Viker kirke

Viker kirke er en langkirke i lafteverk, reist mot slutten av 1690-årene, og ligger i Viker i Vestre Ådal på Ringerike. Kirkestedet ligger på vestbredden av innsjøen Sperillen, øst for Ådalsfjellene, i Ringerike kommune i Buskerud. Kirka har 150–200 sitteplasser.

Viker kirke
Trolig reist i 1696–1697 og innviet i 1702. Foto: Tove Frøvoll Thoresen
Område		Ringerike
Plassering		Viker i Vestre Ådal
Bispedømme		Tunsberg bispedømme
Prosti		Ringerike prosti
Fellesråd		Ringerike kirkelige fellesråd
Sogn		Hval, Viker og Nes
Byggeår		1696–1697
Endringer		1725, 1820-årene og 1901
Kirkegård		ja, med leggplass
Arkitektur
Teknikk		laft
Byggemateriale		furu
Tårn		vesttårn, laftet i 3 egt.
Portal		vestportal i skip og tårnfot, sørportal i koret
Kor		6 x 6,5 m
Skip		10 x 8,5 m, langkirke
Kirkerommet
Prekestol		enkel med 5 fag med to fyllinger hver, trolig siste del av 1600-tallet
Døpefont		1728
Alter		altertavle 1720-årene
Plasser		150–200
Beliggenhet
Viker kirke 60°26′58″N 10°02′24″Ø
Viker kirke på Commons

Viker kirke er den eldst bevarte trekirka på Ringerike. Det ble, ifølge en samtidig kilde i 1697, «Opbygt een nye tømmer lafftevercks Kircke j steden for den gamle som var alt for liden oc trang til Almuen», men den nye kirka ble ikke innviet før i 1702, og derfor har dette årstallet heftet ved kirka gjennom mange tiår.

Før dagens kirke ble reist sto det trolig ei mindre stavkirke der. Kirka nevnes som ute av bruk av Jens Nilssøn i 1594 (JN 280), og i 1675 sier en samtidig kilde følgende: «... Noch Findes udj Nordre Hougs Prestegield En Kircke kaldis Wiger, Haffuer Ingen Indkomst, videre end som gaatt folck giffuer dertil, Huoraf den holdts Ved Lige . ..».

Den forrige kirka var ei lovekirke, for den hadde ikke fast inntekt, men var avhengig av gaver fra allmuen for sitt vedlikehold. Det var mest sannsynlig ei mindre stavkirke, men stort mer vet man ikke i dag om den tidligere kirka der. Noe av inventaret kan imidlertid ha blitt flyttet over til den nye kirka. Hos Riksantikvaren blir den tidligere kirka referert til som Ådal stavkirke 1 – Viker, og merket som revet i 1697. Dette indikerer også at den nye kirka alt må ha vært reist.

Kirkebygget

Eksteriøret

Viker kirke er en trekirke i lafteverk innviet i 1702, men den ble trolig reist noen år før innvielsen fant sted. En av tømmerstokkene i kirka har årstallet 1696 hugget inn, men det er uklart om årstallet stammer fra forberedelsene til bygging, byggestart eller da kirka var ferdig reist. Legger man kildene til grunn ble kanskje kirka reist i årene 1696–1697, siden gamlekirka ble slettet i 1697 og det er lite trolig at allmuen i Vestre Ådal manglet kirke i fem år. Viker kirke er kledd utvendig med tjærebredd tømmermannspanel.

Viker kirke var en langkirke med et opprinnelig rektangulært skip og et smalere og kortere kor. Skipet måler 10 x 8,5 meter, mens koret måler 6 x 6,5 meter. Koret, skipet og vesttårnet (som ikke er opprinnelig, men trolig tilført senere, kanskje i to omganger) er cirka 25 cm bredere i raften enn ved svillen.

Et sakristi i bindingsverk ble oppført inntil korets østgavl i 1901. Det er delt i to like store rom, et for presten i sør og et for dåpsbarn i nord. Det er inngang fra nord og gjennomgang med dør til sør. Begge rommene har dør til koret og vindu. Både sakristi, kor og skip har saltak.

