Pedofili

Må ikke forveksles med hebefili.

Pedofili er en psykiatrisk diagnose hvor et voksent menneske har en seksuell tiltrekning til prepubertale barn. En person med denne seksuelle tiltrekningen kalles pedofil. Pedofili er ikke en seksuell orientering; pedofile kan være heterofile, homofile, lesbiske og bifile.

Pedofil-sommerfuglen blir brukt som et internasjonalt symbol for pedofile. De store hjertene representerer voksne pedofile, mens de mindre hjertene representerer prepubertale barn.

Pedofili er en psykiatrisk diagnose i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10. American Psychiatric Association har i 2013-utgaven av diagnosemanualen DSM-5 klassifisert pedofili som en avvikende eller unormal seksuell preferanse (parafili). DSM definerer i tillegg Pedophilic Disorder ved at den pedofile «has acted on these sexual urges, or the sexual urges or fantasies cause marked distress or interpersonal difficulty».

Et vesentlig skille går mellom misbruk av barn (en kriminell handling) og en seksuell orientering eller fantasi. Pedofile begår oftere enn andre overgrep mot barn. En del pedofile har aldri hatt seksuell kontakt med barn og omtrent halvparten av de som har begått overgrep mot barn blir ikke diagnostisert som pedofile. Det er lite som tyder på at den pedofile orienteringen kan endres og behandling består i å øve opp kontroll over seksuell lyst og atferd. Pedofile som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn kan behandles med antiandrogener, som gir nedsatt sexlyst.

Historie

Ordet pedofili kommet fra det greske paidophilia (παιδοφιλία): pais (παις, «barn») og philia (φιλία, «kjærlighet, vennskap»). Begrepet paidophilia var først brukt av greske poeter enten istedenfor eller som et alternativ til «paiderastia» (pederasti).

Begrepet paedophilia erotica ble lansert i 1886 av Richard von Krafft-Ebing, en psykiater fra Wien, i boka Psychopathia sexualis. Først antok han at seksuell interesse for barn kun var en reaksjon på at man ikke lyktes med å tilfredsstille jevnaldrende. Senere oppdaget han at enkelte med en seksuell interesse for barn hadde hatt en slik orientering siden puberteten, og kalte dette paedophilia erotica. Han ga senere følgende karakteristika:

• Den seksuelle interessen er til barn, enten prepubertale eller i begynnelsen av puberteten
• Den seksuelle interessen er den primære, altså utelukkende eller hovedsakelig til barn
• Den seksuelle interessen vedvarer over tid

Fordi denne definisjonen inkluderer mange tenåringer og prepubertale, spesifiserer enkelte eksperter at interessen må være til barn som er minst fem år yngre enn personen fordi de mener tiltrekning til mindreårige er mer vanlig blant unge mennesker.

Voksne som er seksuelt tiltrukket barn ble fordelt i følgende kategorier av Krafft-Ebing:

• a) pedofil
• b) surrogat (det vil si at barnet anses som surrogat for et foretrukket, ikke-tilgjengelig voksent objekt)
• c) sadistisk

Seksuelle relasjoner mellom voksne og barn har, og er, i enkelte kulturer vært sosialt akseptert, og er godt dokumentert fra antikkens Hellas, i England rundt 1860 og i Nord-Afrika.

Definisjon av pedofili

Pedofili defineres som seksuell preferanse for prepubertale barn. Pedofili er en psykiatrisk diagnose i Verdens helseorganisasjons diagnosemanual ICD-10. American Psychiatric Association har i 2013-utgaven av diagnosemanualen DSM-5 klassifisert pedofili som en avvikende eller unormal seksuell orientering (parafili).

Det foregår en diskusjon innen fagmiljøene om hva som er den riktigste definisjonen, og hvordan pedofili skal forstås. De to vanlige diagnosemanualene, DSM-5 og ICD-10 definerer pedofili ulikt. I ICD-10 er seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet lagt til, mens DSM-5 kun opererer med prepubertale barn. Med andre ord betyr dette ulik klinisk praksis i Europa (ICD-10) og USA (DSM-5). En person med seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet kan diagnostiseres som pedofil i Europa, men ikke i USA. I forbindelse med den nye utgaven av DSM var det foreslått å legge til barn i tidlig pubertet, men dette forslaget ble avvist av den amerikanske psykiatriforeningen, som dermed ikke ser på preferanse for barn i tidlig pubertet som patologisk.

En annen faktor som gjør en klar definisjon vanskelig, er det faktum at skillet går på før/under/etter pubertet. I diagnosemanualene har man hittil operert med at prepubertale barn generelt er barn under 13 år. Dette er problematisk da gutter og jenter kommer stadig tidligere i puberteten, samt at puberteten inntreffer til forskjellig tid i ulike kulturer. En studie fant at 18,3 % av hvite jenter, 42,9 % av mørkhudete og 30,9 % av spanske jenter hadde kommet i puberteten i en alder av 8 år. En tilsvarende studie fant at 26,1 % av hvite gutter, 43,4 % av afroamerikanere og 44,4 % av spanske gutter var kommet i puberteten i en alder av 9 år. Blant mange pedofile er det nettopp fraværet av pubertale tegn som er tiltrekkende.

Å definere pedofili ut ifra seksuell lavalder er heller ikke mulig da den varierer fra 13-18 år bare i Europa. Den seksuelle lavalderen endres også av og til i ulike land. I England var lavalderen 10 år frem til 1875 da den ble økt til 13, og videre økt til 16 i 1885 for å forhindre barneprostitusjon. Dessuten er konseptet barn og barndom forskjellig i ulike kulturer, tider og samfunn.

I tillegg viser forskningen at seksuell preferanse for barn forekommer på forskjellige måter. Den norske psykologen Atle Austad ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi skiller mellom pedofili og pedoseksualitet, hvor pedofili er romantisk tiltrekning (forelskelse) i tillegg til seksuell tiltrekning, mens pedoseksualitet kun er seksuell tiltrekning. Også den norske psykologen Thore Langfeldt påpeker disse forskjellene og at enkelte kun ser på barn som et fetisjistisk seksuelt objekt. Begrepet pedoseksualitet er brukt i økende grad også blant internasjonale forskere.

Den Nederlandske psykologen Theo Sandfort kritiserer den medisinske reduseringen av pedofili til kun å ha et seksuelt komponent. Sandfort påpeker at det er godt dokumentert, både fra historiske studier og moderne forskning, at personer som anser seg selv som pedofile ofte har følelser for barn som er langt mer enn seksuelle. De har en interesse for hvordan barn har det og tenker, de ønsker å være med dem, og i noen tilfeller være som en lærer for de i livet. Også den amerikanske sexologen Joan A. Nelson rapporterer fra sin erfaring at pedofile opplever dyp kjærlighet for barn i tillegg til seksuell tiltrekning. Den tyske sexologen og psykologen Gunter Schmidt skriver at pedofili ikke først og fremst handler om sex, men om kjærlighet. At pedofili innebærer forelskelse og kjærlighet er også bekreftet av andre fagpersoner.

En studie viste at pedofile selv beskrev barn som snille, godhjertet, generøse, uskyldige, ærlige, tolerante, kjærlige og innsiktsfulle, mens voksne ble beskrevet som egoistisk, trangsynte, materialistiske og overfladiske, og de pedofile opplevde de kunne være seg selv i større grad sammen med barn. Flere av de pedofile hadde vennskap med barn som ikke innebar seksuell kontakt, og de opplevde stor sorg hvis barna kuttet kontakten. Pedofili ble beskrevet som en form for kjærlighet, følelsen av å være ønsket, barnlig lek, og ting voksenverdenen manglet, fremfor sex. De pedofile beskrev intens kjærlighet og forelskelse og var mindre opptatt av det seksuelle.

Begrepet pedofil er ofte feilaktig brukt til å beskrive alle som har begått seksuelle overgrep mot barn, selv de som ikke oppfyller de kliniske diagnosestandardene. Denne bruken er sett på som problematisk.

Diagnose

Diagnosemanualen International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD-10) definerer pedofili som «en seksuell preferanse for barn, gutter eller jenter eller begge, vanligvis i prepubertal eller tidlig pubertal alder». For at en pedofil skal kunne diagnostiseres med en slik diagnose må vedkommende oppfylle samtlige av følgende kriterier:

• Gjentatte intense seksuelle lyster og fantasier om prepubertale eller peripubertale barn.
• Handler på sine lyster eller opplever betydelig ubehag av de.
• Preferansen må ha vært der i minst 6 måneder.

I APAs Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders var pedofili en diagnose inntil DSM-5 ble utgitt i mai 2013. Denne endringen betyr at å ha en pedofil orientering i seg selv ikke er en psykisk lidelse i DSM, som brukes i USA samt i en del andre land.

En ny diagnose med navnet pedofil lidelse ble innført i DSM-5, og hvor en person kan diagnostiseres ut ifra følgende kriterier:

• Over en periode på minst 6 måneder må en ha gjentakende, intense seksuelt opphissende fantasier, seksuelle lyster, eller atferd som omfatter seksuell aktivitet med en eller flere prepubertale barn (generelt 11 år eller yngre).
• Fantasiene, de seksuelle lystene eller handlingene fører til klinisk signifikant stress 'eller' redusert evne til å fungere sosialt, profesjonelt, eller i andre sammenhenger.
• Personen er minst 18 år gammel og minst 5 år eldre enn barnet eller barna i Kriterium A.

Disse kriteriene krever ingen faktisk seksuell aktivitet med et barn. Diagnosen kan derfor stilles basert kun på tilstedeværelse av fantasier eller seksuelle lyster, hvis personen oppfyller de andre kriteriene.

Videre sier DSM-5 at dersom pedofile ikke opplever skam og frykt rundt sin seksualitet, og deres seksualitet ikke fører til svekket funksjonsevne og de ikke har begått overgrep mot barn, så har de en pedofil seksuell orientering, men ikke en pedofil lidelse.

I den nettbaserte utgaven av ICD-11 er diagnosen endret til å hete pedofil lidelse.

Forskning viser at en treffsikker diagnostisering av pedofili er vanskelig. En studie sammenlignet ulike diagnostiseringsmetoder og fant store ulikheter i treffsikkerheten. Av et utvalg av 200 dømte barneovergripere ble kun 57,5 % av dem som ble diagnostisert med pedofili i henhold til DSM-IV-TRs kriterier, diagnostisert med pedofili gjennom fallometrisk måling. Blant de som ikke ble diagnostisert med pedofili etter diagnosekriteriene, hadde 58,3 % et pedofilt tenningsmønster ved fallometrisk måling.

Fagpersoner poengterer viktigheten av å forstå at å ha en slik diagnose ikke betyr at personen også har problemer med å kontrollere sin atferd, eller at en slik diagnose betyr at personen har noen form for kognitiv svekkelse som påvirker deres evne til å forstå at eventuelle overgrep er galt.

Diagnosehistorie

Innad i fagmiljøene har det lenge vært uenighet om hvorvidt pedofili skal være en psykiatrisk diagnose, og hvilke kriterier man skal bruke.

Avgjørelsen om å fjerne homofili-diagnosen fra DSM-II i 1973 er et av de mest brukte argumentene deler av fagmiljøet bruker i dag for at de andre seksuelle diagnosene bør fjernes. Denne endringen skapte stor debatt innen fagmiljøene blant annet om hvordan mentale lidelser skal defineres, og hvordan parafiliene passer inn under disse definisjonene. De mener at homofili-diagnosen ikke ble fjernet på grunn av vitenskapelig empiri men av politiske og sosiale årsaker, og at de andre parafiliene derfor også bør fjernes fra diagnosebøkene. Forslag om å fjerne de andre diagnosene på 70-tallet ble motarbeidet av homo-aktivister da det kunne ødelegge muligheten for å fjerne homofili-diagnosen.

Helt siden DSM ble utgitt for første gang i 1952 har kriteriene for parafili-diagnosene vært i endring. En av de mest vesentlige endringene, og som også viser hvor stor uenigheten er om forståelsen av parafiliene, er det faktum at kriteriet om å handle på sine fantasier har gått inn og ut av diagnosebøkene. Ved utgivelsen av DSM-III i 1980 ble det gjort noen vesentlige endringer. Pedofili og de andre seksuelle diagnosene ble flyttet fra kategorien «personlighetsforstyrrelser» til «Psykoseksuelle forstyrrelser». Denne endringen anerkjente at parafiliene ikke hadde noe med personens personlighet å gjøre, men var distinkte forstyrrelser. I tillegg ble begrepet «parafilier» lansert antakeligvis fordi det var mindre stigmatiserende enn «seksuelle avvik». Ved utgivelsen av DSM-IV i 1994 ble det gjort en endring i pedofili-diagnosens kriterier, som sa at personen må oppleve subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne for at diagnosen kan stilles. Dette førte til at personer som har begått en rekke overgrep mot barn, og som ikke selv opplevde lidelse av dette, ikke kunne diagnostiseres som pedofil. Dette ble ryddet opp igjen til DSM-IV-TR ble utgitt i 2000, og dette har senere blitt omtalt som en «feil» av den amerikanske psykiatriforeningen.

Begrepet parafili er i dag brukt i både DSM-IV-TR og ICD-10. I henhold til diagnosekriteriene i DSM-IV-TR har ikke en pedofil nødvendigvis lidelsen pedofili dersom vedkommende ikke handler på sine fantasier og ikke opplever subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne på grunn av tilstanden. Samtidig kan en som ikke er pedofil bli diagnostisert som pedofil fordi vedkommende har begått seksuelle handlinger med barn. Dette problemet er påpekt av flere fagpersoner i forbindelse med den nye utgaven av DSM som kommer i mai 2013.

Flere ulike forslag til endringer kom i forbindelse med utviklingen av nye DSM-5, men alle forslagene er blitt endelig avvist av den amerikanske psykiatriforeningen. Samtidig gjøres det en vesentlig endring i DSM-5 ved at de endrer diagnosens navn fra pedofili til pedofil lidelse, noe som anerkjenner at det er mulig å ha en pedofil orientering som ikke er problematisk eller patologisk. Den samme endringen gjøres til ICD-11 som kommer ut i 2015, også med det nye navnet pedofil lidelse.

Årsak og utvikling

Vi har lite kjennskap til årsaken til at personer utvikler en seksuell interesse for barn.

Forskningen viser at flere pedofile oppdager sin pedofile orientering rundt pubertetsalder, og at pedofili manifesterer seg allerede under adrenal pubertet, altså i samme periode som utviklingen av preferanse for kjønn manifesterer seg frem mot 10-års alder. En studie av selvutnevnte pedofile viste at 8 % var klar over sin pedofile orientering innen 10-års alder. En annen studie fant at 29,6 % var klar over sin pedofili før de var 13 år, mens 43,5 % oppdaget det i alderen 13-15 år. I en studie av dømte overgripere hadde 50 % av de pedofile utviklet sin seksuelle interesse for barn innen 15-årsalderen. En studie av 193 selvutnevnte pedofile fant at gjennomsnittsalderen for når disse oppdaget sine pedofile følelser var 12 år og omtrent samtlige innen 17-årsalderen.

Den Canadiske psykologen og sexologen Michael C. Seto, en av de fremste eksperter på pedofili, foreslår en klassisk betingings-modell hvor enkelte barn som har seksuell kontakt med andre barn, kobler de prepubertale trekkene, slik som kroppsbygning, fravær av kjønnshår og andre synlige tegn på modenhet, med den seksuelle spenningen og nytelsen, og etter hvert kobler disse trekkene med orgasme gjennom fantasier og masturbasjon. Teorien støttes av nyere forskning som fant at pedofile hadde betydelig flere seksuelle erfaringer med andre og yngre barn i sin egen barndom. Videre viste studien at ingen av dem som ikke hadde seksuell kontakt med andre barn i egen barndom, utviklet seksuell interesse for barn som voksen.

Biologi

Et av områdene det er gjort mest forskning på er IQ. En meta-analyse av 75 studier i perioden 1931–2004, fant at barneovergripere har lavere IQ enn andre seksualforbrytere, ikke-seksuelle kriminelle og ikke-kriminelle personer. Videre viste studien at jo lavere alder ofrene har, jo lavere IQ har overgriperen. En annen studie fant at sammenlignet med mennesker med andre (problematiske) seksuelle interesser/atferder, hadde de pedofile svekkede hukommelsesferdigheter i tillegg til lavere IQ. Samtidig viser studier som skiller mellom pedofile og ikke-pedofile overgripere, at også de ikke-pedofile overgriperne har lavere IQ enn normalen, samt at pedofile dømt for barneporno hadde høyere IQ og bedre utdanning enn barneovergripere. Det er derfor mulig at studiene viser en sammenheng mellom seksuelle overgrep fremfor en pedofil orientering per se. Personer med lavere kognitive evner kan ha lavere vurderingsevne og impulskontroll, og kan dermed være mer disponert for å begå overgrep. Alternativt kan personer med lavere kognitive evner ha lettere for å bli avvist av jevnaldrende og derfor ha lettere for å se muligheten for sex med barn.

Det mest sikre tegnet på at pedofili er minst delvis biologisk, er at pedofile overgripere viser seg å være i langt større grad venstrehendt enn både hebefile overgripere og normalbefolkningen, noe som er bevist i flere studier. Dette i likhet med homofile som er langt oftere venstrehendt enn heterofile. Vi vet at om man blir venstrehendt eller høyrehendt er biologisk og har med strukturer i hjernen å gjøre, og man ser dette allerede på fosterstadiet da fostrene har en preferanse for hvilken tommel de suger på.

To studier har ved bruk av MRI-undersøkelser funnet forskjeller i Grå substans både i tinninglappen og pannelappen i hjernen hos pedofile overgripere og normalbefolkningen. En lignende studie ble gjort i Canada hvor forskerne fant lignende resultat i Hvit substans. Sistnevnte studie kan anses som et gjennombrudd innen denne forskningen da forskerne fant at de områdene som vanligvis aktiveres av voksne erotiske stimuli hos ikke-pedofile, er de samme områdene som aktiveres hos pedofile ved barne-erotiske stimuli. Det er ikke et eget seksuelt senter i hjernen, men fire områder som alle knyttes sammen i et nettverk, og det er altså dette nettverket forskerne fant fungerte på samme måte som hos ikke-pedofile, men ved synet av barn. Dette betyr altså at synet av barn aktiverer det seksuelle nettverket i hjernen hos pedofile.

Forskerne poengterer at slike undersøkelser foreløpig ikke er godt nok dokumentert til at man kan bruke det klinisk til å vurdere om en person er pedofil eller ikke. Det må også poengteres at svakheten med disse studiene er at de kun er basert på overgripere, og ikke pedofile generelt. Forskerne har heller ikke tatt høyde for hvilke andre mentale forstyrrelser disse overgriperne eventuelt har hatt og om funnene heller er relatert til dette. Barneovergripere og barnepornodømte har vist seg å ha større grad av psykiske lidelser og rusmisbruk enn normalbefolkningen. I tillegg kan forstyrrelser i hjernen skyldes alkoholmisbruk, og en studie viste at omtrent halvparten av overgriperne rapporterte om alkoholpåvirkning under overgrepene, og mellom en tredjedel og en fjerdedel var alkoholikere.

Forskerne understreker også at man ikke enda kan si for sikkert hvor mye av dette som er årsak eller har sammenheng med pedofili, om dette direkte fører til utvikling av pedofili, eller om det kun fører til at enkelte har en hjerne som er sårbar for utvikling av pedofili ved for eksempel hendelser i tidlig barndom.

En svakhet med denne forskningen er at den baserer seg på dømte overgripere, og at pedofile som blir tatt for overgrep i større grad har nevrokognitive mangler og er derfor med tilgjengelig for forskerne enn pedofile med normal nevrokognitiv fungering. Andre forskere påpeker at nevrologiske forstyrrelser kan ha sammenheng med den pedofile overgriperens øvrige psykiatriske lidelser fremfor pedofili per se.

Miljømessige faktorer

Videre har forskerne funnet at seksuell interesse for barn er relatert til høyere grad av seksuelle og fysiske overgrep i egen barndom, noe som har likhetstrekk med lesbiske, homofile og bifile som også i en studie rapporterte om både mer seksuelle og fysiske overgrep i barndommen enn heterofile.. Derimot var sammenhengen lavere i en studie blant barnepornodømte, noe som kan tyde på at sammenhengen er mer knyttet til overgrepsatferd enn utvikling av en pedofil orientering i seg selv. I en studie fra 2012 fant forskerne riktignok at seksualforbrytere mot barn som selv var utsatt for overgrep i barndommen hadde høyere grad av seksuell interesse for barn, og også yngre barn enn de som ikke var utsatt for overgrep. En studie i Finland fant at personer med seksuell interesse for barn, i større grad hadde hatt seksuelle erfaringer med andre barn i deres egen barndom. Det er likevel usikkert på om dette har bidratt til en utvikling av seksuell interesse for barn, eller om interessen var der så tidlig at interesse for seksuell interaksjon med andre barn er større blant denne gruppen.

Omfang

Omfanget pedofili opptrer i er ikke kjent med sikkerhet. Noen studier har vist at rundt en fjerdedel av alle voksne menn kan ha enkelte opplevelser av seksuell tiltrekning mot barn, uten at det nødvendigvis betyr at så mange regnes som pedofil av den grunn. Flere studier har siden vært gjort og det antas at ca. 5 % av den mannlige befolkningen er pedofil, med andre ord ca. 125.000 i Norge, og dermed flere enn antall homofile som ligger på rundt 1-3 % av befolkningen.

Omfanget blant kvinner er mindre kjent, men er antatt å være mye lavere enn blant menn. En enkeltstudie blant 546 kvinnelige studenter at 5,5 % innrømte seksuell tiltrekning eller fantasier om barn.

En Britisk undersøkelse viste at at 15 % av menn og 4 % av kvinner ansatt i barnevernet hadde en seksuell interesse for barn. Videre har undersøkelser ved universiteter vist at mellom 5-22 % av mannlige studenter var seksuelt tiltrukket av barn eller hadde en interesse for å ha sex med barn dersom det var ingen risiko for å bli oppdaget. En lignende undersøkelse er også gjort i Norge med cirka 700 elever på videregående skole i Oslo. Blant guttene var det 19,1 % som ikke utelukket sex med barn på 13-14 år, mens 5,9 % ikke utelukket sex med barn på 12 år eller yngre. Blant jentene var resultatet henholdsvis 3,0 % og 0,8 %.

Også fallometriske undersøkelser hvor kontrollgruppene har bestått av menn som ikke har begått noen overgrep, viser seksuell tenning av barn på henholdsvis 16,9 %, 17 % og 18-19 % (32 % viste seksuell tenning til barn etter puberteten) av utvalget.

Forskningen tyder på at de fleste pedofile er ikke-eksklusive pedofile og også har seksuelle forhold med voksne.

Homoseksuell pedofili

Forskningen viser at rundt 25 % av pedofile overgripere er seksuelt tiltrukket av gutter, noe som er omtrent 10 ganger høyere enn andelen homofile som er seksuelt tiltrukket av voksne, og enkelte fagpersoner mener mannlig homoseksualitet og pedofili deler samme årsak. Den norske psykologen og sexologen Thore Langfeldt mener den uproporsjonale andelen homoseksuelle pedofile skyldes at maskuline homofile ikke har blitt ansett som homofil av omgivelsene i oppveksten, og at de har fortrengt sin homofile legning. Teorien til Langfeldt er ikke empirisk bevist, og annen forskning kan tyde på at teorien har få holdepunkter. En av svakhetene med påstanden er at den baserer seg på klinisk erfaring med dømte overgripere, en ikke-representativ gruppe pedofile.

Det er vist gjennom forskning at bruk av overgrepsmateriell er en større indikator på en pedofil enn overgrep. En studie kunne vise at blant personer dømt for besittelse av overgrepsmateriell var kun 2 % homoseksuelle homofile, altså på nivå med andelen homoseksuelle i normalbefolkningen. I samme studie ble det funnet at blant de som også hadde begått overgrep mot barn, var andelen homofile 30 %. Dette er med på å vise at andelen homofile pedofile som begår overgrep kan være uproporsjonal, men ikke nødvendigvis homoseksuell pedofili per se. Videre forklarer forskeren David L. Riegel at prepubertale og pubertale gutter i langt større grad enn jenter, er sosiobiologisk interessert i utforskning av sin egen seksualitet, som ofte starter med jevnaldrende eller eldre gutter, før de går videre til jenter senere i ungdomstiden. Det kan derfor tenkes at gutter er lettere tilgjengelig for pedofile som er tiltrukket av gutter, enn hva jenter er.

Det faktum at menn som begår overgrep mot gutter utenfor sin egen familie har signifikant høyere tilbakefall enn de som begår overgrep mot jenter, tyder også på at homoseksuelle pedofile kan være overrepresentert for forskerne. Ifølge Cohen og Galynker (2002) er det lettere for menn å få tilgang til gutter enn jenter, og foreslår at antallet ofre er langt høyere for homoseksuelle enn heteroseksuelle pedofile.

Mental helse og fungering

Pedofile er en heterogen gruppe uten felles personlighetstrekk eller personlighetsprofiler. De har samme personlighet og karaktertrekk som normalbefolkningen. En studie dokumenterte at de fleste pedofile hverken har dyssosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Lite er kjent når det gjelder pedofiles mentale helse og fungering. Den største svakheten ved forskningen på dette er at omtrent alle studier er basert på dømte overgripere, en ikke-representativ gruppe av pedofile, og dessuten en gruppe hvor de fleste ikke er pedofil.

En studie i 2011 blant pedofile utenfor rettsvesenet fant at 46 % hadde vurdert å begå selvmord, og 13 % hadde forsøkt å begå selvmord på grunn av årsaker relatert til deres pedofile orientering. Blant de som rapporterte om selvmordstanker, svarte 67 % at de ikke hadde noen å snakke med om sine problemer. 40 % rapporterte at de ønsket hjelp fra helsevesenet, men oppsøkte det ikke. Omtrent halvparten forventet at de ville bli behandlet uetisk og fordomsfullt av helsevesenet, og halvparten tvilte på at helsepersonell ville ivareta taushetsplikten. 42 % hadde kontaktet helsevesenet for hjelp. I sin bok om pedofile trekker sosiolog Sarah D. Goode frem en 16 år gammel pedofil gutt, som mente han ville vært en helt om han kuttet seg på håndleddet og blødde ihjel. Forskning på seksuelle minoritets-ungdom viser høyere risiko for selvmord enn normalbefolkingen, selv om pedofili ikke spesifikt er nevnt i disse studiene.

En tilsvarende studie i 2011 fant at 58 % hadde et ønske om mental helsehjelp på grunn av deres pedofile orientering, men at de ikke oppsøkte det på grunn av frykt for å bli møtt på en negativ måte, at de ville bli rapportert eller misforstått. 40 % rapporterte at de ikke ville oppsøke hjelp på grunn av stigmatiserende uttalelser fra psykologer. De fleste ønsket mental helsehjelp for å få hjelp med deres selvbilde, å takle stigmatiseringen og finne måter å leve i samfunnet på som en person med pedofil orientering.

I en studie av pedofile og hebefile ikke-overgripere og ex-overgripere, som frivillig hadde oppsøkt et tysk hjelpetilbud for pedofile og hebefile, fant forskerne at 31,3 % hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus, mens 55 % hadde gått i poliklinisk psykiatrisk behandling. 73,8 % oppgav sterk til meget sterk subjektiv lidelse på grunn av sine fantasier om barn.

Annen forskning viser at overgripere med en seksuell preferanse for barn tradisjonelt forbindes med isolasjon, mellommennskelige relasjonsproblemer, lav selvfølelse, en følelse av utilstrekkelighet, frykt for avvisning og manglende seksuell kunnskap. To andre studier på pedofile overgripere rapporterer høyere grad av depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse eller rusmiddelavhengighet sammenlignet med normalbefolkningen. Det er likevel ikke klart om dette kan tolkes som psykopatologi forbundet med selve den pedofile orienteringen, eller om det er en konsekvens av stigmatiseringen av pedofile i samfunnet. Videre viser forskningen at tilstander assosiert med suicidalitet, som depresjon og håpløshet forekommer forut for seksuelle overgrep. Derfor antas det at å gi hjelp til disse kan redusere risikoen for overgrep.

En meta-analyse fant at barneovergripere som gruppe (ikke nødvendigvis pedofile) viste svakere sosiale evner i forhold til jevnaldrende av det motsatte kjønn, enn overgripere mot voksne, noe som kan tyde på høyere grad av kognitive funksjonsnedsettelser da det er sammenheng mellom kognitiv nedsettelse og mangel på sosiale evner. Andre studier har derimot vist at pedofile barneovergripere har mindre kognitive nedsettelser sammenlignet med ikke-pedofile barneovergripere. Selv om forskning har vist at dømte barneovergripere har lavere IQ enn gjennomsnittet, har noen pedofile høyere IQ og flere års utdanning sammenlignet med befolkningen generelt. Pedofile er derfor en heterogen gruppe, og det finnes ingen bestemt personlighetsprofil for pedofile. Den pedofile, eller noen typisk pedofil, finnes ikke.

En studie blant 517 selvutnevnte pedofile viste at flertallet hadde fullført college, bachelor- og masterutdanning. På måling av sosial status var 36 % på nivå med selgere, teknikere og eiere av små bedrifter. 24,8 % var på nivå med administrativt personale, eiere av mindre bedrifter, samt lærere. 18 % var på nivå med ledere og innehavere av mellomstore bedrifter. 47 % hadde en gjennomsnittlig økonomi mens 24,6 % hadde en komfortabel økonomi. 65,8 % hadde aldri vært i kontakt med rettsvesenet, mens 12,8 % hadde vært mistenkt for en forbrytelse. 3,7 % hadde sonet fengselsstraff. En stor svakhet med forskningen på pedofile er at omtrent alle studier baserer seg på dømte overgripere. Denne studien viste resultater som var betydelig annerledes enn studier basert på dømte overgripere.

Det finnes også såkalt ego-syntone pedofile, altså pedofile som ikke opplever sin tiltrekning til barn som problematisk.

Seksuell kontroll

Oppfatningen av at pedofili nærmest er noe kompulsivt eller en form for seksualitet «ute av kontroll» kommer av stereotypier tilbake til 1800-tallet, ifølge psykolog og ekspert på overgripere, Daniel F. Montaldi. Videre skriver han at antakelsen om at parafiliene innebærer manglende evne til seksuell selvkontroll ikke har vitenskapelige holdepunkter. Det er ingen teoretiske eller vitenskapelige holdepunkter for å anta at pedofile er ute av stand til å unngå å begå overgrep.

Den norske psykologen Kirsten H. Resaland foreslår at inntrykk gjennom media om at pedofili er en ukontrollerbar seksualitet, kan påvirke pedofile lesere til å tro at de ikke kan kontrollere sin egen seksualitet, og dermed støtte oppunder overgrepsatferd hos pedofile. Ytre locus av kontroll (følelsen av at en selv ikke er ansvarlig for sine handlinger) er sammen med kognitiv forvregning, vanlig å finne hos overgripere.

Også den norske psykologen og forskeren Svein Mossige advarer om at å fremstille deres atferd som en avhengighetstilstand, kan føre til flere unnskyldninger for å ikke ta ansvar for sine handlinger.

Pedofile og samfunnet

Pedofile anses i dag som en av de mest isolerte gruppene i dagens samfunn. Fagpersoner har påpekt at diskusjoner om pedofili basert på sterke følelser fremfor fakta, kan ha implikasjoner både for overgripere, behandlere og samfunnet generelt.

Utstøting og internalisering av fordømmelse kan føre til lidelser som depresjon, angst, personlighetsforstyrrelser, tvangstanker, destruktivtet, alkoholisme og i verste fall selvmord. Alkoholmisbruk er en mulig konsekvens i form av maladaptiv mestring av stigmatisering og sosial utstøting, noe som igjen svekker impulskontrollen og dermed øker risikoen for overgrep. Hatefulle ytringer viser seg også å påføre mennesker både psykiske og fysiske symptomer som ligner på posttraumatisk stresslidelse, med symptomer som panikk, angst, frykt, mareritt og påtrengende tanker om trusler og nedvurdering. Ifølge forskere kan fiendtligheten pedofile opplever i samfunnet gjøre det vanskelig å opprettholde et positivt selvbilde. Personer med et positivt selvbilde vil handle på en måte som gjør at de føler seg godt, mens personer med et stigmatisert selvbilde vil søke etter å bekrefte deres identitet gjennom negative handlinger (for eksempel overgrep), og som konsekvens igjen oppleve vanskelige følelser. Videre kan stigmatisering av ens identitet føre til skam, som igjen kan føre til maladaptiv håndtering av sinne og raseri.

Myter

Den Canadiske forskeren Elise Chenier trekker frem 4 vanlige myter om pedofile:

1. Han er en fremmed, ukjent for familien, han er overalt.
2. Han er umoden og lite mentalt utviklet.
3. Hans seksuelle lyst er ukontrollerbar og umettelig, og han mangler moral og empati.
4. Han truer uskyldige og har dårlig innflytelse.

Andre myter:

• Pedofile er personer som begår overgrep mot barn. - En pedofil er seksuelt tiltrukket av barn i førpubertetsalder og mange pedofile begår ikke overgrep mot barn.
• Personer som begår overgrep mot barn er pedofile. - Forskningen viser at de færreste som begår seksuelle overgrep mot barn er pedofile.
• Overgrepsprestene i den katolske kirke er pedofile, og kan derfor beskrives som en pedofiliskandale. - Studier viser at de fleste overgrepsofrene for prester i den katolske kirke er barn i pubertetsalder, altså er det ikke snakk om pedofili i de fleste tilfellene. En studie antyder at 2,2 % av overgrepsprestene kan defineres som pedofile.

Pedofili og seksuelle overgrep mot barn

En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte feilaktig antatt å være pedofil. Atferden kan med andre ord ha andre motivasjoner (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner), slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Andre årsaker kan være behovet for hevn eller kontroll og makt. Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil. Mange pedofile anser også barn som «off limits».

Forskningen viser at de fleste som begår overgrep mot barn ikke er pedofile, og særlig ikke blant incestovergripere. I tillegg antar fagfolk at de fleste eller mange pedofile ikke begår overgrep. Ekspert på pedofili og overgrep, Michael C. Seto mener at pedofile som er reflektert, som bryr seg om andres følelser, som ikke ønsker å ta risikoen, som avstår fra alkohol- og rusmisbruk, og som har holdninger som støtter normer og lover, har liten sannsynlighet for å begå overgrep mot barn. Av ungdom som begår seksuelle overgrep mot barn, antas omtrent 30 % å være pedofile.

Klassifisering av barneovergripere

Situasjonsbetinget og preferansebetingen pedofili

Fagmiljøene har siden 1970 brukt ulike måter å klassifisere de ulike barneovergriperne på. Å forstå de ulike prosessene rundt seksuelle overgrep kan bidra til å forbedre behandling- og rehabiliteringsstrategier. Groth et al. (1982) foreslo klassifiseringen fikserte eller regresserte overgripere. Den fikserte ble betegnet som pedofil, med en kontinuerlig tiltrekning til pre-pubertale barn. Regresserte overgripere derimot, begår vanligvis overgrep mot barn på grunn av eksterne faktorer, som arbeidsløshet, ekteskapsproblemer, alkoholmisbruk eller emosjoner relatert til ensomhet, stress, isolasjon og angst. Disse faktorene leder ofte til dårlig selvtillit og lavt selvbilde. Sex med barn blir en maladaptiv måte å håndtere disse problemene på. Men de har en «normal» seksualitet, altså tiltrekning til voksne. En lignende klassifisering ble gjort blant homofile av sexologi-eksperter, hvor ekte homofile foretrakk seksualpartnere av samme kjønn, mens situasjonshomofile ville hatt sex med en av motsatt kjønn dersom en slik partner var tilgjengelig.

De to ulike klassifiseringene av barneovergripere kalt preferansebetingende og situasjonsbetingende overgripere, ble først lansert i 1983 av Park E. Dietz. Begrepene tilsvarer henholdsvis «fikserte» og regresserte» overgripere. To andre klassifiseringer som har vært en del brukt i forskningssammenheng er ekstrafamiliære (overgrep utenfor familien) og intrafamiliære (incest) overgripere. Andre klassifiseringer brukt i forskningssammenheng er kontakt overgriper (fysiske overgrep) vs. ikke-kontakt overgriper (for eksempel barneporno), eller klassifisering på bakgrunn av antall overgrep, one time vs. repeat overgriper. De mange ulike klassifiseringene viser at barneovergripere er en heterogen gruppe.

Som observert av Abel, Mittleman og Becker (1985) og Ward et al. (1995), er det store ulikheter mellom de ulike typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede barneovergripere forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner ofte å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som er ekstrafamiliære og har ofte kognitive forvrengninger og oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.

Manglende evne til voksenkontakt hos pedofile

Den mer moderne klassifiseringen tar en mer helhetlig tilnærming til forståelsen av seksuelle overgrep. Fremfor å kun skille mellom fiksert preferanse eller overgrep på grunn av manglende voksenkontakt eller andre situasjonspregede tilstander, anses seksuelle overgrep for å være et produkt av interaksjonen mellom individuelle disposisjoner og hvilke situasjoner man er i. De ulike disposisjonene kan være stabile eller forbigående, og faktorer relatert til seksuelle overgrep er blant annet tilknytningsstil, evnen til å være intim med andre voksne, emosjonelle problemer, problemer med selvregulering, seksuell regulering, maladaptiv håndtering, kognitive forvregninger og lav selvfølelse.

Situasjonsfaktorer handler om muligheten til å begå overgrep, det vil si for eksempel å være i situasjoner hvor man møter barn, at det finnes et sted å begå overgrep mot barnet og tilliten til barnet og dets familie, som da utnyttes. Forskere peker blant annet på overgrepene av katolske prester som eksempler på dette. Forskning på overgrepene innen den katolske kirke har funnet at få av dem er pedofile eller hebefile, og ettersom de fleste ofrene deres har vært gutter, har prestene kun hatt større muligheter til å misbruke gutter enn jenter med tanke på at det er mest gutter som jobber frivillig i deres kirker. Det er ingenting som tyder på at overgrepene innen den katolske kirke skyldes fortrengt homofili eller en pedofil orientering, som har vært medias fokus. En studie antyder at 2,2 % av overgrepsprestene i den katolske kirke kan defineres som pedofil.

Da mange barneovergripere ikke selv vil innrømme at de har en seksuell interesse for barn, ettersom det i noen land kan gi økte straffer, er det utviklet flere ulike undersøkelser for å finne ut hva slags seksuell interesse personene har. Å skille mellom barneovergripere som har eller ikke har en seksuell interesse for barn har vært viktig innen forskningen for å utvikle best mulige behandlingsmetoder og risikovurderingsmetoder. En av de vanligste måtene å skille pedofile kontra ikke-pedofile barneovergripere, er med fallometrisk måling, noe som blant annet brukes i amerikanske rettssaker. Med en fallometrisk undersøkelse måler man hvordan penis og vagina blir påvirket fysisk av seksuelle bilder eller tekst.

Nevropsykologi

De siste årene har også nevropsykologisk forskning vært brukt for å kunne skille mellom de ulike overgriperne, for eksempel pedofile og ikke-pedofile barneovergripere. Forståelse for seksuelle overgrep og bedre forebygging kan utvikles nærmere ved hjelp av nevrologiske undersøkelser som kan utvikle spesifikke kognitive profiler blant overgriperne. En nokså ny metode som har vært brukt i forskningssammenheng er undersøkelser av øye-bevegelser mens klienten ser bilder av barn og voksne, og på den måten kan undersøke hvilke bilder klienten opplever som mest interessante. Metoden undersøker bevegelser av den delen av øyet som kalles fovea centralis samt hvor lang tid øyet ikke beveger seg men fokuserer på ett punkt. Denne nye metoden har gjennom enkelte studier vist seg å være lovende som klassifiseringsverktøy.

Selv om differansiering av de ulike overgriperne er viktig blant annet med tanke på behandling og tilbakefall, har det meste av forskningen på barneovergripere neglisjert å gjøre en differansiering basert på tilstedeværelsen av en pedofil orientering eller ikke. Derfor vet man mindre om gruppen pedofile overgripere enn forskningen skulle tilsi.

Pedofile vs. ikke-pedofile barneovergripere

Flere studier har vært gjort for å sammenligne pedofile overgripere med andre barneovergripere. Pedofile overgripere er sjeldent voldelige og ønsker gjerne barnets beste. Forskning viser at den pedofile overgriperen gjerne har en oppfatning av at det seksuelle forholdet er gjensidig positivt. Eksempler på det er når overgriperen tolker barnets reaksjoner slik at det passer inn under den pedofile overgriperens kognitive forvregning om at sex mellom voksne og barn er greit så lenge man ikke bruker tvang, manipulerer eller presser barnet. Det antas at mange pedofile er opptatt av barnets samtykke og gleden av det seksuelle forholdet som avgjørende.

En studie fant at pedofile overgripere kom bedre ut enn andre barneovergripere på undersøkelser av kognitiv fungering. To andre studier fant at pedofile overgripere skåret langt mindre på undersøkelse av psykopati i forhold til ikke-pedofile overgripere. En lignende studie fant at incestovergripere (vanligvis ikke pedofil) skåret betydelig høyere på psykopati enn overgripere mot barn utenfor familien (oftere pedofil).

Forskere antar at disse funnene har en sammenheng med overgriperens motivasjon for å begå overgrep. Mens pedofile overgripere er motivert gjennom sin seksuelle tiltrekning mot barn, er ikke-pedofile overgripere motivert av andre årsaker, og at psykopati kan spille en rolle. Hos personer som er selvsentrert, impulsiv, hensynsløs, manipulativ og mangler samvittighet, alle psykopatiske trekk, vil antisosiale handlinger bli mer sannsynlig, inkludert seksuelle overgrep mot barn. Resultatene viser viktigheten av mer forskning som skiller mellom pedofile og ikke-pedofile overgripere for å øke forståelsen og behandle deres overgrepsatferd.

Selv om en pedofil person begår overgrep, er ikke den pedofile orienteringen tilstrekkelig grunnlag for å forklare overgrepet. Det er andre psykologiske faktorer som innvirker dersom en pedofil handler på sin seksuelle motivasjon.

En studie undersøkte oppfattelse og tolkning av ansiktsuttrykk og setninger lest med ulike tonefall. Også her kom ikke-pedofile barneovergripere dårligere ut enn både pedofile og kontrollgruppe bestående av ikke-overgripere. I tillegg hadde ikke-pedofile barneovergripere problemer med å identifisere ansiktsuttrykk som viste ubehag, samt overdreven tolkning av ansiktsuttrykk som viste glede og sinne. Slike undersøkelser har med overgriperens evne til å bedømme barnets reaksjoner på. I samme studie kom pedofile overgripere bedre ut på måling av psykopati (Psychopathic Symptom Inventory), og hadde høyere IQ (106.59) enn både ikke-pedofile barneovergripere og normalbefolkningen.

Tilbakefall

Store meta-analyser viser at tilbakefall av seksuelle overgrep etter soning er svært lav og ligger på mellom 7-15 % på verdensbasis. Generelt er det større sjanse for at dømte seksualforbrytere begår nye ikke-seksuelle forbrytelser. Typiske risikofaktorer for tilbakefall er narsissistisk, emosjonelt ustabil eller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Forskningen viser varierende resultater på om parafile orienteringer, for eksempel pedofili er risikofaktorer for nye overgrep. I likhet med samfunnets interesse, er også dømte overgripere i behandling som regel opptatt av å unngå nye overgrep i fremtiden. En meta-analyse fant at menn som begår overgrep mot gutter utenfor egen familie, har signifikant høyere tilbakefall enn de som begår overgrep mot jenter, incestovergripere og voldtektsmenn. Studien viste også at tilbakefallsraten synker signifikant etter at overgriperen er fylt 50 år. Tidligere overgripere har mindre sjanse for tilbakefall dersom de har gode sosiale nettverk fremfor å leve med sosial isolasjon og fremmedgjøring.

Risikofaktorer

Forskningen viser at overgripere som etter soning har god sosial støtte rundt seg, stabilitet i arbeid og bolig, og som får grunnleggende menneskelige behov dekket har signifikant lavere tilbakefall av nye overgrep.

Risikofaktorer er ofte satt inn i en sosialøkologisk modell, som forklarer risiko ut ifra fire kontekstuelle nivåer: Individet, familie, fellesskap og samfunnet. Individuelle risikofaktorer inkluderer dårlige mestringsevner, lav selvfølelse, seksuell tiltrekning eller seksuell opptatthet. Familienivået inkluderer vanskeligheter med å etablere eller holde på et intimt forhold med en voksen partner, og et kaotisk, ustabilt eller voldelig hjemmemiljø. Fellesskapet-nivået inkluderer vanskeligheter med å utvikle nettverk av voksne eller nærvær av andre voksne. Samfunnsnivået inkluderer holdninger og tanker om seksualitet og barn

En av de mest legitimerte teoriene knyttet til seksuelle overgrep er den såkalte kognitiv forvregningsmodellen, som går ut på at overgriperen har utviklet kognitive teorier eller forvregninger for å overgå både interne og eksterne hindringer som vanligvis ville stoppet noen fra å begå overgrep. Et eksempel på dette er at overgriperen tror sex med barn er akseptabelt så lenge det ikke er tvang eller press inn i bildet. Andre kognitive forvregninger kan være at sex mellom voksne og barn ikke er potensielt skadelig og at barn selv initierer slik seksuell kontakt, og at overgriperen på den måten benekter potensiell skade og mener barnet samtykker. Det er også foreslått at disse kognitive forvregningene, også kalt tankefeller eller feiltolkninger, videreutvikles etter at overgrepet har skjedd i et forsøk på å rasjonalisere handlingene. Studier viser at positive holdninger til sex mellom voksne og barn er en risiko-faktor for overgrep og tilbakefall av overgrep.

Tyske forskere har foreslått tre hovedfaktorer som spiller inn ved tilbakefall av overgrep: (1) emosjonelle mangler eller mangel på intimitet; (2) positiv tenkning om sex med barn, som det å tro at barn drar nytte av sex med voksne; og (3) problemer med seksuell eller generell selvregulering (for eksempel seksuell opptatthet, dårlige kognitive problemløsningsevner, impulsivitet).

En annen faktor er personens subjektive følelse av isolasjon som et nøkkelmoment i veien mot å begå overgrep. Fagpersoner påpeker at dette har store implikasjoner med tanke på hvordan samfunnet som helhet håndterer seksuelle overgrep og belyser problemet med politiske løsninger som blant annet Megan's Law i USA, som øker isolasjonen blant de overgrepsdømte og dermed øker faren for nye overgrep. Forskning viser at offentlig gapestokk og uthenging av dømt overgripere øker faren for nye overgrep og er dermed en rikisofaktor på grunn av konsekvensene dette medfører, som stigmatisering, isolasjon, stress, depresjon, angst, sosial utstøting og arbeidsløshet, alle faktorer som øker faren for nye overgrep. En annen risikofaktor er restriksjoner på hvor overgriperen kan bo etter soning, noe som kan føre til de samme konsekvensene som offentlig uthenging.

Studier har funnet motsettende resultater på om pedofili er en risikofaktorer for nye overgrep. To meta-analyser fant at pedofili var den største faktoren for tilbakefall av ovegrep. Det ble også funnet at psykopati er god indikator på tilbakefallsfare. En svakhet med denne forskningen er at den ofte ikke har gjort et skille mellom pedofile og ikke-pedofile barneovergripere, slik at psykopati kan ha blitt feilaktig assosisert med pedofile.

En studie fant at pedofili alene ikke utgjorde noen forskjell på tilbakefallsraten, men at en kombinasjon av pedofili og personlighetsforstyrrelse økte risikoen for nye overgrep. En annen studie fant også grunnlag for å tvile på pedofili-diagnosens validitet i risikovurdering av overgripere, og at pedofile ikke hadde høyere risiko for tilbakefall enn ikke-pedofile barneovergripere. En studie som undersøkte dømte overgripere diagnostisert med pedofili gjennom enten DSM-IV-TRs kriterier eller gjennom fallometrisk måling, viste at pedofile ikke hadde høyere tilbakefallsrat enn ikke-pedofile overgripere. Diagnostisering av pedofili var med andre ord ikke til hjelp for å vurdere risiko for nye overgrep. På bakgrunn av dette resultatet mener forskerne at diagnostisering av pedofili ikke er pålitelig for å dømme overgripere til tvungent psykisk helsevern, noe som praktiseres i USA og som har likhetstrekk med forvaringstraff i Norge.

Studier tyder på at menn som er tiltrukket av unge gutter har høyere tilbakefall en de tiltrukket av jenter.

Psykolog og ekspert på risikovurdering av overgripere i rettssammenheng, Daniel F. Montaldi, trekker frem eksempler for å belyse at et ensidig fokus på pedofili i denne sammenhengen ikke er nyttig. Ett av eksemplene er en overgriper som kvalifiserer til diagnosene pedofili og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han er tiltrukket av både voksne og barn, så han trenger i utgangspunktet ikke å ha sex med barn for egen seksuell tilfredsstillelse. Han har jevnlige og sterke fantasier om barn, men han opplever ikke impulsivitet eller ukontrollerbarhet. Han har ikke sterkere seksualdrift enn andre menn, og han har også normale seksuelle fantasier. Likevel er det ikke grunnlag for å si at mannens mentale lidelser (pedofili og personlighetsforstyrrelse) er hovedårsaken til hans handlinger, men hans egne valg om å begå overgrep. Han kan altså velge selv hvorvidt han vil begå overgrep eller ikke.

Det andre eksempelet er en mann som er seksuelt fiksert på barn og som ikke er tiltrukket av voksne. Han har begått flere overgrep, og masturberer flere ganger om dagen og bruker mye tid på å se på, eller oppsøke barn. Han føler seg angstfylt og urolig når han ikke er seksuelt aktiv, og greier ikke få slutt på sine tanker selv om han ønsker det. Masturbasjonen gir han ikke nok tilfredsstillelse og fantasiene plager han. Han oppsøker og utnytter muligheten til sex med barn. Han er ikke obsessiv-kompulsiv, han har såpass mye kontroll at han bruker tid på å manipulere barnet først. Men han greier seg ikke veldig lenge uten seksuelle opplevelser. Han blir lettere opphisset enn gjennomsnittet, og hans fysiologiske reaksjoner virker uvanlig sterkt. Bare synet av et barn får pulsen hans til å stige. Uavhengig av holdninger, har han mer problemer med å tenke klart i seksuelle situasjoner enn i ikke-seksuelle situasjoner. Også denne overgriperen kvalifiserer til diagnosen pedofili, og muligens også en personlighetsforstyrrelse. Men heller ikke her er den pedofile orienteringen hovedårsaken til overgrepene, men hans hyperseksualitet.

Videre påpeker Montaldi at residivovergripere ofte er ansett for å «mangle kontroll» ettersom de gjentatte ganger begår nye overgrep til tross for fengselsstraff. Men den påstanden er ifølge Montaldi hverken klinisk eller juridisk nyttig fordi den ikke skiller mellom «manglende evne til kontroll» og «manglende vilje til kontroll.» En person som mangler evnen til å korrigere sin atferd ved avskrekkende insentiver er annerledes enn noen som kun ignorer de.

Barnepornografi

Studier viser at det meste av barnepornografisk materiale består av ungdommer i alderen 13–17 år og barnepornografi har dermed som regel ikke noe med pedofili å gjøre.

Samtidig viser studier at bruk av barneporno hvor ofrene er pre-pubertale, er en større indikasjon på at vedkommende er pedofil enn seksuelle overgrep mot barn. Forskere antyder at bruk av barneporno skyldes maladaptiv unngåelse av uønskede emosjoner og emosjonell selvregulering. Studier blant barnepornodømte viser at de har ofte problemer med å etablere og opprettholde intime relasjoner til jevnaldrende, og at de opplever større emosjonell ensomhet også sammenlignet med barneovergripere, og at de opplever betydelig interpersonlige problemer. Det er foreslått av forskere at bruk av barneporno gjenspeiler et maladaptiv forsøk på å forme en slags «pseudo-intim» kompensering for mangel på intimitet i det virkelige livet, samtidig som det reduserer følelsen av sosial avvisning.

Meta-analyser viser at 1 av 8 personer dømt for bruk av barnepornografi også var dømt for seksuelle overgrep mot barn, mens selvrapportering viste at omtrent halvparten hadde begått seksuelle overgrep mot barn men ikke var blitt dømt for det. Utfordringen med slike studier er faren for klassifiseringsbias. Dette blir tydeliggjort da én slik studie fant at 1 % av barnepornodømte også hadde begått overgrep, mens en annen fant at hele 84,5 av de undersøkte hadde begått overgrep. En studie som forsøkte å finne ut hvilke faktorer som har sammenheng med bruk av barneporno og overgrep eller ikke overgrep, og som kan forklare slike bias, viste blant annet at de som også hadde begått overgrep hadde større tilgang til barn generelt. Videre viste studien at de som også hadde begått overgrep hadde høyere grad av tidligere dommer, spesielt for ikke-seksuelle forbrytelser.

De som også har begått seksuelle overgrep antas å ha større grad av dyssosiale personlighetstrekk. Likevel har forskerne ikke funnet noen direkte sammenheng mellom bruk av barneporno og seksuelle overgrep mot barn. Derimot fant en studie at 84 % av barneovergripere begikk sine overgrep før de brukte barnepornografi og ikke omvendt. Studier har også funnet at i land hvor barnepornografi ble gjort lovlig førte til signifikant reduksjon av seksuelle overgrep mot barn. Noen fagpersoner mener derfor det kan være en katarsis-effekt hvor bruk av barnepornografi forhindrer noen å begå overgrep mot barn ved at det gir mulighet for seksuell tilfredsstillelse uten å begå overgrep. Teorien er ikke empirisk bevist, men forskningen viser at ikke alle som bruker barneporno utgjør en risiko for å begå seksuelle overgrep. En studie av pedofile viste at 84 % av de som brukte barneporno opplevde det som en substitutt til det å begå overgrep.

Den største studien hittil i England på et så detaljert nivå, sammenlignet barnepornodømte som også hadde begått overgrep med de som ikke hadde begått overgrep mot barn, og fant at de som også hadde begått overgrep hadde betydelig færre barnepornografiske bilder og filmer. Dog viste studien at de som også hadde begått overgrep hadde grovere barnepornografisk materiale. Samtidig fant de at de som ikke også begikk overgrep hadde nedlastet barneporno over en lengre periode enn overgriperne. I tillegg fant de at ikke-overgriperne i langt større grad betalte for barnepornoen (69 %) enn overgriperne (14,3 %). På bakgrunn av denne studien anbefaler forskerne at etterforskere prioriterer barnepornobrukere med mindre men grovere besittelse av barneporno, altså voldtekt og sadistisk materiale fremfor erotiske poseringer

En studie av omfanget av barnepornografi på fildelingssystemet BitTorrent fant at 0,4 promille av treffene bestod av barnepornografi. En annen studie fant at 0,25 % av innholdet på nettverket eDonkey bestod av barnepornografi, og at 0,2 % av brukerne søkte etter slikt materiale.

Behandling

Enkelte behandlingsteknikker for pedofili har vært foreslått og utviklet, men det internasjonale fagmiljøet anser i dag pedofili som noe man ikke kan kurere. Dette må likevel ikke misforstås dit hen at det ikke er mulig å behandle pedofiles overgrepsatferd. Ettersom pedofili ikke er en handling, men en tilstand, er det tilstanden pedofili man ikke kan behandle, altså selve tiltrekningen mot barn kan ikke kureres. Både medisinsk og kognitiv behandling har vist seg å være effektivt som behandling av problematisk seksuell atferd og overgrepsatferd.

Behandlingstilbud i Norge

Pedofile i Norge som ønsker hjelp enten til å kontrollere seksualiteten sin eller til å få hjelp med andre faktorer knyttet til det å leve med en pedofil orientering, som depresjon, angst o.l. kan få offentlig helsehjelp. Disse kan via fastlege bli henvist videre til psykolog eller psykiater. Alternativt kan pedofile oppsøke hjelp hos private psykologer eller sexologer, men sexologbehandling dekkes ikke av det offentlige. Alt helsepersonell har taushetsplikt om informasjonen pasienten oppgir i behandlingen. Unntaket fra dette er dersom pasienten oppgir konkrete planer om å begå handlinger som vil kunne skade andre (for eksempel barn) eller seg selv, og hvor helsepersonell i slike tilfeller vil ha opplysningsplikt. At en person er pedofil eller for øvrig har en dragning mot barn, er derfor ikke alene tilstrekkelig for å bryte taushetsplikten. Helsepersonell har også taushetsplikt dersom pasienten forteller om bruk av barneporno, med unntak av dersom pasienten selv produserer barneporno og dermed begår overgrep mot barn. I Norge har den private klinikken Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo spesialisert seg på behandling av pedofile, barnepornobrukere og barneovergripere.

Behandlingstilbud i andre land

I Danmark tilbyr Sexologisk Klinik i København gratis behandling for pedofile og overgripere, i tillegg til å ha en hjelpetelefon. I Sverige kom en døgnåpen hjelpetelefontjeneste i 2012, i tilknytning til Senter for andrologi og seksualmedisin ved Karolinska universitetssykehus, som også tilbyr poliklinisk behandling. Senteret ble tildelt 10 millioner svenske kroner som en del av den svenske regjeringens satsing på å forebygge seksuelle overgrep.

I Tyskland ble prosjektet Prevention Project Dunkelfeld startet opp i 2004, og det drives nå behandlingstilbud for pedofile og hebefile, som har begått eller som ikke ønsker å begå overgrep, i 7 tyske byer. Målet var å fylle gapet mellom fengselsstraff og skolekampanjer rettet mot barna selv for å unngå overgrepssitasjoner; nemlig ved å rette seg mot de pedofile og hebefile selv. Behandlingstilbudet er gratis og konfidensielt, og tilbyr individuell terapi, gruppeterapi samt at de har et fokus på pårørende av pedofile og hebefile. Prosjektet ble startet opp fordi det ikke fantes forskning på slike prosjekter (altså hjelp til pedofile utenfor fengselet), og ble derfor startet opp som både et forskningsprosjekt og hjelpetilbud. Nærmere et tusen pedofile og hebefile har tatt kontakt og omtrent halvparten har benyttet seg av fullt behandlingsprogram siden oppstarten. Prosjektet ble også kontaktet av pedofile i Østerrike, Sveits og England, noe som tyder på at hjelpetilbud er etterlengtet der det ikke finnes (Beier et al., 2009). Tyske forskere mener tilbudet har lyktes blant annet fordi Tyskland ikke har noen lov om opplysningsplikt, dermed er all informasjon konfidensielt, også når det gjelder overgrep.

Prosjektet har satset sterkt på markedsføring, med blant annet TV- og kinoreklamer for å nå ut til potensielle brukere. For å lage reklamen slik at de når ut på best mulig måte, samarbeidet de med pedofile for å utarbeide tekst og budskap. Forskerne fant at for å nå ut til potensielle brukere måtte kampanjen (1) vise empati og forståelse for pedofiles situasjon, (2) distansere seg fra diskriminering av personer for deres seksuelle preferanse, (3) redusere frykten for straffeforfølgelse (det er ingen lov om opplysningsplikt i Tyskland), (4) forsikre om konfidensialitet og (5) redusere følelser som skyld og skam.

I USA, Storbritannia og England tilbyr organisasjonen Stop it Now! hjelp og veiledning på telefon for både overgrepsutsatte, personer bekymret for barn, overgripere og personer som er redde for at de skal begå overgrep. Innringere som ønsker hjelp blir veiledet videre til blant annet advokathjelp eller psykologisk behandling, og de kan bruke telefontjenesten også underveis eller mens de venter på behandling.

Behandling av overgripere

Den vanligste behandlingsmodellen av barneovergripere er den såkalte «Risk-Need-Responsivity Model». Risk handler om at behandlingen skal legges opp ut ifra overgriperens grad av risiko for tilbakefall. De mest intensive behandlingstilbudene skal gis til de med høyest risiko. For lav-risiko overgripere kan behandling til og med være iatrogenisk og øke risikoen for overgrep. Need betyr at behandlingen skal legges opp ut ifra overgripernes individuelle problemer relatert til overgrepsatferd, for eksempel overgrepsstøttende tanker. Responsivity betyr at behandlingen skal være tilpasset hver enkelts språk, kultur, læringsmåte og evner. Forskere har funnet at konfronterende terapi mot barneovergripere har negativ effekt på behandlingen, og at empati, varme og oppmuntring har best effekt. Denne modellen har derfor blitt kritisert av fagpersoner som mener den fokuserer mest på risiko og lite på pasientens livskvalitet. Andre har kritisert modellen for å være lite opptatt av rehabilitering og reintegrering i samfunnet. Spesielt faktorer som nære relasjoner og arbeid har vist seg å være viktig for å unngå nye overgrep. Samtidig påpeker noen fagpersoner at å fokusere på kriminologiske faktorer har liten effekt dersom pasienten har andre akutte psykologiske eller psykososiale problemer.

Som et alternativ til «Risk-Need-Responsivity Model» ble «The Good Lives Model» utviklet med psykolog og ekspert på seksualovergripere, Tony Ward, fra New Zealand i spissen. The Good Lives Model er mer rettet mot klientenes behov, ønsker og mål. Fokuset i behandlingen blir å jobbe med klientens behov og mål, og hvordan dette kan oppnås. Tanken bak er at barneovergripere ofte begår sine overgrep som en maladaptiv håndtering av psykososiale og emosjonelle problemer. Målet i behandlingen blir derfor å jobbe med disse interne (psykologisk) og eksterne (sosiale) problemene, og hvordan håndtere de på en hensiktsmessig måte. Eksempler på dette kan være å erkjenne at overgriperen har opplevd ensomhet eller et nærhetsbehov, som førte til seksuelle overgrep som en maladaptiv måte å håndtere dette på. Fokuset blir da å finne alternative måter å håndtere ensomhet eller nærhetsbehov. Andre begår seksuelle overgrep mot barn på grunn av manglende mestring av seksuelle forhold til voksne. Innen The Good Lives Model kalles dette en direkte årsak til overgrep. Mens indirekte årsaker kan være at samlivsbrudd fører til alkoholmisbruk, som igjen svekker impulskontrollen og som igjen kan kulminere til overgrep. Stadig økende forskning på effekten av The Good Lives Model har funnet positive resultater på denne rehabiliteringsmodellen.

Med nyere forskning på effekten av disse behandlingsmodellene slår fagfolk fast at «nothing works»-tankegangen fra 60- og 70-tallet ikke lenger har noen holdepunkter, og at spørsmålet heller dreier seg om hva virker.

Kognitiv behandling

Kognitiv behandling går ut på å håndtere seksualiteten slik at man ikke handler på sine lyster, og inngår også i Risk-Need-Responsivity Model. Denne formen for terapi har vist seg å ha signifikant effekt på tilbakefall blant barneovergripere. En meta-analyse av 43 studier, som sammenlighet barneovergripere som hadde fått behandling og barneovergripere som ikke hadde fått behandling, fant at kognitiv atferdsterapi førte til 41 % reduksjon av tilbakefall av seksuelle overgrep. En studie rapporterte at utgiftene til en slik behandling er langt lavere enn samfunnets kostnader dersom nye overgrep begås. En annen meta-analyse av 79 studier fant at overgripere som hadde gått i behandling hadde lavere tilbakefall av seksuelle overgrep enn de som ikke hadde gått i behandling. En studie som fulgte dømte overgripere over 25 år, fant at kognitiv behandling hadde over dobbelt så stor effekt på tilbakefall for barneovergripere (6,3 % for de med overgrep mot jenter, 9,4 % for de med overgrep mot gutter) enn personer dømt for voldtekt mot voksne (21,2 %). En annen meta-analyse fant positiv effekt av behandling for overgripere mot barn utenfor familien (mer sannsynlig pedofile i motsetning til incestovergripere).

Medisinsk behandling

Anti-androgeniske medisiner som Depo-provera, ofte beskrevet som «kjemisk kastrering», kan brukes for å minske testosteronnivåer, og er ofte brukt i sammenheng med kognitiv atferdsterapi. De mest brukte medisinene er Cyproterone Acetate og Medroxyprogesterone eller gonadotropin-utløsende hormon-analoger som Leuprolide, Goserelin og Tryptorelin. Gonadotropin-utløsende hormon-analoger varer lenger og har færre bieffekter. I tillegg kan enkelte angst- og depresjonsdempende medisiner, såkalt selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) ha som bivirkning at seksualdriften senkes. Studier tyder på at SSRI kan ha god effekt på redusering av seksuelle fantasier. Medisinsk behandling kan derimot ikke endre noens tiltrekningsmønster, men kun redusere selve seksualdriften.

Studier viser at anti-androgeniske medisiner kan gi svært alvorlige bivirkninger, som blant annet pusteproblemer, tykktarmbetennelse, galleblære, diabetes, leverskader, demens, depresjon og dødsfall grunnet hjerteinfarkt. Flere i fagmiljøet advarer derfor mot bruken av slike medisiner, og det amerikanske helse- og sosialdepartementets etat Food and Drug Administration advarte i 2004 mot mer enn 2 års bruk av denne typen medisin. Langtidseffekten av denne typen medisin er ikke kjent og ble holdt unna markedet i USA flere år blant annet på grunn av kreftfremkalling etter forsøk på dyr. Psykolog Thore Langfeldt ved Institutt for klinisk sexologi har også belyst viktigheten av at pasienter som er i terapi for overgrepsatferd må være kjemisk friske.

Den norske psykologen Svein Mossige advarer mot at medisinsk behandling kan føre til ansvarsfraskrivelse, ved at behandlingen føler til at klienten får bekreftet og forsterket sin egen oppfatning om at han er impulsiv og styrt av noe som kun kan stoppes med et medikament.

Andre terapiformer

Kirurgisk kastrering (bilateral orkidektomi) er en kontroversiell form for behandling som svært få land tillater praktisering av i dag. Et av landene hvor dette inngrepet er tillatt, er Tsjekkia, men også der er det kun tillatt på spesielle premisser. Klienten må være minimum 25 år, ha begått voldelige seksualforbrytelser og ha høy risiko for tilbakefall, vurdert av en spesialist, og i tillegg må all annen behandlingsforsøk ha vært mislykket. Klienten må også selv søke om det skriftlig og en komité bestående av en psykiater, sexolog, psykolog, urolog og jurist må vurdere søknaden. Europarådets komité for forebygging av tortur og inhuman behandling og straff, har bedt Tsjekkia stoppe denne behandlingsformen.

Flere ulike atferdsteknikker har vært forsøkt i behandlingen av parafilier generelt. Blant disse er ulike former for aversjonsterapi. Elektronisk aversjonsterapi går ut på at klienten gis elektriske støt når han fantaserer. Av etiske grunner og lav suksessrat praktiseres ikke denne behandlingen lenger. Lukt-aversjonsterapi går ut på at klienten assosierer sine fantasier med for eksempel lukten av råttent kjøtt. Ammoniakk-aversjonsterapi går ut på at klienten inhalerer ammoniakk-salt, noe som er smertefullt. En annen teknikk har vært å få klienten til å tenke at han har blitt syk etter overgrepet eller oppdaget sår på barnets kropp. En undersøkelse utført av Council on Scientific Affairs fant at suksessraten til aversjonsterapi var sammenlignbar med behandling av homofili, med andre ord ekstremt lav.

Tre ulike masturbasjons-teknikker har også vært forsøkt. En av disse er en såkalt rekondisjoneringsteknikk hvor klienten masturberer til sin avvikende fantasi og hvor han rett før orgasme skal skifte til normale seksuelle fantasier slik at orgasmen linkes til den normale fantasien. Undersøkelser viser at denne teknikken har liten effekt. En lignende teknikk går ut på at klienten skal masturbere utelukkende til normale seksuelle fantasier, men heller ikke denne teknikken har vist seg å være effektiv. En annen teknikk går ut på at klienten skal gjenta sine avvikende fantasier verbalt helt til han er utmattet.

Ettersom forsøk på å endre et pedofilt tenningsmønster er basert på tidligere forsøk på å endre et homofilt tenningsmønster, og at forskningen viser at dette ikke er mulig, mener fagpersoner at behandlingen bør fokusere på å øke klientens kontroll over sin seksualitet.

Klaus M. Beier ved Institutt for sexologi og seksualmedisin ved Charité, et stort universitetssykehus i Berlin, rapporterte suksess i en tidlig studie med bruk av rollespill-terapi og medisin. Ifølge forskerne, var pedofile bedre i stand til å kontrollere sine lyster når de forstod barnets situasjon. Den Canadiske eksperten på overgripere, William L. Marshall, viste i sin studie at barneovergriperen følte seg mer komfortable med barn, som de anså som mindre truende, forpliktende og enklere å kontrollere, mens voksne ble ansett som truende, krevende og kontrollerende. Behandlingen gikk så utpå å gi barneovergriperen selvtillit og kapasitet til å relatere seg til voksne på en god måte, ved å la de ha seksuell omgang med kvinner mens de sonet sin straff. Etter behandlingen var behovet deres for å ha seksuell omgang med barn langt lavere.

Rehabilitering

I Canada ble prosjektet Circles of Support and Accountability (COSA) startet opp i 1994. Her får dømte overgripere hjelp av frivillige til reintegrering i samfunnet etter soning. De får gjennom dette sosial støtte, hjelp til å finne arbeid, bolig, behandling og andre sosiale behov. Hver COSA-gruppe består av mellom 4-6 frivillige, hvor én er hovedkontakten for ex-overgriperen, og som møter vedkommende daglig i de første månedene etter soning. Hver gruppe har en varighet på minst 12 måneder. Den frivillige «sirkelen» får i tillegg støtte fra psykologer, sosionomer o.l. i arbeidet.

Dette prosjektet ble også startet opp i Minnesota i 2008. Der begynner hjelpegruppen arbeidet fire uker før endt soning. Forskning på effekten av COSA i Minnesota viser en signifikant reduksjon av tilbakefall av overgrep. Denne effekten viser videre at prosjektet har potensielt spart samfunnet for 11 716 amerikanske dollar per ex-overgriper (cirka 65 000 NOK) ved å unngå at disse begår nye overgrep, noe som betyr store kostnader for samfunnet. For hver dollar brukt har prosjektet generert en kostnadseffekt på 1,82 dollar (82 % investering per dollar). Over 4 år kostet prosjektet 442 761 amerikanske dollar, og ga en estimert kostnadsparing på 805 972 dollar for samfunnet. Verdien av prosjektet viser derfor at det er langt mer lønnsomt for samfunnet å bruke midler på forebyggingstiltak fremfor kostnadene for nye begåtte overgrep (advokater, leger, rettsvesenet, politi, fengsel, osv.).

Også studiene fra Canada viser at COSA har gitt en signifikant reduksjon av overgrep, med en reduksjon på 83 %. Forskerne antyder at prosjektet har god effekt fordi det bidrar til å skape pro-sosiale mennesker, og reduserer effektene av utstøting, ensomhet og sosial isolasjon.

I Storbritannia ble COSA etablert i 2002. Her er effekten ikke like godt bevist da studiene har manglet kontrollgrupper. Likevel viser studiene at at implementeringen av prosjektet har ført til bedre helse hos de fleste og kun én av deltakerne er tatt for nye overgrep.

Relaterte begreper

• Efebofili, også kjent som hebefili, er tilstanden av å være seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til tenåringer. Disse begrepene brukes som motsetning til pedofili; men, i land hvor den lovfestede seksuelle lavladeren er høyere (slik som USA eller Storbritannia), er «pedofili» ofte brukt mer bredt i en ikke-medisinsk betydning for å beskrive både hebefili og tiltrekning til yngre barn; i effekt enhver person yngre enn den seksuelle lavalderen. Det er ikke bred akademisk enighet om å klassifisere hebefili som en parafili.
• Pederasti har historisk blitt gitt vidt ulike betydninger. Noen ganger refererer man til generell mannlig homofil atferd, noen ganger til generell analsex, og noen ganger spesifikt til sex mellom menn og gutter. I akademisk bruk har ordet fortsatt den sistnevnte betydningen, og man refererer spesifikt til aldersstrukturerte homofile interaksjoner praktisert i det gamle Hellas mellom eldre menn og tenåringsgutter, og også til aldersstrukturert homofil interaksjon i andre kulturer.
• Lolita-syndrom er noen ganger brukt om tiltrekning til jenter i tenårene.
• Nepiofili, også kalt infantofili, er tiltrekning til småbarn og spedbarn (vanligvis i alderen 0-3). Noen forskere har foreslått et skille mellom pedofili og nepiofili, spesielt for pedofile interaksjoner mellom samme kjønn (se Bernard 1975, 1982; Lautmann 1994), siden det er uvanlig for pedofile å ha preferanse for så små barn. Ifølge Howells 1981; Bernard 1982; McConaghy 1993; Lautmann 1994, er hankjønnsorientert pedofili oftere sammenblandet med hebefili, mens hunkjønnsorientert pedofili oftere er sammenblandet med nepiofili.
• Gerontofili er tiltrekning til eldre mennesker.

Pro-pedofil aktivisme

Bevegelsen for pro-pedofil aktivisme er en sosial bevegelse som omfatter en mengde oppfatninger, men som typisk jobber for en eller flere av de følgende: sosial aksept for voksnes romantiske eller seksuelle tiltrekning til barn, sosial aksept for voksnes seksuelle aktivitet med barn, og endringer i lovverk og definisjoner, slik som å endre den seksuelle lavalder eller klassifisering av psykisk lidelse. Blant organisasjoner for pedofiliaktivisme er North American Man/Boy Love Association (NAMBLA) et av de mere kjente, der man ønsker å legalisere seksuelle forhold mellom menn og gutter.

Se også

• Hebefili
• Pederasti
• Seksuell lavalder

Eksterne lenker

• (en) Pedophilia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons