Erik Rosenkrantz
Erik Ottesen Rosenkrantz (født 1519 på Tørning i Danmark, død 18. november 1575 på Arreskov på Fyn) var en dansk-norsk adelsmann og lensherre på Bergenhus fra 1560 til 1568.
| Erik Rosenkrantz | |||
|---|---|---|---|
 etter maleri på Gavnø slott | |||
| Født | 1519[1] Tørning | ||
| Død | 18. nov. 1575[1] Arreskov[1] | ||
| Beskjeftigelse | Offentlig tjenesteperson | ||
| Ektefelle | Helvig Hardenberg | ||
| Far | Otte Holgersen Rosenkrantz[2] | ||
| Mor | Margret Jespersdottir Gans av Putlitz[2] | ||
| Søsken | Holger Ottesen Rosenkrantz Jørgen Ottesen Rosenkrantz | ||
| Barn | Jacob Rosenkrantz Anne Eriksdatter Rosenkrantz[2] Sofie Eiriksdatter Rosenkrantz[2] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerRosenkrantzfamilien var en fremstående dansk adelsfamilie. Erik Rosenkrantz ble i deler av oppveksten oppfostret av sin morfar i Brandenburg i Tyskland, og som ung mann gikk han i saksisk tjeneste.
Gjennom sin farmor, Margrethe Bosdatter Fleming, nedstammet han fra Losnaætten fra Sogn, og arvet i 1547 eiendommer i Bergenhus, Stavanger og i Akershus len.[3]
Karriere
redigerFra 1547 til 1551 bodde han på en av sine norske eiendommer, og representerte den norske adelen ved kongehyllingen av Fredrik II i 1548. Fra 1551 til 1560 var han tilbake i Danmark og innehadde viktige stillinger der. I 1558 ble han gift med Helvig Hardenberg (1540–1599). I 1559, rett etter at Frederik II var kronet, ble han utpekt til medlem av det danske riksrådet, og lensherre for Bergenhus hovedlen. Han ankom Bergen 21. juli 1560.
Bergenhus hovedlen omfattet på denne tiden Vestlandet fra Lindesnes til Romsdal, i tillegg til Nord-Norge fra Helgeland og nordover. Som lensherre var Rosenkrantz øverste sivile og militære leder i dette området. Tiden hans som lensherre var preget av den nordiske syvårskrig. I løpet av disse stridsårene okkuperte en svensk styrke Trøndelag i 1564. Lensherre Rosenkrantz så det som sitt oppdrag å gjenerobre den okkuperte riksdelen, og på eget initiativ samlet han - med trusler om dødsstraff for dem som nektet - en styrke på ca. 4.000 mann av bønder fra Nord- og Sunnhordland. Med denne styrken seilte han nordover i april 1564. 22. mai inntok han Steinvikholm festning, der den svenske styrken hadde forskanset seg. I 1567 samlet han en ny styrke av bønder fra Vestlandet for å komme Akershus festning, som var truet av svenskene, til unnsetning. Blant bøndene var det stor motstand mot å gjøre krigstjeneste, og i 1568 sendte kongen en granskningskommisjon til Bergen for å høre bøndenes klagemål. Konklusjonen til kommisjonen er ikke kjent, men kort tid etter søkte Rosenkrantz avskjed og fikk dette innvilget. 31. august 1568 forlot han Bergen. Resten av livet bodde han på Arreskov på Fyn. Han var stiftslensmann i Odense fra 1568 til 1572, og igjen i 1575.
I tillegg til de militære tiltakene i forbindelse med krigen mot Sverige, videreførte Rosenkrantz arbeid som var påbegynt av forgjengeren, Christoffer Valkendorf, for å begrense hanseatenes makt i Bergen. Han var ansvarlig for utbedringen av forsvarsverkene på Bergenhus festning, der han fikk bygd Rosenkrantztårnet, et viktig landemerke i byen i dag.
Etter bybrannen i 1561 fikk han i 1562 reist Muren i Bergen,[4] delvis med stein fra det forfalne Munkeliv kloster.[5] Bygget var angivelig kjent som «Den Rosenkrantzke Muur»,[6] men verken Edvard Edvardsen som skrev sin Bergensbeskrivelse i 1694, eller Bernt Lorentzen som har skrevet Gård og grunn i Bergen i middelalderen (1952),[7] bruker dette navnet om Muren som i dag huser Buekorpsmuseet. Byrådet i Bergen ba kong Frederik II om å sikre at gater og allmenninger ble gjort bredere for å hindre flere storbranner, og at grunneierne fikk gjenreise husene sine på vilkår som nevnt i de gamle grunnbrevene. Erik Rosenkrantz støttet dem i dette og ledet nyreguleringen, der en ny allmenning ble anlagt midt på Strandsiden (senere kalt Murallmenningen). Murallmenningen ble anlagt delvis på tomter tilhørende Trond Benkestok, delvis på Rosenkrantz' eiendom.[8] I første omgang ble den kalt Rosenkrantzallmenningen.[9] Det var lysthagen sin han mistet ved anleggelsen av denne branngaten, men til gjengjeld fikk han området mellom Mulelven og Hellen, et område Bergen kommune først fikk tilbake i 1877.[10] Dette makeskiftet med kong Frederik, der lensherrens lysthage ble den nåværende Østre Murallmenning, gjorde Rosenkrantz til eier av det som nå er bydelen Sandviken.[11]
Familie
redigerMed sin kone, Helvig Hardenberg, fikk han fem barn, alle født i Bergen:
Ettermæle
redigerI ettertiden er lensherre Rosenkrantz regnet som en meget betydningsfull mann både for byen Bergen og landet som helhet. Uten hans militære initiativ i Trøndelag hadde kanskje det nordenfjellske Norge forblitt en del av Sverige. I Bergen kom han i konflikt med biskop Jens Skjelderup etter at biskopen hadde fjernet helgenbilder fra Bergen domkirke fordi han mente de fremdeles ble tilbedt som i katolsk tid.[12] Et utrykt diplom i Riksarkivet omtaler et vitneprov om forlik mellom Erik Rosenkrantz og Jens Schjelderup 18. mars 1565.[13]
Referanser
rediger- ^ a b c oppført som Erik Rosenkrantz Til Arreskov, Norsk biografisk leksikon ID Erik_Rosenkrantz_Til_Arreskov, besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Randi C. Solheim: Kunst og nasjon - brytninger i kunstsynet i Norge 1750–1905, (s. 14)
- ^ Pål Engesæter: «Få kjenner historien til dette gamle bygget», Bergens Tidende 9. november 2022
- ^ «Muren», Bergen kommune
- ^ Fossen, Anders Bjarne: «Erik Rosenkrantz til Arreskov» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 23. september 2022 fra [1]
- ^ Gård og grunn i Bergen i middelalderen, Nasjonalbiblioteket
- ^ Geir Atle Ersland: Grunnleieforhold i Bergen, UiB 1989
- ^ Byantikvaren i Bergen. Allmenninger og byrom, kulturmiljøplan for Bergen 2021-25
- ^ «Om Bergen», Bergen byleksikon
- ^ «Sandviken», Bergen byleksikon
- ^ Biskoper i Bjørgvin bispedømme
- ^ «Jens Pedersen Schjelderup» (1495-1563)
Kilder
rediger- Anne Brit Vihovde: Erik Rosenkrantz - Lensherre på Bergenhus 1560-1568 (Bryggens museum).