Vesttårnet og klokkene

Vesttårnet er ikke opprinnelig og kan ha blitt satt opp i to omganger, for i 1725 ble det reist et nytt våpenhus inntil vestgavlen på skipet. Våpenhuset kan derfor ha dannet fundament for det senere tårnet eller ha blitt revet da nytt tårn ble reist. Det finnes nemlig en referanse til at kirken, under en besiktigelse i 1739, bare hadde en støpul med ei stor og vakker klokke i. I besiktigelsen heter det «... Paa Kircken findes intet Taarn, men i dend Sted er af almuen self udj Aadahlen bekostet et Stupul, som Stor ved dend Store Kircke Dør, og hvorudi henger En Stor og Skiøn Klocke, som Ligeledes af samme almue er Bekostet, og findes paa Klocken aarstallet 1721 — samme Klocke berettede almuen at have Kostet den tilligemed Jern beslaget og dends ophængelsze omtrent 90 Rd ...». Tårnet må derfor ha blitt fullført senere, kanskje så sent som i 1820-årene. Årstallet 1823 og initialene A.M. står nemlig på fløystangen. Kirkeregnskapene fra 1825 har også referanser til reparasjoner i 1820-årene.

Vesttårnet er reist av lafteverk over tre etasjer og er, som resten av kirkebygget, kledd utvendig med tjærebredd tømmermannspanel. Det har pyramidetak og kun et kort spir. Tømmerveggene hviler på en grunnmur av naturstein som er pusset utvendig. Dette er 6 meter langt og 5,5 meter bredt.

Klokkestua har to ganske store lydglugger i hver himmelretning og er utrustet med to klokker, hvorav den ene (dia. 55 cm, h. 50 cm med krone/43 cm uten) ble støpt av Jan Albert de Grave (ca. 1670–1729) i Amsterdam i 1721 og nok er synonym med den «store og vakre» klokka som nevnes i 1739. Den andre er større (dia. 70,5 cm, h. 70 cm med krone) og ble støpt hos Nils Knudsen Dahl (1812–1886) i Ramnes ved Tønsberg den 14. oktober 1842. I 1739 nevnes det imidlertid også tre klokker, hvorav to «ganske små». Disse kan ha hatt sitt opphav fra den gamle stavkirken, men de brukes ikke lenger.

Treliste

• Klokken fra 1721 har følgende inskripsjoner:
  • «Me fecit Jan Albert de Grave Amstelodami Anno Domini 1721»
  • «Denne klocke tilhører Wigger kircke Dawárende sognepræst Herr Daniel Ramus Anno 1721»

Treliste

• Klokken fra 1842 har følgende inskripsjoner:
  • «Støbt av Nils Knudsen Dahl i Ramnes sogn ved Tønsberg»
  • «Enken Marit Simens datter Nesmoen har givet 100 spd. til klokken og resten er betalt af almuen»
  • «Lensmand H. Skaugstad og Gulbrand G. Fiøsvigen har for almuen i Aadalen kiøbt denne klokke som er støbt den 14 octr. 1842 til Viger kirke»

Interiøret

I 1698 skal kirkerommet ha fått tilført to pulpiturer for ungdom, men under besiktigelsen i 1739 omtales kun ett pulpitur langs vestveggen og fram på nordveggen. De to må derfor ha blitt slått sammen. Senere ble det også oppført et galleri langs sørveggen i skipet. Sørgalleriet strakk seg opprinnelig helt fram til østveggen i skipet, men lengden har blitt redusert, slik at kirken i dag kun har et kort sørgalleri med benk langs veggen. Adkomst går via vesttårnet. Vestgalleriet er i dag utrustet med orgelet fra 1985 og har kun benk langs veggen, men det bærer spor i sørveggen etter to tidligere benkerader der. Nordgalleriet var opprinnelig smalere enn i dag, men det ble utvidet og har i dag to benkerader.

Skipet er utstyrt med 13 benker langs nordsiden og 15 på sørsiden. Disse har skrånende ryggstø med fyllinger i uprofilert rammeverk. Merker i veggene viser imidlertid at ryggene har vært rette tidligere. Under besiktigelsen i 1739 nevnes det 9 benker langs nordsiden og 11 på sørsiden.

