Liste over Storbritannias statsministre

Wikimedia-listeartikkel
Storbritannias statsminister
Prime Minister of the United Kingdom
Første skattkammerlord
Storbritannias statsminister
Typeregjeringssjef
VirkeområdeStorbritannia
ResidensDowning Street 10
Utpekes avStorbritannias monark
i egenskap av statssjef
Etablert3. april 1721
Første
embedsholder
Robert Walpole
UnderlagtDet britiske parlamentet
Lønn151 451 pund, inkl. 76 011 pund som parlamentsmedlem
Nettstedhttp://number10.gov.uk/

Liste over Storbritannias statsministre (engelsk: «prime minister») er en liste over statsministre i Kongeriket Storbritannia (1707–1800) og de etterfølgende statene Det forente kongeriket Storbritannia og Irland (1801–1927) og Storbritannia, etablert 1927.

Det finnes ingen spesifikk dato for når statsministertittelen ble tatt i bruk. Rollen som leder av regjeringen ble utviklet over lang tid. Man regner med at tittelen ble brukt regelmessig om Robert Walpole i 1730-årene. Den ble brukt første gang av Underhuset i 1805, og regelmessig samme sted fra 1880. Først i 1905 ble statsministertittelen gitt en formell plass i rangfølgen i Storbritannia.

Robert Walpole regnes som den første statsministeren og han satt i vervet fra 1721 til 1742 (20 år). Han er dermed også den som har hatt dette vervet lengst. William Pitt den yngre og Robert Jenkinson satt i vervet i over 15 år, og seks andre statsministre har sittet som statsministre i mer enn ti år.

William Pitt den yngre ble den siste statsminister i Kongeriket Storbritannia og den første statsminister i Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk i 1905, og Margaret Thatcher den lengstsittende etter dette tidspunkt.

HistorieRediger

First Lord of the TreasuryRediger

Storbritannia ble til ved unionen mellom England og Skottland inngått 1. mai 1707. England og Skottland hadde da vært i personalunion siden 1603. Det felles parlamentet møttes første gang 23. oktober 1707. Skottland beholdt sitt rettsvesen og sin presbyterianske statskirke.[1][2]

De engelske monarkene hadde tidligere et privy council (kongelig råd) med omkring 80 medlemmer som rådgivere. Noen monarker hadde forsøkt å forberede saker i en mindre forsamling, noe parlamentet var skeptiske til og forbød i 1701 og tillot det igjen i 1705. Tidlig på 1700-tallet ble det dannet et indre kabinett av noen få ledende ministre. Kabinettet ble det dominerende organet, mens privy council ble samlet bare ved spesielle anledninger. Ministrene hadde ansvar for hvert sitt saksområde og ikke kollektivt ansvar for beslutninger. Ministrene var utpekt av monarken og ikke av parlamentet. Finansministeren fikk en ledende stilling i dronning Annes regjeringstid, 1702–1707. På den tiden kom betegnelsen premierminister om første skattkammerlord, First Lord of the Treasury, i bruk.[3][4]

Robert Walpole den første statsministerRediger

Den ærerike revolusjon i 1688 hadde bidratt til en ny maktbalanse i England. Monarkene ble mer avhengig av parlamentet for å kunne skrive ut skatter og drive politikk forøvrig. Underhuset overtok makt fra Overhuset. Dette medførte muligheter for at en politiker kunne styre parlamentet for monarken. Den som utnyttet denne muligheten var medlem av Underhuset Robert Walpole. Tittelen var på dette tidspunkt ikke offisielt i bruk, men Walpole satt i realiteten ved makten i over 20 år fra 1721. Han regnes derfor som den første statsministeren.[5]

Kongene Georg I og Georg II behersket ikke engelsk og var ikke tilstede i kabinettmøtene. Uten kongen måtte en av ministrene lede. I denne situasjonen utviklet Walpole rollen som statsminister. Han insisterte på at alle medlemmer av kabinettet skulle samarbeide og akseptere hans lederskap. Slik ble kabinettsystemet styrket.[6][7] Georg I og Georg II lot imidlerid ikke Walpole få velge de andre ministrene på egenhånd, og formelt hadde Walpole heller ikke høyere rang enn de andre.[8][9]

