British Home Championship

British Home Championship (også kjent som Home International Championship, Home Internationals og British Championship) var en årlig fotballturnering mellom de fire landslagene i Storbritannia, England, Skottland, Wales og Irland fram til 1950, da Irland ble erstattet av Nord-Irland. Turneringen varte fra 1884 til 1984, da den ble avviklet.

British Home Championship
Idrett		Fotball
Stiftet		1884
Nedlagt		1984
Første sesong		1883/1884
Region(er)		Storbritannia
Forbund		FA, SFA, FAW, IFA
Antall lag		4
Turneringsformat		Round robin (1 gruppe med 4 lag)
Flest titler		England (54 titler)

Bakgrunn

Klubbfotball hadde begynt å slå an en stund, og i 1870 ble de første uoffisielle kampene mellom England og Skottland spilt. I 1872 ble de første offisielle kampenem mellom de to spilt, som de to første landslagene i verden. Senere kom Wales og Irland med sine landslag.

Fotball var imidlertid ikke forent helt, og de forskjellige fotballforbundene i de fire landene hadde forskjellige regler. For å få en orden på reglene, hadde de fire forskjellige fotballforbundene et møte der de ble enige om et fast sett med regler, og der de etablerte det International Football Association Board (IFAB), som skulle godta forandringer innen reglene i fotball, en oppgave de fortsatt har.

På grunn av felles regler, kunne man lettere arrangere konkurranser mellom landene, og den første landslagskonkurransen noensinne ble avtalt der. I motsetning til flere senere landslagsturneringer ble imidlertid konkurransen arrangert hvert år.

Den første kampen var mellom Skottland og Irland, og endte 5-0 til Skottland. Skottland og England, som hadde hatt landslag lenger enn de to andre, hadde en fordel, og de dominerte de første 20 årene. Skottland var best de første årene, og så var England best en periode, før det jevnet seg ut. I 1903 ble det delt mellom Skottland, England og Irland, alle endte på fire poeng. Målforskjell hadde ikke blitt inkludert, og dermed ble de ikke skilt på det. Det var den 20. turneringen. I den 24. turneringen vant Wales sammenlagt for første gang, og i den 31., i februar 1914, vant Irland.

Etter at Fotball i OL ble populært, forsvant noe av hegemoniet til turneringen, og ettersom VM og senere EM ble populært, mistet kampen mye av sin betydning. Mesterskapet ble brukt til kvalifisering til VM i 1950 og VM i 1954. Mesterskapet ble også brukt til første del av kvalifiseringen til EM i 1968.

Utover 1970- og tidlig 80-tall hadde turneringen mistet mye av sin betydning, og var dessuten vanskelig å avvikle. Problemer i Nord-Irland blusset opp, hooligan-kulturens fremspring på tidlig åttitall, dalende tilskuertall på alle kamper i turneringen bortsett fra England mot Skottland, og Englands ønske om å spille mot «sterkere» lag. Englands fotballforbund erklærte i 1983 at turneringen i 1984 ville bli deres siste, og Skottlands fotballforbund fulgte etter kort tid etter. De «svake» lagene gjorde det bra, alle lagene endte på tre poeng, og målforskjell avgjorde foran flere scorede mål. Dette betydde at de siste britiske mestrene ble Nord-Irland, og Nord-Irlands fotballforbund ble gitt mesterskapet til odel og eie. På andreplass fulgte Wales med flere scorede mål enn England på tredje. Skottland, med ett minusmål, endte sist.

Det var snakk om å gjennomføre mesterskapet igjen etter at fotballvolden og problemene med Nord-Irland gikk ned og publikumstallet gikk opp. Imidlertid var England skeptiske, og da de tre andre foreningene, sammen med Irland, gikk sammen og dannet «Nations Cup» i 2011, ble publikumstallet for dårlig til å fortsette.

Seire totalt

• 54 England (inkludert 20 delt)
• 41 Skottland (inkludert 17 delt)
• 12 Wales (inkludert 5 delt)
• 8 Irland / Nord-Irland (inkludert 5 delt)