Kirken har innvendige åpen himling og tømmervegger som er oljet. Langs nord og vestveggen i skipet har kirken galleri. Alteret er fra 1600-årene og ble overført fra den gamle kirken. Altertavlen er fra 1720-årene og viser «Jesus på korset». Prekestolen har 5 fag med to fyllinger hver og er et grovt sammensatt snekkerarbeid, trolig fra 1600-tallet. Prekestolen henger sør i åpningen mellom skipet og koret. Over prekestolen er det opphengt en renessansepreget baldakin, av lignende type som over døpefonten. Døpefonten er fra 1728 og har oktogon topp og bunn. Dåpsfatet er fra samme året og ble gitt i gave av Anders Christensen og Anna Clausdatter. Fatet er tolvkantet med buler i hjørnene, men det mangler mesterstempel.

Det første orglet i Viker kirke var et skapformet orgel bygget av E. F. Walcker & Cie. i Ludwigsburg i Baden-Württemberg, Tyskland, i 1876. Det hadde fasade med spissbuet felt, flankert av fyllingsfelter med arkade- og masverkmotiv. Etter at Viker kirke fikk nytt orgel ble det gamle etter hvert overført til Fiskum gamle kirke, men hva foranledningen var for å flytte det dit vites ikke. Det nye orgelet i Viker kirke er et sløyfeladeorgel med 11 stemmer fordelt på 2 manualer. Det ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal i 1985 og står montert på vestgalleriet.

Kirkestedet

Det har trolig vært kirke i Viker siden 1200-tallet, og kanskje til og med før den tid også. Den gamle ferdaveien mellom maktsenteret på Ringerike og bygdene i Ådal og Valdres passerte trolig denne plassen. I middelalderen var Viker i Ådal et eget kirkesogn. Viker sogn nevnes i et gammelt diplom datert 10. mars 1462 på gården Braak (gnr. 7) i Norderhov (DN V 841, 1462).

«Til alle mennesker som ser eller hører dette brevet, sender Eric Þorgylsson og Arnulfuer Gyrdsson, lovrettsmenn, en kunngjøring om at vi var til stede på Br[a]ke i Nordrofs sogn på onsdag i den fulle fasteuken år 1462. Vi så og hørte at Evinder Anbiornsson og Ellinger Lafransson holdt hender med hverandre, med den forståelse at nevnte Evinder samtykket i og bekreftet eierskapet til det tredelte aurebollet som nevnte Ellinger eier i Strondo, som ligger i Vike sogn i øvre Ardalen på Ringerike, med alle deler fri og ubundet for enhver person til evig eie. Hvis nevnte Ellinger og hans arvinger skulle miste det nevnte tredelte aurebollet, skal det ikke selges til noen annen uten å følge samme slektslinje som det opprinnelig kom fra. Som bevis setter vi våre segl på dette brevet, som ble laget på stedet og tiden som nevnt ovenfor.»

– oversatt fra Diplomatarium Norvegicum V, 1422–1562, b. 841.

På den tiden kan kirka ha vært anneks under Hole kirke, trolig tillagt denne etter svartedauden i 1349–1350. Denne ordningen varte fram til rundt år 1600. Hole ble på sin side regnet som anneks til Norderhov kirke i siste halvdel av 1500-tallet. Norderhov var hovedkirke i Norderhov prestegjeld, som på den tiden omfattet hele det gamle Ringerike. Helt mot slutten av 1590-årene ble imidlertid Hole prestegjeld gjenopprettet (det eksisterte trolig også før svartedauden), med Hole kirke som hovedkirke. Viker i Ådal og Lunder i Soknedalen, som begge ble regnet som annekser til Hole i en tid, ble da tillagt Norderhov prestegjeld igjen.