Bruken av begrepet statsminister, for å betegne en ledende minister i regjeringen, var således tabu. Walpoles motstandere skal ha brukt betegnelsen prime minister som et tilnavn for å antyde maktmisbruk. Walpole selv benektet så sent som i 1741 å ha noe slikt verv: «I unequivocally deny that I am sole and prime minister (Jeg er utvilsomt ingen 'premier minister'.)».[1][5]

Walpole var ikke den første som i samtiden ble omtalt som statsminister. Også Sidney Godolphin (1645–1712) og Robert Harley (1661–1724) ble også omtalt med denne tittelen. Godolphins lederskap ved hoffet var imidlertid ikke ubestridt og han var heller ikke partileder. Harley var nok den reelle leder av partiet, men han anså ikke seg selv som det. Walpole var den første leder av et parti, som også styrte parlamentet gjennom sitt lederverv. Underhuset hadde på dette tidspunkt fått en relativt fast partistruktur.[10]

Tittelen tas offisielt i brukRediger

Den første som brukte tittelen i offisiell sammenheng var Benjamin Disraeli, da han signerte Traktaten i Berlin i 1878 som «Prime Minister of her Britannic Majesty». I 1905 ble statsministertittelen gitt formell status i rangfølgen i Storbritannia. Henry Campbell-Bannerman var den første statsminister etter at tittelen ble offisielt tatt i bruk. Han måtte gå av som følge av sykdom, men fikk bo i Downing Street 10 inntil han som den hittil eneste statsminister døde der, tre uker senere. I 1917 ble betegnelsen for første gang brukt i vedtak i parlamentet i forbindelse med at Arthur Lee donerte Chequers til bruk som statsministerens landsted.[11][12]

William Pitt den yngre ble den første statsministeren i Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1801–1927). Den første statsministeren i det nåværende Storbritannia, det vil si Storbritannia og Nord-Irland var Andrew Bonar Law. Landet ble riktignok først omdøpt i 1927, da Stanley Baldwin var statsminister. Fra rundt 1900 har det vært vanlig at statsministeren er medlem av Underhuset.[13]

Milepæler i utviklingen av stillingenRediger

Fire milepæler i utviklingen av stillingen som statsminister er regnet som de viktigste. Den første var i 1870 da statsministeren fikk enerett til å innkalle til regjeringsmøter. Den andre kom i 1881 da parlamentet innførte spørretime til statsministeren. Som den tredje milepæl regnes innføringen i 1903 av statsministerens rett til å avskjedige sine ministre. Den siste store reform kom i 1918 da statsministeren fikk adgang til å be monarken om rett til å oppløse Underhuset og skrive ut nyvalg.[5]

Statsministre fra 1721Rediger

      Whig      Tory      Konservative      Peelitter      Liberale      Labour      National Labour
Statsminister
(Levetid)
Regjeringstid (gjenvalgt)[14]
År og dag
Ministerposter Parti
  Robert Walpole
(1676–1745)
3. april
1721
11. februar
1742
1722 Whig
1727
1734
1741
20 år og 314 dager
  Spencer Compton
(1673–1743)
16. februar
1742
2. juli
1743
Whig
1 år og 136 dager
døde mens han var statsminister
  Henry Pelham
(1694–1754)
27. august
1743
6. mars
1754
Whig
1747
10 år og 191 dager
døde mens han var statsminister
  Thomas Pelham-Holles
(1693–1768)
16. mars
1754
11. november
1756
1754 Whig
2 år og 240 dager
  William Cavendish
(1720–1764)
16. november
1756
29. juni
1757
Whig
0 år og 225 dager
  Thomas Pelham-Holles
(1693–1768)
29. juni
1757
26. mai
1762
1761 Whig
4 år og 331 dager
  John Stuart
(1713–1792)
26. mai
1762
8. april
1763
Tory
0 år og 317 dager
  George Grenville
(1712–1770)
16. april
1763
10. juli
1765
Whig
(Grenvillitt)
2 år og 85 dager
  Charles Watson-Wentworth
(1730–1782)
13. juli
1765
30. juli
1766
Whig
(Rockinghamitt)
1 år og 17 dager
  William Pitt den eldre
(1708–1778)
30. juli
1766
14. oktober
1768
1768 Whig
(Chathamitt)
2 år og 76 dager
  Augustus FitzRoy
(1735–1811)
14. oktober
1768
28. januar
1770
Whig
(Chathamitt)
1 år og 106 dager
  Frederick North
(1732–1792)
28. januar
1770
27. mars
1782
1774 Tory
(Northitt)
1780
12 år og 58 dager
  Charles Watson-Wentworth
(1730–1782)
27. mars
1782
1. juli
1782
Whig
(Rockinghamitt)
0 år og 96 dager
døde mens han var statsminister
  William Petty
(1737–1805)
4. juli
1782
26. mars
1783
Whig
(Chathamitt)
0 år og 265 dager
  William Cavendish-Bentinck
(1738–1809)
2. april
1783
18. desember
1783
Whig
0 år og 260 dager
  William Pitt den yngre
(1759–1806)
19. desember
1783
14. mars
1801
1784 Tory
(Pittitt)
1790
1796
17 år og 85 dager
  Henry Addington
(1757–1844)
17. mars
1801
10. mai
1804
1801 Tory
(Addingtoner)
1802
3 år og 54 dager
  William Pitt den yngre
(1759–1806)
10. mai
1804
23. januar
1806
Tory
(Pittitt)
1 år og 258 dager
døde mens han var statsminister
  William Grenville
(1759–1834)
11. februar
1806
25. mars
1807
1806 Whig
1 år og 42 dager
  William Cavendish-Bentinck
(1738–1809)
31. mars
1807
4. oktober
1809
1807 Tory
(Pittitt)
2 år og 187 dager
  Spencer Perceval
(1762–1812)
4. oktober
1809
11. mai
1812r
Tory
(Pittitt)
2 år og 220 dager
døde mens han var statsminister
  Robert Jenkinson
(1770–1828)
8. juni
1812
9. april
1827
1812
Tory
(Pittitt)
1818
1820
1826
14 år og 305 dager
  George Canning
(1770–1827)
12. april
1827
8. august
1827
Tory
(Canningitt)
0 år og 118 dager
døde mens han var statsminister
  Frederick John Robinson
(1782–1859)
31. august
1827
8. januar
1828
Tory
(Canningitt)
0 år og 130 dager
  Arthur Wellesley
(1769–1852)
22. januar
1828
16. november
1830
1830 Tory
2 år og 298 dager
  Charles Grey
(1764–1845)
22. november
1830
9. juli
1834
1831 Whig
1832
3 år og 229 dager
  William Lamb
(1779–1848)
16. juli
1834
14. november
1834
Whig
0 år og 121 dager
  Arthur Wellesley
(1769–1852)
17. november
1834
9. desember
1834
Tory
0 år og 22 dager
  Robert Peel
(1788–1850)
10. desember
1834
8. april
1835
Konservativ
0 år og 119 dager
  William Lamb
(1779–1848)
18. april
1835
30. august
1841
1835 Whig
1837
6 år og 134 dager
  Robert Peel
(1788–1850)
30. august
1841
29. juni
1846
1841 Konservativ
4 år og 303 dager
  Lord John Russell
(1792–1878)
30. juni
1846
21. februar
1852
1847 Whig
5 år og 236 dager
  Edward Smith-Stanley
(1799–1869)
23. februar
1852
17. desember
1852
1852 Konservativ
0 år og 298 dager
  George Hamilton-Gordon
(1784–1860)
19. desember
1852
30. januar
1855
Konservativ
(Peelitt)
2 år og 42 dager
  Henry John Temple
(1784–1865)
6. februar
1855
19. februar
1858
1857 Whig
3 år og 13 dager
  Edward Smith-Stanley
(1799–1869)
20. februar
1858
11. juni
1859
Konservativ
1 år og 111 dager
  Henry John Temple
(1784–1865)
12. juni
1859
18. oktober
1865
1859 Liberal
1865
