Kirkegods

Kirkegods er en betegnelse på gods, altså fast eiendom (særlig jordbrukseiendom) som tilhører kirkelige institusjoner. I mange land, bl.a. Danmark og Norge, var kirkegodset sammen med den adelige jorden regnet som skattefri jord, i motsetning til skattepliktig jord drevet av bøndene. I Norge før reformasjonen var hele 44 % av all jord kirkegods. Av kirkegodset hørte 7–8 % til bispestolene, like mye til domkapitler og hospitaler, 10–11 % til klostrene, 3–4 % til de kongelige kapellene 14–15 % til lokale prestebol og kirker. Ca. 12 % av jorden var adelsgods, 4 % krongods og 40 var eid av bønder. Etter reformasjonen ble en stor del av kirkegodset inndratt av Kronen, som fordelte deler av det som forleningsgods. Det lokalkirkelige godset ble imidlertid stort sett værende på kirkelige hender. I 1661 var ca. 21 % av jorden kirkegods og ca. 31 % kron­gods.

I 1370 eide Roskilde bispestol mer enn 2.600 bondegårder. Esrum kloster hadde rundt 1500 over 300 gårder; Antvorskov og Sorø kloster enda flere, mens Vadstena kloster hadde over 800 gårder i sitt eie. Kort før reformasjonen var bortimot 40 % av de danske bondegården, samt mange slott og herregårder, i kirkens eie. Til dette kom tiende og en mengde avgifter. På Sjælland alene utgjorde bispetienden rundt 10.000 tønner korn om året.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 266), forlaget Haase, København 1973