Wikipedia

Marki de Sade

fransk skribent
(Omdirigert fra «Marki de Sade (død 2. desember 1814)»)

Donatien Alphonse François, marki de Sade, (født 2. juni 1740, død 2. desember 1814) var en fransk aristokrat, revolusjonær politiker, filosof og forfatter, berømt eller beryktet for sin libertarianske seksualitet og livsstil. Hans arbeid omfatter romaner, noveller, skuespill, dialoger og politiske avhandlinger; i hans egen tid ble en del utgitt under hans eget navn, mens andre ble utgitt anonymt og han nektet for å være forfatteren. Han er best kjent for sine erotiske verker som kombinerte filosofisk samtale med pornografi, skildret seksuelle fantasier med en vektlegging på vold, kriminalitet og blasfemi mot den katolske kirke. Han var også en talsmann for ekstrem frihet, uhindret av moral, religion eller lovverk. Begrepene «sadisme» og «sadist» er avledet fra hans navn.[12]

Marki de Sade
Født2. juni 1740[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hôtel de Condé[5]
Død2. des. 1814[1][4][6][7]Rediger på Wikidata (74 år)
Charenton asylum
BeskjeftigelseRomanforfatter, filosof,[8] dramatiker, skribent[8]
Utdannet vedLycée Louis-le-Grand
EktefelleRenée-Pélagie de Sade
FarJean-Baptiste de Sade
MorMarie Eleonore de Maillé[9]
BarnArmand de Sade
Louis-Marie de Sade
Madeleine-Laure de Sade
Partipartiløs
NasjonalitetFrankrike[10]
GravlagtCharenton asylum
MorsmålFransk
SpråkFransk
PeriodeVestlig filosofi
SjangerErotikk, filosofi, prosa, gotisk fiksjon[11]
Viktige verkThe 120 Days of Sodom
Påvirket avVoltaire, Rousseau
PåvirketApollinaire, Artaud, Simone de Beauvoir
Signatur
Marki de Sades signatur
Våpenskjold
Marki de Sades våpenskjold
Marki de Sade på Commons

De Sade var sperret inne i ulike fengsler og i et psykiatrisk sykehus i rundt 32 år av sitt liv; 11 år i Paris (hvorav 10 var tilbrakt i Bastillen), en måned i Conciergerie, to år i en festning, ett år i Madelonnettes, tre år i Bicêtre, ett år i Sainte-Pélagie, og 13 år i sinnssykehuset Charenton. Under den franske revolusjonen ble han valgt som delegat til Nasjonalkonventet. Mange av hans verker ble skrevet mens han satt innesperret. Et begrenset utvalg av hans forfatterskap har blitt utgitt på norsk, blant annet Justine eller Dydens ulykker i 1986, oversatt av Jens Bjørneboe.[13]

Liv

rediger
 
Portrett av de Sades far, Jean-Baptiste François Joseph de Sade.
 
Marie-Éléonore de Maillé, hustru av de Sade.

Første år og utdannelse

rediger

Marquis de Sade ble født i Condépalasset i Paris som sønn av comte Jean-Baptiste François Joseph de Sade og Marie-Eléonore de Maillé de Carman, hoffdame for den franske prinsessen Caroline av Hessen-Rheinfels-Rotenburg. Han ble utdannet av en onkel, abbed de Sade. Senere gikk han på jesuittskole før han tok en militær utdannelse og ble oberst av et dragonregiment og deltok i syvårskrigen. I 1763, etter at han kom tilbake fra krigen, gjorde han kur til den yngre datteren av en rik magistrat, men det ble avvist og magistraten arrangerte isteden et ekteskap med sin eldre datter, Renée-Pélagie de Montreuil. Dette ekteskapet frambrakte to sønner og en datter.[14] I 1766 fikk han bygd sitt private teater i sitt slott, Château de Lacoste, i Provence. I januar 1767 døde hans far.

Titler og arv

rediger

Slekten de Sade vekslet mellom å bruke titlene marquis (marki) og comte (greve). Hans bestefar, Gaspard François de Sade, var den første som benyttet marquis;[15] tidvis var han marquis de Sade, men er dokumentert identifisert som marquis de Mazan. Familien de Sade var noblesse d'épée («sverdadelen»),[16] og hevdet å være blant de eldste, adel som nedstammet fra frankerne.

 
Château de Lacoste over Lacoste, en bolig for de Sade; i dag et sted for teaterfestivaler.

I mange år anså de Sades etterkommere hans liv og arbeid som en skandale som måtte undertrykkes og snakkes minst mulig om. Dette endret seg ikke før på midten av 1900-tallet da comte Xavier de Sade tok tittelen marquis tilbake på sitt visittkort,[17] og fattet også interesse for sin stamfars forfatterskap. På den tiden var legendens Marquis de Sade så unevnelig i hans egen familie at Xavier de Sade først hadde fått høre om ham på slutten av 1940-tallet da han ble oppsøkt av en journalist.[18] Han oppdaget deretter et lager av papirer fra de Sade i familiens château ved Condé-en-Brie, og arbeidet med forskere i mange år for å gjøre dem egnet for utgivelse. Hans yngste sønn, marquis Thibault de Sade, har fortsatt dette arbeidet. Familien har også krevd opphavsrett til navnet.[19] Château de Condé ble solgt av familien i 1983.[20] Foruten de manuskripter som familien eier, finnes andre i universiteter og biblioteker. Mange andre har imidlertid gått tapt på 1700- og 1800-tallet. En betydelig mengde ble ødelagt etter de Sades død på ordre fra hans sønn Donatien-Claude-Armand.[21]

