Wikipedia

Nobelprisen

sett med internasjonale priser etablert av Alfred Nobel
(Omdirigert fra «Nobel-pris»)
Artikkelen inngår i serien om

Nobelprisene


Alfred Nobel

Fred (mottakere)

Fysikk (mottakere)

Kjemi (mottakere)

Litteratur (mottakere)

Medisin (mottakere)

Prisen i økonomi til minne om Nobel (mottakere)

Nobelprisene er fem priser innstiftet av industrimannen Alfred Nobel og prisene utdeles årlig som anerkjennelse av kulturelle, vitenskapelige og politiske fremskritt. Nobel etablerte prisene gjennom sitt testamente i 1895. De fem prisene, i fysikk, kjemi, fysiologi eller medisin, litteratur og fred, ble første gang utdelt i 1901. Fredsprisen deles ut i Oslo av en norsk komite, mens de andre prisene deles ut i Stockholm av svenske komiteer. Hver nobelpris er regnet som den mest prestisjetunge prisen innenfor sitt område.[1]

Kungliga Vetenskapsakademien velger i henhold til testamentet ut vinnerne av nobelprisene i fysikk og kjemi. Nobelförsamlingen vid Karolinska Institutet ved Karolinska Institutet velger vinnerne av nobelprisen i medisin, Svenska Akademien velger vinnerne av nobelprisen i litteratur og Den Norske Nobelkomite, utpekt av Stortinget, velger vinnerne av Nobels fredspris.

Hver mottaker, eller prisvinner, mottar en gullmedalje, et diplom og en sum penger som avhenger av Nobelstiftelsens inntekt det året. I 2010 var hver premie verdt 10 millioner svenske kroner. Prisen kan ikke deles ut posthumt med mindre vinneren av prisen har dødd etter at tildelingen ble kunngjort. En pris kan heller ikke deles mellom flere enn tre personer. Gjennomsnittlig antall vinnere per pris har økt betydelig over det 20. århundre.[2]

I 1968 innstiftet Sveriges Riksbank prisen Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Den første prisen ble tildelt i 1969. Prisvinnerne velges av Kungliga Vetenskapsakademien. Selv om det ikke er en nobelpris, blir den utdelt under det samme arrangementet som de fire nobelprisene i Stockholm.

Historie rediger

 
Alfred Nobel, prisens innstifter
 
Alfred Nobels testamente

Alfred Nobel ble født 21. oktober 1833 i Stockholm, Sverige, og inn i en familie av ingeniører[3] Han var kjemiker, ingeniør, og oppfinner. I 1895 kjøpte Nobel Bofors jern- og stålmølle, som han omgjorde til en stor våpenfabrikk. Nobel oppfant også ballistitt, en forløper til mange røykfrie militære eksplosiver, spesielt korditt, det britiske røykfrie kruttet. Nobel var selv involvert i et søksmål for brudd på patentloven med korditt. Nobel la seg opp en formue mens han levde, det meste av det fra hans 355 oppfinnelser hvorav dynamitt er den mest berømte.[4]

I 1888 hadde Nobel den ubehagelige overraskelsen av å lese sin egen nekrolog med tittelen Dødens handelsmann er død i en fransk avis. Det var imidlertid Alfred Nobels bror Ludvig Nobel som var død. Artikkelen satte Nobel ut av fatning og det gjorde ham bekymret for hvordan han ville bli husket. Dette inspirerte ham til å endre sitt testamente.[5] I tillegg var han inspirert av den østerrikske forfatteren og pasifisten Bertha von Suttner som han ble kjent med i 1875, da hun jobbet en uke som hans sekretær. Brevvekslingen mellom de to viser hvordan hun inspirerte han til å engasjere seg i fredssaken.[6]10. desember 1896 døde Alfred Nobel i sin villa i Sanremo, Italia etter en hjerneblødning, 63 år gammel.[7]

Til utbredt overraskelse spesifiserte Nobels testamente at hans formue skulle brukes til å lage en rekke priser for dem som gjør de «største framskrittene for menneskeheten» i fysikk, kjemi, fred, medisin, og litteratur.[8] Nobel skrev flere testamenter i sin levetid, og det siste ble skrevet et år før han døde og undertegnet i den svensk-norske klubben i Paris 27. november 1895.[9][10] Nobel testamenterte 94 % av sin forvaltningskapital, 31 millioner svenske kroner (ca. 186 000 000 $ i 2008), for å etablere de fem nobelprisene.[11] På grunn av skepsisen rundt testamentet var det ikke før den 26. april 1897 at det ble godkjent av Stortinget i Norge.[12] Forvalterne av Nobels testamente, Ragnar Sohlman og Rudolf Lilljequist, dannet Nobelstiftelsen for å ta vare på Nobels formue og organisere tildelingen av premier.[13]

