Verdensmesterskapet i fotball for kvinner

(Omdirigert fra «VM i fotball for kvinner»)

VM i fotball for kvinner er den viktigste turneringen i internasjonal kvinnefotball. Verdensmesterskapet arrangeres hvert fjerde år av FIFA, idrettens øverste organ, og ble første gang arrangert i 1991.

Verdensmesterskapet i fotball for kvinner
IdrettFotball
Stiftet1991
Første sesong1991
ForbundFIFA
Verdensdel(er)Alle
Antall lag32 (f.o.m. 2023)
TurneringsformatRound robin
(8 grupper med 4 lag hver)
Utslagsspill
(f.o.m. åttedelsfinaler)
Regjerende mester USA (4. tittel)
Flest titler USA (4 titler)
Offisiell nettsidefifa.com
Fotball VM i fotball for kvinner 2023

Historie rediger

VM i fotball for kvinner er en av de seneste tilskuddene til internasjonale fotballturneringer. Da det endelig ble arrangert, hadde allerede EM, Asiamesterskapet og Oseaniamesterskapet for kvinner blitt arrangert. Tidligere på året i 1991 ble også både Sudamericano Femenino og Asiamesterskapet blitt arrangert.

Imidlertid var det gjennomført gjentatte uoffisielle mesterskap og turneringer, fra 1970[1] til det siste i 1988. Alle var basert på invitasjon, og det var dermed ingen kvalifisering. I de tidligere var det med ikke-FIFA-godkjente land, som Polynesia/Hawaii, og B-lag. I det siste mesterskapet for inviterte lag var det 12 lag, alle medlemmer av FIFA, og ingen B-lag.[2] Denne turneringen ble vunnet av Norge i finalen mot Sverige. I motsetning til UEFA, valgte ikke FIFA å godkjenne noen av de uoffisielle VM.

Det offisielle VM i fotball for kvinner var pådrevet av daværende FIFA-sjef Joao Havelange, og første offisielle VM ble arrangert i Kina i 1991.[3] Til dette mesterskapet kvalifiserte tolv lag seg, basert på resultatene i de respektive kontinentale mesterskapene:

i tillegg til vertslandet, Kina

Mesterskapet ble gjennomført etter samme mønster som VM for menn, med innledende puljer. Derfra gikk åtte lag videre til kvartfinaler, så fire lag til semifinaler og finaler. I den første finalen møttes USA og Norge, og USA ble den første verdensmesteren i fotball for kvinner. Neste mesterskap ble gjennomført i 1995 i Sverige. Fordelingen i forhold til de overnasjonale særforbundene var den samme, bortsett fra at UEFA-landene fikk en færre, mens CONCACAF fikk en mer. Ettersom Sverige var vert, fikk likevel UEFA med fem land i sluttspillet. Denne gangen var det Norge som vant, etter å ha slått Tyskland med 2–0 i finalen.

VM i 1999 ble utvidet til 16 lag; UEFA fikk to ekstra plasser, til seks, mens CAF økte sin kvote fra én to to og AFC fra to til tre. Mesterskapet gikk i USA, en tilskuermessig storsuksess: over 35 000 tilskuere i snitt så kampene, og finalen mellom USA og Kina hadde over 90 000 tilskuere. USA vant kampen på straffesparkkonkurranse etter at lagene hadde spilt 120 målløse minutter.

VM 2003 skulle vært arrangert i Kina, men på grunn av frykt for SARS i landet, ble mesterskapet flyttet til USA fire måneder før avspark, og Kina ble derfor gitt 2007-mesterskapet som kompensasjon.[4] Utsettelsen skjedde så sent at det ikke var mulig å gi USA en friplass som vertsnasjon, men USA hadde allerede kvalifisert seg. Likevel ble ikke tilskuertallene i nærheten av 1999-mesterskapet, noe på grunn av at mindre stadioner ble bukt. Kina fikk sin friplass, men ville uansett vært gode nok i Asiamesterskapet til å nå turneringen. Ellers fikk CONMEBOL to deltakere for første gang; plassen deres ble tatt fra UEFA.

USA startet igjen turneringen med fire seire, men tapte semifinalen 0–3 for Tyskland, som også hadde vunnet fire kamper på rad og blant annet slått Russland 7–1 i kvartfinalen. På den andre halvdelen av tablået slo Sverige og Canada ut gruppevinnerne Brasil og Kina. Sverige snudde 0–1 til 2–1 i semifinalen, men tapte mot Tyskland i finalen på golden goal. Golden goal-regelen ble avskaffet året etter, og dette var siste gang regelen ble brukt på seniornivå.

VM i 2007 ble dermed arrangert i Kina. Lagfordelingen mellom forbundene var nesten identisk med 2003, men Japan, som tredje beste lag i AFC utenom vertsnasjonen, måtte ut i en utslagskamp mot Mexico fra CONCACAF. Dette var første gang det spiltes en interkontinental kamp i VM-kvalifiseringen.

Brasil nådde finalen for første gang etter å ha slått USA 4–0 i semifinalen. I den andre semifinalen møttes Norge og Tyskland, begge lag som hadde klart å nå semifinalen for fjerde gang av fem mulige, og de regjerende mestrene Tyskland vant 3–0. Finalen var lagt til det mindre Hongkou Stadion og bare 31 000 så Tyskland forsvare sin tittel ved å slå Brasil 2–0. Tilskuersnittet for hele turneringen var, som i 1999, over 35 000.

Mesterskapet i Tyskland i 2011 var det sjette i rekken, men bare det andre VM arrangert i Europa. Japan vant mesterskapet som første asiatiske lag da de slo USA på straffesparkkonkurranse i finalen.

Canada var vertskap for mesterskapet i 2015. USA ble mestre for tredje gang da de slo Japan 5-2 i finalen.

I 2019 var Frankrike vertsnasjon og USA vant for andre gang på rad da de vant 2-0 over Nederland. USA har da vunnet fire av åtte mesterskap.

Format rediger

I 1999 ble antall lag økt fra 12 til 16. Det var snakk om å øke antall lag fra 16 til 24 etter VM i 2007, men FIFA-sjef Sepp Blatter gikk sterkt ut mot det etter at Tyskland slo Argentina 11-0.[5] Derfor er det også 16 plasser å spille om til VM i Tyskland i 2011.

De 16 plassene ble fordelt som i 2007, men med det unntak at UEFA nå må spille kvalifiseringen som AFC måtte igjennom i 2007, mot CONCACAFs 3. beste lag. Tross at ni av de beste 16 lagene på FIFAs verdensranking for kvinner er UEFA-medlemmer, kan UEFA altså maksimalt få seks lag i VM. Tilsvarende er fire av de beste 14 lagene på rankingen AFC-medlemmer, men AFC kan maksimalt få tre lag i VM.

Lagene blir fordelt i fire grupper á fire lag, der de to beste i hver gruppe går videre til kvartfinale. Deretter blir taperne i hver kamp slått ut av mesterskapet. Om det er uavgjort etter 90 minutter, spilles det ekstraomganger, og om det fortsatt ikke er noen avgjørelse kåres vinneren i straffesparkkonkurranse. Lag som møtes i gruppespillet kan ikke møtes igjen før i finalen.

Deltakende lag fordelt på verdensdelene
Vertsnasjon Afrika (CAF) Asia (AFC) Oseania (OFC) Europa (UEFA) CONCACAF1 CONMEBOL2 Totalt Friplasser
1991 Kina 1 2+V 1 5 1 1 12 1
1995 Sverige 1 2 1 4+V 2 1 12 1
1999 USA 2 3 1 6 1,5+V 1,5 16 1
2003 USA (oppr. Kina) 2 2,5+V 1 5 2,5 2 16 1
2007 Kina 2 2,5+V 1 5 2,5 2 16 1
2011 Tyskland 2 3 1 4,5+V 2,5 2 16 1
2015 Canada 3 5 1 8 3,5+V 1,5 24 1
2019 Frankrike 3 5 1 8+V 3,5 1,5 24 1
2023 Australia og New Zealand 4,6 5,6+V 0,3+V 11,3 4,6 3,6 32 2
  • V - Vertsland
  • M - Regjerende verdensmester

Antall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off.
1Amerika nord for Panamakanalen, de karibiske øyer, og Guyana og Surinam.
2Sør-Amerika unntatt Guyana og Surinam..