6 år og 128 dager
døde mens han var statsminister
  John Russell
(1792–1878)
29. oktober
1865
26. juni
1866
Liberal
0 år og 240 dager
  Edward Smith-Stanley
(1799–1869)
28. juni
1866
25. februar
1868
Konservativ
1 år og 242 dager
  Benjamin Disraeli
(1804–1881)
Konservativ
27. februar
1868
1. desember
1868
0 år og 278 dager
  William Gladstone
(1809–1898)
Liberal
3. desember
1868
17. februar
1874
1868
5 år og 76 dager
  Benjamin Disraeli
(1804–1881)
Konservativ
20. februar
1874
21. april
1880
1874
6 år og 61 dager
  William Gladstone
(1809–1898)
Liberal
23. april
1880
9. juni
1885
1880
5 år og 47 dager
  Robert Gascoyne-Cecil
(1830–1903)
23. juni
1885
28. januar
1886
Konservativ
0 år og 219 dager
  William Gladstone
(1809–1898)
Liberal
1. februar
1886
20. juli
1886
1885
0 år og 169 dager
  Robert Gascoyne-Cecil
(1830–1903)
25. juli
1886
11. august
1892
1886 Konservativ
6 år og 17 dager
  William Gladstone
(1809–1898)
Liberal
15. august
1892
2. mars
1894
1892
1 år og 199 dager
  Archibald Primrose
(1847–1929)
5. mars
1894
22. juni
1895
Liberal
1 år og 109 dager
  Robert Gascoyne-Cecil
(1830–1903)
25. juni
1895
11. juli
1902
1895 Konservativ
1900
7 år og 16 dager
  Arthur Balfour
(1848–1930)
12. juli
1902
4. desember
1905
Konservativ
3 år og 145 dager
  Henry Campbell-Bannerman
(1836–1908)
5. desember
1905
3. april
1908
1906 Liberal
2 år og 120 dager
  Herbert Asquith
(1852–1928)
8. april
1908
5. desember
1916
Liberal
Jan.1910
Des.1910
8 år og 242 dager
  David Lloyd George
(1863–1945)
6. desember
1916
19. oktober
1922
Liberal
1918
5 år og 317 dager
  Bonar Law
(1858–1923)
23. oktober
1922
20. mai
1923
1922 Konservativ
(Skotsk unionist)
0 år og 209 dager
  Stanley Baldwin
(1867–1947)
22. mai
1923
22. januar
1924
Konservativ
0 år og 245 dager
  Ramsay MacDonald
(1866–1937)
22. januar
1924
4. november
1924
1923 Labour
0 år og 287 dager
  Stanley Baldwin
(1867–1947)
4. november
1924
4. juni
1929
1924 Konservativ
4 år og 212 dager
  Ramsay MacDonald
(1866–1937)
5. juni
1929
7. juni
1935
1929 Labour
National Labour
1931
6 år og 2 dager
  Stanley Baldwin
(1867–1947)
7. juni
1935
28. mai
1937
1935 Konservativ
1 år og 355 dager
  Neville Chamberlain
(1869–1940)
28. mai
1937
10. mai
1940
Konservativ
2 år og 348 dager
  Winston Churchill
(1874–1965)
10. mai
1940
26. juli
1945
Konservativ
5 år og 77 dager
  Clement Attlee
(1883–1967)
26. juli
1945
26. oktober
1951
1945 Labour
1950
6 år og 92 dager
  Winston Churchill
(1874–1965)
26. oktober
1951
5. april
1955
1951 Konservativ
3 år og 161 dager
  Anthony Eden
(1897–1977)
6. april
1955
9. januar
1957
1955 Konservativ
1 år og 278 dager
  Harold Macmillan
(1894–1986)
10. januar
1957
18. oktober
1963
Konservativ
1959
6 år og 281 dager
  Alec Douglas-Home
(1903–1995)
19. oktober
1963
16. oktober
1964
Konservativ
(Skotsk unionist)
0 år og 363 dager
  Harold Wilson
(1916–1995)
16. oktober
1964
19. juni
1970
1964 Labour
1966
5 år og 246 dager
  Edward Heath
(1916–2005)
19. juni
1970
4. mars
1974
1970 Konservativ
3 år og 258 dager
  Harold Wilson
(1916–1995)
4. mars
1974
5. april
1976
Feb.1974 Labour
Okt.1974
2 år og 32 dager
  James Callaghan
(1912–2005)
5. april
1976
4. mai
1979
Labour
3 år og 29 dager
  Margaret Thatcher
(1925–2013)
Konservativ
4. mai
1979
28. november
1990
1979
1983
1987
11 år og 208 dager
  John Major
(født 1943)
28. november
1990
2. mai
1997
Konservativ
1992
6 år og 155 dager
  Tony Blair
(født 1953)
Labour
2. mai
1997
27. juni
2007
1997
2001
2005
10 år og 56 dager
  Gordon Brown
(født 1951)
Labour
27. juni
2007
11. mai
2010
2 år og 318 dager
  David Cameron
(født 1966)
Konservativ
11. mai
2010
13. juli
2016
2010
2015
6 år og 63 dager
  Theresa May
(født 1956)
Se også Theresa Mays regjering Konservativ
13. juli
2016
24. juli
2019
2017
3 år og 11 dager
  Boris Johnson
(født 1964)
Se også Boris Johnsons regjering Konservativ
24. juli
2019
Sittende
2019
1 år og 131 dager
Statsminister
(Levetid)
Regjeringstid (gjenvalgt)
År og dag
Ministerposter Parti

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Myhrvold, Jul (1978). Eneveldets tidsalder. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251807123. 
  2. ^ Verdenshistoriens hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. 1983. ISBN 8251609607. 
  3. ^ Boberg, Stig (1985). Opplysningstiden. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049601. 
  4. ^ Floyd, Elizabeth (1984). De skapte historie. Oslo: Faktum. s. 118. ISBN 8254000557. 
  5. ^ a b c «The Institution of Prime Minister - History of government». history.blog.gov.uk (engelsk). Besøkt 31. mai 2020. 
  6. ^ Osborne, John (1962). England. Oslo: Dreyer. 
  7. ^ Haakstad, Jon (1998). A history of Britain for students of English. Tromsø: Høgskolen i Tromsø, Avdeling for lærarutdanning. s. 58. ISBN 8273890252. 
  8. ^ Europa: maktfordeling gjennom tidene. Oslo: Gyldendal. 1970. s. 40. 
  9. ^ Blix, Einar (1938). The British constitution. Oslo: Aschehoug. 
  10. ^ Robert Eccleshall og Graham Walker (red.): Biographical Dictionary of British Prime Ministers, Routledge, 1998, s. 1-2.
  11. ^ Christophersen, R.I. (1973). Portrait of Britain: a student's guide to British institutions. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9140026930. 
  12. ^ «Number10.gov.uk » Henry Campbell-Bannerman». web.archive.org. 25. august 2008. Besøkt 3. juni 2020. 
  13. ^ Western, Aug. (1953). Outlines of British and American institutions: for the use of schools. Oslo: Aschehoug. 
  14. ^ Fargekodeforklaring for cellene i kolonnen til høyre for sluttdato:
    F.eks.  1722  og  1841  — farget rute med et årstall i, viser til et årstall da regjeringen vant et valg (som i 1722) eller et valg som ledet til at regjeringen ble dannet (som i 1841).
    F.eks.  1830  — grå rute med et årstall i, viser til et valgår da det ikke ble noe enkelt parti som fikk flertall i Underhuset.
     —  — farget rute med en tankestrek, viser til dannelsen av en flertallsregjering uten at det var avholdt et nytt valg.
     —  — grå rute med en tankestrek, viser til dannelsen av en mindretallsregjering eller koalisjonsregjering uten at det var avholdt et nytt valg.

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger