Storspove

art i snipefamilien
(Omdirigert fra Årets fugl 2019)

Storspove (Numenius arquata) er en stor fjæretilknyttet fugleart i snipefamilien. Arten er én av åtte arter i slekten Numenius og regnes som en kortdistansetrekkfugl. Den består som tre underarter, og nominatformen hekker beskjedent i deler av Norge. Her hjemme regnes storspoven som sårbar[2], men internasjonalt står arten oppført som nær truet[3]. Arten har lenge vært i sterk tilbakegang i Europa, uten at man direkte vet noe om årsaken. I Storbritannia er drenering av engarealer sterkt sammenfallende med en bestandsnedgangen hos arten,[4] som er fredet for jakt i hele Europa, unntatt i Frankrike. Der ble det årlig skutt omkring 7 000–8 000 individer fram til 2008, og det er fortsatt lov å jakte arten i visse deler av landet.[5] I 2015 ble det lansert en internasjonal handlingsplan for å redde storspoven.[6]

Storspove
«Årets fugl 2019»
Storspove
Vitenskapelig(e)
navn
:
Numenius arquata
(Linnaeus, 1758)
Norsk(e) navn: storspove[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyr
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Snipefamilien
Slekt: Numenius
IUCNs rødliste:
nær truet
Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Habitat: Åpne landskap, dyrka mark, myr, strand og lynghei
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for storspove
hekker i Nord- og Mellom-Europa og deler av Asia

«Årets fugl 2019»Rediger

 
Storspove i flukt
 
Storspover søker ofte etter føde på mudderbanker i fjæra

Norsk Ornitologisk Forening (NOF) valgte storspove som «Årets fugl 2019» i Norge.[5] Den ble også valgt til «Årets fugl 2019» i Nederland. I 2017 ble det dessuten bestemt, at den 21. april årlig skal være «Verdens storspovedag» internasjonalt.[7]

 Storspoven er i trøbbel! Bestandene i de fleste land der arten hekker går tilbake, og noen land er i ferd med å miste arten helt som hekkefugl. Nå er det laget en internasjonal handlingsplan som tar sikte på å stanse, og på sikt snu, den negative trenden. 

BiologiRediger

BeskrivelseRediger

Storspove blir cirka 50–60 cm lang.[8] Nebbet utgjør omkring 9–15 cm og vingespennet ligger omkring 80–100 cm.[8] Hannen er minst og veier typisk cirka 410–1 010 g, mens hunnen er tyngre og veier cirka 475–1 360 g.[8] Det lange nebbet er nedoverbuet og de undre ekstremitetene lange og nærmest sorte. Hodet er lite og halsen slank og relativt lang. Fjærdrakten er kamuflasjefarget, med mørk brunspettet overside og gradvis lysere og delvis spettet hals, bryst og underside som går over mot helhvit i undergumpen.

Nebbet egner seg til å plukke småkryp i sand og mudder med. Arten eter blant annet terrestriske insekter, snegler, meitemark, småfisk, bær og frø med mer. Fuglene leter etter føden på grunner, mudderflater, myr, og udrenerte enger og marker med mer.

BestandsutviklingRediger

Wetlands International estimerte i 2016 den globale bestanden til omkring 835 000–1 310 000 individer, hvorav den europeiske populasjonen utgjorde omkring 647 500–876 000 individer.[3] Den europeiske bestanden har hatt en negativ utvikling i flere år, og man regner med at bestandsnedgang på omkring 30–49 % i løpet av tre generasjoner (31,2 år).[8] I senere år har det imidlertid blitt rapportert at enkelte lokale bestander har stabilisert seg.[8]

Den kanskje viktigste populasjonen av storspover i Europa befinner seg i Storbritannia og utgjør cirka 28 % av den totale europeiske bestanden. Mellom 1995 og 2014 tapte imidlertid Storbritannia nær halve bestanden av storspover. Som i resten av Europa synes årsaken å være lav reproduktiv suksessrate, men direkte hva som forårsaker dette vet man for lite om foreløpig.[8]

Hekke- og trekkatferdRediger

 
Egg og rede
 
Numenius arquata

Arten er mest tallrik fra Trøndelag og nordover. Den finnes i åpent landskap, både på dyrket mark og på udyrket mark som på lyngheier, myrer og strandenger. Det er anslått at minst 65 % av bestanden holder til i, eller i tilknytning til, jordbrukslandskap. Føden består av leddormer, leddyr, krepsdyr, bløtdyr og plantemateriale.[2] Nominatformen hekker langs norskekysten, fra Vest-Agder og nordover til Finnmark, samt i Oslofjordområdet og i innlandet på Østlandet og i Trøndelag.[2] Videre hekker den i det meste av Sverige og spesielt i Finland og videre østover gjennom Russland til Uralfjellene og elven Volga.[8] Øst for Ural og Volga overtar underarten suschkini, som hekker videre østover til det sørvestre Sibir og Nord-Kasakhstan. Underarten orientalis hekker fra det sentrale Sibir og østover til det sentrale Heilongjiang i Nordøst-Kina.

I Norge ankommer storspovene hekkeplassene i april, men arten legger fram til i begynnelsen av juni på høye breddegrader. Redene utgjør kun en gresskledd grop i bakken, som oftest i torvmyr eller et lignende underlag. Hunnen legger typisk 4 egg (2–5).[8] Rugetiden varer i 26–30 dager.[8] Avkommet, som typisk veier cirka 50–55 g ved klekking, blir flygedyktig etter cirka 32–38 dager, men dødeligheten er svært høy (cirka 66 %) det første året.[8]

Nominatformen overvintrer i hovedsak på De britiske øyer og i Vest- og Sør-Europa, Nordvest-Afrika og østover til Persiabukten.[8] En del fugler tilbringer vinteren langs vestkysten nord til Danmark. N. a. suschkini overvintrer sør for Sahara i Afrika og i Sørvest-Asia.[8] N. a. orientalis overvintrer i øst og sør i Afrika, på Madagaskar, og fra det sørlige Kaspihavet og sørover til Persiabukten og østover gjennom Sør-Asia til Øst-Kina og Sør-Japan sør til Filippinene og De store Sundaøyer.[8]

RødlistevurderingRediger

Bestand og bestandsutvikling: Vurderingsperioden for storspove er 30 år (grunnet artens generasjonslengde på 10 år. Vi har ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer nasjonalt for hele denne perioden. Hekkefugltakseringene i regi av overvåkingsprogrammene «Norsk Hekkefugltaksering» (NHT) og «Terrestrisk Naturovervåking» (TOV) viser en gjennomsnittlig årlig bestandsnedgang på 4 % for perioden 1996-2019, noe som tilsvarer en nedgang i bestanden på ca. 70 % (39-85 %). Intervallet for nedgang inkluderer både rødlistekategoriene sårbar VU, sterkt truet EN og kritisk truet CR, men med den mest sannsynlige verdien i kategorien sterkt truet EN (50-80 % nedgang de siste tre generasjoner).

Takseringer i jordbrukslandskap gjennom overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap» (3Q) viser at antall storspover er blitt halvert i perioden 2000-2017 (Pedersen 2020).

Lokale studier i jordbruksland på Lista (siden 1990) og Jæren (siden 1997), samt på Østlandet, viser også en markant bestandsnedgang. I Sverige er bestanden på ca. 12 200 individer, og den har vist en nedgang på ca. 54 % de siste tre generasjoner (2020). I Finland ble bestanden vurdert til 100 000-180 000 individer i 2011, og man har sett en nedgang på 15-30 % de siste tre generasjoner). Nedgangen har vært spesielt markant i de nordlige deler av landet. I Danmark har bestanden (902 individer i 2012, Dansk Ornitologisk Forening 2020) vært relativt stabil de siste 30 år, men med tegn til nedgang i perioden 2009-2018. Samlet for Europa (EBCC 2017) har det vært en markant bestandsnedgang (ca. 36 %) på lang sikt (1980-2017), men en stabilisering på kort sikt (2008-2017).

På bakgrunn av dette er arten vurdert som sårbar VU på den europeiske og nær truet NT på den globale rødlista.Påvirkninger: En mer intensiv drift av jordbrukslandskapet antas å være negativt for storspoven, da arten på Jæren, Rogaland går sterkere tilbake i slike områder enn i beitelandskap. Drenering, oppdyrking og gjenvoksing av naturlige leveområder (myrer og gressmarker) samt reirpredasjon pekes også på som negative påvirkningsfaktorer. Arten har også lenge vært utsatt for lovlig jakt i Frankrike, men dette ble nylig forbudt. Det er laget en internasjonal handlingsplan for arten.

Konklusjon: Storspove vurderes til rødlistekategori sterkt truet EN, på bakgrunn av overvåkingsdata og observasjoner og basert på kriteriet A2 (50-80 % nedgang de siste tre generasjoner). Årsaken til endring av kategori fra Rødlista 2015, hvor storspove ble vurdert som sårbar VU, er tiltagende bestandsnedgang i kombinasjon med endring i kildegrunnlag for generasjonslengde som har ført til en dobling av vurderingsperioden for denne arten.[2]

InndelingRediger

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019).[9]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 21. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022. 
  2. ^ a b c d e «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 21. februar 2022. 
  3. ^ a b BirdLife International (2019) Species factsheet: Numenius arquata. Downloaded from http://www.birdlife.org on 17/11/2019.
  4. ^ Paul Shimmings. Kan vi redde storspoven? Vår Fuglefauna 41 (2018), nr. 4
  5. ^ a b Paul Shimmings (2019) Storspove er Årets fugl 2019: hvor er de nå om vinteren? Norsk Ornitologisk Forening, 16.01.2019. Besøkt 2019-11-16.
  6. ^ Brown, D. J. 2015. International Single Species Action Plan for the Conservation of the Eurasian Curlew Numenius arquata arquata, N. a. orientalis and N. a. suschkini. AEWA Technical Series No. 58. Bonn, Germany. 68 s.
  7. ^ Paul Shimmings (2019b) Verdens storspovedag – 21. april. Norsk Ornitologisk Forening, 12.04.2019. Besøkt 2019-11-16.
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m Van Gils, J., Wiersma, P., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2019). Eurasian Curlew (Numenius arquata). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53897 on 17 November 2019).
  9. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).

Eksterne lenkerRediger