Etter Nobels instruksjoner ble det opprettet en norsk Nobelkomité for å tildele fredsprisen, hvor medlemmene ble oppnevnt kort tid etter at testamentet ble godkjent i april 1897. Like etter ble de andre organisasjonene for tildeling etablert. Disse var Karolinska Institutet (7. juni), Svenska Akademien (9. juni), og Kungliga Vetenskapsakademien (11. juni).[14] Nobelstiftelsen inngikk en avtale om retningslinjer for hvordan prisene skulle deles ut, og i 1900 ble Nobelstiftelsens nylig opprettede statutter kunngjort av Kong Oscar II.[8] I 1905 ble unionen mellom Sverige og Norge oppløst. Deretter ble Den Norske Nobelkomite ansvarlig for tildeling av Nobels fredspris og de svenske institusjonene beholdt ansvaret for de andre prisene.[12]

Tildelingsseremoniene rediger

 
Barack Obama etter mottakelsen av Nobels fredspris i Oslo rådhus fra leder av Den Norske Nobelkomite Thorbjørn Jagland
 
Fra tildelingsseremonien i Stockholm i 2010

Bortsett fra Fredsprisen, blir nobelprisene presentert i Stockholm under den årlige prisutdelingen 10. desember, på årsdagen for Nobels død. Mottakernes forelesninger avholdes normalt i dagene før prisutdelingen. Fredsprisen og mottakernes forelesninger blir presentert på den årlige prisutdelingen i Oslo, den 10. desember. Prisens seremonier og tilhørende banketter er typisk store internasjonale arrangementer.[15][16] Seremoniene i Sverige avholdes i Stockholms konserthus med påfølgende nobelbankett ved Stockholms stadshus. Nobels fredspris har blitt tildelt ved Det Norske Nobelinstitutt (1905–1946), ved aulaen på Universitetet i Oslo (1947–1989), og i Oslo rådhus (1990–).[17]

Høydepunktet ved nobelprisutdelingen i Stockholm er når hver nobelprisvinner mottar prisen fra hendene til kongen av Sverige. I Oslo presenterer lederen for Den Norske Nobelkomite Nobels fredspris i nærvær av kongen av Norge.[16][18] Siden 1902 har kongen av Sverige presenterte alle premiene, bortsett fra fredsprisen, i Stockholm. I starten var ikke Kong Oscar II spesielt glad i tildelinger av store premier til utlendinger, men skal ha ombestemt seg etter at han ble oppmerksom på verdien av publisiteten disse prisene tilførte Sverige.[19]

Nobelbanketten rediger

 
Fra banketten i Stockholms stadshus i 2005

Etter prisutdelingen i Sverige avholdes det en bankett på Stockholm stadshus med den svenske kongefamilien og rundt 1 300 gjester til stede. Banketten har en treretters meny, underholdning og dans. Banketten blir i stor utstrekning dekket av lokale og internasjonale medier.[16] Før 1930 ble banketten i Sverige holdt i ballsalen på Stockholms Grand Hotel.[16][17]

Fredsprisbanketten avholdes på Grand Hotel i Oslo etter utdelingen. I tillegg til prisvinneren inkluderer gjestelisten Stortingspresidenten, statsministeren, representanter fra næringsliv og (siden 2006) Kongen og Dronningen av Norge. Totalt er det ca. 250 gjester til stede, som alle får et femretters måltid.[20] For første gang i historien ble banketten kansellert i Oslo i 1979, fordi prisvinneren Moder Teresa nektet å delta, og sa at pengene ville bli bedre brukt på de fattige. Moder Teresa brukte istedenfor 7000 dollar fra banketten for å holde en middag for 2 000 bostedsløse på første juledag.[21][22]

Nobelforedrag rediger

 
Giovanni Jona-Lasinio presenterer Yoichiro Nambus nobelforelesning i Aula Magna i Stockholm i 2008

Ifølge vedtektene for Nobelstiftelsen må prisvinner gi en offentlig forelesning på et emne relatert til temaet i prisen deres.[23][24] Disse forelesningene forekommer normalt i løpet Nobeluken, før prisutdelingen, men dette er ikke obligatorisk. Prisvinneren er kun forpliktet til å gi forelesningen innen seks måneder etter å ha mottatt prisen. Noen har også holdt dem enda senere. For eksempel vant USAs president Theodore Roosevelt fredsprisen i 1906, men ga sitt foredrag i 1910 etter sin presidentperiode.[25] 16. juni 2012 holdt Aung San Suu Kyi sitt nobelforedrag i Oslo rådhus, over tjue år etter at hun ble tildelt Nobels fredspris.[26] Forelesningene er organisert av den samme foreningen som velger prisvinnerne.

Fredspriskonserten rediger

Siden 1994 har det i Oslo vært arrangert en konsert til ære for årets vinner av fredsprisen. Arrangementet, som kalles Nobels fredspriskonsert, har med internasjonale artister og kringkastes i mange land.[27]

Prisen rediger

Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Prisen kan deles ut til privatpersoner eller organisasjoner. Prisen tildeles enkeltvis, eller kan deles av to eller tre mottakere, men kan aldri mottas av mer enn tre vinnere.[28] Regelen om at høyst tre personer innen hvert fagområde kan dele en pris har i nyere tid blitt et problem, ettersom forskning i dag ofte gjøres som et lagarbeid.

Nobelmedaljen rediger

Nobelprisens medaljer, i Sverige preget av Myntverket (1902–2010) og Svenska Medalj (fra 2012) og i Norge av Den Kongelige Mynt og Det Norske Myntverket, er registrerte varemerker for Nobelstiftelsen. Hver medalje har et bilde av Alfred Nobel i venstreprofil på den ene siden. Medaljene for fysikk, kjemi, medisin og litteratur har identiske baksider, med bildet av Alfred Nobel og hans fødsels- og dødsår. Nobels portrett vises også på forsiden av fredsprismedaljen og medaljen for økonomi, men med et litt annet design. For eksempel er prisvinnerens navn gravert på kanten av økonomimedaljen.[29] Bildet på baksiden av en medalje varierer i henhold til hvilken institusjon som tildeler prisen. Baksidene av medaljene for kjemi og fysikk har samme design.[30]

 
Prisvinnerne mottar et tungt pyntet diplom sammen med prisen. Dette ble tildelt kjemikeren Fritz Haber, som fikk prisen i 1918

Alle medaljer laget før 1980 ble laget av 23 karat gull. Siden da har de blitt slått i 18 karat grønt gull belagt med 24 karat gull. Vekten av hver medalje varierer med verdien av gull, men gjennomsnitt på 175 g for hver medalje. Diameteren er 66 mm. og tykkelsen varierer mellom 5,2 og 2,4 mm.[31] På grunn av den høye verdien av gullinnholdet og at de ligger ute på offentlig visning, er Nobelmedaljer utsatt for medaljetyveri.[32][33][34] Under andre verdenskrig ble medaljene til de tyske vitenskapsmennene Max von Laue og James Franck sendt til København for sikker oppbevaring. Da Tyskland invaderte Danmark løste kjemikeren George de Hevesy dem opp i kongevann for å forhindre at de ble konfiskert av det nasjonalsosialistiske Tyskland og for å forebygge juridiske problemer for eierne. Etter krigen ble gullet utvunnet fra løsning og medaljene lagd på nytt.[35]

Nobeldiplomet rediger

Diplomet deles i Sverige ut av den svenske kongen og i Norge av lederen av Den Norske Nobelkomite. Hvert diplom et spesielt utformet av institusjonen som deler ut prisen,[36] og de inneholder et bilde og en tekst som slår fast hvem som har vunnet prisen, gjerne med en tekst som forklarer hvorfor. Ingen av Nobels fredsprisvinnerne har noen gang hatt et sitat på sine diplomer.[37][38]

Prispenger rediger

Prisvinnerne blir tildelt en sum med penger i form av et dokument som fastslår hvilken sum som er tildelt når de mottar sine priser.[29] Størrelsen på pengesummen varierer i tråd med hvor mye Nobelstiftelsen kan dele ut, men var i 2010 på 10 millioner svenske kroner.[39][40] Dersom prisen deles mellom to personer i en spesiell kategori, deles også pengesummen likt mellom mottakerne. Dersom det er tre vinnere, kan komiteen velge å gi den ene halvparten til én av mottakerne og dele den andre halvparten mellom de to andre.[41][42][43] Det er vanlig at fredsprisvinnerne donerer bort prispengene til et veldedig formål.[44][45]

Mottakere rediger

Utdypende artikkel: Liste over nobelprisvinnere

Mellom 1901 og 2010 er det delt ut 543 nobelpriser til 840 mottakere.

Marie Curie var den første kvinnen som ble tildelt en nobelpris (1903) og den første som ble tildelt to nobelpriser med nobelprisen i kjemi i 1911.[46][47] Curies ektemann, hennes datter Irène Joliot-Curie og hennes svigersønn Frédéric Joliot-Curie ble alle tildelt nobelpris. Henry R. Labouisse, Marie Curies svigersønn, mottok fredsprisen på vegne av UNICEF.[48][49]

Linus Pauling ble tildelt både kjemiprisen (1954) og fredsprisen (1962). John Bardeen og Frederick Sanger har blitt tildelt pris to ganger i sine respektive fag.[50][51] William Lawrence Bragg (25 år gammel) delte i 1915 prisen med sin far. Bragg var den yngste mottaker inntil Malala Yousafzai (17 år gammel) mottok fredsprisen i 2014. Leonid Hurwicz hadde passert 90 år da han ble tildelt økonomiprisen i 2007. United Nations High Commissioner for Refugees og Det internasjonale røde kors har blitt tildelt fredsprisen flere ganger.[48]

Statistikk rediger

Vest-Europa (særlig Tyskland, Frankrike og Storbritannia) og Nord-Amerika (hovedsakelig USA) dominerer blant tildelingene; utenom disse er Japan det viktigste landet. Omtrent halvparten av tildelingene har gått til engelsk-språklige land (USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand). Harvard Univesity er den institusjon som har gitt opphav til flest tildelinger (35), 28 har bakgrunn i Cambridge University, 18 tildelinger har opphav i Max-Planck-Gesellschaft, USAs nasjonale laboratorier under Energidepartmentet 18 tildelinger, 14 priser har bakgrunn i Bell Labs, Det russiske vitenskapsakademiet har 11 og Institut Pasteur 9 priser (tall oppdatert til og med 2022).[52][53]

Fra 1900 til nazistenes maktovertakelse gikk en tredjedel av nobelprisene til Tyskland (fem ganger flere enn USA). En fjerdedel av tyske nobelprismottakere hadde jødisk bakgrunn (1 % av Tysklands innbyggere var jøder).[54][55][56] Halvparten av alle nobelpriser gikk til Tyskland og Storbritannia før andre verdenskrig; til første verdenskrig var Frankrike på høyde med Tyskland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia hadde på den tiden de veletablerte institusjonene.[55][56][53] Etter andre verdenskrig og under den kalde krigen dominerte USA med halvparten av tildelingene; samtidig gikk Tyskland, Frankrike og Storbritannia i andel av tildelingene og noen tildelinger gikk til Japan og Sovjetunionen. Etter den kalde krigen ble USAs dominans styrket med opp mot 60 % av tildelingene samtidig som Japan fikk 7 % av prisene.[53] Analyse av tildelingene 1994-2014 viser at USA dominerte i naturvitenskapene særlig med universitene University of California, Berkeley, Columbia University og MIT.[57] Per 2022 var over 20 % av mottakerne av jødisk bakgrunn; andelen er særlig høye for Nobels minnepris i økonomi (opp mot 40 %) og fysikk (over 25 %). Over 90 % av mottakerne har vært menn og median alder for tildeling er 60 år.[58][59][60] Vel 5 % av mottakerne har vært kvinner.[48]

Avslag på nobelpriser rediger

 
Richard Kuhn, som ble tvunget til å avslå nobelprisen i kjemi.