Skandaler og fengsling

rediger

De Sade levde et skandaløst frilynt liv og skal gjentatte ganger benyttet seg av unge prostituerte og dessuten av ansatte av begge kjønn på sitt slott i Lacoste. Han ble også anklaget for blasfemi, en alvorlig forbrytelse i et katolsk land på denne tiden. Han oppførsel omfattet også en affære med sin hustrus søster, Anne-Prospère, som levde samme med dem.

Fra 1763 levde de Sade hovedsakelig i eller i nærheten av Paris. Flere prostituerte der klagde over å ha blitt behandlet dårlig av ham, og han ble overvåket av politiet som skrev detaljerte rapporter om hans aktiviteter. Etter flere kortvarige fengselsopphold, blant dem et kortere opphold i Château de Saumur (den gang et fengsel), ble han forvist til sitt slott i Lacoste i 1768.[22]

Den første betydelig skandale skjedde første påskedag i 1768 da de Sade skaffet seg seksuelle tjenester fra en kvinne ved navn Rose Keller,[23] Om hun var en prostituert eller ikke, er omdiskutert. Han ble anklaget for å ha tatt henne med til sitt chateau i Arcueil, holdt henne fanget der og mishandlet henne fysisk og seksuelt. Hun rømte ved å krype ut av et vindu i andre etasje og løp unna. På den tiden fikk la Présidente, de Sades svigermor, en lettre de cachet (kongelig ordre om arrest og fengsling, uten at det krevdes årsak eller tilgang til domstolen) fra kongen. Brevet ble senere særdeles ulykksalig for marquis de Sade.

En episode i 1772 i Marseille involverte en ikkedødelig forgiftning av prostituerte med antatt afrodisisk spansk flue og sodomi sammen med tjeneren Latour. Det samme året ble de to mennene dømt til døden in absentia for sodomi og for den nevnte forgiftningen. De flyktet til Italia og de Sade tok sin hustrus søster med seg.

Sade og Latour ble tatt til fange og fengslet ved fengselfestningen Château de Miolans på slutten av 1772, men rømte fire måneder senere.

Sade skjulte seg senere ved Lacoste hvor han ble forent med sin hustru som ble hans medskyldige i senere hendelser. Han hadde en gruppe av unge ansatte ved Lacoste, de fleste av dem klagde over seksuell mishandling og forlot raskt hans tjeneste. Sade ble tvunget til å flykte til Italia på nytt. Det var i løpet av denne tiden han skrev Voyage d'Italie, som sammen med hans tidligere reiseskildringer, aldri har blitt oversatt. I 1776 kom han tilbake til Lacoste, igjen ansatte han flere unge tjenestepiker, men de fleste av dem flyktet fra ham. I 1777 kom faren til en av de ansatte til Lacoste for å kreve sin datter tilbake. Han forsøkte å skyte Sade, men geværet feiltente.

 
Portrett av de Sade senere i livet

Senere dette året ble Sade lurte til å reise til Paris for å besøke sin påståtte syke mor, som i virkeligheten hadde dødd ganske nylig. Straks han kom fram ble han arrestert og fengslet i Château de Vincennes. Han lyktes å få omgjort sin dødsstraff i 1778, men forble fengslet begrunnet med lettre de cachet. Han rømte, men ble raskt fanget igjen. Han fortsatte å skrive og møtte en medfange, comte de Mirabeau som også skrev erotiske tekster. Til tross for denne felles interessen, kom de to til mislike hverandre intenst.[24]

Château de Vincennes ble stengt i 1784 og Sade ble overført til Bastillen. Den 2. juli 1789 skal han ha ropt ut fra sin celle til folkemengden utenfor: «De dreper fangene her!» Det førte til opptøyer. To dager senere ble han overført til sinnssykehuset ved Charenton i nærheten av Paris. Stormen på Bastillen, en betydelig innledende hendelse til den franske revolusjon, skjedde den 14. juli samme år.

Han hadde da arbeidet med sitt store verk, Les 120 Journées de Sodome (Sodomas 120 dager). Til sin fortvilelse trodde han at manuskript hadde gått tapt da han ble forflyttet, men fortsatte uansett med å skrive. Han ble løslatt fra Charenton i 1790 etter at den nye nasjonalforsamling hadde forbudt lettre de cachet som virkemiddel for å holde brysomme borgere fengslet uten dom. Hans hustru skaffet seg skilsmisse kort tid etter.

Frihet, politisk delegat og ny fengsling

rediger
 
De Sade som fange.

I løpet av Sades løslatelse, som begynte i 1790, utga han flere av sine bøker anonymt. Han møtte også Marie-Constance Quesnet, en tidligere skuespiller, og mor til en seks år gammel gutt, som hadde blitt forlatt av sin ektemann. De to ble et par og holdt sammen resten av Sades liv.

I begynnelsen innsmigret han seg hos den nye politiske eliten etter revolusjonen, støttet republikken,[25] kalte seg selv for «Borger Sade» og greide å skaffe seg flere posisjoner til tross for sin aristokratiske bakgrunn.

På grunn av ødeleggelsen som ble gjort på eiendom sin i Lacoste, som ble rasert av en rasende mobb i 1789, flyttet han til Paris. I 1790 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen hvor han representerte det ytterste venstre. Han var medlem av den politiske seksjon kalt Piques, beryktet for sine ekstreme radikale synspunkter. Han skrev flere politiske pamfletter hvor han blant annet argumenterte for innføring av direktevalg. Imidlertid er det mye som antyder at han ble plaget av sine revolusjonære kollegaer på grunn av sin aristokratiske bakgrunn. Det bidro ikke til å bedre hans posisjon da sønnen deserterte fra hæren i 1792 hvor han hadde tjenestegjort som fenrik og aide-de-camp (adjutant) til en innflytelsesrik oberst, marquis de Toulengeon. De Sade ble tvunget til å nekte for sin sønns desersjon for redde sin egen nakke. Senere det samme året ble Sades navn lagt til, enten ved feil eller ved bevisst overlegg, til en liste av émigrés, emigranter, hos departementet Bouches-du-Rhône.[26]

Til tross for å ha blitt forferdet over skrekkveldet i 1793, skrev han en beundrende lovprisning for Jean-Paul Marat. På dette tidspunkt var han blitt offentlig kritisk til Maximilien Robespierre, og den 5. desember ble han fjernet fra sine posisjoner, anklaget ironisk nok for «moderatisme» og fengslet i nesten et år. Denne erfaringen bekreftet antagelig hans livslange avsky for statens tyranni og særlig for dødsstraff. Han ble frigitt i 1794 etter Robespierre var blitt veltet og deretter henrettet, som et blodig punktum for skrekkveldet.

I 1796 var Sade blitt fattig og knapt uten midler, og ble tvunget til å selge sitt slott i Lacoste.

Fengslet for sine skrifter og død

rediger
 
Førstesiden av de Sades roman Justine eller Dydens ulykker, et av de verker han ble fengslet for. Utgitt på norsk i Jens Bjørneboes oversettelse i 1968.

I 1801 beordret Napoléon Bonaparte den anonyme forfatteren av Justine og Juliette arrestert. De Sade ble arrestert på kontoret til sin utgiver og fengslet uten dom; først i fengselet Sainte-Pélagie, og som følge av at han ble anklaget for å ha forsøkt forføre en ung medfange der ble han sendt til den grelle Bicêtre, hôpital et prison, (fangefestningen) Bicêtre.

Etter at hans familie intervenerte ble han erklært sinnssyk i 1803 og overført til sinnssykehuset ved Charenton. Hans tidligere hustru og barn hadde sagt seg villig til å betale for hans opphold der. Constance fikk tillatelse til å bo sammen med ham i Charenton. Den velvillige direktøren ved institusjonen, Abbé de Coulmier, tillot og oppmuntret ham til å sette opp flere av sine skuespill med andre innsatte som skuespillere og med forestillinger åpne for det parisiske publikum. Coulmiers uvanlige tilnærming til psykoterapi fikk stor motstand fra andre, og i 1809 kom det ny beordring fra politiet som krevde at de Sade skulle plasseres i isolasjon og fratas penn og papir. I 1813 beordret myndighetene Coulmier om å avslutte alle teaterframføringer.

De Sade innledet et seksuelt forhold til den 13 år gamle Madeleine Leclerc mens han var innestengt på Charenton. Hun var datter av en ansatt på institusjonen og affæren varte i rundt fire år, fram til de Sades død i 1814.

Han hadde etterlatt instruksjoner i sitt testamente som forbød at hans legeme skulle bli åpnet av noen grunn. Det skulle forbli uberørt i 48 timer i det kammeret hvor han døde, og deretter plasseres i en kiste og gravlegges på Sades eiendom i Malmaison i nærheten av Épernon. Hans hodeskalle ble uansett fjernet fra graven og gjennomgikk kuriøs frenologisk undersøkelse. Hans sønn sørget for at alle hans gjenværende upubliserte manuskripter ble brent, inkludert hans siste store verk, romanen Les Journées de Florbelle (Florbelles dager), som det nå finnes kun fragmenter av.[27]

Vurdering og kritikk

rediger
 
Napoleon Bonaparte kaster en bok av marquis de Sade i ilden, 1885.
 
Marquis de Sadeblir etterforsket av politiet i fengselet.

Tallrike forfattere og kunstnere, særlig de som var opptatt av seksualitet, har blitt både frastøtt og fascinert av de Sade.

Den samtidige og rivaliserende pornografen Rétif de la Bretonne utga boken Anti-Justine i 1798.

Geoffrey Gorer, den engelske antropolog og forfatter (1905–1985), skrev en av de tidligste bøkene om de Sade kalt The Revolutionary Ideas of the Marquis de Sade i 1935. Han påpekte at de Sade var fullstendig opposisjon til samtidige filosofer for både hans «fullstendige og uavbrutte benektelse av eiendomsretten», og for å vurdere striden på slutten av 1700-tallets franske samfunn for ikke å være mellom «kronen, borgerskapet, aristokratiet eller de geistlige, eller de seksjonale interessene til noen av disse mot hverandre", men helle alle disse "mer eller mindre forent mot proletariatet.» Ved å holde på disse synspunktene, fjernet han seg helt fra de revolusjonære tenkerne i sin samtid og forente seg heller med de senere tenkere på midten av 1800-tallet. Således, argumenterte Gorer, «han kan med en del rettferdighet bli kalt for den første fornuftsbegrunnet sosialist.»[28]

Simone de Beauvoir (i hennes essay «Må vi brenne Sade?», utgitt i Les Temps modernes, desember 1951 og januar 1952) og andre skribenter har forsøkt å lokalisere sporene av en radikal filosofi i de Sades forfatterskap, som gikk forut moderne eksistensialisme med rundt 150 år. Han har også blitt sett på som en forløpet til Sigmund Freuds psykoanalyse i hans fokus på seksualiteten som motiverende kraft. Surrealistene beundret ham som en av deres forløpere, og Guillaume Apollinaire spissformulerte ved å kalle ham for «den frieste ånd som noen gang har eksistert.»[29]

Pierre Klossowski analyserte de Sades filosofi i sin bok Sade Mon Prochain (Sade, min nabo, 1947) som en forløper til nihilisme, avvisning av såkalte kristne verdier og opplysningstidens materialisme.

I et av essayene i Max Horkheimer og Theodor Adornos Opplysningstidens dialektikk (1947) heter «Juliette eller Opplysningstiden og moral», og den tolker de hensynsløse og kalkulerende oppførselen til Juliette som legemliggjøringen av opplysningstidens filosofi. Tilsvarende har psykoanalytikeren Jacques Lacan tatt standpunktet i sitt essay Kant avec Sade fra 1966 at de Sades etikk var en komplementær fullførelse av den kategoriske imperativ som opprinnelig ble formulert av Immanuel Kant. Imidlertid har minst en filosof avvist Adorno og Horkheimers påstand at de Sades moralske skeptisisme faktisk er sammenhengende, eller at den reflekterer opplysningstidens tanker.[30]

I Political Theory and Modernity (1988) har William E. Connolly analysert de Sades La Philosophie dans le boudoir (Filosofi i soverommet, 1795) som et argument mot tidligere politiske filosofer, særlig Rousseau og Hobbes, og deres forsøk på å forsone naturen, fornuften og dyden som grunnlag for et ordnet samfunn. Tilsvarende har Camille Paglia[31] argumentert at de Sade kan best bli forstått som en satiriker, som svarer «punkt for punkt» til Rousseaus påstander at samfunnet undertrykker og korrumperer menneskehetens medfødte godhet: de Sade skrev i kjølvannet av den franske revolusjonen da Rousseaus tilhengere jakobinerne iscenesatte det blodige terrorveldet.

I boken The Sadeian Woman: And the Ideology of Pornography (1979) har Angela Carter kommet med en feministisk lesning av de Sade og ser på ham som en «moralistisk pornograf» som skaper rom for kvinner. Tilsvarende har Susan Sontag forsvart både de Sade og Georges Batailles Histoire de l'oeil (Øyets historie, 1928) i sitt essay «The Pornographic Imagination» (1967) på grunnlag at deres verker var overskridende tekster, og argumentert at ingen av dem burde bli sensurert. I kontrast til dette har Andrea Dworkin vurdert de Sade som en typisk kvinnehatende pornograf som støtte for hennes overbevisning at pornografi uunngåelig fører til vold mot kvinner. Et kapittel av hennes bok Pornography: Men Possessing Women (1979) er viet til en analyse av de Sade. Susie Bright har derimot hevdet at Dworkins første roman Ice and Fire (1986), som er fylt med vold og misbruk, kan bli lest som en moderne gjenfortelling av de Sades Juliette.[32]

Innflytelse

rediger

Ulike innflytelsesrike kulturpersonligheter har uttrykt en stor interesse i de Sades tekster, inkludert den franske filosofen Michel Foucault,[33] den amerikanske filmregissøren John Waters,[34] og den spanske filmregissøren Jesús Franco. Sistnevnte publiserte filmen Marquis de Sade's Justine (1968), foruten også en rekke andre filmer influert av de Sade.

Ian Brady, som sammen med Myra Hindley, utførte tortur og mord på barn, kjent som Mordene i Saddleworth Moor i England på 1960-tallet, var fascinert av de Sade, og det ble antydet under deres rettssak[35] at torturen av barna (skrikene og tryglingen ble tatt opp på tape) var påvirket av de Sades ideer og fantasier. En biograf av de Sade har derimot hevdet at Brady og Hindley har lest svært lite av de Sades faktiske tekster; den eneste boken de hadde var en antologi med utdrag som ikke omfattet noe av hans mest ekstreme tekster.[36] Imidlertid har Hindley selv minnes at Brady sendte henne for å skaffe seg bøker av de Sade og etter å ha lest dem ble seksuelt opphisset og banket henne.[37] Cultural depictions