Etter den store nordiske krigens slutt trengte Frederik IV friske penger i statskassen, og solgte derfor unna kirker og kirkegods i stor stil. Kirkene i Hole, Norderhov, Haug, Lunder og Viker kirker ble i så måte solgt til sognepresten i Norderhov, Jonas Ramus, hvorpå skjøte ble utstedt ved Rosenborg slott i København den 26. mai 1723. Kona, Anna Colbjørnsdatter, arvet kirkene i Norderhov i 1727 og hadde dem til sin død i 1736, da datterdatteren, Anne Larsdatter Ramus (1717–1791), arvet henne. Hun og ektemannen, Christian Petersen (1701–1775), solgte imidlertid kirkene til Norderhovs allmue for 1 400 rd, ved skjøte av 14. april 1739.

Kirken har tidligere vært anneks under både Norderhov kirke og Hole kirke. Da Ådal prestegjeld ble etablert ble Viker kirke hovedkirke der i årene 1857–1864. Kirkene på Nes i Ådal og Hallingby ble også inkludert i Ådal prestegjeld. Begge disse stedene fikk nye kirkebygg, henholdsvis i 1860 på Nes og 1862 på Hallingby, hvoretter nye Hval kirke på Hallingby overtok som hovedkirke i prestegjeldet fra 1864. Denne inndelingen sto seg til like etter årtusenskiftet, men da ble prestegjeldene nedlagt i Norge, til fordel for nyopprettede kirkelige fellesråd inndelt i likeverdige menigheter. Etter at prestegjeldene forsvant har prestene hele prostiet som arbeidsplass. De tidligere menighetene i Hval, Viker og Nes ble samlet i enheten Hval, Viker og Nes menighet i Ringerike kirkelige fellesråd, som videre inngår i Ringerike prosti.

Denne kompliserte måten å organisere kirkene på geografisk kan ha hatt med antallet prester å gjøre. Etter reformasjonen forsvant de katolske prestene fra de mindre bygdekirkene. På Ringerike var det trolig kun tilsatt prest i Norderhov og Hole, der befolkningstettheten var størst. Siden det alt fantes en rekke kirker under Norderhov, ble trolig Lunder og Viker tillagt Hole ei tid, fordi presten der var den eneste som hadde kapasitet til å holde gudstjenester i disse noe fjerntliggende bygdekirkene. Inndelingen skjedde altså av rent praktiske årsaker og må sees i lys av de hendelser om fant sted på den tiden.

Prestegjeldene ble faset ut under omstruktureringene i Den norske kirke tidlig på 2000-tallet. Kirkesognene er nå grunnenhetene i kirken, og disse er videre organisert i kirkelig fellesråd. Menighetsprestene har nå ett eller flere kirkesokn som tjenestested og hele prostiet som tjenestedistrikt. I Ringerike kommune ledes menighetene og kirkene av Ringerike kirkelige fellesråd.

Kirkegården

Viker kirke har kirkegård med egen leggplass. Kirkegården er omgitt av en steinmur, trolig satt opp omkring 1790 og utvidet i både 1903, 1924/1925 og 1955. I 1925 ble den gamle allmuestua på Viker revet og gjenoppsatt som gravkapell ved kirken. Det ble innviet vinteren 1926.

Fornminner

Grunnen der Viker kirke står ble i sin tid avstått fra den gamle matrikkelgården Viker i Ådal (gnr. 295 i Ringerike, gnr. 25 i tidligere Ådal, og matrikkelnummer 166 før den tid). Rett sørvest for kirken ligger også en liten høyde kalt Kirkehaugen, men det er uklart hvilken tilknytning den har til kirkestedet.

Arkeologiske funn i umiddelbar nærhet av Viker kirke viser at plassen må ha vært bosatt helt siden steinalderen. Ved Sandvikstranda, en cirka 250 lang sandstrand ved Sperillen og rett sørøst for kirken, finnes det spor etter en steinalderboplass. Det er også gjort noen andre funn fra denne tiden i området. Likeledes ligger det flere gravfelt i området, de fleste rundhauger fra jernalderen. «Kråkeberget» er ett av disse gravfeltene, og består av 9 rundhauger. Bare et fåtall meter unna ligger også gravfeltet «Viker», som består av minst 8 rundhauger. Det er dessuten funnet et bruddstykke av en helle som kan ha vært en minne- eller gravstein fra middelalderen, men vernestatus for dette funnet er uklart.

Eksterne lenker

• (en) Viker kirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Viker kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «85842 Viker kirkested». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.