Arrangerte/planlagte verdensmesterskap rediger

VM i fotball for kvinner
År Vertsnasjon Finale Bronsefinale
Verdensmester Resultat Sølv Bronse Resultat 4.-plass
1991
Mer
 
Kina
 
USA
2 – 1  
Norge
 
Sverige
4 – 0  
Tyskland
1995
Mer
 
Sverige
 
Norge
2 – 0  
Tyskland
 
USA
2 – 0  
Kina
1999
Mer
 
USA
 
USA
0 – 0
eeo.
 
Kina
 
Brasil
0 – 0
eeo.
 
Norge
(5 – 4 str.) (5 – 4 str)
2003
Mer
 
USA
 
Tyskland
2 – 1
e.e.o.
 
Sverige
 
USA
3 – 1  
Canada
golden goal
2007
Mer
 
Kina
 
Tyskland
2 – 0  
Brasil
 
USA
4 – 1  
Norge
2011
Mer
 
Tyskland
 
Japan
2 – 2
eeo.
 
USA
 
Sverige
2 – 1  
Frankrike
(3 – 1 str.)
2015
Mer
 
Canada
 
USA
5 – 2  
Japan
 
England
1 – 0
e.e.o.
 
Tyskland
2019
Mer
 
Frankrike
 
USA
2 – 0  
Nederland
 
Sverige
2 – 1  
England
2023
Mer
  /  
Australia og New Zealand
 
Spania
1 – 0  
England
 
Sverige
2 – 0  
Australia

Medaljefordeling rediger

 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1   USA 4 1 3 8
2   Tyskland 2 1 0 3
3   Norge 1 1 0 2
3   Japan 1 1 0 2
5   Spania 1 0 0 1
6   Sverige 0 1 4 5
7   Brasil 0 1 1 2
7   England 0 1 1 2
9   Kina 0 1 0 1
9   Nederland 0 1 0 1

Deltakelser rediger

Antall sluttspill Lag Hvilket
9   Brasil 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Japan 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Nigeria 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Norge 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Sverige 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Tyskland 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  USA 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
8   Australia 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Canada 1995, 1999, 2003, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  Kina 1991, 1995, 1999, 2003, 2007, 2015, 2019, 2023
6   England 1995, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
  New Zealand 1991, 2007, 2011, 2015, 2019, 2023
5   Danmark 1991, 1995, 1999, 2007, 2023
  Frankrike 2003, 2011, 2015, 2019, 2023
4   Argentina 2003, 2007, 2019, 2023
  Italia 1991, 1999, 2019, 2023
  Nord-Korea 1999, 2003, 2007, 2011
  Sør-Korea 2003, 2015, 2019, 2023
3   Colombia 2011, 2015, 2023
  Ghana 1999, 2003, 2007
  Mexico 1999, 2011, 2015
  Nederland 2015, 2019, 2023
  Spania 2015, 2019, 2023
2   Costa Rica 2015, 2023
  Jamaica 2019, 2023
  Kamerun 2015, 2019
  Russland 1999, 2003
  Sveits 2015, 2023
  Sør-Afrika 2019, 2023
  Thailand 2015, 2019
1   Chile 2019
  Ecuador 2015
  Ekvatorial-Guinea 2011
  Elfenbenskysten 2015
  Filippinene 2023
  Haiti 2023
  Irland 2023
  Marokko 2023
  Panama 2023
  Portugal 2023
  Skottland 2019
  Taiwan 1991
  Vietnam 2023
  Zambia 2023

Tilskuerrekord rediger

De 10 kampene med flest tilskuere

Sluttspill Lag 1. vs. Lag 2 Antall Kamp
USA 1999 USA   -   Kina 90 185 Finale
USA 1999 Brasil   -   Norge 90 185 Bronsefinale
USA 1999 USA   -   Danmark 78 972 Åpningskamp
USA 1999 Brasil   -   Mexico 78 972 Gruppespill
USA 1999 USA   -   Brasil 73 123 Semifinale
USA 1999 Brasil   -   Italia 65 080 Gruppespill
USA 1999 USA   -   Nigeria 65 080 Gruppespill
Kina 1991 Kina   -   Norge 65 000 Åpningskamp
Kina 1991 Norge   -   USA 63 000 Finale
Frankrike 2019 USA   -   Nederland 57 900 Finale

Se også rediger

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger