Wikipedia

Oter

art av rovpattedyr
(Omdirigert fra «Lutra nippon»)
«Oter» har flere betydninger.

Oter (Lutra lutra) er et semi-akvatisk rovpattedyr i mårfamilien (Mustelidae) og tilhører slekten Lutra i delgruppen otere (Lutrinae). Arten er utbredt i store deler av Eurasia, inkludert storparten av Fennoskandia. Oteren regnes som en kritisk komponent for fullstendige og godt funksjonerende akvatiske og semi-akvatiske økosystemer. Globalt finnes det flere arter, hvorav mange er utbredt langs kystene og i elvesystemene på den nordlige halvkule.

Oter
Foto: Alexander Leisser, 2016
Nomenklatur
Lutra lutra
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Lutra nippon
Viverra lutra
Mustela lutra
Populærnavn
oter[1]
europeisk oter,
eurasisk elveoter,
fiskeoter,
vanlig oter m.m.
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieMårfamilien
UnderfamilieOtere
SlektLutra
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet
Roos et al. (2021)[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: semi-akvatisk
Utbredelse:
Tannformel I C P M
38 = 3 1 4 1
3 1 3 2

Internasjonalt regner IUCN per 2021 arten som nær truet,[2] men nasjonalt ble den i Norsk rødliste for arter 2021 oppskalert til livskraftig, fra sin tidligere vurdering som sårbar i 2015 og 2010.[3] På fastlandet i Norge er den utbredt i samtlige nåværende og tidligere fylker.[3]

Biologi

rediger

Beskrivelse

rediger
 
Oteren har karakteristiske, lange værhår.

Oteren er et smidig, langstrakt mårdyr med korte, kraftfulle ekstremiteter og svømmehud mellom tærne, bredt hode og et snuteparti med lange værhår og kraftfulle kjever, tykk nakke og lang, muskuløs hale.[4]

Kroppen måler cirka 50–100 cm og halen cirka 28–55 cm, mens vekten gjerne ligger omkring 3–12 kg hos nominatformen, men det finnes større dyr. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen, men arten har ingen utpreget kjønnsdimorfisme. Den største oteren som har blitt registrert i Norge, var en hann som måtte bøte med livet ved Norsk Havbrukssenter i Brønnøy i januar 2011. Den målte hele 119 cm og veide 15 kg.[5]

Oterens anatomi er tilpasset semi-akvatiske forhold. Blant annet kan neseborene lukkes under dykking og den har svømmehud mellom tærne. Pelsen er vannavvisende, tykk og isolerende; sølvbrun på ryggen og føttene, lysere på undersiden.[4] Arten har dessuten en nesten hvit hakeflekk, og den tykke pelsen består av cirka 60 000–80 000 pelshår per cm². Den dominerende hårtypen er underull, mens dekkhårene utgjør kun 1,26%.[6] Pelshårene danner isolerende luftlommer som beskytter dyret mot nedkjøling. Derfor kan den overleve i svært kaldt vann, uten å ha et tykt, isolerende fettlag. Oteren trenger imidlertid tilgang på ferskvann, ettersom pelsen trekker til seg vann og isolerer dårligere hvis dyrene ikke får vasket av seg saltet etter å ha vært i sjøvann.

Halsen er kraftig mens hodet er lite, bredt og flatt på toppen med små, runde ører. Øyne, ører og nesebor er plassert høyt på hodet. Dette gjør at oteren kan se, puste, lukte og høre mens den svømmer. Ører og nesebor kan lukkes under dykking. Værhårene på snuten og over øynene er lange. Disse brukes til å sanse bevegelse fra byttedyr under vann. Tennene er spisse og skarpe og egnet til å holde fast fisk.

Inndeling

rediger

Minst sju underarter er beskrevet og aksepteres bare delvis,[7] siden det ikke er full konsensus.[7] Eventuelle norske arts- og gruppenavn i parentes er ikke offisielle.

Treliste

I Norge er nominatformen utbredt i nesten hele landet, men den er mest tallrik i kyststrøkene fra Midt-Norge og nordover og minst tallrik rundt Sørlandskysten og ikke tilstedeværende på Hardangervidda.[4]

Taksonomi

rediger
 
Fisk er hovedføden for oteren

Imaizumi og Yoshiyuki (1989) behandlet den nå utdødde japanske elveoteren (L. l. whiteleyi), som en gang fantes over det meste av Japan (unntatt på Hokkaido),[8] som en selvstendig art (Lutra nippon), noe Wozencraft støttet under Wilson og Reeder (2005).[9] Japansk elveoter, som døde ut etter 1979, da den ble fotografert i utløpet av elva Shinjo i Susaki, ble offisielt erklært som utryddet av japanske myndigheter den 28. august 2012.[10] Status som selvstendig art har imidlertid savnet internasjonal støtte, selv om den nevnes av IUCN (Verdens naturvernunion).[7] Dette støttes også av nyere forskning.[8]

I tillegg til de sju underartene nevnt i inndelingen over oppgir noen av og til også disse fire variantene, men de mangler generell støtte som selvstendige underarter, selv om de av og til nevnes i nasjonalvitenskapelig litteratur:

  • L. l. angustifrons, utbredt i Nordvest-Afrika (Marokko, Algerie og Tunisia). Basert på sammenligninger mellom en fullvoksen oterskalle fra Algerie med en skalle fra et ungdyr i Frankrike. Sannsynligvis synonym med L. l. splendida og skiller seg ikke fra nominatformen.[11]
  • L. l. hainana, utbredt på Hainan i Sør-Kina og trolig synonym med L. l. chiensis. Ellers nevnes også L. l. seistanica i Xinjiang (Nordvest-Kina) og L. l. kutab i Xizang (Sørvest-Kina), som begge trolig er synonyme med henholdsvis nominatformen i nord og L. l. chiensis i sør
  • L. l. meridionalis, utbredt i Kaukasus,[12] trolig synonym med nominatformen
  • L. l. seistanica, utbredt i Sentral-Asia, trolig synonym med L. l. oxiama og nominatformen.[13][12]

Habitat

rediger

Oter finnes i hovedsak i tre habitattyper; kyst, elv og innsjø. Den trives i langsomtflytende elver med lav vannstand og vekster i vannkanten, langs havstrender og i innsjøer. Den holder seg alltid nært vann, og bare i sjeldne tilfelle beveger den seg lange strekninger på land; da gjerne for å forflytte seg til et annet elve- eller fjordsystem.

Atferd

rediger
Otre er nøye med pelsstellet, for å holde den vannavstøtende

Oteren er i hovedsak solitær og nattaktiv, men i områder der den ikke blir forstyrret kan den være døgnaktiv. Den svømmer meget godt og kan dykke i opptil 5 minutter av gangen, selv om dykk på cirka 30 sekunder er mer typisk. Den kan svømme minst 400 m under vann uten å puste, og da kan farten komme opp i 11–14 km/t (6–8 knop).

Oteren innretter hiet sitt i huler i strandkanten, gjerne med inngang under vann. Den kan selv grave ut et hi, men det er sjeldent. Oteren danner revir. Hannens revir kan være opp til 20 km langs en elv eller strand. Hunnens revir er mindre, og ligger vanligvis innen reviret til en hann. Revirets grenser markeres ved sekret fra analkjertlene.

Oteren kan pare seg året rundt. Etter cirka 63 dagers drektighet føder hunnen normalt to unger (1–3 regnes innenfor normalen, men kull med inntil 6 er kjent). Ungene er blinde og tannløse ved fødselen, med sølvgrå pels. De er svømmedyktige etter to–tre måneder, og da har de fått sin vanntette pels. Ungene blir hos hunnen fra et halvt til ett år. I denne tiden lærer de effektiv byttefangst. Hunner og hanner er like store ved fødselen, men fra 6 måneders alderen begynner størrelsesforskjellen å tre fram. Etter 2–3 år er ungene kjønnsmodne og oteren kan bli alt fra 11–12 til i sjeldnere tilfeller nærmere 20 år gamle.

Oteren gir lite lyd fra seg, unntatt i paringstiden og når den har unger.

Føde

rediger

Oterens diett består i hovedsak av fisk, men den fanger og eter også krepsdyr, muslinger, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr.[14] Oteren liker imidlertid maten fersk. Ellers kan det på generelt grunnlag nevnes at dyrelivet i leveområdet (biotopen) avgjør hva oteren spiser, siden oteren kan regnes som en omnivor (alteter). Den eter nemlig også planter. Mage- og ekskrementanalyser av norske kystotere viser at torskefisker, flyndrefisker, ulkefisker og rognkjeks utgjør hovedføden for kystbestanden.[14] I en undersøkelse fra Sør-Sverige fant man at dietten i hovedsak besto av karper, abbor og gjedde.[14] Det har blitt påvist at europeisk oter kan ta fisk på opp mot 9 kg.[7] Oterens preferanse for oppdrettslaks gjør at den ofte kommer i konflikt med fiskeoppdrettere.[5]

Bestandsutvikling

rediger

Oter har få naturlige fiender. Det er menneskelig aktivitet som bidrar til størst dødelighet gjennom jakt og fangst, fiskegarn og påkjørsler.[4] Den verdifulle pelsen og skuddpremier satte en tid oterbestanden i fare, og bestanden gikk sterkt tilbake i Europa fra 1950-åra og framover. Miljøgifter, vannforurensning og vannstandsreguleringer var også en del av årsaksbildet. I nyere forskning er det funnet like høye konsentrasjoner av miljøgifter av typen perfluorerte forbindelser i oter som i isbjørn.[15] Dette er en type forbindelser ikke brytes ned i naturen, men gjør stor skade på levra og reduserer reproduksjonsevnene hos dyr. Mange steder har arten slitt med å ta seg opp igjen, men nå melder naturforskere at oteren er tilbake på sørvestlandet, og en reetablering av kystbestanden kan være godt nytt for sjøfuglene, siden oteren fortrenger minken.[16]

I Norge var det skuddpremie på arten i årene 1900–1932[17] og den var arten jaktbar fram til den ble fredet på Østlandet og i Agder fra 1972, på Vestlandet fra 1979, og totalfredet fra 1982, gjennom ratifiseringen av Bernkonvensjonen. Da fantes det nesten ikke oter sør for Nordland. Siden har arten restituert seg, og den norske oterbestanden var i fremgang fram mot 1995, særlig fra Møre og Romsdal og nordover, for deretter å flate ut mot tusenårsskiftet. Etter det har bestanden hatt en litt negativ trend, spesielt i perioden 2006–2010. Hvor mange dyr som finnes her vet ingen med særlig stor grad av sikkerhet, men den negative trenden kan ha snudd.

Den norske oterbestanden er svært betydningsfull og utgjør mellom 5 og 25 prosent[18] av den europeiske populasjonen. Derfor har Norge et spesielt forvaltningsansvar for oteren, som både omfattes av Bernkonvensjonen og CITES (Washingtonkonvensjonen). I Norge ble det i 2012 startet opp et pilotprosjekt for å kartlegge innlandsoteren i regi av Norsk institutt for naturforskning.[19]

Tidligere ble oteren jaktet først og fremst for pelsen, men fiskerne anså den også som et skadedyr i konkurranse om fisken. Oterjakt med hunder har også vært aktuelt noen steder, og i så måte er wetterhoun en frisisk hunderase som opprinnelig ble alet fram for sine egenskaper som oterhund. En annen er den britiske hunderasen otterhound.

Annet

rediger

I Norge er arten representert i Kristiansand Dyrepark, Namsskogan Familiepark, Atlanterhavsparken og Akvariet i Bergen.

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 20. februar 2022. Besøkt 20. februar 2022. 
  2. ^ a b Roos, A., Loy, A., Savage, M. & Kranz, A. 2021. Lutra lutra. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T12419A164578163. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T12419A164578163.en. Accessed on 03 November 2022.
  3. ^ a b c Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24.11.2021). Pattedyr: Vurdering av oter Lutra lutra for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/3729
  4. ^ a b c d Kjetil Bevanger (2015) Oter Lutra lutra (Linnaeus, 1758). Norsk institutt for naturforskning, Artsdatabanken, 09.04.2015.
  5. ^ a b Karlsen, Håvard og Larsen, Per Willy (2011) Knertet gigantisk fisketyv, NRK Nordland, 14. januar 2011
  6. ^ Rachel A. Kuhn, Hermann Ansorge, Szymon Godynicki og Wilfried Meyer (2010). «Hair density in the Eurasian otter Lutra lutra and the Sea otter Enhydra lutris». Acta Theriologica. 55 (3): 211–222. doi:10.4098/j.at.0001-7051.014.2009. «Lutra lutra exhibited a mean hair density of about 70 000 hairs/cm2 (whole body, appendages excepted), the mean individual density ranging from about 60 000 to 80 000 hairs/cm2. The dominant hair type were secondary hairs (wool hairs), the hair coat comprising only 1.26% of primary hairs (PH).» 
  7. ^ a b c d Roos, A., Loy, A., de Silva, P., Hajkova, P. & Zemanová, B. 2015. Lutra lutra. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T12419A21935287. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T12419A21935287.en. Downloaded on 27 April 2020.
  8. ^ a b Park, H. C., Kurihara, N., Kim, K. S., Min, M. S., Han, S., Lee, H., & Kimura, J. (2019). What is the taxonomic status of East Asian otter species based on molecular evidence?: focus on the position of the Japanese otter holotype specimen from museum. Animal cells and systems, 23(3), 228-234. DOI: 10.1080/19768354.2019.1601133
  9. ^ Wilson, D.E. and Reeder, D.M. 2005. Mammal Species of the World. Johns Hopkins University Press, Baltimore, MD, USA.
  10. ^ Kyodo News, Japanese river otter declared extinct, The Japan Times, August 29, 2012.
  11. ^ van Bree, P. J. H. (1968) Deux exemples d’application des critères d’âge chez la Loutre, Lutra lutra (Linnaeus, 1758). Beaufortia 183:15, May 17, 1968, Zoological Museum of the University of Amsterdam.
  12. ^ a b Gorgadze, G. (2004) The Eurasian Otter in the South Caucasus. IUCN Otter Spec. Group Bull. 21(1): 19 - 23
  13. ^ Gaptnar V. et al. 1967. Mammals of the Soviet Union, #2, Academia Nauk Press, Moscow. [på russisk]
  14. ^ a b c van der Kooij, Jeroen (udatert) OTER Lutra lutra (L., 1758) Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.. Faktaark, Norsk Zoologisk Forening.
  15. ^ Framsenteret (2018) Fluorstoffer funnet i oter, isbjørn, ulv og snø. Besøkt 2020-04-27
  16. ^ Fremstad, Jørn (2019) Oteren kan ta rotta på minken. Norsk institutt for naturforskning, forskning.no, 28. mars 2019
  17. ^ Christensen, Tor Bjarne (udatert) Det store otermysteriet Arkivert 25. september 2019 hos Wayback Machine.. Natur & miljø.
  18. ^ «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 20. februar 2022. 
  19. ^ Van Dijk, J. 2012. Merking av oter i innlandet av Norge – et pilotstudium. NINA Rapport 799. 14 s. Norsk institutt for naturforskning. ISBN 978-82-426-2394-2 Besøkt 2014-08-24

Litteratur

rediger
  • H. Kruuk: Wild otters: predation and populations. Oxford University Press 1995.
  • Serge Larivière & Andrew P. Jennings (Januar 2009). «Family Mustelidae (Weasels and relatives)». I Edited by Don E. Wilson, Russell A. Mittermeier. Handbook of the Mammals of the World – Volume 1 (Carnivores utg.). Lynx Edicions in association with Conservation International and IUCN. s. 728. ISBN 978-84-96553-49-1. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Oter&oldid=24838043»