Hole kirke
Hole kirke er en langkirke av stein fra rundt år 1200 i Hole kommune i Buskerud. Bare deler av skipet er bevart fra den opprinnelige middelalderkirken. Dagens utseende er i hovedsak basert på restaureringen i 1954, etter lynnedslag og brann i 1943.[2][3]
Hole kirke | |||
---|---|---|---|
Område | Hole kommune[1] | ||
Plassering | Røyse | ||
Bispedømme | Tunsberg bispedømme | ||
Prosti | Ringerike prosti | ||
Fellesråd | Hole kirkelige fellesråd | ||
Sogn | Hole sogn | ||
Byggeår | ca. 1200 og 1954 | ||
Endringer | 1624, 1660, 1731, 1736–1737, 1826–1829, 1951–1954 | ||
Kirkegård | Ja, med leggplass | ||
Arkitektur | |||
Arkitekt | Finn Bryn (gjenreisningen) | ||
Teknikk | Mur | ||
Byggemateriale | Sandstein | ||
Takrytter | Ja, med høyt spir | ||
Portal | Sør- og nord-portal i skipet | ||
Kor | Ja, smalere enn skipet | ||
Skip | Langkirke | ||
Kirkerommet | |||
Prekestol | med himling, skipets nordøstre hjørne (Kåre Sand, 1954) | ||
Døpefont | På sydsiden i koret (1736) | ||
Alter | Altertavlen er fra ca. 1736 | ||
Diverse | Sitteplass for ca. 350 personer | ||
Beliggenhet | |||
Hole kirke 60°05′51″N 10°12′56″Ø | |||
Hole kirke på Commons |
Hole kirke er sognekirke for Hole menighet i Ringerike prosti. Adkomst til kirkestedet går via Fv158.
Dateringen av Hole kirke er usikker. Den har vært tidfestet til 1150,[4] til 1150–1200,[5] eller 1200.[6] Hole prestegård nevnes først i skriftlige kilder i 1330.[7]
Hole kirke ligger på en liten høyde og rett ved Hole prestegård (gnr. 224/1), nord på Røysehalvøya i Hole kommune. Noe lavere i terrenget og noen få hundre meter nordvest for kirken ligger også den gamle storgården Helgeland (gnr. 225/1 i Hole), som er opphavet til navnet Helgelandsmoen, der tidligere Helgelandsmoen leir lå. Kirkestedet ligger også kun få kilometer sørvest for Norderhov kirke, som har vært den mest dominerende kirken på Ringerike gjennom århundrene.
Historie
redigerDen opprinnelig romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Det har ikke vært skillemur mellom skip og kor, så koret har åpnet seg i full bredde mot skipet.[8] Kirken ble påbygget et tårn i vest i 1660 og et sakristi på korets nordside i 1696.[9] I 1736–1737 ble den kraftig ombygget; koret ble fjernet og kirka fikk tilført tre korsarmer av laftet tømmer.[9][10] Videre gjennomgikk kirken omfattende reparasjoner og oppussing i årene 1826–1829.[9]
Hole kirke har hatt prest og eget kirkested siden middelalderen, men om sognet var selvstendig eller et annekssogn under Norderhov sogn er uklart. Det første vi hører om presteskap i Hole er i et diplom opprettet på gården Helgeland (gnr. 225/1 i Hole) datert 12. mai 1330, hvor «Sira Jon a Holom» nevnes som en to år tidligere avdød prest i Hole.[7] I diplomet gis det også vitnesbyrd fra fire vitner, om hva som var vanlig praksis av vedlikehold på grensen mellom Helgeland og Hole prestegården for 40 og 60 år siden.[7]
Dette fortsatte også etter reformasjonen,[9] men kirken ble etter svartedauden (1349–1350) annekskirke til Norderhov kirke.[9] I 1560 sa Hamar domkapitel at presten i Hole bare fikk noen av inntektene fra sognet, mens sognepresten i Norderhov fikk tienden for hele Ringerike.[9] Stein kirke og Bønsnes kirke regnes da som annekser under Hole. Dette ble stadfestet av biskopen i Oslo i 1574.[9] I Jens Nilssøns liste fra 1590-årene var Hole fortsatt oppført som annekskirke til Norderhov. Helt mot slutten av 1590-årene regner imidlertid både Jens Nilssøn og Povel Huitfeldt Lunder kirke i Soknedalen og Viker kirke i Vestre Ådal ble annekskirker under Hole,[11] men litt senere regnes disse igjen inn under Norderhov.[9] Hole prestegjeld gjenopprettes omkring 1600.
Etter Den store nordiske krigen (1700–1721) solgte kong Frederik IV mange av sine eiendommer. Hole kirke ble solgt til stiftsskriver og kammerråd Anthon Schøyendahl, som foresto kirkesalget for kongen i 1723, men han forsømte vedlikeholdet og allmuen klaget til kongen. Kirken ble snart for liten, og i 1736–1737 ble den fullstendig ombygd og utvidet. Så i 1754 kjøper foged Ivar Wiel kirken på vegne av allmuen i bygda.[5]
Brann og gjenreisning
redigerKirken brant til grunnen etter et lynnedslag den 24. mai 1943.[9] Bare middelalderskipets gjenværende steinmurer i sør, vest og nord sto tilbake etter brannen. Planer for gjenreisningen ble utarbeidet av arkitekt Finn Bryn og vedtatt ved kongelig resolusjon av 13. januar 1950.[9] Byggearbeidene tok til året etter, og den 5. september 1954 ble nye Hole kirke innviet.[9]
Den gjenreiste kirken er oppført av sandstein fra distriktet og består av et langt, rektangulært skip og et smalere, nærmest kvadratisk kor i øst. Sakristiet står på korets nordside. Skipet har saltak og takrytter med høyt spir. Skipet har portaler mot nord og sør, og foran hver av portalene står et våpenhus med saltak. Middelalderens steinmurte skip står inntil nybyggets vestgavl og utgjør et kapell med dør til den nye kirken.
Interiør
redigerKirken har altertavle i rokokko-stil. Prekestolen ble gjort av den lokale snekkeren Kåre Sand i 1954, mens treskjærerarbeidene på den ble utført av Hans Bekkedahl fra Oslo. Den er rund og prydet med bølge- og dråpe-formet belistning. Øverst har den innskriften «Vær ordets gjører og ikke bare dets hører». Foten er rund og oppgangen har den samme bølge- og dråpe-formede utsmykningen. Fargen på prekestolen er rød bunn med forgylt belistning med staffering i blått. På foten er det et sort og grått sikksakk-mønster.[8]
Orgelet er fra 1954 og ble bygget av J. H. Jørgensen. Det har 13 stemmer og to transmisjoner, frittstående spillepult, og ryggpositiv med 3 stemmer.[8]
Kirkegården
redigerVed kirken står det bauta til minne om Det Lærdalske lette infanterikompani.
Kirkegården ved er utvidet flere ganger mot syd, og mot øst i søndre delen. I dag har den steinmur mot nord og vest, men den skal ha vært omgitt av mur tidligere.[8]
Det eldste bevarte gravmælet der er en høy, smal, rød sandsteinsstøtte med innskriften «Herunder willer den sallige quinde Martha Olsdatter Lenne fød 1664 den 9 mai død den 29 marti 1745 og Støuen maa komme til iorden igien som det var før og aan maa komme til Gud igien som gav den prædikr. 12C.7V.»[8]
Ved kirken står det et eget gravkapell, som ble oppført på søndre delen av kirkegården i 1914.[8] Det er oppført i mur og har inngang fra nord, rundbuede vinduer og sadeltak med liten takrytter over nordre gavl. Gravkapellet ble utvidet mot syd i 1965, med et kisterom og et redskapsrom.[8] Orgelet i gravkapellet ble opprinnelig bygget for Hønefoss kirke av orgelbygger Anders Gulbrandsen Gomnæs 1862, som et mekanisk sløyfeladeorgel. Det ble først solgt videre til Metodistkirken i Hønefoss i 1889, men siden solgt videre i 1984 til Hole kirke og plassert i gravkapellet, der det fortsatt skal ha stått umontert i 1985.[8] Siden har det blitt satt opp i gravkapellet av Ernst Junker. Det skal være i opprinnelig stand, bortsett fra at det trolig mangler 12 anhangspedaler.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Kulturminne-ID 84597[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hole kirke : 1954-2004. [Hole menighetsråd]. 2004.
- ^ Guldal, Jon (1943). Hole kirke, Ringerike. Villvoll skrivestuggu.
- ^ Gjerdi, Andreas (1973). Ringerikes kirker. For Kristus og kirken. s. 20.
- ^ a b Bodil Gusgaard, Margit Harsson og Sten Høyendahl. 2017. Holekalenderen 2018 – Kirker i Hole Arkivert 25. januar 2021 hos Wayback Machine.. Hole historielag, 2017. Besøkt 2022-08-12
- ^ (no) «Hole kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
- ^ a b c Diplomatarium Norvegicum DN XI brev 15, 12. mai 1330
- ^ a b c d e f g h Christie & Christie (online) Norges kirker – Hole kirke. Norsk institutt for kulturminneforskning og Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon. Besøkt 2022-08-12
- ^ a b c d e f g h i j k Sigrid Christie og Håkon Christie (1986). Norges kirker. Buskerud 2. Land og kirke. s. 87–105. ISBN 8205163154.
- ^ Ekroll, Øystein (1997). Med kleber og kalk. Samlaget. s. 204. ISBN 8252147542.
- ^ Povel Huitfeldts stiftsbok, s. 195, 196.
Eksterne lenker
rediger- (de) Kirker i Norge (Kirchen in Norwegen)
- (no) «Hole kirke». Kirkesøk. Den norske kirke.
- (no) «Hole kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.