Åpne hovedmenyen
Ole Snefjellå
Født27. juli 1917
Mo i Rana
Dødapril 1999
Søsken Tore Snefjellå
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse St. Olavsmedaljen med ekegren, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Conspicuous Gallantry Medal

Ole Hoff Snefjellå (født 27. juli 1917, død april 1999)[1][2] var en norsk offiser og motstandsmann under andre verdenskrig. Han var sønn av Svend (oppvokst ved gården Snefjellå) og Marit Snefjellå i Mo i Rana.

Etter opplæring i Storbritannia ble Snefjellå landsatt flere ganger på kysten av det okkuperte Norge. I alt var han 22 måneder på hemmelig oppdrag langs kysten. Etter krigen arbeidet Snefjellå for Sjøforsvaret og gjennomførte Marinens stabsskole. Han ble sjøforsvarets sikkerhets- og etterretningssjef for Nord-Norge[1] der han avanserte til kommandørkaptein.[3] Under krigen arbeidet han sammen med broren Tore Snefjellå.

Innhold

Andre verdenskrigRediger

 
Britiske krigsfanger i Saltdal. Snefjellå snek seg unna rett før britene ga opp i Saltdal og deltok ved Narvik til kapitulasjonen.

Snefjellå begynte i infanteriregiment nr. 14 i 1938 og tjenestegjorde som nøytralitetsvakt ved Pasvik fra desember 1939. Vaktstyrken ved Pasvik hørte skytingen fra kampene mellom sovjetiske og finske styrker nær Nikel. Snefjellå reiste hjem til Rana noen dager etter fredsavtalen 12. mars. Han deltok i kampene i Nord-Norge etter den tyske invasjonen i april 1940. Snefjellå kom i direkte strid etter at de tyske styrkene inntok Mo i Rana 17. mai og Snefjellås avdeling trakk seg oppover Dunderlandsdalen og over fjellet til Saltdal. I Saltdal slo de seg sammen med en britisk styrke og ble angrepet 25. mai av tyske styrker sørfra. Få timer før de allierte styrkene i Saltdal ga opp 27. mai snek han seg unna og sluttet seg til norske styrker i fjellet ved Narvik. Etter norsk kapitulasjon ble han og en del andre soldater internert noen dager.[4]

MotstandsarbeidRediger

Han deltok etter kapitulasjonen i det hemmelige motstandsarbeid i Norge. Fra Rana Blad skaffet Snefjellå en stensilmaskin som han brukte til å distribuere referat fra nyhetene på BBC. Arne Pedersen, Snefjellå og en håndfull andre i Rana dannet en liten motstandsgruppe uten kontakt med motstansbevegelsen andre steder i landet. Høsten 1941 kom forsyninger med våpen og sprengstoff fra Storbritannia til Helgeland. Snefjellå reiste høsten 1941 til Ålesund, fikk falske identitetskort og ble involvert i motstandsarbeidet der.[4]

Britisk agentRediger

I alt var Ole Snefjellå 22 måneder på hemmelig oppdrag i det okkuperte Norge langs kysten fra Vestlandet til Finnmark.[1]

Ved årsskiftet 1941-1942 kom han og en liten gruppe seg fra Ålesund til Shetland med båt. De forlot Norge ombord på MK «Trygve» 1. januar 1942 og ankom Lerwick 4. januar.[5] Eric Welsh rekrutterte Snefjellå til etterretningstjenesten SIS. Han ble utstyrt med radiosender og landsatt fire ganger i det okkuperte Norge og senere reddet ut med sjøfly og ubåt. Han ble landsatt første gang i mars 1942 sammen med Eivind Viken i Sunnfjord. Der etablerte de stasjonen «Pi II» på Stavenes under en steinheller ut mot det åpne havstykket mellom Askvoll og Florø. Welsh' nestkommanderende, John M. Turner, hadde sin bestemor boende like ved. Observasjoner fra Pi II var grunnlag for britiske angrep mot tysk marine, blant annet sørgående «Prinz Eugen» (1938) omkring 17. mai 1942. Et par dager etter angrepet mot Prinz Eugen fryktet de for at stasjonen skulle bli avslørt. I en dristig operasjon med Catalina-flyet «Vingtor» ført av Finn Lambrechts ble de to agentene og familien som hjalp dem reddet ut 23. mai. Besetningen på flyet fikk Krigskorset med sverd for redningsoperasjonen. «Vingtor» ble observert fra en tysk patruljebåt, men flyet ble trolig oppfattet som tysk. John M. Turner deltok som kjentmann.[4]

 
Catalina-flyet «Vingtor» som Finn Lambrechts og hans besetning brukte til å redde agentene Snefjellå og Viken samt deres hjelpere på Stavenes i Sunnfjord

Crux I og IIRediger

I slutten av juli 1942 ble Snefjellå sammen med Arne Kristoffersen landsatt med «Vingtor» i Melfjorden ved Svartisen. Planen var å ta seg videre til Alta, et område der det manglet britiske etterretningsagenter, også den sovjetiske hærledelsen ønsket bedre etterretning fra Finnmark. «Tirpitz» ble på denne tiden flyttet mellom Trondheimsfjorden, Narvik og Altafjorden, den tyske marine opparbeidet en marinebase i Alta og i Kåfjord. På land fikk de to agentene hjelp av lokalbefolkningen (blant andre av Snefjellås fetter, Olav Snefjellå, på gården Snefjellå). Oles yngre bror, Tore Snefjellå, ble innviet i det hemmelige arbeidet. De to SIS agentene reiste videre til Tromsø og Alteidet med rutebåt, og til slutt tre dager til fots til Alta. Snefjellå returnerte etter kort tid til Helgeland med uforrettet sak. Senere opprettet Torstein Raaby en radiostasjon i Alta og rapporterte om Tirpitz' og Scharnhorsts bevegelser i Altafjordn og Kåfjord. Etter Majavatnaffæren utsatte Snefjellå planen om å sette opp en radiostasjon på Helgelandskysten. Snefjellå rømte til Sverige og overlot senderen «Crux I» til Petter Gruben og sin bror Tore. I Sverige ble han truet med internering på grunn av våpen og falske dokumenter, men kom seg med fly fra Bromma til Skottland. Gruben ble drept 6. april 1943 i forbindelse med en husundersøkelse, mens seks andre flyktet under vanskelig forhold over fjellet til Sverige. Tore Snefjellå og Arne Pedersen ble ikke arrestert i forbindelse med Ildgrubeepisoden og tok seg på ski over grensen.[4]

Crux IIIRediger

 
Hangerskipet USS «Ranger» (CV-4) sør for Bodø i oktober 1943. Operasjonen var basert på etterretning blant annet fra Snefjellå.

I mai 1943 ble Ole Snefjellå på nytt landsatt ved den veiløse Melfjorden med senderen «Crux III» som ble satt opp på øya Renga. Et bensindrevet aggregat leverte strøm til radiosenderen. I alt sendte Snefjellå 700 meldinger om tysk skipstrafikk forbi Renga som lå midt i skipsleia. Snefjellå og Erling Moe på Renga medvirket i oktober 1943 med etterretning til angrep fra det amerikanske hangarskipet USS «Ranger», operasjon Leader, den første amerikanske operasjonen i Norge. Åtte skip ble senket eller ødelagt, andre betydelig skadet i angrepet. I desember hadde Snefjellå vært alene på stasjonen i flere uker og var sterkt svekket av kulde og feilernæring. Han ble reddet av Klaus Lines på den nærmeste gården på fastlandet. Tidlig i januar 1944 ble agentene fra Crux III evakuert med ubåt til Shetland - Eric Welsh kom ens ærende fra London for å ta i mot Snefjellå. Samtidig ble agenten Anton Arild satt i land fra ubåten. Sammen med Erling Moe drev Anton Arild «Crux IV» fra Renga, da disse evakuerte satte Klaus Lines opp «Crux V» uten å ha vært på opplæring i England.[4]

Frey I og IIRediger

 
Ubåtjageren KNM «Vigra» evakuerte Frey II med brødrene Snefjellå på Gurskøya 24. januar 1945. «Hitra» og «Hessa» var av samme typen

Sammen med den yngre broren Tore Snefjellå opererte han «Frey I og II» for Secret Intelligence Service og rapporterte om okkupasjonsmaktens flåtebevegelser i skipsleia på Møre-kysten. De to opererte stasjonen april 1944 til januar 1945.[6] «Frey» skulle særlig rapportere om sørgående konvoier som rett sør for Gurskøy ville gå ut i åpent hav ved Stad der de ville være innenfor rekkevidde av britiske angrepsfly. Tore Snefjellå hadde fått opplæring i England og hadde sammen med Alfred Meyer Henningsen tidligere på vinteren forsøkt å gå i land i Lofoten-Ofoten området for å etablere en etterretningsstasjon. De to brødrene ble fraktet med den norske ubåtjageren KNM «Hitra». På vei mot Norge ble båten angrepet av tyske Ju 88 fly. Brødrene og 50 kasser utstyr (omkring 2-3 tonn) ble landsatt på Nerlandsøy 11. april 1944. Der ble tilfeldigvis to agenter fra Kompani Linge landsatt fra KNM «Hessa» samme dag. Brødrene Snefjellå fikk skyss med fiskebåt innover til Laupsneset der de satte opp stasjonen. Etter en måned fryktet de å bli oppdaget og flyttet stasjonen til en ur i fjellsiden ovenfor Oksavika. Der hadde de god utsikt mot Syvdsfjorden der tyske krigsskip skjulte seg. De var også i stand til å se glimtene fra signallampene der skipene sendte morse i klarspråk som to de agentene fanget opp. Før D-dagen 6. juni 1944 sendte Frey værobservasjoner hver halvtime som del av de alliertes store puslespill. I oktober 1944 kom Shetlands-Larsen med et par tonn forsyninger inkludert ny radiosender ombord på KNM «Vigra», med ny sender skiftet de navn til «Frey II». I slutten av januar 1945 hadde okkupasjonsmakten peilet inn senderen, Wehrmacht ville ikke aksjonere mot Frey fordi de mente dette var Gestapos ansvar. Før Gestapo aksjonerte ble brødrene evakuert av KNM «Vigra» 24. januar 1945. Gestapo fant sporene etter Frey og mennene i Oksavika ble torturert og sendt til Falstad.[4]


Etter krigenRediger

Etter krigen tjenestegjorde Snefjellå som etterretningoffiser i Sjøforsvarskommando i Nord-Norge. Der bygde han etter hvert opp et kystovervåkningsnett bestående av frivillige fyrvoktere loser, havnefogder og andre. Formålet med nettet var å følge russisk skipstrafikk langs norskekysten. I perioden 1948-1951 var han med på å bygge ut ett etterretningskontaktnett i Finnmark. Han samarbeidet også med Stay Behind spesielt med å legge ut dumper. [7]


UtmerkelserRediger

Etter krigen ble han tildelt den britiske Conspicuous Gallantry Medal for personlig mot og resultater av ypperste klasse. Ved siden av Shetlands-Larsen var han den eneste nordmann som fikk denne utmerkelsen. Ole Snefjellå, tre av hans brødre og faren Svend ble takket personlig av Haakon VII i 1946 da kongen var i Mo i Rana.[4][8] Han ble tildelt den norske St. Olavsmedaljen med ekegren[9], Deltakermedaljen med rosett, Krigsmedaljen 1939-1940, Atlantic Star og Defence Medal. Han ble også tildelt Haakon VIIs 70-årsmedalje.[3] I boken om SIS-sjefen Stewart Menzies omtales brødrene Snefjellås innsats spesielt.[4]

Utmerkelser
 
St. Olavsmedaljen med ekegren
 
Deltagermedaljen med rosett
 
Haakon VIIs 70-årsmedalje
 
Conspicuous Gallantry Medal
 
Atlantic Star
 
Defence Medal

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Vorland, Eivind: Ole Snefjellå er gått bort. Nordlys, 15. april 1999.
  2. ^ Han Svein. Avisa Nordland, 27. april 2013, s. 18.
  3. ^ a b Skorgen, Einar: Ole Hoff Snefjellå. Nekrolog i Aftenposten, 27. april 1999, s. 15.
  4. ^ a b c d e f g h Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. Oslo: Damm. ISBN 8259005085. 
  5. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109829. 
  6. ^ Ulstein, Ragnar (1920-) (1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 473. ISBN 8202138221. 
  7. ^ Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten): (avgitt til Stortingets presidentskap 28. mars 1996). [Oslo]: Stortinget. 1996. s. 483. 
  8. ^ Bjørn Egge: Tore Snefjellå (nekrolog). Aftenposten 19. oktober 2000, s. 21.
  9. ^ Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. 1995. s. 310. ISBN 8250421906. 

LitteraturRediger