To prisvinnerne har frivillig avslått sine nobelpriser. Jean-Paul Sartre ble tildelt litteraturprisen i 1964, men nektet å ta imot. Han uttalte da at «en forfatter må nekte seg selv å bli forvandlet til en institusjon, selv om den foregår i den mest ærefulle form».[61] Den andre er Le Duc Tho, som ble tildelt fredsprisen i 1973 for sin rolle i de vietnamesiske fredsforhandlingene i Paris-avtalen. Han avslo, og hevdet at det ikke var noen faktisk fred i Vietnam.[62]

Under det tredje riket hindret Adolf Hitler Richard Kuhn, Adolf Butenandt, og Gerhard Domagk i å akseptere sine priser. Alle ble tildelt sine diplomer og gullmedaljer etter andre verdenskrig. I 1958 avslo Boris Pasternak sin pris for litteratur på grunn av frykt for hva den sovjetiske regjeringen ville gjøre hvis han reiste til Stockholm for å ta imot premien. Til gjengjeld avslo det svenske akademiet at han avslo og sa at «dette avslaget endrer, selvfølgelig, på ingen måte gyldigheten av prisen».[62] Akademiet annonserte med beklagelse at tildelingen av litteraturprisen ikke kunne skje det året, og tok vare på den frem til 1989.[63][64]

Nobels minnepris i økonomi rediger

I 1968 feiret Sveriges Riksbank sitt 300-årsjubileum ved å donere en stor sum penger til Nobelstiftelsen, som skulle brukes til å opprette en pris til ære for Nobel. Året etter ble Nobels minnepris i økonomi delt ut for første gang. Det kongelige svenske vitenskapsakademiet ble ansvarlig for å velge prisvinnere. De første prisvinnerne ble Jan Tindbergen og norske Ragnar Frisch «for å ha utviklet og anvendt dynamiske modeller for analyse av økonomiske prosesser». Selv om det ikke teknisk er en nobelpris, er den identifisert med tildelingene. Dens vinnerne blir annonsert med de øvrige mottakerne, og prisen blir tildelt på den svenske tildelingsseremonien. Styret i Nobelstiftelsen bestemt at etter denne tilføyelsen, ville det ikke tillate ytterligere nye premier.

Hvorvidt Sveriges Riksbanks økonomipris kan omtales som en «nobelpris» har opp gjennom årene vært gjenstand for debatt. Prisen er ved flere tilfeller blitt kritisert, bl.a. av enkelte medlemmer av Nobel-familien, for ikke å være i Nobels ånd, sist i forbindelse med utdelingen i 2004. I 2001 krevde fire av Nobels slektninger (juristen Peter Nobel, språkprofessoren Anders Ahlqvist, medisinprofessoren Jophan Ahlqvist og juristen John Hylton, alle oldebarn av Ludvig Nobel) at prisen ikke skulle deles ut på Nobeldagen og at den ikke skulle omtales som en «nobelpris». Peter Nobel mente at «Alfred Nobel ville aldrig ha något Nobelpris i ekonomi». Da prisen ble innstiftet i 1968 var Alfred Nobels eneste gjenlevende niese, dr. Marta Nobel-Oleinikoff, imot prisen og skrev til Nobelstiftelsen at den «under inga omständigheter fick benämnas ett Nobelpris». Også i 1993 tok flere medlemmer av Nobelfamilien kontakt med Nobelstiftelsen og forlangte at prisen ikke skulle deles ut samtidig med nobelprisene.[65]

Akademisk rangering rediger

Blant akademia er det følgende rangering av de vitenskapelige og øvrige Nobelpriser.
Vitenskapelige priser:

Humanoirapriser:

Minneprisen:

Dobbeltvinnere rediger

Til nå har fire personer fått nobelprisen to ganger:

Referanser rediger

  1. ^ Shalev, Baruch Aba (2005). s. 8. 
  2. ^ Jürgen Schmidhuber (2010): Evolution of National Nobelprisen Aksjer i det 20. århundre, arXiv: http://arxiv.org/abs/1009.2634, nettside «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2014. Besøkt 27. mars 2011. .
  3. ^ Levinovitz, Agneta Wallin (2001). s. 5. 
  4. ^ Levinovitz, Agneta Wallin (2001). s. 11. 
  5. ^ Golden, Frederic (16. oktober 2000). «The Worst And The Brightest». Time. Time Warner. Arkivert fra originalen 3. november 2007. Besøkt 9. april 2010. 
  6. ^ «Bertha von Suttner - kvinnen bak Nobels fredspris». Aftenposten. Besøkt 13. mars 2017. 
  7. ^ Sohlman, Ragnar (1983). s. 13. 
  8. ^ a b AFP (5. oktober 2009). «Alfred Nobel's last will and testament». The Local. Arkivert fra originalen 9. oktober 2009. Besøkt 11. juni 2010. 
  9. ^ Sohlman, Ragnar (1983). s. 7. 
  10. ^ von Euler, U. S. (6. juni 1981). «The Nobel Foundation and its Role for Modern Day Science». Die Naturwissenschaften. Springer-Verlag. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. Besøkt 21. januar 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 14. juli 2011. Besøkt 13. september 2011. 
  11. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 7. 
  12. ^ a b Levinovitz, Agneta Wallin (2001). s. 13–25. 
  13. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 7–8. 
  14. ^ Crawford, Elizabeth T. (1984). s. 1. 
  15. ^ «2009 Nobel Prize award ceremony live online | IT | ICM Commercial & Business News». Institute of Commercial Management. 10. desember 2009. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 16. januar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 13. september 2011. 
  16. ^ a b c d «Pomp aplenty as winners gather for Nobel gala». The Local. 10. desember 2009. Arkivert fra originalen 15. desember 2009. Besøkt 16. januar 2010. 
  17. ^ a b Levinovitz, Agneta Wallin (2001). s. 21–23. 
  18. ^ Froman, Ingmarie (4. desember 2007). «The Nobel Week — a celebration of science». Swedish Institute. Arkivert fra originalen 14. oktober 2009. Besøkt 16. januar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. oktober 2009. Besøkt 10. februar 2011. 
  19. ^ «Alfred Nobel's last will and testament». The Local. 5. desember 2009. Arkivert fra originalen 9. oktober 2009. Besøkt 16. januar 2010. 
  20. ^ «Nobel Banquet: the feast of feasts». The Local. 10. desember 2007. Arkivert fra originalen 14. januar 2009. Besøkt 16. januar 2010. 
  21. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 17–18. 
  22. ^ Jones, Brenn (2003). s. 27. 
  23. ^ Feldman, Burton (2001). s. 240. 
  24. ^ Levinovitz, Agneta Wallin (2001). s. 127. 
  25. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 18–19. 
  26. ^ Program : Nobelprisvinner Aung San Suu Kyis Nobel-besøk Arkivert 18. juni 2012 hos Wayback Machine. – Den Norske Nobelkomite
  27. ^ «Mirren leder fredspriskonserten», NRK, 18. november 2011.
  28. ^ http://nobelprize.org/nobel_prizes/nobelprize_facts.html
  29. ^ a b Feldman, Burton (2001). s. 2. 
  30. ^ "Nobel Prize for Chemistry. Front and back images of the medal. 1954" Arkivert 12. august 2011 hos Wayback Machine., "Source: Photo by Eric Arnold. Ava Helen and Linus Pauling Papers. Honors and Awards, 1954h2.1", "All Documents and Media: Pictures and Illustrations", Linus Pauling and The Nature of the Chemical Bond: A Documentary History, the Valley Library, Oregon State University. Retrieved 7 December 2007.
  31. ^ Lemmel, Birgitta. «The Nobel Prize Medals and the Medal for the Prize in Economics». Nobel Foundation. Besøkt 2. april 2010. 
  32. ^ «University of California – UC Newsroom - Nobel Prize medal stolen from Lawrence Hall of Science is found, student arrested». University of California. Arkivert fra originalen 11. januar 2009. Besøkt 21. januar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2009. Besøkt 10. februar 2011. 
  33. ^ Kumar, Hari (26. mars 2004). «Poet's Nobel Medal Stolen». The New York Times. Arthur Ochs Sulzberger, Jr. Besøkt 21. januar 2010. 
  34. ^ «Police hand back Tutu's stolen Nobel medal». Reuters. Reuters. 16. juni 2007. Besøkt 21. januar 2010. 
  35. ^ Feldman, Burton (2001). s. 397. 
  36. ^ Burton Feldman, "The Nobel prize: a history of genius, controversy, and prestige", Arcade Publishing (2001): 2.
  37. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 18. 
  38. ^ Lemmel, Birgitta (2009). «The Nobel Prize Diplomas». Nobelstiftelsen. Besøkt 12. mars 2010. 
  39. ^ «The Nobel Prize Amounts». Nobel Foundation. 2014. Besøkt 6. oktober 2014. 
  40. ^ «Video - Breaking News Videos from CNN.com». CNN. 11. oktober 2009. Besøkt 15. januar 2010. 
  41. ^ Abrams, Irwin (2001). s. 8–10. 
  42. ^ Sample, Ian (5. oktober 2009). «Nobel prize for medicine shared by scientists for work on ageing and cancer». The Guardian. London: Guardian Media Group. Besøkt 15. januar 2010. 
  43. ^ Sample, Ian (7. oktober 2008). «Three share Nobel prize for physics». The Guardian. London: Guardian Media Group. Besøkt 10. februar 2010. 
  44. ^ Locke, Michelle. «Berkeley Nobel laureates donate prize money to charity» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. juli 2011. Besøkt 10. februar 2010.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. juli 2011. Besøkt 13. september 2011. 
  45. ^ Pederson, T. (2006). «Reflections on the prize of prizes: Alfred Nobel». The FASEB Journal. The FASEB Journal. 20 (13): 2186. PMID 17077294. doi:10.1096/fj.06-1102ufm. 
  46. ^ «The Nobel Prize in Physics 1903». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 30. desember 2023. 
  47. ^ «Marie Skłodowska-Curie (1867-1934) | Behind the frieze | LSHTM». www.lshtm.ac.uk (engelsk). Besøkt 30. desember 2023. 
  48. ^ a b c «Nobels in Numbers: Euronews brings you stats about the famous prize». euronews (engelsk). 1. oktober 2018. Besøkt 30. desember 2023. 
  49. ^ Amlen, Deb (23. september 2019). «The Crossword Stumper». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 30. desember 2023. 
  50. ^ «The Nobel Prizes - what you need to know – DW – 10/06/2017». dw.com (engelsk). Besøkt 30. desember 2023. 
  51. ^ «5 astounding facts about Marie Curie». www.sciencefocus.com (engelsk). BBC. 24. august 2020. Besøkt 30. desember 2023. 
  52. ^ «The amazing history of the Nobel Prize, told in maps and charts». Washington Post. 15. oktober 2013. 
  53. ^ a b c Zhang, Lingche; Zhang, Qiuju (1. november 2023). «Mapping the scientific and technological landscape: an analysis of Nobel Prize-producing institutions». Scientometrics (engelsk). 128 (11): 6129–6145. ISSN 1588-2861. doi:10.1007/s11192-023-04831-1. Besøkt 29. desember 2023. 
  54. ^ «Nobel Prize: How English beat German as language of science». BBC News (engelsk). 11. oktober 2014. Besøkt 29. desember 2023. 
  55. ^ a b Medawar, J. S., & Pyke, D. (2001). Hitler's gift: The true story of the scientists expelled by the Nazi regime. Arcade Publishing.
  56. ^ a b Bergersen, Birger (1973). Hva USA skylder Hitler. Oslo: Tiden. ISBN 8210008803. 
  57. ^ Schlagberger, Elisabeth Maria; Bornmann, Lutz; Bauer, Johann (1. november 2016). «At what institutions did Nobel laureates do their prize-winning work? An analysis of biographical information on Nobel laureates from 1994 to 2014». Scientometrics. 2 (engelsk). 109: 723–767. ISSN 1588-2861. PMC 5065884  . PMID 27795592. doi:10.1007/s11192-016-2059-2. Besøkt 29. desember 2023. 
  58. ^ Perry, Mark (12. oktober 2020). «Looking Back at the Remarkable History of the Nobel Prize from 1901-2020 Using Maps, Charts, and Tables». American Enterprise Institute - AEI (engelsk). Besøkt 29. desember 2023. 
  59. ^ «Why Do Jews Win So Many Nobels?». Haaretz (engelsk). Besøkt 29. desember 2023. 
  60. ^ Aziz, Alan (8. desember 2022). «Why are there so many Jewish Nobel winners?». www.thejc.com (engelsk). Besøkt 29. desember 2023. 
  61. ^ Holt, Jim (22. september 2003). «Exit, Pursued by a Lobster». Slate. The Washington Post Company. Besøkt 21. januar 2010. 
  62. ^ a b English, Jason (6. oktober 2009). «Odd facts about Nobel Prize winners». CNN. Besøkt 21. januar 2010. 
  63. ^ Franchetti, Mark (14. januar 2007). «How the CIA won Zhivago a Nobel». The Times. London: Times Newspapers Limited. Besøkt 21. januar 2010. 
  64. ^ Finn, Peter (27. januar 2007). «The Plot Thickens». The Washington Post. Katharine Weymouth. Besøkt 21. januar 2010. 
  65. ^ aftonbladet.se - nobelpris

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nobelprisen&oldid=24378329»