Kulturelle beskrivelser

rediger
 
«Marquis de Sade», omgitt av sine demoner, L’Œuvre du marquis de Sade, 1912

Det har vært mange og ulike referanser til marki de Sade i populærkulturen, inkludert fiksjon og biografier. Som eponym for psykologiske og subkulturelle begrepet sadisme, har hans navn blitt benyttet på ulikt vis for å fremme seksuell vold, tøylesløshet og ytringsfrihet.[38] I moderne kultur har hans verker på samme tid blitt sett på som dyktige analyser av hvordan makt og økonomi virker, og som erotika.[39] De Sades detaljerte seksuelle tekster var et medium for artikulasjonen av de korrupte og hyklerske verdiene til eliten i hans samtidssamfunn, og som fengslet ham for det. Han har således blitt et symbol på kunstnerens kamp mot sensuren. De Sades bruk av pornografiske virkemidler for å skape provokative arbeider som nedbryter de rådende moralske verdier i sin tid har inspirert mange andre kunstnere. De grusomheter beskrevet i hans verker ga opphav til konseptet sadisme. De Sades verker har til denne dagen blitt holdt levende av kunstnere og intellektuelle på grunn av at de fremmet en filosofi om ekstrem individualisme som ble en virkelighet i den økonomiske liberalisme i de påfølgende århundrer.[40]

På slutten av 1900-tallet var det en gjenoppblomstring av interessen for de Sade; ledende franske intellektuelle som Roland Barthes, Jacques Derrida og Michel Foucault utga studier av filosofen, og en interesse i de Sade blant forskere og kunstnere fortsatte.[38] Innenfor de visuelle kunstarter hadde mange surrealistiske kunstnere interesse i marki de Sade. Han var omtalt eller feiret i surrealistiske tidsskriftet, og fremmet av figurer som Guillaume Apollinaire, Paul Éluard og Maurice Heine; Man Ray beundret de Sade ettersom han og andre surrealister så på ham som et frihetsideal.[40] Det første surrealistiske manifest i 1924 annonserte at «Sade er surrealist i sadisme», og utdrag fra det opprinnelige utkastet til Justine ble utgitt i Le Surréalisme au service de la révolution.[41] I litteraturen er de Sade referert til i flere skrekk- og science-fiction-forfattere (og forfatter av filmen Psycho) Robert Bloch, mens den polske science-fiction-forfatteren Stanisław Lem skrev et essay som analyserte spillteori og argumenterte for satsingen i de Sades Justine[42] Den norske forfatteren Nikolaj Frobenius skrev i 1996 om de Sade i romanen Latours katalog. Den franske forfatteren og filosofen Georges Bataille var inspirert av de Sades skrivemetode om seksuelle overskridelser og har gjort dyptpløyende studier av de Sade som filosofisk tenker.[40]

De Sades liv og verker har vært emne for tallrike skjønnlitterære og fiktive skuespill, filmer, pornografiske eller erotiske tegninger, etsinger, tegneserier og lignende. Disse omfatter Peter Weiss' drama Marat/Sade, en fantasi ekstrapolert fra det faktum at de Sade regisserte skuespill framført av andre innsatte på sinnssykehuset Charenton.[43] Yukio Mishima, Barry Yzereef og Doug Wright skrev også skuespill om de Sade. Weiss' og Wright' skuespill har blitt filmatisert. De Sades verker er også referert i filmer så tidlig som Luis Buñuels L'Âge d'Or (1930), det siste segmentet er en coda til de Sades Sodomas siste 120 dager hvor fire fordervete adelsmenn kommer tilbake fra deres tilfluktssted i fjellene. Pier Paolo Pasolini filmet Salò, or the 120 Days of Sodom (1975), oppdaterte de Sades roman til den kortvarige Den italienske sosialrepublikk; Benoît Jacquots film Sade og Philip Kaufmans Quills (fra skuespillet av samme navn av Doug Wright) havnet på kinoene i 2000. Quills, inspirert av de Sades fengsling og strid med sensuren i sitt samfunn,[40] portretterer de Sade som en litterær frihetskjemper som er en martyr for den politiske saken om fri uttrykk.[44]

Ofte har de Sade selv blitt framstilt i særlig amerikansk populærkultur som mindre enn en revolusjonær eller selv som en libertiner, og heller til en endimensjonal klassisk sadistisk og tyrannisk ondskapsfull skurk. Eksempelvis i den siste episoden av TV-serien Friday the 13th: The Series reiser den kvinnelige hovedfiguren «Miki» tilbake i tid og ender opp med å bli fengslet og torturert av de Sade. Tilsvarende i skrekkfilmen Waxwork (1988) er de Sade en av de voksfigurer som våkner til live og blir ondskapsfulle skurker.

Forfatterskap

rediger
 
Utdrag fra de Sades manuskript.

