Norsk språkhistorie (1830–1900)

I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt.^{[trenger referanse]} Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.

Landsmål

Ivar Aasen

Ivar Aasen fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske dialekter. Han ga ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. I 1853 ga han ut Prøver af Landsmaalet i Norge, og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra Vestlandet, Agderfylkene, Telemark og Østlandet. Han var også i Oppland og Trøndelag. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket:^{[trenger referanse]}

• Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket.^{[trenger referanse]}
• Dialektene hadde sitt opphav i norrønt. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor.^{[trenger referanse]}
• Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet.^{[trenger referanse]}
• Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller svensk, f.eks. valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent.
• Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og tyske fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser.

I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.

Flere diktere, deriblant Åsmund Olavsson Vinje tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærere som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På 1860- og 70-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.^{[trenger referanse]}

Riksmål

Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet Knud Knudsen på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på. Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på deler av landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt.^{[trenger referanse]} Det var først og fremst avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var:

• Den ortofone metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k.
• Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte».
• Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake».
• Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.^{[trenger referanse]}

I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen,^{[trenger referanse]} med innføring av enklere stavemåter. I 1869 ble det avholdt et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende.^{[trenger referanse]} Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole.^{[trenger referanse]}

Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid.^{[trenger referanse]} Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.

Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900

Forskerne er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss.^{[trenger referanse]} 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.

Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere. Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk prest og politiker, samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som J.S. Welhaven og Vinje.

Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter.^{[trenger referanse]} Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt.Mal:Klarggjør Flere kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for realismens dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.^{[trenger referanse]}

Den teknologiske utviklingen spiller også en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig, og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe.

Aasmund Olavsson Vinje

Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng.^{[trenger referanse]} Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget.^{[trenger referanse]} Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram.^{[trenger referanse]}

Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse,^{[trenger referanse]} og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning.^{[trenger referanse]} Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket.^{[trenger referanse]} Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt.^{[trenger referanse]} Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål.^{[trenger referanse]} Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884, og trolig lenger. Sophus Bugge talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»

Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet.^{[trenger referanse]} Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et pedagogisk problem.^{[trenger referanse]} Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet og Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat^{[trenger referanse]} fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog». I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den dannede dagligtale som utgangspunkt ble rettskrivningen av 1907 innført.

Wergelands argumenter for fornorsking

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland hadde tre hovedargumenter:^{[trenger referanse]}

1. Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det nasjonalromantikken som gjør seg gjeldende. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart.
2. Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget nasjonalspråk og et mellomspråk mellom dansk og svensk. Dette var i tråd med hans nasjonalistiske holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk måtte ha et selvstendig språk. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur.
3. Et demokratisk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.

Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen

• Munch mente at det beste var å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik norrøn, og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk.^{[trenger referanse]} Denne språkutviklingen måtte gå raskt, slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen.
• Wergeland ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende.^{[trenger referanse]} Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.

Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet

Johan Sebastian Welhaven

Løsrivelsen fra Danmark i 1814 var den foranliggende årsak til at man fikk en språkdebatt. Den nye unionen landet gikk inn i var løsere enn den med Danmark. Nå hadde Norge et eget parlament og en ny grunnlov. Landet opplevde en nasjonalistisk selvstendighetsreisning. Spørsmålet ble debattert, og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige dialekter i landet. Wergeland var tidlig ute, og i 1830 kritiserte Welhaven ham for å mangle språklig og litterær musikalitet. Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang.

Språksituasjonen i

1830

• Offisielt skriftspråk er «det alminnelige Bogsprog»
• Språkdebatten frem til nå hadde dreid seg om hva språket skulle hete
• Språkdebatten i 1830-årene dreide seg om språkets innhold og bestanddeler
  • En gruppe ønsker fortsatt dansk språk
  • En annen gruppe ville fornorske dansken
  • En tredje gruppe ville skape et helt nytt norsk språk basert på norrøn eller norske dialekter
• Språkdebatten opptok ikke de store massene. Det var intellektuelle og autoriteter som uttalte seg
• Henrik Wergeland la fram et program for fornorsking (1833)
• Varierende lese- og skriveferdighet blant befolkningen^{[trenger referanse]}

1840

• 1840-årene ble tiåret med praktiske handlinger, fornorsking og innhenting av fakta om dialekter
• I Norge var nasjonalromantikken rådende, og Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeeventyrene. De fornorsket språktonen
• Knud Knudsen publiserte sitt første innlegg i språkdebatten, og lanserte ideen om «de dannedes tale» som norm for fornorskingen
• Ivar Aasen lanserte «Landsmaalet».

1850

• Ivar Aasen utga Prøver af Landsmaalet og litteratur skrevet på landsmålet
• Flere forfattere tok i bruk landsmålet
• Det første teaterstykket på landsmål ble oppført i Kristiania i 1854: I Marknaden av Ivar Aasen ble blant annet vist for stortingsrepresentantene
• Scenespråket i Kristiania var svært danskpreget.^{[trenger referanse]} Knud Knudsen begynte sitt arbeid med å tillempe dansken til mer norsk uttrykksform.

1860

• Ny skolelov. P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet inneholdt elleve tekster på landsmål og dialekt
• Det første organiserte mållaget – Maalfelaget – ble etablert i Kristiania
• Rettskrivningsreform i 1862. Knudsens ortofoni ble satt ut i praksis
• Språkmøtet i Stockholm. Uoffisielle vedtak som senere får stor betydning^{[trenger referanse]}
• Landsmålforlaget Det Norske Samlaget ble stiftet.
• Skolelov av 1869 innførte realartium.

1870

• Vedtak: Elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling
• Den første prekenen på landsmål. Forfatteren og presten Kristofer Janson holdt gudstjeneste i Fåberg kirke i Gudbrandsdalen
• Det første innlegget på landsmål i Stortinget, av Niels Juel fra Hordaland
• Knud Knudsen gikk fra «de dannedes tale» over til «den landsgyldige norske uttale» i 1876
• Garborg begynte å gi ut Fedraheimen, et riksdekkende landmålsblad
• Garborg publiserte Den nynorske Sprog- og Nationalitetsbevægelse

1880

• ABC på landsmål
• Embetsmannsstaten falt og parlamentarismen ble innført i 1884
• Jamstillingsvedtaket i 1885
• Fjelberg kommune i Hordaland var den første kommunen som vedtok å bruke landsmål som internt administrasjonsspråk
• Snåsa sparebank ble stiftet i 1886, og hadde sine første vedtekter på landsmål
• Knud Knudsen publiserer bok: Hvem skal vinne? satte frem mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Flere av dem ble gjennomført i 1907
• Det nye testamentet kom ut på landsmål i 1889.

1890

• Skolekretsene fikk selv velge sitt hovedmål, Målparagrafen
• Nordahl Rolfsens lesebok ble innført i 1892. Boka inneholdt tekster på både landsmål og modersmål
• Den første loven utformet på landsmålet ble vedtatt i 1892
• Elever i den høyere skole fikk lovfestet rett til å skrive eksamenssvarene sine på landsmål
• Første forelesning på landsmål. Kristofer Marius Hægstad ble oppnevnt til professor i landsmål og dialekter, og introduserte landsmål som målform for forelesninger ved det eneste universitetet i landet, i Kristiania.

Knudsen og Aasen

Knudsen ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale». Aasen mente at det «reneste» norske lå i dialektene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av fremmede språk. Knudsen var ortofonist, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en etymologisk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej». Knudsen uttrykte gjerne at det var veien og ikke målet han var uenig med målfolket om, og at det endelige målet hans var et språk som kunne gå for en modifisert utgave av landsmålet.

Aasen arbeidet ved å vandre rundt i utvalgte deler av landet og samle inn materiale fra utvalgte dialekter. Han drev altså feltarbeid. Han ga ut grammatikkbok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider. Han ga i 1853 ut Prøver af Landsmaalet, og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet, fulgte han opp i 1854 med En liden Læsebog i gammel norsk. Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. Han samlet også manns- og kvinnenavn i Norsk Navnebog i 1878. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske bokstaver, forskjellige uttaler av bokstavkombinasjoner, andre språkemner og reiseskildringer.^{[trenger referanse]}

Knudsen ga i 1845 ut Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog. Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund».^{[trenger referanse]} Han fulgte opp i 1850 med sin programartikkel Om Norskhed i vor Tale og Skrift der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I 1867 påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i Det norske målstræv. I 1876 ga han ut verket Den landsgyldige norske Udtale som la føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen.^{[trenger referanse]}

Litteratur

• Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 8, s. 640
• Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 12, s. 436
• Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 15, s. 666
• Egil Børre Johnsen (red), m. fl.:Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995: bd. 1
• Andresen, Øyvind m.fl: Signatur 3: Det Norske Samlaget 2003
• Engelstad, Arne m.fl: Bruer: H. Aschehoug & Co. 1996
• Fossum, Kristin, Ugland, Ellen: Å lykkes med norsk språk: NKS forlaget 1995

Eksterne lenker

• Aasentunet
• Språkhistorie for ungdomstrinnet
• VGSkole: Språkhistorie etter 1814