Verdensmesterskapet i fotball for menn

fireårig idrettstevling
(Omdirigert fra «FIFA World Cup»)

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina.

Verdensmesterskapet i fotball
IdrettFotball
Stiftet1930
Første sesong1930
ForbundFIFA
Verdensdel(er)Alle (internasjonal)
Antall lag32 (sluttspill)
211 (kvalifisering til VM i 2018)
TurneringsformatRound robin
(8 grupper med 4 lag hver)
Utslagsspill
(f.o.m. åttendedelsfinaler)
Regjerende mester Argentina
Flest titler Brasil (5 titler)
Offisiell nettsidefifa.com
Fotball VM i fotball 2022

Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros).

Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954.

I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.

Historie

rediger
VM Nyvinning Utdatert nyvinning
1934 Rent cupspill i turneringen
1950 Gruppespill
1958 Ekstraomgang i gruppespill sløyfes
1962 Målgjennomsnitt skiller lag på lik poengsum,
i stedet for omkamp. (faset ut 1970)
1970 Gule og røde kort innføres
Innbyttere innføres
Målforskjell tar over for målgjennomsnitt.
1974 Gruppevinnere går til nye grupper
1978 Straffesparkkonkurranse[Note 1]
1986 24 lag
Gjeninnføring av cupspill etter gruppespill
De fire beste treerne gikk videre (faset ut 1998)
1990 Flest scorede mål etter målforskjell
1994 3 poeng for seier
1998 32 lag
Bare de to beste i hver gruppe gikk videre
Golden goal i ekstraomganger (faset ut 2006)
2002 Tittelforsvarer er ikke automatisk
kvalifisert til neste VM.
2018 Videodommer (VAR)

Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig.

OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928.[1] Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta.

1930–1938: De første mesterskap

rediger

Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige,[2] ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på,[3] og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester.

Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay.[4] Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia.[5] Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale.

VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa.[6] Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull.

1950–1970: Brasils gullalder

rediger
 
Uruguays vinnerlag i VM 1950. Kaptein Obdulio Varela øverst til venstre. Foto: Bildbyrån (Sverige).

Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966).[7] Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.[8]

Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen.[9] På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950.

I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen.[10] VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt.[Note 2] I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang.

Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.[11]

I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania.[12] Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte,[12] og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet.

I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag.[13]

1974–1990: Større turneringer, mer geografisk spredt deltakerfelt

rediger

I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner,[14] da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser.[14] Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn[15] og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.[16]

I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill.

Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing.[14] Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel.[17] Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme[18] i en turnering som ble preget av få mål.[19] Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM.

1994–2022: VM over hele kloden

rediger

I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen.[20] Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne.

VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018.[21] Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale.

I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia.

Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania.[22] Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950,[23] i finalen.

I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller.

Deltakerland

rediger

Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber.

Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig[24] og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt.[25]

Ikke-selvstendige land med egne landslag

Selvstendige land som ikke er medlem av FIFA

Kvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte.

Deltakende lag fordelt på verdensdelene
Vertsnasjon Afrika (CAF) Asia (AFC) Oseania (OFC) Europa (UEFA) CONCACAF[Note 3] CONMEBOL[Note 4] Totalt Friplasser
1934 Italia 1 12 1 2 16 0
1938 Frankrike 1 11+M+V 1 1 16 2
1950 Brasil 1 7+M 2 4+V 16 2
1954 Sveits 1 11+V 1 1+M 16 2
1958 Sverige 0,5 9,5+M+V 1 3 16 2
1962 Chile 0,5 0,5 9 0,5 3,5+M+V 16 2
1966 England 1 9+V 1 3+M 16 2
1970 Mexico 1 1 8+M 1+V 3 16 2
1974 Vest-Tyskland 1 1 8,5+V 1 2,5+M 16 2
1978 Argentina 1 1 8,5+M 1 2,5+V 16 2
1982 Spania 2 2 13+M 2 3+M 24 2
1986 Mexico 2 2 0,5 12,5+M 1+V 4 24 2
1990 Italia 2 2 0,5 13+V 2 2,5+M 24 2
1994 USA 3 2 0,25 12+M 1,25+V 3,5 24 2
1998 Frankrike 5 3,5 0,5 14+V 3 4+M 32 2
2002 Sør-Korea og Japan 5 2,5+V+V 0,5 13,5+M 3 4,5 32 3
2006 Tyskland 5 4,5 0,5 13+V 3,5 4,5 32 1
2010 Sør-Afrika 5 4,5+V 0,5 13 3,5 4,5 32 1
2014 Brasil 5 4,5 0,5 13 3,5 4,5+V 32 1
2018 Russland 5 4,5 0,5 13+V 3,5 4,5 32 1
2022 Qatar 5 4,5+V 0,5 13 3,5 4,5 32 1
  • V - Vertsland
  • M - Regjerende verdensMester

Antall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.

Vertsland

rediger

Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen.

På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930.[26] Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere.[27] I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika.

Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA.

I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada.

Trofé

rediger

Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje.

Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen.[28] Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles.[29] Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester.

Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned.[28] Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik: «The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.»[28] Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler.[28]

Vinnere

rediger
  • Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp.
  • Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet.
  • Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010.
  • Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale.
  • England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM.
  • Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel.
  • Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018.
  • Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret.

Arrangerte mesterskap

rediger
År Arrangørland Ref. Finale Bronsefinale
Verdensmester Resultat Sølv Bronse Resultat 4.-plass
1930  
Uruguay
[1] Arkivert 4. april 2019 hos Wayback Machine. [30] Dato: 30. juli 1930. Sted: Estadio Centenario, Montevideo. Tilskuere: 93 000
Dommer:   John Langenus, Belgia
 
Uruguay
4–2  
Argentina
 
USA
[Note 5]  
Jugoslavia
Mål:
Dorado   12'
Cea   57'
Iriarte   68'
Castro   89'
Pause: 1–2 Mål:
Peucelle   20'
Stábile   37'
1934  
Italia
[2] Arkivert 16. juni 2020 hos Wayback Machine. [31] Dato: 10. juni 1934. Sted: Stadio Nazionale PNF, Roma. Tilskuere: 55 000
Dommer:   Ivan Eklind, Sverige
Dato: 7. juni 1934. Sted: Stadio Giorgio Ascarelli, Napoli. Tilskuere: 8 000
Dommer:   Albino Carraro, Italia
 
Italia
2–1 eeo.  
Tsjekkoslovakia
 
Tyskland
3–2  
Østerrike
Mål:
Orsi   81'
Schiavio   95'
Pause: 0–0
Ordinær tid: 1–1
Mål:
Puč   71'
Mål:
Lehner (2)   1'   42'
Conen   27'
Pause: 3–1 Mål:
Horvath   28'
Sesztar   54'
1938  
Frankrike
[3] Arkivert 17. juni 2020 hos Wayback Machine. [32] Dato: 19. juni 1938. Sted: Stade Colombes, Paris. Tilskuere: 55 000
Dommer:   Georges Capdeville, Frankrike
Dato: 19. juni 1938. Sted: Parc Lescure, Bordeaux. Tilskuere: 20 000
Dommer:   John Langenus, Belgia
 
Italia
4–2  
Ungarn
 
Brasil
4–2  
Sverige
Mål:
Colaussi (2)   6'   35'
Piola (2)   16'   82'
Pause: 3–1 Mål:
Titkos   8'
Sárosi   70'
Mål:
Romeu   44'
Leônidas (2)   63'   74'
Perácio   80'
Pause: 1–2 Mål:
Jonasson   28'
Nyberg   38'
1950  
Brasil
[4] Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. [33] Dato: 16. juli 1950. Sted: Maracanã stadion, Rio de Janeiro. Tilskuere: 199 854
Dommer:   George Reader, England
Dato: 16. juli 1950. Sted: Estádio do Pacaembu, São Paulo. Tilskuere: 11 000
Dommer:   Karel van der Meer, Nederland
 
Uruguay
2–1[Note 6]  
Brasil
 
Sverige
3–1[Note 6]  Spania
Mål:
Sciaffino   66'
Ghiggia   79'
Pause: 0–0 Mål:
Friaça   47'
Mål:
Sundquist   15'
Mellberg   33'
Palmér   80'
Pause: 2–0 Mål:
Zarra   82'
1954  
Sveits
[5] Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. [34] Dato: 4. juli 1954. Sted: Wankdorf stadion, Bern. Tilskuere: 60 000
Dommer:   William Ling, England
Dato: 3. juli 1954. Sted: Hardturm stadion, Zürich. Tilskuere: 35 000
Dommer:   Paul Raymon Wüssling, Sveits
 
Vest-Tyskland
3–2  
Ungarn
 
Østerrike
3–1  
Uruguay
Mål:
Morlock   10'
Rahn (2)   18'   84'
Pause: 2–2 Mål:
Puskas   6'
Czibor   8'
Mål:
Stojaspal   16'
Cruz   59' (sm.)
Ocwirk   79'
Pause: 1–1 Mål:
Hohberg   22'
1958  
Sverige
[6] Arkivert 24. august 2020 hos Wayback Machine. [35] Dato: 29. juni 1958. Sted: Råsunda stadion, Stockholm. Tilskuere: 49 737
Dommer:   Maurice Guigue, Frankrike
Dato: 28. juni 1958. Sted: Ullevi, Göteborg. Tilskuere: 25 000
Dommer:   Juan Brozzi, Argentina
 
Brasil
5–2  
Sverige
 
Frankrike
6–3  
Vest-Tyskland
Mål:
Vavá (2)   9'   32'
Pelé (2)   55'   90'
Zagallo   68'
Pause: 2–1 Mål:
Liedholm   4'
Simonsson   80'
Mål:
Fontaine (4)
  16'   36'   78'   89'
Kopa   27' (str.)
Douis   50'
Pause: 3–1 Mål:
Cieslarczyk   18'
Rahn   52'
Schäfer   84'
1962  
Chile
[7] Arkivert 5. november 2020 hos Wayback Machine. [36] Dato: 17. juni 1962. Sted: Estadio Nacional de Chile, Santiago. Tilskuere: 68 679
Dommer:   Nikolai Latysjev, Sovjetunionen
Dato: 16. juni 1962. Sted: Estadio Nacional de Chile, Santiago. Tilskuere: 67 000
Dommer:   Juan Garay Gardeazabal, Spania
 
Brasil
3–1  

Tsjekkoslovakia
 
Chile
1–0  
Jugoslavia
Mål:
Amarildo   17'
Zito   69'
Vavá   78'
Pause: 1–1 Mål:
Masopust   15'
Mål:
Rojas   90'
Pause: 0–0
1966  
England
[8] Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. [37] Dato: 30. juli 1966. Sted: Wembley Stadium, London. Tilskuere: 94 493
Dommer:   Gottfried Dienst, Sveits
Dato: 28. juli 1966. Sted: Wembley Stadium, London. Tilskuere: 88 000
Dommer:   Ken Dagnall, England
 
England
4–2 eeo.  
Vest-Tyskland
 
Portugal
2–1  
Sovjetunionen
Mål:
Hurst (3)
  18'   101'   120'
Peters   78'
Pause: 1–1
Ordinær tid: 2–2
Mål:
Haller   12'
Weber   89'
Mål:
Eusebio   12' (str.)
Torres   89'
Pause: 1–1 Mål:
Malofejev   43'
1970  
Mexico
[9] Arkivert 16. april 2021 hos Wayback Machine. [38] Dato: 21. juni 1970. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 107 412
Dommer:   Rudi Glöckner, Øst-Tyskland
Dato: 20. juni 1970. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 104 403
Dommer:   Antonio Sbardella, Italia
 
Brasil
4–1  
Italia
 
Vest-Tyskland
1–0  
Uruguay
Mål:
Pelé   18'
Gérson   66'
Jairzinho   71'
Carlos Alberto   86'
Pause: 1–1 Mål:
Boninsegna   37'
Mål:
Overath   26'
Pause: 1–0
1974  
Vest-Tyskland
[10] Arkivert 2. desember 2020 hos Wayback Machine. [39] Dato: 7. juli 1974. Sted: Olympiastadion, München. Tilskuere: 77 833
Dommer:   Jack Taylor, England
Dato: 6. juli 1974. Sted: Olympiastadion, München. Tilskuere: 74 100
Dommer:   Aurelio Angonese, Italia
 
Vest-Tyskland
2–1  
Nederland
 
Polen
1–0  
Brasil
Mål:
Breitner   25' (str.)
Müller   43'
Pause: 2–1 Mål:
Neeskens   2' (str.)
Mål:
Lato   76'
Pause: 0–0
1978  
Argentina
[11] Arkivert 2. desember 2020 hos Wayback Machine. [40] Dato: 25. juni 1978. Sted: Estadio Monumental, Buenos Aires. Tilskuere: 77 260
Dommer:   Sergio Gonella, Italia
Dato: 24. juni 1978. Sted: Estadio Monumental, Buenos Aires. Tilskuere: 69 659
Dommer:   Abraham Klein, Israel
 
Argentina
3–1 eeo.  
Nederland
 
Brasil
2–1  
Italia
Mål:
Kempes (2)   38'   105'
Bertoni   115'
Pause: 1–0
Ordinær tid: 1–1
Mål:
Nanninga   82'
Mål:
Nelinho   64'
Direceu   72'
Pause: 0–1 Mål:
Causio   38'
1982  
Spania
[12] Arkivert 16. februar 2021 hos Wayback Machine. [41] Dato: 11. juli 1982. Sted: Santiago Bernabéu, Madrid. Tilskuere: 90 000
Dommer:   Arnaldo Cèsar Coelho, Brasil
Dato: 10. juli 1982. Sted: Estadio José Rico Pérez, Alicante. Tilskuere: 28 000
Dommer:   Antonio Garrido, Portugal
 
Italia
3–1  
Vest-Tyskland
 
Polen
3–2  
Frankrike
Mål:
Rossi   57'
Tardelli   69'
Altobelli   81'
Pause: 0–0 Mål:
Breitner   83'
Mål:
Szarmach   40'
Majewski   44'
Kupcewicz   46'
Pause: 2–1 Mål:
Girard   13'
Couriol   72'
1986  
Mexico
[13] Arkivert 18. oktober 2020 hos Wayback Machine. [42] Dato: 29. juni 1986. Sted: Estadio Azteca, Mexico by. Tilskuere: 114 590
Dommer:   Romualdo Arppi Filho, Brasil
Dato: 28. juni 1986. Sted: Estadio Cuauhtémoc, Puebla de Zaragoza. Tilskuere: 21 000
Dommer:   George Courtney, England
 
Argentina
3–2  
Vest-Tyskland
 
Frankrike
4–2 eeo.  
Belgia
Mål:
Brown   23'
Valdano   56'
Burruchaga   84'
Pause: 1–0 Mål:
Rummenigge   74'
Völler   81'
Mål:
Ferreri   27'
Papin   43'
Genghini   104'
Amoros   111' (str.)
Pause: 2–1
Ordinær tid: 2–2
Mål:
Ceulemans   11'
Claesen   73'
1990  
Italia
[14] Arkivert 11. juni 2020 hos Wayback Machine. [43] Dato: 8. juli 1990. Sted: Stadio Olimpico, Roma. Tilskuere: 73 603
Dommer:   Edgardo Codesal Mendez, Mexico
Dato: 7. juli 1990. Sted: Stadio San Nicola, Bari. Tilskuere: 51 426
Dommer:   Joel Quiniou, Frankrike
 
Vest-Tyskland
1–0  
Argentina
 
Italia
2–1  
England
Mål:
Brehme   85' (str.)
Pause: 0–0 Mål:
R. Baggio   71'
Schillaci   86' (str.)
Pause: 0–0 Mål:
Platt   81'
1994  
USA
[15] Arkivert 17. juni 2020 hos Wayback Machine. [44] Dato: 17. juli 1994. Sted: Rose Bowl Arena, Los Angeles. Tilskuere: 94 194
Dommer:   Sándor Puhl, Ungarn
Dato: 16. juli 1994. Sted: Rose Bowl Arena, Los Angeles. Tilskuere: 91 500
Dommer:   Ali Bujsaim, De forente arabiske emirater
 
Brasil
0–0 eeo.
(3–2 str. konk.)
 
Italia
 
Sverige
4–0  
Bulgaria
Pause: 0–0 Mål:
Brolin   8'
Mild   30'
H.Larsson   37'
K. Andersson   40'
Pause: 4–0
1998  
Frankrike
[16] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [45] Dato: 12. juli 1998. Sted: Stade de France, Saint-Denis/Paris. Tilskuere: 80 000
Dommer:   Said Belqola, Marokko
Dato: 11. juli 1998. Sted: Parc des Princes, Paris. Tilskuere: 45 500
Dommer:   Epifanio Gonzales, Paraguay
 
Frankrike
3–0  
Brasil
 
Kroatia
2–1  
Nederland
Mål:
Zidane (2)   27'   45+1'
Petit   90+3'
Pause: 2–0 Mål:
Prosinecki   14'
Suker   36'
Pause: 2–1 Mål:
Zenden   22'
2002  
Sør-Korea
&
 
Japan
[17] Arkivert 14. juni 2020 hos Wayback Machine. [46] Dato: 30. juni 2002. Sted: International Stadium, Yokohama, Japan. Tilskuere: 69 029
Dommer:   Pierluigi Collina, Italia
Dato: 29. juni 2002. Sted: Daegu World Cup Stadium, Daegu, Sør-Korea. Tilskuere: 63 483
Dommer:   Saad Mane, Kuwait
 
Brasil
2–0  
Tyskland
 
Tyrkia
3–2  
Sør-Korea
Mål:
Ronaldo (2)   67'   79'
Pause: 0–0 Mål:
Hakan   11 sek.'
İlhan (2)   13'   32'
Pause: 3–1 Mål:
Lee Eul-yong   9'
Song Chong-gug   90+3'
2006  
Tyskland
[18] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [47] Dato: 9. juli 2006. Sted: Olympiastadion, Berlin. Tilskuere: 69 000
Dommer:   Horacio Elizondo, Argentina
Dato: 8. juli 2006. Sted: Gottlieb-Daimler stadion, Stuttgart. Tilskuere: 52 000
Dommer:   Toru Kamikawa, Japan
 
Italia
1–1 eeo.
(5–3 str. konk.)
 
Frankrike
 
Tyskland
3–1  
Portugal
Mål:
Materazzi   19'
Pause: 1–1
Ordinær tid: 1–1
Mål:
Zidane   7' (str.)
Mål:
Schweinsteiger (2)
  56'   78'
Petit   61' (sm.)
Pause: 0–0 Mål:
Nuno Gomes   88'
2010  
Sør-Afrika
[19] Arkivert 19. juni 2020 hos Wayback Machine. [48] Dato: 11. juli 2010. Sted: Soccer City, Johannesburg. Tilskuere: 84 490
Dommer:   Howard Webb, England
Dato: 10. juli 2010. Sted: Nelson Mandela Bay Stadium, Port Elizabeth. Tilskuere: 36 254
Dommer:   Benito Archundia, Mexico
 
Spania
1–0 eeo.  
Nederland
 
Tyskland
3–2  
Uruguay
Mål:
Iniesta   115'
Pause: 0–0
Ordinær tid: 0–0
Mål:
T. Müller   18'
Jansen   55'
Khedira   81'
Pause: 1–1 Mål:
Cavani   27'
Forlán   50'
2014  
Brasil
[20] Arkivert 22. juni 2020 hos Wayback Machine. [49] Dato: 13. juli 2014. Sted: Estádio do Maracanã, Rio de Janeiro. Tilskuere: 74 738
Dommer:   Nicola Rizzoli, Italia
Dato: 12. juli 2014. Sted: Estádio Nacional Mané Garrincha, Brasília. Tilskuere: 68 034
Dommer:   Djamel Haimoudi, Algerie
 
Tyskland
1–0 eeo.  
Argentina
 
Nederland
3–0  
Brasil
Götze   112' Pause: 0–0
Ordinær tid: 0–0
Mål:
Van Persie   2' (str.)
Blind   16'
Wijnaldum   90+1'
Pause: 2–0
2018  
Russland
[21] Arkivert 24. februar 2020 hos Wayback Machine. [50] Dato: 15. juli 2018. Sted: Luzjniki stadion, Moskva. Tilskuere:78 011
Dommer:   Néstor Pitana, Argentina
Dato: 14. juli 2018. Sted: Krestovskij stadion, St. Petersburg. Tilskuere:64 406
Dommer:   Alireza Faghani, Iran
 
Frankrike
4–2  
Kroatia
 
Belgia
2–0  
England
Mandžukić   18' (sm.)
Griezmann   38' (str.)
Pogba   59'
Mbappé   65'
Pause: 2–1 Perišić   28'
Mandžukić   69'
Meunier   4'
Hazard   82'
Pause: 1–0
2022  
Qatar
[22] Arkivert 17. juli 2010 hos Wayback Machine. [51] Dato: 18. desember 2022. Sted: Lusail stadion, Lusail. Tilskuere: 88 966
Dommer:   Szymon Marciniak, Polen
Dato: 17. desember 2022. Sted: Khalifa International Stadium, Doha. Tilskuere: 44 137
Dommer:   Abdulrahman Al-Jassim, Qatar
 
Argentina
3–3 eeo.
4–2 (str. konk.)
 
Frankrike
 
Kroatia
2–1  
Marokko
Messi (2)   23' (str.)   109'
Di María   36'
Pause: 2–0
Ordinær tid: 2–2
Mbappé (3)   80' (str.)   81'   118' (str.) Gvardiol   7'
Oršić   42'
Pause: 2–1 Dari   9'
2026  
Canada
 
Mexico
&
 
USA
[52] Dato: 2026. Sted: MetLife Stadium, East Rutherford. Tilskuere:
Dommer:
Dato: 2026. Sted: . Tilskuere:
Dommer:
 
 

Debut i VM

rediger

84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen.

Sør-Amerika (CONMEBOL)

rediger

Europa

rediger

Nord- og Mellom-Amerika og Karibia (CONCACAF)

rediger

Afrika

rediger

Oseania

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ a b c Jugoslavias resultater er overført til Serbia. Deltok som Jugoslavia i perioden 1930 – 1998 og som Serbia og Montenegro i 2006. Jugoslavias territorium var i 1998 identisk med det senere Serbia og Montenegro.[53]
  2. ^ a b Tsjekkoslovakias resultater fra 1934 til 1990 er overført til Tsjekkia[54]
  3. ^ a b Tysklands resultater er inkludert Vest-Tyskland fra 1954 til 1990[55]
  4. ^ a b Sovjetunionens resultater er overført til Russland[56]
  5. ^ Den demokratiske republikken Kongo het Zaïre frem til 1997
  6. ^ Nåværende Indonesia[57]
  7. ^ Israel var medlem av AFC fra 1954 til 1974, og av OFC fra 1974 til 1991
  8. ^ Australia var medlem av OFC frem til 2006

Rekorder og statistikker

rediger

Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene.

Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger).

Flest VM-titler
Antall Land År
5   Brasil 1958, 1962, 1970, 1994, 2002
4   Italia 1934, 1938, 1982, 2006
  Tyskland (inkludert Vest-Tyskland) 1954, 1974, 1990, 2014
3   Argentina 1978, 1986, 2022
2   Frankrike 1998, 2018
  Uruguay 1930, 1950
1   England 1966
  Spania 2010
Flest VM-finaler [Note 7]
Antall Land
8   Tyskland (inkludert Vest-Tyskland)
7   Brasil
6   Italia
  Argentina
4   Frankrike
3   Nederland
2   Tsjekkoslovakia
  Ungarn
  Uruguay
1   England
  Kroatia
  Spania
  Sverige
Flest VM-sluttspill
Antall Land
22   Brasil
20   Tyskland (inkludert Vest-Tyskland)
18   Italia
  Argentina
17   Mexico
16   Spania
  Frankrike
  England
14   Belgia
  Uruguay
13   Serbia (inkludert Jugoslavia)
12   Sverige

Resultater og kamper

rediger
Deltakerland, kamper, mål og tilskuere per VM-sluttspill, 1930 – 2022[58]
År Antall
land
Antall
kamper
Antall
mål
Mål,
gjennomsnitt
Tilskuere,
gjennomsnitt
1930 13 18 70 3,89 32 808
1934 16 17 70 4,12 21 352
1938 15 18 84 4,67 20 872
1950 13 22 88 4,00 47 511
1954 16 26 140 5,38 29 561
1958 16 35 126 3,60 23 423
1962 16 32 89 2,78 27 911
1966 16 32 89 2,78 48 847
1970 16 32 95 2,97 50 124
1974 16 38 97 2,55 49 098
1978 16 38 102 2,68 40 678
1982 24 52 146 2,81 40 571
1986 24 52 132 2,54 46 039
1990 24 52 115 2,21 48 388
1994 24 52 141 2,71 68 991
1998 32 64 171 2,67 43 517
2002 32 64 161 2,52 42 268
2006 32 64 147 2,30 52 491
2010 32 64 145 2,23 49 669
2014 32 64 171 2,67 52 918
2018 32 64 169 2,64 47 371
2022 32 64 172 2,69 53 191
Toppskårer (Gullstøvelen) og Beste spiller (Gullballen) per VM-sluttspill, 1930 – 2022[59]
År Toppskårer   Beste spiller
Spiller Land Mål Spiller Land
1930 Guillermo Stábile   Argentina 8 José Nasazzi   Uruguay
1934 Oldřich Nejedlý   Tsjekkoslovakia 5 Giuseppe Meazza   Italia
1938 Leônidas da Silva   Brasil 7 Leônidas da Silva   Brasil
1950 Ademir   Brasil 9 Zizinho   Brasil
1954 Sándor Kocsis   Ungarn 11 Ferenc Puskás   Ungarn
1958 Just Fontaine   Frankrike 13 Didi   Brasil
1962 Garrincha
Vavá
Leonel Sánchez
Flórián Albert
Valentin Kozmitsj Ivanov
Dražan Jerković
  Brasil
  Brasil
  Chile
  Ungarn
  Sovjetunionen
  Jugoslavia
4 Garrincha   Brasil
1966 Eusébio   Portugal 9 Bobby Charlton   England
1970 Gerd Müller   Vest-Tyskland 10 Pelé   Brasil
1974 Grzegorz Lato   Polen 7 Johan Cruijff   Nederland
1978 Mario Kempes   Argentina 6 Mario Kempes   Argentina
1982 Paolo Rossi   Italia 6 Paolo Rossi   Italia
1986 Gary Lineker   England 6 Diego Maradona   Argentina
1990 Salvatore Schillaci   Italia 6 Salvatore Schillaci   Italia
1994 Hristo Stoitsjkov
Oleg Salenko
  Bulgaria
  Russland
6 Romário   Brasil
1998 Davor Šuker   Kroatia 6 Ronaldo   Brasil
2002 Ronaldo   Brasil 8 Oliver Kahn   Tyskland
2006 Miroslav Klose   Tyskland 5 Zinédine Zidane   Frankrike
2010 Thomas Müller1
David Villa
Wesley Sneijder
Diego Forlán
  Tyskland
  Spania
  Nederland
  Uruguay
5 Diego Forlán   Uruguay
2014 James Rodríguez   Colombia 6 Lionel Messi   Argentina
2018 Harry Kane   England 6 Luka Modrić   Kroatia
2022 Kylian Mbappé   Frankrike 8 Lionel Messi   Argentina
*1 Thomas Müller ble tildelt Gullstøvelen da han hadde flest målgivende pasninger (assist).
Største seier
Land Land Resultat År
  Ungarn -   Sør-Korea 9-0 1954
  Jugoslavia -   Zaire 9-0 1974
  Ungarn -   El Salvador 10-1 1982
Mest målrike kamper
Land Land Resultat År
  Østerrike -   Sveits 7-5 1954
  Brasil -   Polen 6-5 eeo 1938
  Ungarn -   Vest-Tyskland 8-3 1954
  Ungarn -   El Salvador 10-1 1982

Spillere

rediger
Flest mål i VM-sluttspill totalt
Antall Spiller Land Tidsrom
16 Miroslav Klose   Tyskland 20022014
15 Ronaldo   Brasil 19982006
14 Gerd Müller   Vest-Tyskland 19701974
13 Just Fontaine   Frankrike 1958
Lionel Messi   Argentina 20062022
12 Pelé   Brasil 19581970
Kylian Mbappé   Frankrike 20182022
11 Sándor Kocsis   Ungarn 1954
11 Jürgen Klinsmann   Tyskland 19901998
Flest VM-kamper i sluttspillet
Antall Spiller Land Tidsrom
26 Lionel Messi   Argentina 20062022
25 Lothar Matthäus   Tyskland 19821998
24 Miroslav Klose   Tyskland 20022014
23 Paolo Maldini   Italia 19902002
22 Cristiano Ronaldo   Portugal 20062022
21 Uwe Seeler   Vest-Tyskland 19581970
21 Władysław Żmuda   Polen 19741986
21 Diego Maradona   Argentina 19821994
20 Grzegorz Lato   Polen 19741982
20 Cafu   Brasil 19942006
20 Philipp Lahm   Tyskland 20062014
20 Bastian Schweinsteiger   Tyskland 20062014
Flest VM-sluttspill
Antall Spiller Land Tidsrom
5 Antonio Carbajal   Mexico 19501966
5 Lothar Matthäus   Tyskland 19821998
5 Rafael Márquez   Mexico 20022018
5 Andrés Guardado   Mexico 20062022
5 Lionel Messi   Argentina 20062022
5 Cristiano Ronaldo   Portugal 20062022
5 (spilte i 4) Gianluigi Buffon   Italia 19982014
5 (spilte i 3) Guillermo Ochoa   Mexico 20062022
Yngste spiller
Spiller Land Alder Sluttspill
Norman Whiteside   Nord-Irland 17 år og 41 dager 1982
Samuel Eto'o   Kamerun 17 år og 99 dager 1998
Femi Opabunmi   Nigeria 17 år og 101 dager 2002
Salomon Olembé   Kamerun 17 år og 185 dager 1998
Pelé   Brasil 17 år og 235 dager 1958
Eldste spiller
Spiller Land Alder Sluttspill
Essam El-Hadary   Egypt 45 år og 161 dager 2018
Faryd Mondragón   Colombia 43 år og 3 dager 2014
Roger Milla   Kamerun 42 år og 39 dager 1994
Pat Jennings   Nord-Irland 41 år og 0 dager 1986
Peter Shilton   England 40 år og 292 dager 1990
Yngste målscorer
Spiller Land Alder Sluttspill
Pelé   Brasil 17 år og 239 dager 1958
Manuel Rosas   Mexico 18 år og 93 dager 1930
Gavi   Spania 18 år og 100 dager 2022
Michael Owen   England 18 år og 190 dager 1998
Eldste målscorer
Spiller Land Alder Sluttspill
Roger Milla   Kamerun 42 år og 39 dager 1994
Pepe   Portugal 39 år og 283 dager 2022
Cristiano Ronaldo   Portugal 37 år og 295 dager 2022
Gunnar Gren   Sverige 37 år og 236 dager 1958
Cuauhtémoc Blanco   Mexico 37 år og 151 dager 2010
Roger Milla scoret også i 1990-VM da han var 38 år gammel.

Referanser

rediger
  1. ^ Radnedge, Keir (1998). The complete encyclopedia of football : the bible of world soccer (på engelsk) (1. utg.). London, Storbritannia: Carlton. s. 27. ISBN 1858684870. OCLC 1028386833. «Where were the British in all this? Gone. They had long since withdrawn fom (sic) FIFA in a row over the broken time payments for amateurs» 
  2. ^ Radnedge, s. 27
  3. ^ Radnedge, s. 27 «When the logistics of travelling to Uruguay — a three-week boat trip — had sunk in, several of the European federations got cold feet»
  4. ^ Radnedge, s. 29
  5. ^ Mussolini, Fascism and the World Cup Arkivert 1. februar 2014 hos Wayback Machine. - overtimeonline, 11. juni 2010, hentet 17. januar 2013
  6. ^ «Russian spy attack: A brief history of World Cup boycotts». BBC Sport (på engelsk). 13. mars 2018. Arkivert fra originalen 22. april 2018. Besøkt 1. november 2018. 
  7. ^ Radnedge, s. 33
  8. ^ Lisi, Clemento Angelo (2011). A history of the World Cup: 1930–2010 (på engelsk) (oppdatert utg.). Lanham, MD, USA: Scarecrow Press. s. 48–49. ISBN 978-0-8108-7754-2. OCLC 1034900485. 
  9. ^ Radnedge, s. 34 «The hosts were favourites as they faced Uruguay in the last game»
  10. ^ Radnedge, s. 35 «For the second successive World Cup, all expectations had been confounded, although the shock was perhaps greater this time around»
  11. ^ Radnedge, s. 68
  12. ^ a b Edwards, Piers (11. juli 2016). «How Africa boycotted the 1966 World Cup» (på engelsk). BBC. Arkivert fra originalen 9. juli 2018. Besøkt 29. juli 2018. 
  13. ^ Collett, Mike (9. juli 2007). «Brazil's 1970 winning team voted best of all time» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 10. august 2018. Besøkt 29. juli 2018. 
  14. ^ a b c Radnedge, s. 47
  15. ^ Radnedge, s. 47 «Their [Hungary's] crimes had been in response to a treatment of constant bodychecks and fouls by the Argentines, left unpunished by referee Garrido»
  16. ^ Radnedge, s. 48 «...the Argentines put six past the hapless Peruvians, outraging Brazil who suspected foul play off the pitch»
  17. ^ Radnedge, s. 51–52
  18. ^ Radnedge, s. 58
  19. ^ Radnedge, s. 56
  20. ^ «History of Laws of the Game» (på engelsk). International Football Association Board. Arkivert fra originalen 19. oktober 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  21. ^ Graham, Bryan Armen (13. juni 2018). «USA 94: the World Cup that distracted Americans from Oprah and OJ». Guardian US (på engelsk). Arkivert fra originalen 8. november 2018. Besøkt 5. november 2018. 
  22. ^ Sollie, Reidar (15. mai 2004). «I dag får Afrika fotball-VM». Dagsavisen. Besøkt 10. juni 2020. 
  23. ^ «What can we learn from Croatia, the little country with big dreams?». The Independent (på engelsk). 17. juli 2018. Arkivert fra originalen 10. juni 2020. Besøkt 10. juni 2020. 
  24. ^ «DFB – Deutscher Fußball-Bund e.V. – Die DFB-Geschichte» (på tysk). Deutscher Fussball-Bund. Arkivert fra originalen 18. februar 2011. Besøkt 10. juni 2020. 
  25. ^ «Nations Have Suspensions Lifted». The World Game (på engelsk). SBS Australia. Arkivert fra originalen 10. juni 2020. Besøkt 10. juni 2020. 
  26. ^ Uruguay 1930 Arkivert 7. oktober 2018 hos Wayback Machine. - BBC, 11. april 2002, hentet 19. januar 2013
  27. ^ Italy 1934 Arkivert 27. mars 2012 hos Wayback Machine. - BBC, 11. april 2002, hentet 19. januar 2013
  28. ^ a b c d the World Cup Arkivert 14. juni 2018 hos Wayback Machine. - Top End Sports, hentet 18. januar 2013
  29. ^ A twist in the tale Arkivert 18. januar 2013 hos Wayback Machine. - The Guardian, 23. april 2006, hentet 18. januar 2013
  30. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 16. juni 2020. 
  31. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  32. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  33. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. juli 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  34. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  35. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. august 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  36. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. november 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  37. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. juli 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  38. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. april 2021. Besøkt 16. juni 2020. 
  39. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. desember 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  40. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. desember 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  41. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. februar 2021. Besøkt 16. juni 2020. 
  42. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. oktober 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  43. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  44. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  45. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  46. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  47. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  48. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  49. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. juni 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  50. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. februar 2020. Besøkt 16. juni 2020. 
  51. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. juli 2010. Besøkt 16. juni 2020. 
  52. ^ Canada, Mexico and USA selected as hosts of the 2026 FIFA World Cup hos fifa.com
  53. ^ Serbias VM-statistikk Arkivert 26. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  54. ^ Tsjekkias VM-statistikk Arkivert 26. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  55. ^ Tysklands VM-statistikk Arkivert 26. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  56. ^ Russlands VM-statistikk Arkivert 26. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  57. ^ Indonesias VM-statistikk Arkivert 26. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  58. ^ VM-statistikk Arkivert 12. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com
  59. ^ Utmerkelser Arkivert 29. juni 2018 hos Wayback Machine. hos FIFA.com

Fotnoter

rediger
  1. ^ Innført, men ble ikke brukt i praksis før i 1982 mellom Frankrike og Vest-Tyskland
  2. ^ Det har blitt scoret mellom 2,2 og 3 mål per kamp i alle turneringer fra 1962 til 2018.
  3. ^ Amerika nord for Panamakanalen, de karibiske øyer, og Guyana og Surinam.
  4. ^ Sør-Amerika unntatt Guyana og Surinam.
  5. ^ Det ble ikke avviklet egen bronsefinale i 1930. USA og Jugoslavia var tapende semifinalister. Derfor anser FIFA at USA Arkivert 19. oktober 2008 hos Wayback Machine. tildeles tredjeplassen, og Jugoslavia Arkivert 14. oktober 2008 hos Wayback Machine. fjerdeplassen, basert på resultatene i de øvrige kampene i turneringen. 1930 FIFA World Cup Arkivert 1. juli 2017 hos Wayback Machine. og 1930 FIFA World Cup Uruguay Arkivert 17. juni 2020 hos Wayback Machine..
  6. ^ a b Det ble ikke arrangert noen ordinær finale i 1950. Turneringen ble avgjort med et gruppespill mellom de fire lagene fra Uruguay, Brasil, Sverige og Spania. Men på grunn av at den siste kampen, Uruguay mot Brasil, var den avgjørende kampen og tilfeldigvis en av de siste to kampene i turneringen (som gjorde at Uruguay fikk flest poeng i «Finalegruppen» og dermed ble verdensmestere), anser FIFA denne kampen som «finalen» i VM i fotball 1950. FIFA World Cup™ Finals since 1930 Arkivert 8. juli 2014 hos Wayback Machine. (PDF) Likeledes anser FIFA at «bronsefinalen» er Sveriges 3-1 seier over Spania (spilt samtidig som Uruguay mot Brasil).
  7. ^ Uruguay og Brasil er regnet som «finaledeltakere» i 1950, selv om medaljene ble avgjort ved gruppespill.

Eksterne lenker

rediger