Kvinnelig stemmerett

kampsak
(Omdirigert fra «Stemmerett for kvinner»)

Kvinnelig stemmerett var en av de første store kampsakene for kvinnesaksbevegelsen.[a] Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn, og saken ble i hovedsak drevet frem av liberale stemmerettsforkjempere, både kvinner og menn, delvis med tilknytning til de store liberale partiene på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Kampen for stemmerett var den andre store kvinnesaken etter kampen for rett til utdanning, og i en viss grad en forlengelse av denne kampen. Fra århundreskiftet hadde stemmerettsbevegelsen vokst til en stor og godt organisert internasjonal bevegelse, med Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (nå International Alliance of Women; IAW) som den ledende internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett.

Svenske stemmerettsforkjempere (med studentluer) foran fanen til Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA og dens medlemsorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening. Symbolikken gikk tilbake til 1867 og stammet fra solsikken, brukt som logo av NKF og mange liberale kvinnesaksorganisasjoner. IWSA var suffragister som arbeidet gjennom parlamentariske kanaler for lovreformer
Logoen for Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Gull og hvitt var den liberale kvinnestemmerettsbevegelsens viktigste farger internasjonalt og ble brukt i både USA og Norge.
Den radikale organisasjonen Women's Social and Political Union i Storbritannia ble kalt suffragetter, i motsetning til suffragistene, og var kjent for sivil ulydighet og direkte aksjoner. Dette gjorde dem uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, som nektet suffragettene medlemskap i kvinnestemmerettsalliansen
Demonstrasjon for kvinnelig stemmerett i New York i 1912
Den første kvinne avlegger stemme i valglokalet på Akershus festning ved kommunevalget i 1910. Foto i Oslo Museums samlinger.[1]

Målet for de tidlige forkjemperne for kvinnelig stemmerett var først å fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett. På dette tidspunktet var stemmeretten i mange land begrenset til menn som betalte skatt av en viss størrelse; noen land hadde en gradert stemmerett avhengig av sosiale og økonomiske kriterier. Mange forkjempere for kvinners stemmerett kjempet derfor kun for at kvinner med formue eller lignende skulle få stemmerett.

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvinner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten. Solsikken og fargen gul(l), som symboliserte opplysning, ble tidlig det fremste symbolet for den liberale stemmerettsbevegelsen i USA og internasjonalt, og ble bragt til Norge i 1890-årene som symbol for Norsk Kvinnesaksforening og organisasjonens avleggere.

I engelskspråklige land oppstod det etterhvert et skille mellom begrepene suffragist og suffragette. Suffragist var det eldste og generelle begrepet for stemmerettsforkjempere, og betegnet etterhvert den moderate fløyen med organisasjoner som britiske National Union of Women’s Suffrage Societies som omtalte seg selv som «law-abiding», de amerikanske liberale stemmerettsorganisasjonene og store internasjonale stemmerettsorganisasjoner som Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Suffragette betegnet i britisk historie fra 1908 den radikale og i kvinnebevegelsen svært omstridte organisasjonen Women's Social and Political Union (WSPU) som ble kjent for sivil ulydighet og direkte aksjoner. Suffragettene var uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, og de ble nektet medlemskap i kvinnestemmerettsalliansen.

I Norge ble stemmerettsbevegelsen drevet frem av Norsk Kvinnesaksforening og dens avleggere, som stod nær Venstre, som arbeidet med reformistiske virkemidler for lovreformer, og som var med i kvinnestemmerettsalliansen sammen med de britiske og amerikanske moderate suffragistene.

Innføringen av kvinnelig stemmerett

rediger

I Sverige ble stemmerett for skattebetalende kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige delstater i USA.

Det første politiske systemet der kvinnelig stemmerett ble innført uten begrensninger, var New Zealand, rett før valget i 1893. Dette omfattet bare stemmeretten; det gikk enda noen år før kvinner kunne stille til valg. Sør-Australia var det første stedet som tillot kvinner å stille til valg til den lovgivende forsamlingen, i 1894, 33 år etter at kvinnelig stemmerett i lokalvalg ble innført.

Det første europeiske landet som innførte kvinnelig stemmerett var Finland (den gang en del av Tsar-Russland), som innførte allmenn stemmerett og rett til å stille til valg i 1906. Landet fikk i 1907 verdens første kvinnelige medlemmer av en nasjonalforsamling, da 19 kvinner ble valgt inn i Lantdagen. Norge fulgte etter som første selvstendige land i verden til å gi kvinner stemmerett, i 1913. Danmark innførte kvinnelig stemmerett i lokalvalg i 1908 og i nasjonale valg i 1915.

Under første verdenskrig endret holdningen til kvinners evner og muligheter seg i flere vestlige land, fordi kvinner ble satt inn i tradisjonelle mannsyrker for å fylle opp plassene til de som var sendt til fronten. I 1918 innførte Storbritannia stemmerett etter nesten samme vilkår som for menn (fulle rettigheter ble gitt i 1928), mens kvinner i Tyskland fikk samme rett som mennene. I 1920 ble kvinnelig stemmerett innført i USA, og deretter fulgte de fleste vestlige land frem mot andre verdenskrig. Et unntak var Frankrike, som først kom etter i 1945, samtidig som Japan.

De siste vestlige land hvor kvinner fikk stemmerett var Sveits (på føderalt nivå i 1971 og lokalt nivå i den siste kantonen i 1990) og Liechtenstein (1984). Det er fortsatt noen få land som ikke har kvinnelig stemmerett, de fleste av dem med basis i visse tolkninger av Koranen. Bhutan skiller ikke mellom kvinner og menn, men da landet har et prinsipp om én stemme per eiendom fører dette til at mange kvinner i realiteten ikke har stemmerett.

Innføringen av kvinnelig stemmerett skjedde gradvis, etter at også menn hadde fått økt stemmerett i årene før. Frem til 1898 hadde menn begrenset stemmerett i Norge, dvs. at bare menn med en viss skattbar inntekt hadde stemmerett. Først da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913.[2] Sentralt i den norske stemmerettskampen stod godt organiserte kvinnesaksorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening og ad hoc-organisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen, med Gina Krog som sentral pådriver og grunnlegger.[3]

I og med at kvinner ikke kunne stemmes inn på Stortinget før etter 1913, var det menn som måtte stå for grunnlovsforslaget om endring. De fire som sto for det var alle fra Sørlandet.

Liste over innføring av allmenn kvinnelig stemmerett

rediger
År Land
1893 New Zealand
1902 Australia
1906 Finland
1913 Norge
1915 Danmark, Island
1917 Russland
1918 Østerrike, Tyskland, Polen, Litauen
1919 Tsjekkoslovakia, Luxembourg, Nederland, Syd-Rhodesia
1920 Canada, USA
1921 Sverige
1922 Irland
1927 Uruguay
1928 Storbritannia
1929 Ecuador
1930 Sør-Afrika (hvite, fargede fikk stemmerett i 1994)
1931 Spania, Sri Lanka
1932 Brasil, Thailand
1934 Cuba, Tyrkia
1935 Burma
1938 Bulgaria, Filippinene
1942 Den dominikanske republikk
1944 Frankrike
1945 Guatemala, Ungarn, Indonesia, Japan, Panama, Trinidad og Tobago
1946 Benin, Italia, Liberia, Romania, Jugoslavia
1947 Argentina, Malta, Togo, Venezuela, Vietnam
1948 Belgia, Israel, Nord- og Sør-Korea
1949 Chile, Costa Rica, India, Syria
1950 Barbados, El Salvador
1951 Nepal
1952 Bolivia, Hellas
1953 Kina, Jamaica, Mexico
1954 Colombia
1955 Etiopia, Ghana, Nicaragua, Peru
1956 Kamerun, Tsjad, Kongo, Egypt, Gabon, Guinea, Elfenbenskysten, Laos, Madagaskar, Mali, Mauritania, Niger, Pakistan, Senegal, Sudan, Tunis, Burkina Faso
1957 Haiti, Honduras, Libanon, Malaysia
1958 Albania, Algerie, Irak, Somalia
1959 Kypros, Mauritius, Marokko
1960 Nigeria, Zaïre
1961 Burundi, Gambia, Paraguay, Rwanda, Sierra Leone, Tanzania
1962 Uganda
1963 Iran, Kenya, Libya
1964 Afghanistan, Malawi, Zambia
1965 Botswana, Singapore
1966 Guyana, Lesotho
1967 Sør-Jemen
1969 Swaziland
1970 Fiji, Nord-Jemen
1971 Sveits
1972 Bangladesh
1974 Jordan
1976 Portugal
1984 Liechtenstein
1986 Den sentralafrikanske republikk
1990 Samoa
1997 Qatar
2002 Bahrain
2003 Oman
2005 Kuwait
2015 Saudi-Arabia[4][5]

Land uten kvinnelig stemmerett (per 2014)

rediger

Landene hvor kvinner ikke har stemmerett, eller som har forskjellige regler for kvinner og menn, er:

  • Brunei – ingen generell stemmerett på statlig nivå siden 1960-tallet, verken for kvinner eller menn. Begge kjønn kan stemme ved lokale valg. Kvinner ble opprinnelig innvilget stemmerett fra 1959.
  • De forente arabiske emirater – begrenset stemmerett for begge kjønn, kvinner er underrepresentert.
  • Vatikanstaten – ingen stemmerett for kvinner. Paven velges av et konklave som utgjøres utelukkende av menn.

Nylig innført:

  • Saudi-Arabia innførte stemmerett for kvinner i kommunevalg i 2015 med første valg 12. desember.[4]
  • Kuwait innførte kvinnelig stemmerett i 2005.
  • Enkelte lokalsamfunn i sveitsiske kantoner er kjent for frem til 1970-tallet å ha tviholdt på skikken med at stemmegivning ble foretatt ved å løfte sverdet i opp i lufta. Dette ble brukt som et argument mot kvinnelig stemmerett, ettersom kvinner ikke bar sverd.

Symboler

rediger

Den liberale kvinnesaks- og kvinnestemmerettsbevegelsen tok i 1867 solsikken og fargen gull (gul) som symboler. Solsikken og gull/gul er dermed kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler. Gull ble ofte brukt sammen med hvitt. Denne symbolikken ble videreført av Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen som ble etablert i 1904 og ble brukt av mange «borgerlig-liberale» kvinnesaks- og stemmerettsorganisasjoner internasjonalt. Gull og hvitt ble dermed de dominerende fargene i den etablerte internasjonale kvinnestemmerettsbevegelsen, også omtalt som suffragister. Den norske borgerlige kvinnesaksbevegelsen – Norsk Kvinnesaksforening og Kvindestemmeretsforeningen – tok solsikken og gull–hvitt (solsikke på hvit silkefane) som symboler i 1894 etter initiativ fra Gina Krog, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Den norske kvinnesaksbevegelsen var sterkt inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og Gina Krog tok tidlig til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å kjempe for likestilling av kvinner og menn.[6]

 Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse 

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary[7]

Flere andre symboler har vært brukt i ulike land. I USA brukte noen stemmerettsforkjempere også kombinasjonen lilla, hvitt og gull, mens andre brukte gull og blått. Fargen gull var den eneste som var felles for alle stemmerettsforkjempere i USA, og var også den eldste fargen.[8]

Den dominerende britiske suffragistorganisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies (NUWSS), ledet av Millicent Fawcett, brukte rødt, hvitt og grønt som sine farger. Den radikale og i kvinnebevegelsen omstridte organisasjonen Women's Social and Political Union (WSPU), som ble kalt suffragetter i kontrast til den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen (suffragistene), brukte fra 1908 et symbol med lilla, hvitt og grønt («suffragettefargene» eller «suffragetteflagget»).[8] Suffragettene var uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, og ble etter påtrykk fra suffragistlederen Millicent Fawcett nektet medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen.

Markeringer

rediger

Utdypende artikkel: Stemmerettsjubileet

I 2013 markeres det offentlige Stemmerettsjubileet i Norge, ettersom det er hundre år siden kvinnelig stemmerett ble innført. I den forbindelse blir det fokusert på «fire store» i kvinnesakshistorien på 1800-tallet og under stemmerettskampen: Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen.[9]

Type nummerering
  1. ^ Begrepet feminisme ble først vanlig i løpet av 1970- og 1980-årene på norsk, og brukes noen ganger også om kampen for kvinners rettigheter i fortiden, selv om bevegelsene ikke brukte dette begrepet selv

Referanser

rediger
  1. ^ «DigitaltMuseum: Første kvinne legger stemmeseddelen i ur...». DigitaltMuseum. Besøkt 27. februar 2012. 
  2. ^ Norgeshistorie.no, Gro Hagemann,«Kvinnenes vei til stemmerett». Hentet 23. des. 2016.
  3. ^ http://snl.no/Stemmerett_for_kvinner_i_Norge
  4. ^ a b First Saudi women register to vote. aljazeera.com (20. august 2015)
  5. ^ Gjelder lokale valg.
  6. ^ Aslaug Moksnes (1984). Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913, s. 52, Gyldendal Norsk Forlag, 296 sider, ISBN 82-05-15356-6
  7. ^ Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992
  8. ^ a b «Symbols of the Women's Suffrage Movement». Besøkt 17. mars 2023. 
  9. ^ Stemmerettsjubileet 1913–2013, nettsted drevet av Stemmerettskomiteen, markeringens arrangør.

Eksterne lenker

rediger