Samtidens franske litterære uttrykk var den store følsomheten, hvor Rousseau og Diderot hadde satt tonen og temaene. Etter hvert kom også de pikante romanene, som eksempelvis Pierre Choderlos de Laclos (1741-1803) og hans beske ironiske Les Liaisons dangereuses (Farlige forbindelser, 1782) som først ble utgitt uten å oppgi forfatteren. Etter denne, som la all idealisering til side, lå tiden åpen for desillusjonen med Nicolas Rétif de la Bretonne (1734-1806) som hadde en stor produksjon av utuktige romaner med en pikaresk helt og en erotisk landsknekt. Markien av Sade hører hjemme i den samme følsomt-realistiske kategorien som Rétif de la Bretonne, men må forstås på bakgrunn av samtidens sans for utsvevelser og irreligiøsitet, men er selv langt mer radikal i sitt brudd med det veletablertes moralske og religiøse normer.[45]

Hans litterære produksjon er omfattende og veldig. Til tross for det som gikk tapt da hans sønn brente manuskripter etter hans død, utgjør hans samlede produksjon rundt regnet 27 bind, men av dem er kun 13 utkommet ettersom de franske myndigheter har nedlagt forbud mot ny offentliggjøring av resten.[45] Henri Berthaut mener dette er klokt og at de Sades bøker bør forbli i det såkalte Helvete i Det franske nasjonalbibliotek og være prisgitt det han kaller «klok administrativ forsiktighet».[45]

Litterær kritikk

rediger
 
Førstesiden til en trykt tekst.

Marki de Sade så på den gotisk roman som en litterær sjangre som hvilte tungt på magi og fantasmagori (fantasibilder). I hans litterære kritikk søkte de Sade å forhindre at hans egen fiksjon fikk betegnelsen «gotisk» ved å framheve den gotiske romans overnaturlige aspekter som vesensforskjellig fra de temaene han skrev om. Men mens han søkte dette skillet mente han også at den gotiske roman spile en vesentlig rolle i samfunnet og han diskuterte dens røtter og nytte. Han skrev at den gotiske roman var helt naturlig, en forutsigbar konsekvens av de revolusjonære stemningene i Europa. Han teoretiserte at periodens motgang hadde med rette fått gotiske forfattere til «se til helvete for hjelp i skrive deres forlokkende romaner.» Sade holdt bøkene til forfatterne Matthew Lewis og Ann Radcliffe høyere over andre gotiske forfattere, priste den briljante fantasien til Radcliffe og pekte på Lewis' The Monk (1796) som uten tvil sjangerens beste prestasjon.

Sade mente uansett at sjanger var på kant med seg selv, argumenterte at de overnaturlige elementene innenfor den gotiske roman skapte et uunngåelig dilemma for både forfatteren og dens lesere. han argumenterte at forfatteren ble tvunget til å velge mellom detaljerte forklaringer om det overnaturlige eller ingen forklaring i det hele tatt, og at det begge tilfeller ble leseren uunngåelig sittende tvilende. Til tross for hans lovprisning av The Munk, mente de Sade at det var ingen enkelt gotisk roman som hadde overkommet disse problemene. Han teoretiserte at om disse problemene ble med hell unngått innenfor sjangeren, ville det resulterende arbeidet bli gjennomgående vurdert som utmerket.[46]

Mange har antatt at de Sades kritikk av den gotiske roman er en refleksjon av hans frustrasjon med tolkningene av verker som Justine. Innenfor hans innvendinger om mangel på sannsynlighet i den gotiske sjangeren, kan det ha vært et forsøk på å presentere sine egen bøker som en bedre representasjon av hele vesenet til mennesket. Ettersom de Sade erklærte at det endelige mål for en forfatter burde være å gi et nøyaktig portrett av mennesket, er det antatt at de Sades forsøk på å adskille seg fra den gotiske roman, fremmet denne overbevisningen. Han mente antagelig at hans egne verker var best egnet for å oppnå dette målet, delvis ettersom han ikke var lenket til overnaturlig tåpeligheter som dominerte skjønnlitteraturen sent på 1700-tallet.[47] I tillegg er det antatt at de Sade lovpriste The Munk (som forteller om Ambrosios ofring av sin egen menneskelighet til sin uforsonlige seksuelle appetitt) som den beste gotiske roman hovedsakelig ettersom dens tema lå nærmest hans egne arbeider.[48]

Libertinerens romaner

rediger
 
Illustrasjon fra en hollandsk utgivelse av Juliette, ca 1800.

Sades egen fiksjon har blitt merket med ulike betegnelser, inkludert pornografi, gotisk roman, og barokk. Hans mest kjente bøker er ofte klassifisert ikke som gotisk, men som er libertinske romaner, blant annet hans første roman Dydens gjenvordigheter (1787); Justine eller Dydens ulykker; Juliette; Sodomas 120 dager (først utgitt i 1931-1935); og Filosofi i soverommet. Disse verkene utfordrer oppfatningen av seksualitet, religion, lov, alder, og kjønn på måter som de Sade ville argumentere var ikke kompatibel med det overnaturlige. Emnene bestående av seksuell vold, sadomasochisme og pedofili kan forskrekke også dagens lesere, men også i de Sades samtid, selv om hans lesere var svært kjent med de mørke temaene i den gotiske sjanger i løpet av dens fremste popularitet på slutten av 1700-tallet. Lidelse er den fremste regel da disse romanene må ofte ta beslutning om å sympatisere med den som torturerer eller med offeret. Mens disse verkene fokuserer på de mørke sidene av den menneskelige natur, er det magi og fantasmagori som dominerer den gotiske roman og er merkbart fraværende hos de Sade, og hans fiksjon passer ikke innenfor det gotiske.[49]

Gjennom den uforløste lidenskap eller lidelse til sine libertinere, ønsket de Sade å ryste verden i dens kjerne. Med Sodomas 120 dager, ønsket han å presentere «den mest urene fortelling som noen gang hadde blitt skrevet siden verden oppsto.»[50] «De ytterliggående erotiske kroppsøvelsene som er hovedteamet i hans forfatterskap, er beskrevet med en så høy grad av anatomisk presisjon og complaisance (i betydningen selvtilfredshet) at Sade må regnes som en av de store pornografiske mestere.» [45] Likevel er hans skildringer i like stor grad preget av monotoni som sjangeren ofte lider av. Han kan dog ikke utelukkende avfeies som ren pornograf da han gir også uttrykk for sosial harme, politisk radikalisme og et fortvilet opprør mot religionens undertrykkelse.[45]

Gotiske fortellinger

rediger

Selv om det meste som markien av Sade skrev har blitt klassifisert som libertinsk eller pornografisk, benytter hans fortellinger i Kjærlighetens forbrytelser seg av de gotiske konvensjoner. Dens undertittel er Heroiske og tragiske fortellinger, og de Sade kombinerer romanse og skrekk, benytter flere gotiske billeduttrykk for dramatisk hensikt. Det er blod, banditter, lik og, selvfølgelig, umettelig erotisk lidenskap. Sammenlignet med Justine er de Sade relativ slapp da åpenlys erotikk og tortur er forminsket for en mer psykologisk tilnærming. Det er innvirkningen av sadisme framfor sadismens handlinger som framstår i denne teksten, ganske ulik den aggressive og rovgriske tilnærmingen is hans libertinske verker.

Et eksempel er Eugénie de Franval, en fortelling om incest og gjengjeldelse. I dens portrett av konvensjonell moral vender dens fra de erotiske grusomheter og moralske ironi som dominerte hans libertinske tekster. Den åpner med følgende: «For opplyse menneskeheten og forbedre dens moral, er den eneste lekse vi tilbyr i denne fortellingen. Ved å lese den, kan verden oppdage hvor stor risiko som følger i fotefarene til de som ikke stopper for noe i å tilfredsstille sine begjær.»

Beskrivelsene i Justine synes å foregripe Ann Radcliffes sceneri i Mysteries of Udolpho (1794) og hvelvene i The Italian (1797), men i motsetningen til disse to romanene, er det ingen måte å unnslippe for Sades dydige heltinne Justine. I motsetning til den mildere gotiske fiksjon til Radcliffe, ender de Sades skrekk i sodomi, voldtekt eller tortur. For å ha en figur som Justine, som er avkledd uten seremoni og bundet til et hjul for å bli befølt og banket opp, var utenkelig for den hjemlige gotiske fiksjon skrevet for borgerlige lesere. Sade beskriver også en form for hengivenhet mellom Justine og hennes torturister, noe som antyder gråtoner av masochisme i hans kvinnelige figur.[51]

Litteratur

rediger
  • Shattuck, Roger (1994): Forbidden Knowledge: From Prometheus to Pornography.
  • Bloch, Iwan (1899): Marquis de Sade: his life and works
  • Gorer, Geoffrey (1963): The life and ideas of the Marquis de Sade
  • Roland Barthes ((1971)): Sade, Fourier, Loyola
  • Hayman, Ronald (1978): De Sade: A Critical Biography
  • Carter, Angela (1979): The Sadeian Woman: An Exercise in Cultural History
  • Michael, Colette Verger (1986): The Marquis de Sade: the man, his works, and his critics: an annotated bibliography
  • Michael, Colette Verger (1989): Sade, his ethics and rhetoric. Samling av essay om de Sade
  • Lever, Maurice (1991): Marquis de Sade: A Biography
  • Airaksinen, Timo (1995): The philosophy of the Marquis de Sade

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.astro.com, besøkt 29. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Base biographique, oppført som Donatien Alphonse F. Sade, BIU Santé person ID 21383[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14515, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 97880[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Roglo, Roglo person ID p=donatien;n=de+sade, oppført som Donatien de Sade[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b https://cs.isabart.org/person/14515; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 14515.
  9. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, Libris-URI ljx00jw416mgjdb, utgitt 1. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://popenstock.ca/dossier/article/ultron-avec-sade-2-%C3%A0-l%E2%80%99ombre-du-divin-marquis.
  12. ^ Bokmålsordboka: «Sadisme» Arkivert 17. oktober 2017 hos Wayback Machine., «Sadist» Arkivert 17. oktober 2017 hos Wayback Machine.
  13. ^ Marquis de Sade (1986): Justine eller Dydens ulykker, overs. Jens Bjørneboe, inkl. forord. PAX, ISBN 9788253013947
  14. ^ Love, Brenda (2002): The Encyclopedia of Unusual Sex Practices. UK: Abacus. ISBN 0-349-11535-4. s. 145
  15. ^ Lêly, Gilbert (1961): Vie du Marquis de Sade
  16. ^ Sverdadelen var en adelsgruppe i Frankrike som oppsto fra militærtjeneste.
  17. ^ du Plessix Gray, Francine (1998): At Home With The Marquis de Sade: A Life, Simon and Schuster, s. 420
  18. ^ du Plessix Gray, Francine (1998): At Home With The Marquis de Sade: A Life, Simon and Schuster, s. 418
  19. ^ de Lucovich, Jean-Pierre: Marianne2: Quand le marquis de Sade entre dans l'ère du marketing
  20. ^ «Condé Castle - History». Arkivert fra originalen 9. august 2007. Besøkt 13. april 2013. 
  21. ^ Schaeffer, Neil (1999): The Marquis de Sade: a Life, Knopf
  22. ^ Schaeffer, Neil: «Timeline of Sade's life» Arkivert 26. april 2007 hos Wayback Machine.
  23. ^ Barthes, Roland (2004) [1971]: Life of Sade. New York: Farrar, Straus, & Giroux.
  24. ^ Mirabeau, Honoré-Gabriel Riqueti; Guillaume Apollinaire, P. Pierrugues (1921): L'Œuvre du comte de Mirabeau. Paris, France: Bibliothèque des curieux. s. 9.
  25. ^ McLemee, Scott (2002): «Sade, Marquis de» Arkivert 23. november 2007 hos Wayback Machine.. Glbtq.com
  26. ^ «The Life and Times of the Marquis de Sade». Geocities.com. Arkivert fra originalen de 25. oktober 2009.
  27. ^ «Florbelle (after Sade)» at Air de Paris, Contemporary Art Daily, 22. november 2011
  28. ^ Gorer, Geoffrey (1934): The Revolutionary Ideas of the Marquis de Sade, Wishart & Co., s. 197.
  29. ^ Queenan, Joe (2004): Malcontents. Philadelphia: Running Press. ISBN 0-7624-1697-1. s. 519
  30. ^ Roche, Geoffrey (April 2010): «Much Sense the Starkest Madness: Sade’s Moral Scepticism» i: Angelaki: Journal of the Theoretical Humanities, bind 15, utgave 1, s. 45 – 59.
  31. ^ Paglia, Camille. (1990): Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson. NY: Vintage, ISBN 0-679-73579-8, kapittel 8: «Return of the Great Mother: Rousseau vs. Sade».
  32. ^ «Andrea Dworkin has Died» Arkivert 29. mars 2009 hos Wayback Machine., fra Susie Brights Journal, 11. april 2005.
  33. ^ Eribon, Didier (1991) [1989]: Michel Foucault. Oversatt av Betsy Wing. Cambridge, MAS.: Harvard University Press. ISBN 9780571144747. s. 31.
  34. ^ Waters, John (2005) [1981]: Shock Value: A Tasteful Book about Bad Taste. Philadelphia: Running Press. ISBN 978-1560256984. s. 37
  35. ^ Hindley, Myra (1942–2002), artikkel i Oxford Dictionary of National Biography (krever abonnement)
  36. ^ Thomas, Donald (1992): The Marquis de Sade, Allison & Busby
  37. ^ Boggan, Steve (15. august 1998): «The Myra Hindley Case: 'Brady told me that I would be in a grave too if I backed out'», The Independent (London)
  38. ^ a b Phillips, John (2005): The Marquis De Sade: A Very Short Introduction, Oxford University Press, ISBN 0-19-280469-3.
  39. ^ Guins, Raiford, & Cruz, Omayra Zaragoza (2005): Popular Culture: A Reader, Sage Publications, ISBN 0-7619-7472-5.
  40. ^ a b c d MacNair, Brian (2002): Striptease Culture: Sex, Media and the Democratization of Desire, Routledge, ISBN 0-415-23733-5.
  41. ^ Bate, David (2004): Photography and Surrealism: Sexuality, Colonialism and Social Dissent, I.B. Tauris, ISBN 1-86064-379-5.
  42. ^ Istvan Csicsery-Ronay, Jr. (1986): «Twenty-Two Answers and Two Postscripts: An Interview with Stanislaw Lem». DePauw University.
  43. ^ Dancyger, Ken (2002): The Technique of Film and Video Editing: History, Theory, and Practice, Focal Press, ISBN 0-240-80225-X.
  44. ^ Raengo, Alessandra, & Stam, Robert (2005): Literature and Film: A Guide to the Theory and Practice of Film Adaptation, Blackwell, ISBN 0-631-23055-6.
  45. ^ a b c d e Beyer, Edvard et al. (red) (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 6 (1750-1800), Oslo, ISBN 82-02-03589-3. s. 206, 208
  46. ^ Sade, Marquis de (2005): «An Essay on Novels» i: The Crimes of Love, New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.
  47. ^ Gorer, Geoffrey (1962): The Life and Ideas of the Marquis de Sade. New York: W. W. Norton & Company.
  48. ^ (2005): Introduction" i: The Crimes of Love, New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953998-7.
  49. ^ Phillips, John (2001): Sade: The Libertine Novels. London: Pluto Press. ISBN 0-7453-1598-4
  50. ^ Gray, Francine du Plessix (1998): At Home with the Marquis de Sade: A Life. New York: Simon & Schuster. ISBN 0-684-80007-1.
  51. ^ Thomas, Donald (1992): The Marquis de Sade. London: Allison & Busby.

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marki_de_Sade&oldid=24733212»