt med både de norske sjømannsprestene i Hamburg, kretsen på Gross Kreutz og med Ditleff i Stockholm. I 1945 var det om lag 6 000 dansker fanger i Tyskland. I løpet av 1944 gjorde danskene et omfattende planleggingsarbeid, registrerte fanger, transportressurser, forpleining og karantene for fangene ved ankomst Danmark. Hammerich besøkte Stockholm i februar, april og juli 1944 og diskuterte der planene med Ditleff.

Planer for evakuering

I oktober 1943 var Odd Medbøe i Berlin og hadde møte med blant andre Didrik Arup Seip. Medbøe mente det var avgjørende å komme i kontakt med norske myndigheter i Stockholm slik at man var forberedt på å hjelpe de norske fangene «når katastrofen nærmet seg». Medbøe hjalp til med å opprette kontakt og den svenske journalisten Olle Ollén bidro som kurer. Minister Niels Christian Ditleff etablerte i januar 1944 «Styret for den midlertidige fangehjelp». I Berlin fordelte familiene Hjort og Seip, Bjørn Heger, Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe i en krisesituasjon. Det kom etterhvert danske fanger til Sachsenhausen og det lille norske miljøet samarbeidet med danske. Sommeren 1944 snakket de danskene om at det skulle organiseres et bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger. Carl og Borghild Hammerich hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon, men ikke tilstrekkelig bensin. Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom. I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort en redegjørelse om fangenes situasjon og behovet for evakuering; Seip leverte notatet til den svenske legasjonen. Minister Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i Buchenwald om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg. Wanda Heger hadde også et møte med grev Folke Bernadotte i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.

Ditleff forhandlet i januar 1945 med den svenske utenriksministeren og med prins Carl (president i svensk røde kors) og Folke Bernadotte i svenske røde kors. Planen om evakuering med norske skip fra nordtysk havn (foretrukket av myndighetene i London) var ikke mulig å gjennomføre. Alternativet var da en ren svensk operasjon og forberedelsene til en slik var allerede gjort. Ditleff mente at operasjonen burde være i regi av svensk røde kors. Tidlig i februar mente Ditleff at det straks måtte forhandles med tyske myndigheter på grunn av situasjonen i Tyskland og faren for at fangene ville bli likvidert. Ditleff informerte Bernadotte om antall norske fanger på forskjellige steder og om «Jyllandskorpset» planlagt sommeren 1944. Ditleff anbefalte Bernadotte å søke råd hos nordmennene i Groß Kreutz. Seip møtte i Bernadotte i Berlin 17. og 19. februar 1945 og overleverte mer informasjon om norske fanger og mulige evakueringsopplegg. Evakuering til Sverige, Norge/Danmark eller til Sveits ble skissert. Bernadott forhandlet med Himmler disse dagene og Himmler gikk med på å samle skandinaviske fanger i en leir (Neuengamme i Hamburg) under tilsyn av svensk røde kors. Felix Kersten ba om at fangene i Neuengamme skulle slippes videre og ba Himmler være velvillig i forhandling med Bernadotte særlig når det gjaldt kvinner og barn.

Evakuering eller «stay put»?

Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23. september utarbeidet et PM om dette; fangene skulle «stay put», altså vente inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt; Johan Bernhard Hjort skrev en rapport hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert, og skrev så:

Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter; om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere til fordel for iallfall de norske og danske sivilfanger i Tyskland, inklusive dem i fengsler og tukthuser, med det for øyet at fangene føres til Sverige og eventuelt forblir der til krigens slutt.

Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes; forslaget ble imidlertid først kjølig mottatt. Det ble ansett for å være en norsk jobb, og man var lite innstilt på å gi svenskene noen mulighet til å utmerke seg ved krigens slutt.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra Londonregjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30. november notatet «Momenter til svensk aksjon for fangehjelp» til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ. Den 29. desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Mens Ditleff forsøkte å påvirke Londonregjeringen fikk danskene tysk tillatelse til å hente ut fanger. De første var danske politimenn fra Buchenwald, og den første transporten gikk den 5. desember. Frem til slutten av februar 1945 hentet danskene med egne kjøretøy hjem 341 fanger, de fleste av dem syke. Disse transportene ga danskene verdifulle erfaringer som senere skulle komme de hvite bussene til gode.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Wanda Heger ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen». Seip og Hjort ble informert av en kommandant for en av de store leirene at fangene skulle likvideres ved fare for alliert okkupasjon. Likvideringen skulle gjøres på en halv time ifølge kommandanten.

Svensk hjelp til fangene

SS øverste leder, Heinrich Himmler

Sverige var, som det eneste nordiske landet, nøytralt under andre verdenskrig; men det var en nøytralitet som svingte i takt med krigen. Frem til tyskernes nederlag i slaget om Stalingrad var Sverige tvunget til å være imøtekommende overfor Tyskland, men etter Stalingrad endret Sverige sin politikk og nærmet seg de allierte.

Folke Bernadotte var barndomsvenn av Ann-Mari gift med Otto von Bismarck, barnebarn av jernkansleren med samme navn. von Bismarck stilte sitt gods Friedrichsruh slott i landsbyen Friedrichsruhe, et par mil fra Neuengamme, til disposisjon for redningsaksjonen.

Felix Kersten, massør for den tyske SS-lederen Heinrich Himmler, hadde oppholdstillatelse i Sverige og formidlet kontakt med svensk UD. Himmler og hans betrodde mann Walter Schellenberg hadde lenge innsett at Tyskland ville tape krigen og vurderte separatfred med vestmaktene; i forhandlinger om dette kunne Sverige være en nyttig formidler av tyske forslag. Ved hjelp av Kersten fikk svensk UD i desember 1944 utlevert 50 norske studenter, 50 danske politimenn og tre svensker. Forutsetningen for frigivningen var at det skulle skjules for pressen; om Hitler fikk vite om det ville videre utleveringer bli umulig.

Den 5. februar 1945 oversendte Ditleff et nytt PM til svensk UD, nå som en offisiell norsk anmodning. Sverige ble anmodet om å sende en Røde Kors-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene, for deretter å sende en svensk hjelpeekspedisjon. Den svenske utenriksministeren Christian Günther var positiv, regjeringen gav samtykke til at Folke Bernadotte som nestleder i Svensk Røde Kors skulle

söka utverka i Tyskland internerade norrmäns och danskars sändande till Sverige eller Danmark med mera

Folke Bernadotte fløy til Berlin den 16. februar 1945 og hadde møter med en rekke naziledere; utenriksministeren Joachim von Ribbentrop, Ernst Kaltenbrunner, sjef for sikkerhetstjenesten, Walter Schellenberg og Heinrich Himmler, Reichsführer-SS. Himmler, som Hitlers stedfortreder og Nazitysklands nest mektigste mann, var først negativ til å transportere ut fangene. De ville jo kunne utdannes som polititropper, slik det nøytrale Sverige allerede gjorde med andre nordmenn og dansker. Bernadotte var tvunget til å gå til sitt sekundære forslag, at fangene skulle kunne samles i en leir slik at det svenske Røde Kors der kunne bistå fangene. Bernadotte anslo overfor Himmler at antallet skandinaviske fanger var 13 000, mens Himmler mente det ikke dreide seg om mer enn 2-3 tusen.

Ved et nytt møte med Schellenberg den 21. februar fikk Folke Bernadotte beskjed om at Himmler hadde godtatt forslaget om å samle de skandinaviske fangene i en leir, Neuengamme. Under besøket i Berlin hadde Folke Bernadotte også flere møter med kretsen fra Gross Kreutz; Didrik Arup Seip, Conrad Vogt-Svendsen, Wanda Hjort og Bjørn Heger. Bernadottes sekundære forslag til Himmler (som han så godtok) var utarbeidet av Heger. Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt formelt internert på slottet Groß Kreutz, men de beveget seg ganske fritt og kunne blant annet besøke norske fanger i blant annet Sachsenhausen. De skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger.

Ekspedisjonen etableres

Grunnlaget for ekspedisjonen var flere års planlegging og innsamling av informasjon fra dansk og norsk side, et grunnlag som svenskene brukte uten særlige endringer. Sveriges Røde Kors tok kontakt med den svenske hæren som raskt stilte til rådighet transportkapasitet. I realiteten var dette:

den svenska statens aktion - personalen var i alldeles övervägande utsträckning frivilliga från krigsmakten, utrustningen övertogs från försvarets förråd och kostnaderna bestredos av statskassan

Samme betraktning hadde danske Johannes Holm, han bemerket at: «Det var tydeligt for os, at det var en militærkolonne under ledelse af militære officerer, til trods for deres Røde Kors uniformer.»

Sammensetning av ekspedisjonsstyrken

• 308 personell, av dem rundt 20 helsepersonell (leger, sykepleiersker, hjelpepleiere), resten var frivillig militært personell fra trenregimentene T1, T3 og T4, sjef var oberst Gottfrid Björck i egenskap av inspektør for de svenske trenstyrkene.
• 36 syketransportbusser
• 19 lastebiler
• 7 personbiler
• 7 motorsykler
• bergningsbil, verkstedsbil, feltkjøkken
• full utrustning (mat, drivstoff, reservedeler), ikke noe kunne skaffes i Tyskland
• fartøyet «Lillie Matthiessen» til Lübeck med 350 tonn drivstoff og 6 000 pakker til fangene, senere også «Magdalena», begge fra rederiet Salèn. Fartøyene tok med fanger når de returnerte til Sverige.

Styrken ble oppdelt i tre busstransporttropper (hver med 12 busser), en lastebiltropp (med 12 lastebiler) og en intendanturtropp. Styrkens transportkapasitet ble 1 000 personer for lengre distanser, 1 200 personer for kortere distanser der også lastebilene kunne benyttes.

Bussene gikk på Motyl (en blanding av 50 % bensin og 50 % alkohol), hadde åtte sykebårer, eller sitteplass for 30 passasjerer. Forbruket var fem liter pr mil, full tank var ti mil. Hver buss hadde to sjåfører som skiftet på kjøringen.

For å unngå oppslag i pressen sendte Statens Informationsstyrelse ut såkalte gråa lappar til redaksjonene med henstilling om å unngå oppslag om ekspedisjonen.

Den danske ambassadøren i Stockholm hadde den 13. februar tilbudt en større styrke (40 busser, 30 lastebiler, 18 ambulanser og andre kjøretøy). På tross av at Folke Bernadotte tidligere hadde sett for seg en blandet svensk-dansk aksjon ble dette avvist den 23. februar, ekspedisjonen måtte av hensyn til tyskerne være svensk.

Avmarsj

Den 8. mars startet den første delen av ekspedisjonsstyrken fra Hässleholm og tok fergen fra Malmö til København. Av sikkerhetsgrunner var den danske motstandsbevegelsen informert; men det var ingen problemer, den svenske Røde Kors-ekspedisjonen ble svært entusiastisk mottatt. Den 12. mars var ekspedisjonen fremme ved sitt hovedkvarter, Friedrichsruh slott; det lå 30 kilometer sydøst av Hamburg, ikke så langt fra Danmark og tett ved konsentrasjonsleiren Neuengamme hvor fangene skulle samles. Friedrichsruh tilhørte Otto von Bismarck, svensk gift og en bekjent av Folke Bernadotte. Ekspedisjonens ledelse ble innkvartert på slottet og i en nærliggende vertshus mens mannskapene etablerte en teltleir i slottsparken.

Gestapomenn som fulgte de hvite bussene, alle transportene hadde med tysk liasonpersonell overfor de lokale myndighetene

Foto: Sveriges Røde Kors

Ekspedisjonen hadde tyske liasonoffiserer, fremst av dem var Himmlers sambandsoffiser, SS-Obersturmbannführer Karl Rennau. Franz Göring var liasonoffiser med Gestapo. Totalt hadde ekspedisjonen rundt 40 tyske sambandsfolk, SS-offiserer og Gestapomenn; tyskerne krevde at annenhvert kjøretøy skulle ha en tysker med. De hvite bussene var totalt avhengig av samarbeid med tyskerne, Tyskland under nazistene var en politistat; med liasonpersonell fra Gestapo og SS kom man frem overalt.

Bernadotte hadde lovt Schellenberg å forsøke å ha kolonnen i Warnemünde den 3. mars, men den ble forsinket med over en uke. Den viktigste grunnen til dette var problemer med å få garantier fra de allierte så ekspedisjonen ikke ble angrepet. De allierte flyene hadde på dette tidspunktet totalt luftherredømme og angrep hensynsløst trafikk på de tyske veiene. De hvite bussene ville i hovedsak bevege seg i områder kontrollert av britiske fly. Den 8. mars meddelte den britiske regjeringen svensk UD at man var innforstått med ekspedisjonen, men ikke kunne gi noen garantier mot angrep; de svenske kolonnene beveget seg på eget ansvar inne i Tyskland.

Nye forhandlinger

Den 6. mars landet Folke Bernadotte i Berlin og fortsatte sine forhandlinger for å sikre transport av skandinaviske fanger. Himmlers massør Kersten hadde allerede ankommet Berlin fra Stockholm; svensk UD instruerte sin ambassadør i Berlin, Arvid Richert, å bistå Kersten så han kan påvirke Himmler. Parallelt med dette forsøkte danske representanter, fremst Danmarks Berlinambassadør Otto Carl Mohr å få frigitt flere danske fanger. De svenske og danske forhandlingsmål var noe ulike; svenskene forhandlet med Himmler/Schellenberg og konsentrerte seg først om å samle fangene i Neuengamme. Danskene forhandlet med Kaltenbrunner og forsøkte å få tillatelse til å få fangene frigitt, eventuelt internert i Danmark.

Fra den 12. mars fikk danskene tillatelse til tre transporter, frem til 21. mars ble totalt 262 fanger av forskjellige kategorier hentet hjem til Danmark med danske kjøretøy. Deretter ble det et opphold i danske transporter og svenskene tok for en tid over.

Skisse over konsentrasjonsleirer i Europa

Transportene starter

I Friedrichsruh ble ekspedisjonen delt i to grupper, tropp en fikk tildelt transport av fanger fra Sachsenhausen (nord for Berlin) til Neuengamme. Transportene startet 15. mars, avstanden var om lag 540 kilometer og med i alt syv reiser ble 2 200 dansker og nordmenn overført til Neuengamme. Sven Frykmann som ledet en av transportene skriver om fangene og turen:

I allmänhet var de i relativt god kondition i jämförelse med andra fångar jag sett och på hygienen kunde man inte klaga. De berättade att de livsmedelspaket som de fått från Norge och Danmark hade hållit dem uppe, och på sista tiden hade behandlingen blivit märkbart bättre. De var alla rörande tacksamma och glada. Jag tror att alla vi som har haft förmånen att få hjälpa dessa stackars människor i Tyskland fått erfara en så överväldigande tacksamhet att det räcker för vårt återstående liv.

Etter hvert som fangene ble hentet i Sachsenhausen ble listen kontrollert med kretsen fra Gross Kreutz, så ingen ble glemt.

Den andre gruppen, tropp to og tre fikk ansvaret for å hente fanger fra Sydtyskland. Det var Dachau nord for München, Schönberg åtte mil sør av Stuttgart og Mauthausen tolv kilometer øst av Linz. Avstandene var lenger, 80 mil bare til München og transportene startet senere grunnet venting på drivstoff. Den første kolonnen gikk 19. mars; 35 kjøretøy under ledelse av oberst Björck og returnerte til Neuengamme den 24. mars. Reisen tilbake ble vanskelig da de fleste fangene var i svært dårlig form, den svenske sykepleiersken Margaretha Björcke forteller:

Jag har aldrig under min tolvåriga sjukvårdstid tilsammans sett så mycket elände som här på en enda gång. Ben, ryggar, och nackar fulla av karbunklar, sådana att en vanlig svensk går sjukskriven en vecka för en enda, till exempel i nacken. Jag räknade till omkring tjugo på en enda fånge - och han klagade ända inte.

Ved denne første transporten ble 559 fanger hentet, mens 67 svært syke fanger ble igjen. Et stort problem under transportene var fangenes kroniske diare, dette ble etter hvert avhjulpet av at danskene leverte nødklosett som de hadde god erfaring med fra sine transporter.

I Neuengamme ble det ved de svenske transportene stadig flere fanger, og den samling av skandinaviske fanger som Bernadotte hadde blitt lovet av Himmler drøyde. Det svenske helsepersonellet fikk heller ikke umiddelbar tilgang til leiren. I den første perioden av transportene fikk heller ikke bussene kjøre inn i leiren; fangene måtte selv marsjere det siste stykket da tyskerne ikke ville la svenskene se leiren.

Svensker til Sverige

Allerede i begynnelsen av februar hadde en liten svensk Røde Kors-kolonne under kaptein Hultgren ankommet Berlin: seks mann, to busser og en personbil. Hensikten var å hente tilbake til Sverige svenskfødte kvinner som var gift tysk, men som nå grunnet Tysklands snarlige sammenbrudd søkte seg vekk. Transportene startet 26. mars og frem til 20. april ankom rundt 1 400 kvinner og barn med svensk bakgrunn Malmö via Lübeck og Danmark.

Håndlangere for SS

Neuengamme konsentrasjonsleir var imidlertid full, og for å få plass til de skandinaviske fangene, krevde SS at fanger derfra ble forflyttet til andre leire. SS-leirsjefen i Neuengamme hadde ikke transportmuligheter til dette, og forlangte at De hvite bussene påtok seg å transportere andre lands fanger ut av leiren for å gjøre plass til de nyankomne skandinavene, i en bygning benevnt som Schonungsblock. Norske fanger ble kommandert til å bistå med å flytte fangene, noe som kom til å ligge på deres samvittighet for resten av livet.

Om lag 2 000 franske, belgiske, nederlandske, russiske og polske fanger ble transportert til andre leire. Disse fangene var svært syke, da Schonungsblock var en brakke for arbeidsudyktige, syke og døende fanger. Allerede under transporten døde mellom 50-100 fanger, og mange flere døde i de dårligere forhold i de andre leirene de kom til, eller i forbindelse med nye transporter, for å unngå fremrykkende allierte soldater.

De fleste transportene av fanger for SS skjedde 27.-29. mars, fra Neuengamme til underleirer i Hannover og Salzgitter og til Bergen-Belsen. Den svenske løytnanten Åke Svenson skrev:

Vi fick nu se hur tyskarna behandlade sina internerade i allmänhet, fransmän, belgare, holländare, polacker och ryssar. Det var något fruktansvärt. Denna gång måste tyskarna låta oss köra in i det egentliga lägret, då flertalet av passagerarna inte kunde gå det obetydliga stycket från barackerna till landsvägen. Från dessa baracker föstes, knuffades och leddes ut en samling varelser, som knappast längre verkade mänskliga.

Den siste transporten for SS skjedde så sent som den 13. april, med rundt 450 såkalte prominente franske fanger (senatorer, ledende forretningsmenn osv, fengslet etter invasjonen) som tyskerne anga skulle sendes tilbake via Sveits. Fangene skulle etter planen leveres i konsentrasjonsleiren Flossenburg (hvor de skulle hentes av sveitsisk Røde Kors). Utleveringen til Sveits viste seg å være en løgn og leiren var full, så fangene ble tatt med videre til Theresienstadt hvor de hvite bussene skulle hente 400 danske jøder.

Samling i Neuengamme

Transporter den 30. mars og 2. april fra leirene Torgau, Mühlberg og Oschatz fra området rundt Leipzig hentet dansk politi og flere nordmenn; totalt 1 200. De danske politimennene ble av to danske kolonner fraktet videre til Danmark den 3.-5. april. Den 23. april ble om lag 1 000 av disse sendt videre til Sverige.

Den 29. mars fikk endelig svensk Røde Kors-personell adgang til Neuengamme, det ble fraktet inn medikamenter, tepper, sanitærartikler og mat. En skandinavisk avdeling ble etablert og forholdene ble såpass bra at fanger fra andre nasjoner fikk en negativ innstilling til de privilegerte, skandinaviske fangene.

Folke Bernadotte ankom Berlin fra Stockholm den 28. mars for nye forhandlinger med Himmler. Han skulle presse på for å få tillatelse til å overføre de skandinaviske fangene fra Neuengamme til Sverige, få tilgang til hele leiren, og hvis mulig; også ta med jødiske fanger til Sverige. Den 30. mars fikk Folke Bernadotte for første gang besøke Neuengamme, en dansk fange, J. B. Holmgård minnes:

For første gang i Neuengammes historie var nazibødlerne Pauly og Thumann ikke to storskrydende, hovne repræsentanter for herrefolket med svingende piske. De kom listende i Bernadottes fodspor, pludselig imødekommende, tjenstvillige og medgørlige indtil krypende sleskhed, den typiske sleskhed, som var så karakteristisk for herrefolkets bødler, da det omsider gik op for dem, at deres dage var talte. Nu var vi sikre på, at vi ville komme hjem.

I begynnelsen av april var de fleste skandinaviske fangene i Tyskland samlet i Neuengamme. Operasjonen dro ut; oberst Björck dro tilbake til Sverige og ny sjef for kolonnen ble major Sven Frykman. En del av personellet dro også, men etter løfte om dobling av dagslønnen, ble litt under halvparten, om lag 130 mann igjen.

Den 2. april dro en ny svensk kolonne mot Sydtyskland, de siste fangene fra Mauthausen og Dachau skulle hentes. En buss, under kommando av gruppesjef Axel Molin og med den norske legen Bjørn Heger skulle lete etter 30 fanger man på Gross Kreutz antok befant seg i området Schömberg. Forholdene var vanskelige, Molin skrev:

...på väg til Schömberg, var flygverksamheten mycket aktiv och vi överflögs många gånger av allierat jaktflyg, som dock inte besköt oss. Vid sidan av Autobahn låg mängder av sönderskjutna bilar og svårt skadade människor fanns också där. På en del ställen där kaos rådde kunde vi inte bara köra förbi med vår Vita Buss med rödakorsmärke på, uten vi fick stanna och hjälpa till med den första hjälpen. I en del fall var skadorna enorma.

I underleiren Vaihingen ble 16 av de 30 funnet i live, resten var døde; blant de overlevende (som alle var alvorlig svekket) var Trygve Bratteli og Kristian Ottosen. Totalt reddet denne kolonnen 75 fanger; 16 fra Vaihingen, 16 kvinnelige NN-fanger fra Mauthausen og 43 alvorlig syke menn fra Dachau.

Danskene blir med

Transport gjennom Odense på vei til Sverige, 17. april 1945.

Den 5. april dro om lag halvparten av det svenske personell hjem og ble erstattet av dansker. Dette ble akseptert av tyskerne og svensk UD. Danskene stilte 33 busser, 14 ambulanser, syv lastebiler og fire personbiler; leder var Frants Hvass fra dansk UD. Den danske styrken ble samordnet med den svenske og fra den 8. april var «de hvite bussene» en svensk-dansk aksjon, hvor svenskene hadde kommandoen. De danske kjøretøyene var også hvitmalte, men hadde det danske flagget Dannebrog i stedet for det røde korset.

Fanger som ble holdt i regulære fengsler (tukthus) var en egen kategori, ekspedisjonen fikk først tillatelse til å hente disse i april. Den 9. april ble en blandet svensk-dansk kolonne under kaptein Folke sendt til Berlin for å hente 200 tukthusfanger; etter informasjon fremskaffet av Vogt-Svendsen. Totalt 211 tukthusfanger ble hentet fra 20 steder, blant dem Waldheim (øst for Dresden) og Dresden, Cottbus, Luckau, Zeithin og Groitsch. På vei tilbake til Neuengamme den 11. april så man for første gang en tysk bil merket som de hvite bussene; malt hvit med Røde Kors-merker. Den 15. april ble 524 tukthusfanger hentet fra Mecklenburg.

Theresienstadt

De danske jøder som ikke klarte å unnslippe arrestasjon hadde blitt deportert til Theresienstadt konsentrasjonsleir, ved byen Terezin i dagens Tsjekkia. Det drøyde innen tyskerne ga klarsignal og det hastet; de allierte frontene nærmet seg. Den tyske liasonoffiseren Rennau klarte til slutt å få Gestapos tillatelse og den 12. april startet en kolonne under kaptein Folke med 23 svenske busser, tolv svenske biler, tremotorsykler og et antall danske ambulanser med danske leger og sykepleiere.

Situasjonen i Tyskland var nå kritisk, de svenske sjåførene fikk beskjed om at reisen var meget risikabel. I siste øyeblikk forsøkte svensk UD å stoppe avreisen da man hadde fått beskjed om at sovjetiske styrker hadde blokkert veien; men kolonnen dro. Med seg fra Neuengamme hadde bussene 450 franske fanger som ifølge SS skulle til Sveits via leiren Flossenbürg; det viste seg å være en løgn og fangene ble med videre til Theresienstadt.

Den 15. april ble 423 skandinaviske jøder hentet og kunne starte på den farlige veien tilbake til Danmark. Underveis passerte man Dresden som nettopp var jevnet med jorden og hadde nattestopp ved Potsdam som samme natt ble bombet. Kolonnen nådde uskadd frem til Padborg den 17. april. Dagen etter ble de sendt med fergen over til Malmö.

Det første angrepet mot de hvite bussene skjedde den 18. april; den danske leiren ved Friedrichsruh ble angrepet av allierte jagerfly, fire sjåfører og en sykepleier ble lettere skadet mens ti biler ble ødelagt. De neste dagene skjedde flere lignende angrep fra luften, flere av personellet og fangene ble drept og skadet.

«Vi åker till Sverige»

Busser oppstilt ved Padborg, 19. april 1945.

Foto: Nationalmuseet

Bernadotte hadde nå ved nye forhandlinger fått klarsignal for evakuering av alvorlig syke, den første transporten gikk den 9. april fra Neuengamme; 12 svenske busser og 8 danske ambulanser. 153 fanger, de fleste sengeliggende ble kjørt til grensen mot Danmark og lastet av i Padborg hvor danskene hadde en karantenestasjon. Her fikk fangene ytterligere hvile og behandling, før de med danske busser og tog ble fraktet gjennom Danmark til København og sendt med fergen over til Malmö. Frem til den 18. april hadde 1 216 syke danske og norske fanger blitt sendt til Sverige. To dager etter, den 20. april ble alle skandinaviske fanger evakuert fra Neuengamme.

Den 19. april om kvelden ble evakuering av skandinaviske fanger fra Neuengamme diskutert i et møte på Friedrichsruh. Bernadotte, Frykmann, Richert, fra svensk side, Rennau fra tysk mens Hvass og Holm representerte dansk side. Situasjonen var i ferd med å bli akutt og de eksisterende svenske og danske kjøretøy i Friedrichsruh hadde ikke nok kapasitet til å evakuere alle fangene raskt nok. Danskene tilbød å stille ekstra kjøretøy fra Jyllandskorpset og det ble akseptert.

I alt 4 255 danske og norske fanger ble evakuert, av 120 busser var 20 svenske og 100 danske. Etter noen dager i Danmark ble så fangene sendt videre med ferge til Malmö i Sverige.

Evakuering fra Ravensbrück

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir om lag 90 kilometer nord for Berlin, opprettet i 1938 for kvinnelige fanger. Den 8. april 1945 ble rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger (inkludert to franske kvinner) hentet fra leiren og kjørt direkte til Padborg i Danmark. Folke Bernadotte hadde imidlertid fått tillatelse av Himmler å hente alle syke fanger; så den 22. april kjørte en kolonne med 15 danske ambulanser fra Friedrichsruh under kaptein Arnoldson for å hente ut syke kvinner fra Ravensbrück.

Kvinner samlet da Røde Kors ankom Ravensbrück i april 1945. Det hvite merket på ryggen viser at de er fanger.

Foto: Sveriges Røde Kors

Ved ankomst til leiren var det kaos, den skulle evakueres og Arnoldson fikk beskjed om at han kunne ta med alle franske, belgiske, nederlandske og polske kvinner, totalt 15 000. Arnoldson sa ja, selv om det var tre ganger så mange som de hvite bussene hadde reddet i løpet av den perioden man hadde holdt på. Ambulansene tok med 112 syke kvinner, ved ankomst Lübeck fikk Arnoldson gitt beskjed til Folke Bernadotte om behov for ytterligere transportkapasitet, og ble lovt at alle disponible ressurser skulle settes inn.

To nye kolonner kom til Ravensbrück; den ene avmarsjerte den 23. april med 786 kvinner, de fleste franske; de ble kjørt direkte til Padborg. Den andre delen av kolonnen hentet 360 franske kvinner. Den siste kolonnene ankom Ravensbrück den 25. april; tilstanden i Tyskland ble nå stadig vanskeligere med jevnlig beskytning av transporter mens frontene raskt nærmet seg. I leiren ble 706 franske, belgiske, nederlandske og polske kvinner lastet på en kolonne med danske ambulanser og lastebiler fra det internasjonale Røde Kors. Denne kolonnen ble på veien tilbake til Padborg angrepet av allierte jagerfly; minst 11 ble drept og 26 alvorlig skadet; endelig antall drepte ble oppgitt til 25.

Den siste kolonnen ledet av løytnant Svenson hadde 934 kvinner i sine 20 busser, de fleste polske; men også franske, amerikanske, engelske kvinner. Kolonnen tok nattestopp, ble beskutt fra jagerfly, men uten at noen ble skadet og ankom Padborg 26. april 1945. Dette var den siste svenske transporten før Tyskland kapitulerte. Svenskene fikk imidlertid disponere et togsett, 50 godsvogner hvor 80 fanger ble stuet inn i hver vogn; toget avgikk Ravensbrück den 25. april og ankom Lübeck den 29. april. Etter å ha fått mat gikk toget videre mot Danmark, 3 989 kvinner ble reddet med denne transporten. I løpet av noen få dager ble altså rundt 7 000 kvinner reddet fra Ravensbrück til Danmark og videre til Sverige.

De siste evakuerte

Rittmester Ankarcrona ledet den 28. april en kolonne fra det internasjonale Røde Kors til leiren Neu-Brandenburg. Kolonnen ble passert av fremrykkende sovjetiske styrker, fant 200 kvinner som var tvunget ut på marsj, og vendte tilbake til Lübeck med dem. Den tyske gestapomannen Franz Göring organiserte en togtransport fra Hamburg med 2 000 kvinner (960 jøder, 790 polakker og 250 franske), dette toget ankom Padborg den 2. mai. Denne togtransporten er ikke regnet med i Sveriges Røde Kors oversikt over hvem de reddet, men det synes uansett riktig å nevne transporten i sammenheng med de hvite bussene.

Den 30. april avgikk to svenske skip Lübeck med fanger tvunget ut på marsj fra Neuengamme, «Magdalena» hadde 223 og «Lillie Matthiessen» med 225 kvinner. Transporten med båtene hadde blitt organisert av den svenske legen Hans Arnoldsson, med hjelp av Bjørn Heger. De måtte imidlertid forlate tusenvis av fanger stuet om bord på skip som den 3. mai ble bombet av britene, den såkalte Cap Arcona-tragedien. Den siste gruppen kvinnelige fanger reiste fra København med ferge til Malmö den 4. mai.

Mottak og regnskap

Den 19. april 1945 begynte de hvite bussene å kjøre danske og norske fanger fra Tyskland. Som ung svensk vernepliktig var Stig Svensson frivillig sjåfør på en av det hvite bussene. «Jag kommer aldrig att glömma det jag varit med om», fortalte han i en intervju i 1992.

Foto: Jonn Leffmann

I Danmark var den store mottaksstasjonen i grensebyen Padborg, her fikk fangene mat og legehjelp før videre transport innenfor Danmark til København. Reisen til Sverige gikk med ferge fra København til Malmö, og der overtok Länsstyrelsen og Civilförsvaret. Ved ankomst Sverige ble alle plassert i karantene, grunnet faren for smitte. Det var totalt 23 forlegninger, de fleste i Malmö län, med 11 000 senger. Ambulerende helsesentraler, stort sett bemannet av norske og danske leger og sykepleiere som hadde flyktet tok seg av fangene. For noen av fangene kom hjelpen for sent, 110 døde etter ankomst til Sverige; de fleste var polske fanger.

Ifølge Sveriges Røde Kors ble totalt 15 345 fanger reddet, av dem var 7 795 skandinaver og 7 550 fanger fra andre land. Om lag 1 500 tysk-svensker ble fraktet til Sverige. Fra Neuengamme ble 2 000 fanger transportert til andre leirer for å gjøre plass for skandinaviske fanger. 400 franske fanger ble fraktet fra Neuengamme og satt av i Theresienstadt da de ikke kunne leveres til leiren i Flossenburg. Etter den tyske kapitulasjonen ble det i mai og juni 1945 i samarbeid med UNRRA transportert ut ytterligere 10 000 mennesker.

For Sverige var aksjonen med de hvite bussene en triumf som ga landet mye velvilje i fredsdagene, returferden gjennom Danmark var ekstatisk, og den 17. mai 1945 sto grev Folke Bernadotte af Wisborg på slottsbalkongen i Oslo sammen med den norske kronprinsen. Den britiske diplomaten Peter Tennant som var stasjonert i Stockholm under krigen skrev:

De svenske humanitære innsatsene under og etter krigen betydde mye for å fjerne den vanære landet hadde fått under de akrobatiske øvelsene i nøytralitetspolitikk.

Tidslinje for de hvite bussene

År	Måned/Dato	Hendelse
1940	august	De første norske politiske fangene deporteres til Tyskland
1942	oktober	Familien til Johan Bernhard Hjort sivilinternert i Tyskland, begynner arbeid for fangene
1943	september	Den danske samarbeidsregjeringen går av, deportasjoner av danske fanger til Tyskland
1944	januar	Niels Christian Ditleff får kontakt med kretsen på Gross Kreutz
	februar	Carl Hammerich besøker Sverige og har sitt første av flere møter om de skandinaviske fangene med Ditleff
	22. september	Ditleff møter Folke Bernadotte og foreslår en svensk aksjon for å redde skandinaviske fanger
	23. september	Major Johan Koren Christies PM om at fangene skal «Stay Put»
	oktober	Rapport fra Gross Kreutz av Johan Bernhard Hjort; argumenterer sterkt for at fangene må ut av Tyskland før krigsslutt
	desember	Felix Kersten, SS sjefen Himmlers massør får frigitt 103 skandinaver
	29. desember	Den norske regjering i London endrer syn, ber ambassaden i Stockholm undersøke mulig svensk aksjon
1945	5. februar	Ditleff sender offisielt norsk PM til svensk UD, anmoder om svensk aksjon for de skandinaviske fangene
	16. februar	Grev Folke Bernadotte af Wisborg flyr til Berlin, møter Himmler, diskuterer utlevering av fanger
	12. mars	De hvite bussene ankommer Friedrichsruh, ekspedisjonens base i Tyskland
	15. mars	Første transport, fra Sachsenhausen til Neuengamme, 2 200 nordmenn og dansker hentet
	19. mars	Første transport til sydtyskland, 559 fanger fraktet til Neuengamme
	26. mars	Første transport av svenske tyskgifte kvinner tilbake til Sverige
	27. mars	Transport av franske, belgiske, nederlandske, polske og russiske fanger fra Neuengamme
	29. mars	Svensk Røde Kors får adgang til konsentrasjonsleiren Neuengamme
	30. mars	Transport fra området rundt Leipzig, rundt 1 200, av de 1 000 danske politi sendt direkte til Danmark
	2. april	Ny svensk kolonne til sydtyskland, Mauthausen, Dachau og Vaihingen, 75 fanger hentet til Neuengamme
	5. april	Halve svenske kontingenten drar, blir erstattet av dansker
	8. april	Første transport fra Ravensbrück, 100 kvinnelige fanger fraktet direkte til Padborg i Danmark
	9. april	Svensk/dansk kolonne til Berlin for å hente tukthusfanger, 211 fanger hentet til Neuengamme; start av evaukering syke fanger til Danmark
	15. april	Totalt 524 tukthusfanger hentet fra Mecklenburg, 423 jøder hentet fra Theresienstadt
	18. april	Første flyangrep mot de «hvite bussene», fire danske sjåfører og en sykepleier lettere skadet ved Friedrichsruh
	20. april	Evakuering av alle skandinaviske fanger fra Neuengamme til Sverige via Danmark
	23. april	Transport av syke fanger fra Ravensbrück, 786 og 360 kvinner på to kolonner til Padborg
	25. april	En kolonne, 934 kvinner og et tog, 3 989 kvinner, siste transport fra Ravensbrück
	30. april	Fartøyene «Magdalena» med 223 fanger og «Lillie Matthiessen» med 225 kvinner avgår Lübeck
	2. mai	2 000 kvinner (960 jøder, 790 polakker og 250 franske), ankommer Padborg med tog
	3. mai	Tyske skip med fanger fra Neuengamme angripes av RAF, nesten alle de 7 500 om bord dør
	4. mai	De siste fangene blir sendt med fergen fra København til Malmö

Fortsatt debatt

Kun fem av de hvite bussene er bevart for ettertiden. Dette eksemplaret står nå hos Malmö Museer.

Etter den andre verdenskrigs slutt hadde aksjonen med de «hvite bussene» høy status fordi mange fanger hadde blitt reddet. Det blitt reist spørsmål ved prioriteringen av skandinaviske fanger, blant annet i Ingrid Lomfors bok Blind fläck. Debatten har gått både i svenske og norske aviser. I et innlegg i Aftenposten 14. oktober 2005 skrev flere tidligere fanger svært kritisk om Lomfors og avsluttet med:

På vegne av den svenske regjering utførte Folke Bernadotte og mannskapet på De hvite bussene Sveriges største humanitære aksjon under den 2. verdenskrig. Svenske myndigheter bør snarest reise et monument over redningsaksjonen. Ingrid Lomfors bør be Sveriges Røde Kors, og spesielt mannskapene på De hvite bussene som var villige til å ofre livet i aksjonen, om unnskyldning.

Bernt H. Lund, tidligere fange i Sachsenhausen, var derimot positiv til at de moralske dilemmaer fangene opplevde kommer frem. I en kronikk i Aftenposten 20. august 2005 skrev han at de skandinaviske fangene stort sett ikke var de som ble behandlet dårligst, om skammen ved å bli behandlet bedre, og avsluttet med:

Men det gjør godt å få det frem i dagens lys. En stor takk til Ingrid Lomfors som på en fin måte har fjernet en blind flekk ikke bare for våre svenske befriere, men også for oss som bisto dem i en vanskelig situasjon!

Om transportene for SS: Selve opplevelsen av å bli hentet av svenske Røde Kors – fangene forstod det som om de var reddet, for så å bli «dumpet» i like ille eller verre forhold som de kom fra – ble oppfattet som et sjokk og et svik av dem som opplevde det. De svenske sjåførene ble sterkt påvirket av oppdraget, løytnant Gösta Hallquist skrev i sin dagbok:

De sjuka och utmärglade fångarna (bl a polacker, fransmän, belgare) hade verkat fullkomligt apatiska och varit så magra att det rymdes ett femtiotal i varje buss, som normalt rymmer ca. tio personer.

Min ställföreträdare Per återvänder från lägret i Torgau mycket nedstämd. Gråter. Tröstar honom. Tre fångar hade dött under transporten och en slogs ihjäl med en bösskolv.

Om flere hadde overlevd hvis de hadde blitt i Neuengamme er umulig å si, da mange av fangene fra leiren ble plassert på skip, som siden ble bombet og senket av britiske fly. At Røde Kors' regler om lik behandling av alle ble brutt ved denne hestehandel med SS er dog et faktum.

Historikeren Kjersti Dybvig sier at de norske jødene ikke automatisk fikk være med:

Da de ble arrestert, mistet de statsborgerskapet. Og da de hvite bussene reiste nedover for å hente fanger som hadde overlevd, fikk ikke jødene være med fordi de ikke lenger var norske statsborgere og regjeringen etter 8. mai ikke ville finansiere hjemtransport.

«Vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord», statsminister Jens Stoltenberg ved holocaustmarkering i Oslo 2012.

Se også

• Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz
• Norge under andre verdenskrig
• Cap Arcona, et tysk passasjerskip fullastet med fanger fra Neuengamme

Litteratur

• Persson, Sune (2002), «Vi åker till Sverige», De vita bussarna 1945, Bokförlaget Fischer & co. ISBN 91-85183-18-0
• Lomfors, Ingrid (2005), Blind fläck : minne och glömska kring svenska Röda korsets hjälpinsats i Nazityskland 1945, Bokförlaget Atlantis. ISBN 91-7353-051-4
• Hallquist, Gösta og Nilsson, Anita (1995), Löjtnant Hallquists Dagbok, Edition Erikson, Malmö, ISBN 91-88184-06-4
• Heger, Wanda Hjort (1984), Hver fredag foran porten, Gyldendal ISBN 82-05-14937-2, tysk utgave (1989), Jeden Freitag vor dem Tor, Schneekluth ISBN 3-7951-1132-3
• Holm, Johannes (1984), Sandheden om de hvide busser, Samleren ISBN 87-568-0755-4
• Frykman, Sven Röda korsexpeditionen till Tyskland, (1945)
• Seip, Didrik Arup (1946). Hjemme og i fiendeland: 1940-45. Oslo: Gyldendal. 

Eksterne lenker

• (en) White Buses (humanitarian aid in 1945) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Dansk Røde kors om de hvite bussene
• Svensk Røde kors rapport om de hvite bussene
• Stiftelsen «Hvite busser til Auschwitz»